Åpenbaring ved stellebordet

Du er sånn som meg, du.

Jeg så det da du lå på stellebordet og lekte med den blå poseklipsen i dag. Du førte en finger inn i klipsen og påførte akkurat nok press med den andre hånden til at det gjorde litt vondt. Jeg så deg, jeg. Du lå og kjente etter hvor hardt du turte å klemme, før det begynte å gjøre vondt. Du måtte teste grensene. Og det kommer du til å fortsette med. Jeg liker ikke tanken på det, men du kommer til å falle og slå deg. Og det må du, noe annet ville ikke vært deg. Du kommer til se spenning, der andre ser fare. Du oppsøker det ikke, men du viker heller ikke fra det. Du trekker deg ikke fra utfordringer, for når det er på, så er det på. Du liker å utfordre deg selv, gjerne ta et skritt utenfor komfortsonen, men du mister ikke bakkekontakten. Mentalt sett da, fysisk vil du være både høyt og lavt. Du vil måle krefter, både mot andre og deg selv. Du vil lykkes og du vil feile. Det vil være tider du snur deg rundt og ser etter mamma eller pappa til å trøste deg, og det vil vi. For en stund. Andre ganger må du ta det på egen hånd, men vi er alltid med deg.

Jeg så det i øynene dine i dag, når du klemte til det gjorde litt vondt, før du så på meg for å bekrefte, så klemte du litt til. Når jeg ser på deg, ser jeg meg selv. Men du tar dine egne valg, gutten min, vi er bare her for å støtte deg. Noen ganger trykker vi kanskje inn bremsen, andre ganger på gassen, men til syvende og sist er det du selv som bestemmer farten. Men vi ser deg og vi er her for deg, og vi skjønner at du må gå dine egne veier, kjempe dine kamper, utforske de horisonter du finner og smake på det livet du søker. Vi kan bare stå på sidelinjen og gi våre velmenende råd, men vi er på ingen måte perfekte. Ingen er perfekte, så velg dine råd med omhu og følg magefølelsen. Husk at mamma og pappa faktisk har kjent deg i flere år enn du har kjent deg selv, men som sagt: Det er ditt liv, tross alt. Vi er bare her for å heie på deg.

Og det tror jeg du vet. Jeg så det i øynene dine når du lå på stellebordet i dag.

Du er sånn som meg, du.

(Lik hvis du liker og sjekk gjerne ut pappahjerte på facebook)

5 kommentarer

    1. Sant! Vi kommer nok til å stå på sidelinjen gjennom noen knall og fall med våre tre gutter fremover, men sånn skal det jo være:) Noen ganger griper man inn og andre ganger er det “live and learn” som gjelder. Fin blogg!

    2. Takk for det 🙂 Og ja, man får vel bare innse at livet leves best uten puter under armene 😉 (men jeg liker det ikke, hehe). Usj, kan jo ikke lage pudding av gutten heller.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg