Jeg så det da du lå på stellebordet og lekte med den blå poseklipsen i dag. Du førte en finger inn i klipsen og påførte akkurat nok press med den andre hånden til at det gjorde litt vondt. Jeg så deg, jeg. Du lå og kjente etter hvor hardt du turte å klemme, før det begynte å gjøre vondt. Du måtte teste grensene. Og det kommer du til å fortsette med. Jeg liker ikke tanken på det, men du kommer til å falle og slå deg. Og det må du, noe annet ville ikke vært deg. Du kommer til se spenning, der andre ser fare. Du oppsøker det ikke, men du viker heller ikke fra det. Du trekker deg ikke fra utfordringer, for når det er på, så er det på. Du liker å utfordre deg selv, gjerne ta et skritt utenfor komfortsonen, men du mister ikke bakkekontakten. Mentalt sett da, fysisk vil du være både høyt og lavt. Du vil måle krefter, både mot andre og deg selv. Du vil lykkes og du vil feile. Det vil være tider du snur deg rundt og ser etter mamma eller pappa til å trøste deg, og det vil vi. For en stund. Andre ganger må du ta det på egen hånd, men vi er alltid med deg.
Jeg så det i øynene dine i dag, når du klemte til det gjorde litt vondt, før du så på meg for å bekrefte, så klemte du litt til. Når jeg ser på deg, ser jeg meg selv. Men du tar dine egne valg, gutten min, vi er bare her for å støtte deg. Noen ganger trykker vi kanskje inn bremsen, andre ganger på gassen, men til syvende og sist er det du selv som bestemmer farten. Men vi ser deg og vi er her for deg, og vi skjønner at du må gå dine egne veier, kjempe dine kamper, utforske de horisonter du finner og smake på det livet du søker. Vi kan bare stå på sidelinjen og gi våre velmenende råd, men vi er på ingen måte perfekte. Ingen er perfekte, så velg dine råd med omhu og følg magefølelsen. Husk at mamma og pappa faktisk har kjent deg i flere år enn du har kjent deg selv, men som sagt: Det er ditt liv, tross alt. Vi er bare her for å heie på deg.
Og det tror jeg du vet. Jeg så det i øynene dine når du lå på stellebordet i dag.
Du er sånn som meg, du.
(Lik hvis du liker og sjekk gjerne ut pappahjerte på facebook)
Det begynner å nærme seg halvannet år siden jeg tenkte at jeg var strålende fornøyd med situasjonen slik den var og aldri ville endre på så mye som en drue. Leilighet sentralt i Oslo by, strålende jobb i sentrum og bøttevis med egentid. Det viktigste i livet var nærhet til absolutt alt, sushi i umiddelbar nærhet, kaféliv om vinteren, parkliv om sommeren. Alt på ett brett, helt i nærheten, helt perfekt. Og slik skulle det være til evig tid.
Dette var før man fikk barn ja. Det er rart hvor store forandringer som finner sted i hjernebarken når man går fra kul katt til innekatt slash pappakatt. Hele denne “nærhet til alt”-tankegangen har blitt endret til “nærhet til barnevakt” og jeg ønsker heller skog enn asfaltjungel. Derfor fant vi for en stund siden ut at vi på et eller annet tidspunkt kom til å flytte fra byen, når tiden var moden. Så plutselig en dag dukket det opp en gullbillett i posten og vi tok den. Tanker og muligheter ble til handling, og nå står vi plutselig her. Leiligheten i Oslo blir lagt ut for salg i morgen, pappa har fått seg kliss ny jobb i Tønsberg og hus er kjøpt i Vestfold! Check it 🙂
Alt har gått i rekordtempo og i den prosessen har jeg ikke rukket å blogge stort, men vi satser på bedring, for nå har jeg hatt god kontakt med flere spennende samarbeidspartnere og som de sier “Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren”. Les: JA, det blir konkurranser og giveaways 😉
Og fiskebåt. Til meg da, ikke til dere dessverre. Jeg har blitt helt besatt av tanken på fiskebåt og nå som vi flytter til Vestens Fold, så skal drømmen endelig realiseres! Tenk å legge ut med minstemann i passasjersetet og dra opp alt hva havet måtte ønske å by oss på. Det er en tanke jeg ikke har klart å gi slipp på og nå skal det endelig skje. Helt greit å bytte ut überhipp sushi i storbyen med jakt på sjøørret fra egen båt. Selv om jeg kommer til å savne trilleturene langs Akerselva.
Slenger med et knippe bilder av hva man har holdt seg opptatt med i det siste og la meg bare si: Fytti Helgeroa for et styr! Blir leeenge til nestegang jeg gir meg i kast med å flytte igjen 😉
Og nå skal far logge av, koke seg en kopp te og kose seg med UFC (kampsport). “Nei fydda, kampsport?!” tenker du kanskje, men det kommer faktisk ganske godt med å kunne litt om grappling (bakkekamp) når man skal skifte bleie på en spinnvill guttepjokk med et intenst ønske om å ikke bli skiftet på 😉
Du har kanskje sett de hvite babybodyene med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” og tenkt “Hah, det var en artig sak, sikkert noe man kjøper på HM”. Der tar du skammelig feil, brochacho! Disse bodyene er faktisk livreddende og anslås å kunne ha reddet livet til over 160 norske småttiser!
I løpet av de siste 12 år har nemlig over 700 000 bodyer med påskriften “Denne siden opp når jeg sover” blitt delt ut til nybakte foreldre på norske sykehus og på den tiden har antall tilfeller av krybbedød halvert. Halvert!!
Dette fantastiske tiltaket drives av Landforeningen uventet barnedød (LUB) som dessverre måtte legge ned kampanjen for noen år siden, men takket være deres nye sponsor Barnas Hus, er kampanjen nå heldigvis tilbake! Bodyen er pimpet opp med lengre ermer og bedre kvalitet. Hadde norske bebiser kunnet trampeklappe, så hadde de gjort det nå.
Her har du noen raske råd på veien for et trygt sovemiljø, gitt av ingen ringere enn Trine Giving Kalstad i LUB:
Legg barnet til å sove på ryggen fra fødselen av.
Unngå for varmt sovemiljø, for mye tøy på barnet og lue innendørs. Pass på at barnets hode/ansikt ikke blir tildekket av sengetøy m. m.
Røyking bør unngås i svangerskapet og i barnets nærmiljø.
Amme barnet om mulig.
La barnet sove i egen seng på foreldrenes soverom eller sørg for forsvarlig samsoving. Hvis mor har røykt i svangerskapet eller mor/partner røyker etter fødsel, bør samsoving unngås.
Regelmessig bruk av smokk når barnet legges til å sove kan virke forebyggende.
Dah, ved å skrive denne teksten, gikk minnene raskt tilbake til da vår lille dutt bare var noen dager gammel. Tnåååh, litte småttis!
Jeg har ikke tenkt til å si så mye mer om kampanjen enn det, for jeg er tross alt ikke moren din, bare merk deg følgende, du nybakte mor eller far:
Denne siden opp når jeg sover!
/ dette innlegget er skrevet på oppfordring fra Barnas Hus, men jeg nekter å kalle det reklame. Dette er kun en gest for en god sak. Jeg mottok riktignok en gratis “Denne siden opp”-body for oppdraget, men denne har jeg i dag sendt i posten til en kompis av meg som venter barn til høsten. Lykke til, mate 😉
Som tidligere skrevet, så skulle pappapermen bli en tid for avslapning og ettertanke. Det skulle bli fokusert kvalitetstid og trilleturer i solen med all tid i verden.
3 uker uti pappapermen innser jeg at jeg har blitt en personlig tjener. Jeg flyr mellom kjøkkenet og lekematta som en strikkball og når minstemann endelig logger av for kvelden, så gjør far det samme. Og dette er med både far og mor i hus! Dette har fått meg til å tenke: Hvordan gjør de det, disse alenemødrene/-fedrene? Hvordan klarer man i det hele tatt å ha flere enn ett barn? Og en annen ting: Jeg har alltid sett ned på “stay at home moms” når jeg ser dette som yrkestittel på amerikanske tv-serier. “Jo da, det er en jobb å være hjemme, men… kom igjen, det er ikke en eeeekte jobb” og tenkt at de foreldre som holder seg hjemme etter de får barn, fremfor å vende tilbake til kontoret som alle andre, burde gå med hodet litt senket. Men så innser man, som så mange ganger før, at litt perspektiv er alt man trenger. Nå synes jeg helt på alvor at folk som tar det yrkesvalget burde tjene det dobbelte av kanelbollespisende, kaffedrikkende toppledere med excel på hjernen og ukjent antall millioner på bok.
Men nok om det. En tur til Larvik har det blitt og da la jeg igjen bloggen hjemme en ukes tid, slik at man får litt kvalitetstid og ikke må sitte og knatre på tastaturet mens man nyter et glass rødt og svigermors svinestek. Hva annet har vi gjort siden sist, sier du? Her, ta et knippe med fargebilder og nyt essensen av et par ukers pappaperm i korte trekk.
Frank våknet opp etter en lang natts søvn. Akkurat som han mistenkte, så var rom 205 helt ordinært. Han hadde våknet opp midt på natten og i tilsløret halvsøvne trodde han et lite sekund at rommet var invadert av spøkelser, men så kviknet han til og innså at det bare var telefonens klagesang over lite batteri. I all sin iver etter å forlate hjemmet hadde han selvfølgelig glemt å ta med lader til telefonen og derfor befant han seg nå i den kjedelige situasjonen at han helt sikkert hadde forsovet seg til frokost. Han kastet på seg gårsdagens bekledning og ilte av sted.
Frokostserveringen var like ved å stenge i det han ankom den store matsalen og fant seg et ledig bort. Vel, ledige bord var ikke noe stort problem å finne, for de var det mange av, men mat var det heller lite med. Han fikk rasket sammen noen halvhjertede skorper, et par skiver lettere svett brunost og en skvett kaffe. Det fikk duge. Rundt ham så han rester av andres frokost, hvilket faktisk beroliget ham, for han hadde begynt å fundere på om han var helt alene på hotellet, så stille som det var der. Han så også et medmenneske noen bord bortenfor. Deres blikk møttes og den flotte mannen med det stramme fjeset kom bort. Det hersket en slags naturlig autoritet over hele hans vesen. Et våkent blikk i et seriøst ansikt, en nystrøket skjorte dyttet ned i olabuksa og et par grå striper i manken.
Han introduserte seg som Tormod Nilsen, slo seg ned sammen med Frank og sammen begynte de å bekjentgjøre seg. Tormod var lege og bosatt noen mil unna, i et lite bygdesamfunn ikke langt unna svenskegrensa, kalt Kilen. Frank hadde aldri hørt om det, men det hadde visstnok ingen andre heller, i følge Tormod. Han flyttet dit for å kunne gjøre en forskjell i et lite samfunn som sårt trengte hjelp. Ironisk nok var Tormod kommet i en situasjon der han selv trengte hjelp. Hans søster var blitt syk og han visste ikke hva som feilet henne. Selv etter flere ulike kurer og tester, sto han maktesløs og grep etter svar i løse luften. Derfor hadde han valgt å ta henne med på påsketur, for kanskje lå det noe i den erkenorske forståelsen om at frisk fjelluft er bra for helsa. De hadde ankommet tidligere på dagen i går og så langt hadde hun holdt senga bak lukkede gardiner. Tormod regnet med at hun ville forholde seg slik, helt til de reiste hjem igjen. De siste ukene hadde hun ikke gjort stort mer enn å sove og spise den maten Tormod tok med til henne.
På vei ut av frokostsalen støtte de på et eldre ektepar som var på vei ut hoveddøren med en liten, gråskjegget hund. De presenterte seg som Bård, Rosa og hunden Charlie. Bård var fra Flisa, Rosa fra USA og hunden Charlie fra et ukjent antall raser av ymse sort. Det viste seg at de bodde i samme del av hotellet som Frank og Tormod, og Frank innså raskt at det kanskje ikke var like fullt på hotellet som årgangsresepsjonisten hadde hevdet. Bård, Rosa og hunden Charlie kunne fortelle at de bodde vis a vis det nygifte paret Espen og Ingrid Svendsen-Hansen, men de hadde visstnok forlatt hotellet rett etter at hanen sto opp, for å presse langrennsformen til det ytterste. De skulle visst være et slags prakteksemplar av den yngre garde, men mer fikk ikke Frank vite før trekløveret måtte haste videre på tur før den firbente gjorde sitt fornødne innendørs.
Da Frank og Tormod kom opp til sin etasje gikk de mot samme fløy, selv om den kun bestod av fem rom, 201-205. De fire første rommene lå på hver sin side av gangen i klassisk oddetall/partallsmaner, mens Frank sitt lå i enden av gangen. Det viste seg at han og Tormod var naboer og akkurat i det de skulle til å ta farvel, gikk døren fra rom 203 opp. Ut steg et godt voksent ektepar som holdt hverandre i hendene og hadde tatt turtøyet på. Det ble en kort hilsen før de fartet videre. Det var ekteparet Nepeland som var på tur og de hadde dårlig tid. Om de skulle komme seg ut på en liten gåtur før de måtte tilbake for å løse kryssordet, så måtte de raske på. Selv om de hadde sagt det med et glimt i øyet, så er det gjerne sånn når man er på påskeferie; man får en eller annen rar dille man rett og slett ikke klarer å gi slipp på, enten det er Sudoku, kryssord, yatzy, Angry Birds, limericks eller påskenøtter.
Frank hadde særdeles god tid og tok seg ikke bry med å aktivisere seg hele dagen. Alt han ville var å være i fred, se litt på tv, spise litt mer enn bare litt påskemarsipan og se ut på det flotte vinterlandskapet i den norske fjellheimen. Og det gjorde han. Hele dagen. Man skulle tro at en mann som savnet påsken så fælt at han var villig til å ofre liv og lemmer for å finne påskestemningen ville utnytte den til det fulle, men sånn var det rett og slett ikke. Frank var ikke den som på død og liv måtte sitte rundt peisen med kvikk lunsj i den ene hånda og et lammelår i den andre, for å føle påskegleden. Det var ikke slik at han måtte ikle seg ulekre kondomdresser og pese opp og ned fjellsider på langrennsski som en bloddopet russer. For ham kunne det være nok å ligge på senga med vinduet åpent og bare kjenne det friske draget i luften og få den gode følelsen av å ha god tid. Høre smeltevannet renne forbi og lage små elveleier i grusen, og lyden av lidenskapelig fuglekvitter. Og slik lå han, en hel dag, inntil kroppen skrek etter annen føde enn klissete marsipanegg og salte peanøtter. Han sjekket klokken og den var blitt 19.24. Det var langfredag og ironisk nok hadde den vært bortimot den lengste dagen i hans liv. Og han hadde elsket det.
Han åpnet døren og det første som møtte ham var et folkemylder ute i gangen. Alle sto de og fektet med armene, mens de pekte i samtlige himmelretninger. De latet til å krangle høylydt, men i et merkverdig lavmælt toneleie. Frank nærmet seg gruppen og så at de fleste av rommene fra deres lille fløy var representert. Tormod sto med store øyne og gestikulerte mens Bård og Rosa sto med hakeslipp i verdensklasse. Hunden Charlie virket uanfektet av situasjonen. Det så ut til å være ekteparet Nepeland som hadde regien i dette som lignet mistenkelig på en hviskende, tiskende røykeromsgerilja.
– Å gudskjelov, der er du!
Sa de til ham i oppjaget kanon som om de var et Ten Sing-kor.
– Ja, hvor skulle jeg ellers vært? Jeg… har det gått en brannalarm eller hva skjer egentlig?
– Å det er forferdelig Frank, det er grusomt!
Det var Herr Nepeland som tok kommandoen over samtalen. Henrik Nepeland.
– Jeg og min kone Astrid var bare ute på en spasertur tidligere i dag, ja du så oss jo på vei ut etter frokost. Vi hadde gått noen timer, så gikk vi tilbake til hotellet for å løse kryssordet og spise litt niste. Vi hadde satt igjen kaffe på spisebordet og-
– Henrik! Kremtet Fru Nepeland, som ønsket litt fortgang i historien, vel vitende om at hennes manns avsporinger var kjent for å kunne koste hans publikum en ulidelig lang omvei til poenget.
– Uansett, vi gikk ut igjen for en tur til i det fine været og bestemte oss for å gå litt innover i skogen bak hotellet. Og bare noen hundre meter innover hørte vi plutselig en skarp lyd i det fjerne. Vi bestemte oss for å sjekke det ut nærmere, vi ante jo fred og ingen fare vi, men så smalt det igjen. Og det var akkurat da vi innså nettopp det: Det smalt. Vi rundt en liten topp og rakk akkurat å få et raskt glimt av to personer som stakk derfra, før vi rakk å se… det.
– Det? Hva da “det”? protesterte Frank.
– Fra et lite stykke lenger borte, så vi nemlig at det lyste rødt i snøen. Faretruende rødt. Blodrødt. Siden vi så vidt rakk å se snurten av de to som stakk sin vei, tenkte vi at vi helt sikkert hadde skremt dem vekk, så vi gikk nærmere. Vi kom helt innpå det, før min kone fikk nok og vi måtte snu. Det var blod! Det var langrennsspor hele veien bort til der blodet var også og tegn til at det hadde vært et basketak! Vi hastet tilbake til hotellet og nå står vi her. Og det verste av alt – vi har sjekket med resepsjonisten, han derre… hva var det nå han het igjen?
– Holger, hjalp Tormod til.
– Holger ja, og han fortalte oss at det bare var disse fem rommene som var utleid i påsken.
– Hva? Kun disse fem, men hvorfor –
– Frank, samme kan det være, poenget er at vi har banket på hos alle og, ja ser du noe mistenkelig her?
– Vel…
De snudde seg alle sammen mot døren til rom 202. Ekteparet Svendsen-Hansen manglet. Gruppen sendte hverandre intense blikk for å signalisere i all stillhet og Frank forsto. De hadde banket på, men ingen hadde svart. Var det noen der inne og hvis de var, hva gjorde de? Hvorfor svarte de ikke? Men hvis de ikke var der… hvor var de?
Frank innså raskt at det kun var én ting å gjøre. La tanker bli til handling. Han så i blikkene til de andre at dette var blodig alvor. Det var ingen fantestreker her og lystløgneren Holger hadde tydeligvis holdt ham for narr, så dette var hans mulighet for å gi den gamle kroken litt velfortjent hevn. Frank stelte seg foran døra til rom 202 og dyttet de andre til side. I en stor bevegelse hevet han det ene kneet så høyt han klarte og sparket fra mot dørhåndtaket av all sin kraft. Døren sprang åpen med et digert smell og lyden av en eldgammel lås som fikk et ublidt møte med siste arbeidsdag. Hele gruppen stormet inn.
De trengte ikke lete lenge, de trengte ikke endevende hvert et skap eller lete i hver en krik og krok. En razzia slik man gjerne ser i amerikanske tv-serier var helt unødvendig, all etterforskning og støvsjekking etter fingerspor overflødig, for de første de så når de tittet inn i rommet forbi den sønderslitte døra, var akkurat det de lette etter. Det var akkurat det de ville finne og nøyaktig det siste de ville finne. Rommet var tomt, ingen mennesker i sikte, men midt på sengen lå en tom våpenkasse. Den avlange boksen sto pip åpen og plassen i skumgummien viste at den hadde inneholdt et slags gevær, rifle eller skarpskyttervåpen. Hva enn det var, så var det ikke der.
Mens de sto der og hauket over våpenkassen som en flokk med sultne gribber over et zebrakadaver, hørte de det knirket i gulvet ved dørkarmen. Knirket ble raskt etterfulgt av lyden av en ladearm som ble trukket tilbake og smelt i posisjon. Fra skyggene på veggen, så Frank et våpen som ble heist til hodehøyde.
Og deretter…
*klikk*
(Neste avsnitt av “Høyfjellshotellet” dukker opp i morgen…)
(Dersom du liker mitt lille påskeepos, husk å dele det med leseglade venner.)
Lukten av svidd gummi og brent clutch var endelig i ferd med å forlate bilen som hadde kastet seg ut på hovedveien i en veldig fart. Etter noen minutter med virkelighetsfjernt tunnelsyn, åpnet han vinduet og virkeligheten traff Frank som en rett høyre i fjeset. Han hadde gjort det. Og nå satt han her, alene og på vei vekk. Vekk fra alt. Fra kjerring og jobb, fra hverdager og regninger. Selv om bilturen var ekte nok, var hodet fullt av tåkeskapende bomull og i en god stund gikk bilen på autopilot mens sjåføren selv satt i et slags halvkoma og prøvde å stokke kortene i hodet etter beste evne. Etter et par timer svingte han av veien, parkerte bilen på en liten rasteplass, spratt ut av førersetet og kastet opp. Kanskje var det all kaffen han hadde hivd nedpå for å holde seg våken eller kanskje var det på grunn av situasjonen han hadde satt seg i. Men det var for sent å snu nå. For sent å snu, men også helt uaktuelt å kjøre videre. Han måtte sove, om enn bare i et kvarter. Han smatt inn i bilen, skrudde av motoren og lukket øynene. Han hadde lest et sted at å kjøre når man var stuptrøtt var rundt regnet det samme som å kjøre i brisen tilstand og han kjente at han allerede hadde fått nok spenning for én dag.
Men så gikk det som det alltid går. Når du er trøtt som en rumpepinne og virkelig trenger en cowboystrekk, så får du selvfølgelig ikke sove. Etter få strakser innså han raskt at det bare var å gi opp og begi seg ut på den lange landevei atter igjen. Planen hans videre var like enkel, som den var vågal. Han skulle bare kjøre opp til Geilo og ta inn på første og beste hytte eller hotellrom, alt etter hva som var ledig. Der skulle han bli hele påsken og gjøre nøyaktig hva pokker han ville. Gå på langrenn hele dagen? Ikke umulig. Eller bare ligge på sofaen, spise marsipan og drikke Solo til han fikk brekninger og begynte å kaldsvette sukkerdråper? Tja, hvorfor ikke. Men mens han kjørte oppover gjennom fjell og daler, så han plutselig en liten fjelltopp i det fjerne. Langt nok unna til at den holdt seg i øyesyn over en lengre periode, men nærme nok til at han så at det var bebyggelse der. Det var ingen veiskilt å se, så han visste ikke hvor han var, men nysgjerrigheten hadde bitt seg fast i ham som et utsultet rovdyr. Han lekte litt med tanken om å bare kjøre dit og satse på at det var ledig plass til ham, men like fullt holdt han stødig kurs mot Geilo, slik han hadde planlagt.
Plutselig dukket det opp en avkjøring i retning det ukjente fjellet og skjebnen tok tak i rattet. Helt på uventet impuls svingte han av hovedveien og satte kursen mot fjelltoppen han aldri hadde lagt merke til før, enn hvor mange ganger han hadde kjørt denne veien. Så han kjørte. Og han kjørte. Og han kjørte. Det som hadde startet som en artig impulshandling, skulle snart vise seg å bli en kjedsommelig fornøyelse av de sjeldne. Veien var blitt overbygd med tett skog og snirklet seg mellom tettvokste trær som Amazonas. Annen trafikk var heller ikke å se. Ikke så mye som et dyrespor i snøen eller en ussel knallert på vei hjem. Etter 20 minutters krangling mot stabeisen i seg, var Frank Haugen like ved å gi opp, da han endelig så tegn til liv. Veien hadde den siste biten kommet seg opp på et høydedrag og nå kunne han se lys dukke opp foran seg. Lysene viste seg fort å være en liten bygd tilsynelatende bygget opp rundt bensinstasjonen som lå rett inntil veien. Selv om den så ut som den type bensinstasjon du typisk finner i filmer fra 70-tallet, så var den åpen. Frank fylte tanken bare for å være sikker og gikk inn.
– Altså, bare bensin egentlig, men si meg: Hvor er jeg egentlig? Hva heter dette stedet?
– Hah, vet du ikke det engang?! Nei jøss, da er du jaggu dummere enn meg da jo!
Frank tvilte på det. Ekspeditøren var en tykkfallen mann, som selv om han tilsynelatende var i 20-årsalderen, var langt fra sin beste alder. Hans beste alder så ut til å ha passert for mange herrens år siden. Magen bulet ut som hos en sjøløve og bukseselene som holdt den oppe, jobbet på spreng for ikke å gi etter for det massive trykket. Skjegget var ustelt, håret var uflidd og ansiktsuttrykket bar preg av et hode som hadde mange spørsmål som ingen tok seg bryet med å besvare. Spørsmål av typen: Hvordan kommer steinen seg inn i klementinen. Frank tok seg ikke tid med å veksle flere ord, men takket høflig for seg med et lite nikk og pilte i vei.
Et par hundre meter ned i veien, øynet han endelig håp for en noenlunde fornuftig konversasjon med et medmenneske i form av en gammel krok på vei inn i et gammelt butikklokale av ukjent slag.
– Andreas Godthåp, hilste den eldre herren og strakk frem hånden.
– Frank Haugen, svarte Frank og grep den.
– Jøss, det var ikke mye saft i det grepet gitt. Du er ikke fra traktene her, er du vel?
– Heh nei, jeg har vel heller utviklet en slags kontorkropp kan du si.
– Men for all del, det er ikke noe feil med byfolk, så lenge de tåler litt kumøkk til kaffen, hvis du skjønner hva jeg mener?
– Ehm… ja. Ikke helt, men okei. Du, jeg lurte egentlig bare på om du vet om noen steder i nærheten som leier ut hytter i påsken? Eller kanskje et høyfjellshotell av noe slag?
– Om jeg vet om! Hah!
– Altså… nå forstår jeg ikke.
– Frank, var det det?
– Frank, ja.
– Hør her Frank, vet du egentlig hva dette huset ble brukt til før?
– Nei, kan det ha vært et slags kontor da?
– Politistasjon skal jeg si deg. En liten plass trenger også litt oppsyn veit du og her var det i sine glansdager intet mindre enn 5 mann på plass, som sørget for at alt gikk pent og pyntelig for seg her i bygda. Nå for tiden er det ikke stort mer enn tilfeldig forbipasserende som deg selv, som finner veien hit, men stasjonssjefen bor her fortsatt.
– Jøss, det var ikke verst.
– Stasjonssjef, vaktmester, alt-mulig-mann, snømåker, plenklipper, turistguide, laksefisker, pensjonist og et fordømt godt menneske.
– Jøss, han skulle jeg likt å møtt, sa Frank og akkurat da strakk mannen ut hånden atter igjen.
– Andreas Godthåp, stasjonssjef, vaktmester og alt det der. Hyggelig å hilse på.
– Hehe, så det er sånn det henger sammen.
– Det er sånn det henger sammen ja. Skal du ha deg en kopp kaffe, Frank?
– Ellers takk du, jeg tenkte å få innlosjert meg på en hytte eller et hotellrom før kvelden bykser over meg jeg, så hvis du bare kunne peke meg i retning av…
– Selvfølgelig min gode mann, selvfølgelig. Et par raske kilometer i den retninga der, så finner du et stort hyttefelt, der skal det være muligheter. De har et slags mottakssenter der, men jeg tviler vel på at du finner noe ledig nå som påsken allerede er i gang, men hvis du finner Arvid i bua, så hils fra meg, så får du sikkert en god pris også.
– Supert, da går vi for det. Ikke noe standsmessig høyfjellshotell i området vel, bare sånn i tilfelle?
– Å nei, det har vi nok ikke her i bygda gitt. Ja nei, ikke etter at… æsj, når kan det ha vært da? Må vel ha vært minst 30 år siden, men… hmm, eller var det 40 år siden? Samme kan det være. Hodet mitt sitter nok ikke like støtt som det en gang gjorde. Pil i vei du nå, så slipper du å rote rundt i mørket. De to herrene tok et høflig farvel som oste av gjensidig respekt og høflighet fra begge parter.
Frank satt på en av sine favorittcd-er: Pink Floyd – Dark side of the moon. Han hoppet til sporet “Money” og wattet opp lyden. Så kjørte han et stykke. Og et stykke til. De få små kilometerne virket plutselig som flere mil og selv om det var færre avkjøringer på den bare, snøkledde landeveien enn det var endelige løsninger på en politisk diskusjon, så bestemte han seg for at han måtte ha klart å kjøre forbi hyttefeltet, for lyden av Pink Floyd hadde kåtet opp pedalfoten og i det tempoet han holdt, kunne han faktisk ha klart å suse rett forbi. Han snudde midt på veien, gadd ikke vente på en busslomme eller den slags. Møtende biler hadde han ikke sett på en god stund og regnet med at alle andre bilister befant seg på langt mer fornuftige steder enn på denne øde plassen i Norges bakevje. På vei tilbake mot den pensjonerte stasjonssjefen og den lavpannede bensinpumpetampen, så han plutselig en avkjørsel han ikke hadde sett tidligere. Han sakket ned farten og fulgte den videre med blikket. Veien så ut til å snirkle seg av gårde et lite stykke, men så… Endelig fant han det han hadde lett etter. Et enormt smil tok plass i ansiktet og han svingte av.
Høyfjellshotellet
Jo nærmere han kjørte, dess tydeligere ble det: Den pensjonerte stasjonssjefen hadde nok ikke vært helt fri for rusk i topplokket, for foran ham åpenbarte det seg et standsmessig høyfjellshotell bygd opp etter alle kunstens regler. Et stort, herskapelig gods som utvilsomt hadde en stolt historikk som strakk seg hundrevis av år tilbake i tid. Inngangspartiet var nesten skremmende majestetisk og ga et storslagent inntrykk av overklasse. I det han parkerte bilen på snødekket, måtte han se over klærne og han fikk et snev av dårlig samvittighet for at han så ut som et bombet kråkereir på håret. Inne fra hotellet lyste det varmt i duse sepianyanser fra alle vinduer langs den massive forsiden av bygget. Det var ikke med rent lite ærefrykt han trippet opp trappene og åpnet de høye dørene.
Resepsjonsområdet var tilsynelatende tomt, men han kunne høre dempet bakgrunnsstøy fra resten av bygget. Det luktet slik et høyfjellshotell skal lukte: reinsdyrskinn, tjære, gamle møbler og et hint av kaffe. Han deiset ned i en ventende lenestol og et støvlag spratt til værs som en flokk med duer. Han spratt opp igjen og så til sin forskrekkelse at det faktisk var noen andre i rommet. I resepsjonen sto en gammel krok, som utvilsomt hadde vært en del av innredningen siden hotellet åpnet. Han sto og skriblet i en stor bok, mens hvitt pistrete hår fikk lov til å herje fritt på hodet hans. Og fra ørene. Det er jo ikke ofte noen har såpass med ørehår at man umiddelbart legger merke til det, men så var altså tilfellet.
Frank nærmet seg det gamle skinnet og var litt usikker på om den eldre herremannen ville gå opp i limingen hvis han pratet for høyt til ham.
– God ettermiddag.
– Hei og velkommen til Tranheim Gods, unge mann. Hva kan jeg så hjelpe deg med?
– Du, dette virker kanskje som en rar forespørsel å komme med nå som påsken allerede er godt i gang, men dere skulle ikke ha et ledig rom for helgen?
– Å, la meg sjekke systemet. Et lite sekund, er du grei.
Den gamle mannen la ned pennen og begynte å bla i den store boken som lå foran ham. Kunne det virkelig være mulig? Et hotell rom på størrelse med dette og de førte gjestebok og bestillinger for hånd?
-Nei du, jeg beklager så meget, men det ser ut til at vi er fullbestilt helt til neste tirsdag. Kunne det kanskje være aktuelt å vente til da?
Frank innså raskt at også her hadde han møtt på nok en person som ikke var helt EU-godkjent under panseret.
– Nei du, det… Altså, har dere ikke et eneste rom? Ikke et kott en gang?
– Nei jeg beklager så meget altså, det er helt fullt hele helgen.
– Søren.
– Eller.
– Hva?
– Nei, det var ingenting.
– Jo, du sa “eller”.
– Nei, det er bare…
– Ja?
– Det er ett rom, men-
– Jeg tar det!
– Nei, altså… vi leier ikke ut det rommet lenger.
– Hva? Hvorfor ikke? Hør her, jeg har kjørt langt og lenger enn langt, jeg er villig til å betale bortimot hva som helst for et varmt måltid og en seng å ligge i.
– Jo, jeg forstår det, men du skjønner… den gamle resepsjonisten løftet svakt på hodet og satt blikket i Frank.
– Vi går aldri inn i det rommet der lenger. Ikke etter at Tante Gunvor flyttet inn.
– Jaha, men så er jo den saken grei. Hvis denne Gunvor bor der, så kan jo ikke jeg bo der. Hvorfor sa du ikke bare det med én gang da?
– Jo nei altså, det er ikke det som er problemet. Du skjønner… han snudde seg, grep fatt i en gammel perm fra en nedstøvet bokhylle bak ham. Han bladde rett opp på en side midt i den tykke boken og satt fingerspissen rett på navnet hennes.
– Som du kan se her, så tok Tante Gunvor inn på rom 205 i påskehelgen 1953. Hun bestilte rommet alene, akkurat som deg og skulle etter planen bo her i 5 netter.
– Ja vel, 1953 sier du. Det er jo rimelig lenge siden. Og hun bor der fortsatt?
– Det stemmer.
– Jøss, hun må være rik! Koster ikke det skjorta å bli boende på det samme hotellrommet i… skavvi seeee… 60 år?!
– Det er akkurat det som er problemet. Hun betaler ikke for seg.
– HVA?! Men kan du ikke bare gå opp og prate med henne da? Herregud, jeg kan gjøre det jeg! Hvor vanskelig kan det være å få det gamle skinnet ut av senga?
– Du kan jo prøve, men jeg ville ikke anbefalt det.
– Hvorfor ikke?
– Fordi… Vel, la oss si det sånn: Hun ikke har betalt for en natt siden påskeaften 1953.
– Og hvorfor ikke?
– Det var kvelden hun tok livet av seg.
(Neste avsnitt i påskekrimmen “Høyfjellshotellet” kommer på langfredag.
Så er man endelig i gang med pappapermen. 7 hele uker til å ligge på sofaen, spise seg blekfet på ostepop og se tv-serier til øynene tørker inn. Mjaaaa, så ser det kanskje ut til at denne klassiske mannetolkningen av livet til en hjemmeværende har fått seg et realt ballespark allerede på første dagen.
I dag var det tidlig opp… eller altså… vi startet vel teknisk sett opp i natt med skrikemareritt og dårlig stemning. Så da ble det å improvisere da. Og hva gjør far når mor gir opp? Han tenker som en mann. “Hmm, gutten nekter å slutte å gråte, hva kan vi gjøre for å blidgjøre ham?” Oh yes. Varmmat og underholdning. Cue grøt og Drømmehagen. Lar jeg meg manipulere? Meget mulig. Sjå kor da bryr meg. Mammahjerte våknet opp og lo godt da hun fant oss i stua, og knipset dette blinkskuddet 😛
Men så, etter noen timer med sårt trengt søvn, var dagen i gang! Etter at frokosten var avviklet skulle jeg bare ta en rask tur ut for å -, nei det ble ikke noe av det nei, vi gikk for leking på gulvet i stedet. Siden det var så fint vær, fant jeg etter hvert fram en god bok – og heisann, der var det en bleie som luktet øglespy ja. Etter noen timer med lek, bleieskift, kjøkkentjeneste og bæring av barn, fikk jeg lagt den lille rakkeren, så da var det endelig på tide med en liten cowboystrekk på sofaen, men heey, da peip den sure vaskemaskinen som Olga Marie Mikalsen, så da var det opp og orge med klesvask. En kompis sendte meg tekstmelding og lurte på om vi ikke skulle ta en kaffe og en trilletur. “Perfekt” tenkte jeg, det gjør vi! 4 timer senere fikk jeg tid til å svare at det passet litt dårlig. Da putret middagen i tre ulike gryter og lillemann snurret rundt på nyvasket gulv.
Er i det hele tatt litt usikker på hvor dagen ble av, og det har på en måte gått fort og sakte på en og samme gang. Jeg kan huske at jeg på et eller annet tidspunkt bakte scones. Men uansett, det som er helt sikkert, er at jeg bøyer meg i støvet for alle mødre/fedre som går rundt hjemme med barna hele dagen. Holy crepes, man får ikke mye tid til seg selv mellom slagene. “Men når gutten sover, da må du jo hente deg inn, kanskje sove litt, slappe av etc”. Yeah right! Når han sover så betyr det bare at far har muligheten til å hente inn tapt tid og komme seg ett steg foran. Det er som et sjakkspill det her. Oh well, litt tilvenning, så blir det bra. Et lite knepp i den mentale innstillingen, så får vi nok skikk på han far. Lese avis og drikke kaffe i lange slurker frem til lunsj? Nein. Ta med seg en god bok ut i påskesola og nyte fuglekvitter? Niet. Sjonglere bæsjebleier, grøtpulver, bråkeleker og våtservietter som en proff? Oh yes.
Men nå skal far logge av og legge seg på sofaen. Det har han fortjent 😉
/high five
(Sjekk ut pappahjerte på facebook for din daglige dose med pappabasert moro)
Kjære leser, her er jeg atter igjen. Det har vært stille fra meg en ukes tid og jeg vet at du har vært bekymret. Har han blitt slukt av et synkehull? Har han blitt tatt til fange og gjort til Kim Jong-Uns personlige stylist? Har han blitt account manager i Profetens Ummah og lever livets glade dager som naver i Afghanistan?
Neida, forklaringen er såre enkel: Husker du alle de gangene du skulle ha støvsuget gulvet, men heller ble liggende i sofakroken for å se på en episode til av favorittserien din på tv? Og kanskje én til da. Og jeg skal bare se ferdig den episoden der, så lover jeg. Eller hva med alle de kveldene du har vært på vei ut for å skifte dekk, men så har du plutselig funnet ut at du har noe langt viktigere som må gjøres med det samme (slik som å spille Angry Birds på ramma en times tid). Eller hva med den skjorta du skulle stryke? Eller selvangivelsen som skulle vært levert, boka som skulle vært lest ut, det knirkete stolbeinet som burde vært skrudd på plass, bildet i stua som burde vært hengt opp, boden som skulle vært ryddet og sjokolader som ikke skulle vært spist? Og når du hører godt etter, er det ikke vitterlig lyden av joggeskoene du hører i det fjerne?
Så, poenget er faktisk bare dette: Jeg har rett og slett ikke hatt lyst. Det er rart å si det, men noen ganger så er det bare sånn. Hakke hatt tid, hakke hatt lyst. Og vettu, selv om man kan vaske kjøkkenbenken halvveis, så kan man aldri gå inn med 50 % i en tekst, for sånt blir det bare søl av. Derfor har jeg latt være. Men nå er det opp og frem! Tenkte jeg skulle dra og trene i kveld, men dropper det gladelig til fordel for dere, for hva har skjedd mens jeg har tatt meg en Gro-dag? Pappahjerte har passert 2000 følgere på facebook!!!!! 🙂 🙂 🙂 Oh yeeeeah, party time!!
Det er bare helt rått og et tall jeg aaaaldri hadde kunne sett for meg! Skal det feires? Klart det skal feires!! I morgen kommer jeg tilbake med en passende konkurranse for en anledning som dette! Kan vel røpe såpass at et stort jubileum som dette trenger en skikkelig kake og akkurat DET skal dere få. Følg med 😉
Meeen, du lurer kanskje bare hva jeg faktisk har gjort mens jeg egentlig burde sittet på joggebukserumpa og skrevet blogginnlegg for din nytelse? Vel, her følger en montasje/collage/potpurri/bildeserie/høydepunkt
For noen dager siden var jeg på kjøretur med minstemann og hønemor, da vi kom opp i en situasjon som involverte hytting med neven, tuting med hornet og bruk av utestemmen. Dette førte til en opphetet diskusjon om hvilket kjønn som er mest trafikkfarlig. Vi ble selvfølgelig ikke enige, men la oss nå bli ferdige med denne debatten en gang for alle.
Hvordan skal vi gjøre det, sier du? Lett! DU bestemmer! Jessør, du leste rett. Jeg tegner opp et par trafikkfarlige hendelser som er helt vanlig å komme over langs norske veier, så velger du selv hvilket kjønn du mener er overrepresentert i de ulike situasjonene. Skriv ned M eller K for hver situasjon og tell opp til slutt. Dermed har du svaret svart på hvitt. Ganske enkelt genialt, sant? Nuff said, nu kör vi!
Du nærmer deg en travel rundkjøring. Det er kork i alle retninger for midt i rundkjøringen står en bil som verken beveger seg frem eller tilbake. Inne i bilen ser du et bustehode som snur seg nervøst og febrilsk fra side til side og lurer på hvor i all verden vedkommende skal gjøre av seg. Du kan se på lang avstand at sjåføren tenker: “Skal man kjøre eller er det kanskje best å vente? Kommer ikke de der fra høyre da eller er det jeg som kommer fra høyre?”
Situasjon nr. 2: Råkjøreren
Du prutter av gårde i fartsgrensa og synger med til en radiolåt, når du ser noe i sladrespeilet. Det tar ikke mange sekunder før den lille prikken har blitt til et jetfly som brenner forbi deg. Du rekker så vidt å se sjåføren av bilen; én hånd på rattet, ræva godt plantet i setet og hodet lent nonchalant bakover. Til din store forskrekkelse kan du sverge på at vedkommende pratet i mobiltelefonen.
Situasjon nr. 3: Lukeparkering
Du sitter og nyter en kopp te ved frokostbordet, i det du ser noen som prøver seg på en lukeparkering utenfor. Motoren ruses, bilen spretter som en kenguru, parkering prøves, parkering feiles, hjul svinges i alle bauger og kanter. Du rekker å drikke opp teen og lese ferdig avisen før vedkommende endelig ser seg fornøyd med parkeringen. Høyre bakhjul står selvfølgelig godt innpå fortauet.
Situasjon nr. 4: Kø-sniken
Rushtid og det er kø. Begge filer går sakte men sikkert fremover i kjedsommelige rykk og napp. Du legger merke til en bil i bakspeilet som smetter fra fil til fil og bytter kø ved første ledige centimeter. Bilen kjører av ved første avkjøring som melder seg, men dukker på mirakuløst vis opp i flettefilen igjen og har med det brutt en av de viktigste uskrevne reglene om sedelighet i trafikken.
Situasjon nr. 5: Tuteren
Sjåføren av denne bilen tror visst at vedkommende kjører russebuss i et 17.mai-tog, for her tutes det på alt og alle i enhver anledning. Lyskryss, rundkjøring, påkjøringer, fotgjengeroverganger, you name it, for her slites tuta ut raskere enn vinterdekkene.
Situasjon nr. 6: Fletteventeren
Du ser en bil som skal inn på en hovedvei, men bilen ser ikke ut til å klare å forlate flettefilen. Det går i rykk og napp og etter flere halvhjertede forsøk begynner det å gå saktere, før det endelig går helt i stå. Blinklys blir til bremselys, som igjen blir til full stopp og varsellys.
Situasjon nr. 7: Stress!
Du er passasjer i en bil som har viklet seg inn i Oslogryta midt i rushtiden. Det begynner å gå tomt for bensin, dere er 20 minutter på overtid og ungene slåss i baksetet. Tross alt dette er sjåføren rolig som skjæra på tunet og virker helt uanfektet av situasjonen. Sjåføren sjekker rolig klokka fra tid til annen, trommer nonchalant på rattet og småprater rolig mens resten av verden står på hodet.
Situasjon nr. 8: Venstre eller høyre?
Du er passasjer i en bil og sier til sjåføren: Ta til venstre i neste kryss. Sjåføren svarer bekreftende og dere ankommer neste lyskryss, der sjåføren rolig og kontrollert legger over og kjører inn til høyre.
Situasjon nr. 9: Rødt, grønt, slutt
Du står bak en bil i et kryss og venter på grønt lys. Når det endelig blir grønt, blir bilen foran stående på vent, tilsynelatende helt uanfektet. Etter enda noen sekunder sender du av gårde et velmenende tut. Da skvetter sjåføren til og sender bilen ut i krysset med et kjempehopp, som igjen gjør kort prosess med å kvele motoren.
Og vinneren eeeer…
Nå er jeg spent på å høre! Etter alle disse årene med venting, skal vi endelig få svaret på bordet. Så fortell meg kjære leser, hva kom du til? Er det pupper eller penis som er farligst bak rattet?
