Frank våknet opp etter en lang natts søvn. Akkurat som han mistenkte, så var rom 205 helt ordinært. Han hadde våknet opp midt på natten og i tilsløret halvsøvne trodde han et lite sekund at rommet var invadert av spøkelser, men så kviknet han til og innså at det bare var telefonens klagesang over lite batteri. I all sin iver etter å forlate hjemmet hadde han selvfølgelig glemt å ta med lader til telefonen og derfor befant han seg nå i den kjedelige situasjonen at han helt sikkert hadde forsovet seg til frokost. Han kastet på seg gårsdagens bekledning og ilte av sted.
Frokostserveringen var like ved å stenge i det han ankom den store matsalen og fant seg et ledig bort. Vel, ledige bord var ikke noe stort problem å finne, for de var det mange av, men mat var det heller lite med. Han fikk rasket sammen noen halvhjertede skorper, et par skiver lettere svett brunost og en skvett kaffe. Det fikk duge. Rundt ham så han rester av andres frokost, hvilket faktisk beroliget ham, for han hadde begynt å fundere på om han var helt alene på hotellet, så stille som det var der. Han så også et medmenneske noen bord bortenfor. Deres blikk møttes og den flotte mannen med det stramme fjeset kom bort. Det hersket en slags naturlig autoritet over hele hans vesen. Et våkent blikk i et seriøst ansikt, en nystrøket skjorte dyttet ned i olabuksa og et par grå striper i manken.
Han introduserte seg som Tormod Nilsen, slo seg ned sammen med Frank og sammen begynte de å bekjentgjøre seg. Tormod var lege og bosatt noen mil unna, i et lite bygdesamfunn ikke langt unna svenskegrensa, kalt Kilen. Frank hadde aldri hørt om det, men det hadde visstnok ingen andre heller, i følge Tormod. Han flyttet dit for å kunne gjøre en forskjell i et lite samfunn som sårt trengte hjelp. Ironisk nok var Tormod kommet i en situasjon der han selv trengte hjelp. Hans søster var blitt syk og han visste ikke hva som feilet henne. Selv etter flere ulike kurer og tester, sto han maktesløs og grep etter svar i løse luften. Derfor hadde han valgt å ta henne med på påsketur, for kanskje lå det noe i den erkenorske forståelsen om at frisk fjelluft er bra for helsa. De hadde ankommet tidligere på dagen i går og så langt hadde hun holdt senga bak lukkede gardiner. Tormod regnet med at hun ville forholde seg slik, helt til de reiste hjem igjen. De siste ukene hadde hun ikke gjort stort mer enn å sove og spise den maten Tormod tok med til henne.
På vei ut av frokostsalen støtte de på et eldre ektepar som var på vei ut hoveddøren med en liten, gråskjegget hund. De presenterte seg som Bård, Rosa og hunden Charlie. Bård var fra Flisa, Rosa fra USA og hunden Charlie fra et ukjent antall raser av ymse sort. Det viste seg at de bodde i samme del av hotellet som Frank og Tormod, og Frank innså raskt at det kanskje ikke var like fullt på hotellet som årgangsresepsjonisten hadde hevdet. Bård, Rosa og hunden Charlie kunne fortelle at de bodde vis a vis det nygifte paret Espen og Ingrid Svendsen-Hansen, men de hadde visstnok forlatt hotellet rett etter at hanen sto opp, for å presse langrennsformen til det ytterste. De skulle visst være et slags prakteksemplar av den yngre garde, men mer fikk ikke Frank vite før trekløveret måtte haste videre på tur før den firbente gjorde sitt fornødne innendørs.
Da Frank og Tormod kom opp til sin etasje gikk de mot samme fløy, selv om den kun bestod av fem rom, 201-205. De fire første rommene lå på hver sin side av gangen i klassisk oddetall/partallsmaner, mens Frank sitt lå i enden av gangen. Det viste seg at han og Tormod var naboer og akkurat i det de skulle til å ta farvel, gikk døren fra rom 203 opp. Ut steg et godt voksent ektepar som holdt hverandre i hendene og hadde tatt turtøyet på. Det ble en kort hilsen før de fartet videre. Det var ekteparet Nepeland som var på tur og de hadde dårlig tid. Om de skulle komme seg ut på en liten gåtur før de måtte tilbake for å løse kryssordet, så måtte de raske på. Selv om de hadde sagt det med et glimt i øyet, så er det gjerne sånn når man er på påskeferie; man får en eller annen rar dille man rett og slett ikke klarer å gi slipp på, enten det er Sudoku, kryssord, yatzy, Angry Birds, limericks eller påskenøtter.
Frank hadde særdeles god tid og tok seg ikke bry med å aktivisere seg hele dagen. Alt han ville var å være i fred, se litt på tv, spise litt mer enn bare litt påskemarsipan og se ut på det flotte vinterlandskapet i den norske fjellheimen. Og det gjorde han. Hele dagen. Man skulle tro at en mann som savnet påsken så fælt at han var villig til å ofre liv og lemmer for å finne påskestemningen ville utnytte den til det fulle, men sånn var det rett og slett ikke. Frank var ikke den som på død og liv måtte sitte rundt peisen med kvikk lunsj i den ene hånda og et lammelår i den andre, for å føle påskegleden. Det var ikke slik at han måtte ikle seg ulekre kondomdresser og pese opp og ned fjellsider på langrennsski som en bloddopet russer. For ham kunne det være nok å ligge på senga med vinduet åpent og bare kjenne det friske draget i luften og få den gode følelsen av å ha god tid. Høre smeltevannet renne forbi og lage små elveleier i grusen, og lyden av lidenskapelig fuglekvitter. Og slik lå han, en hel dag, inntil kroppen skrek etter annen føde enn klissete marsipanegg og salte peanøtter. Han sjekket klokken og den var blitt 19.24. Det var langfredag og ironisk nok hadde den vært bortimot den lengste dagen i hans liv. Og han hadde elsket det.
Han åpnet døren og det første som møtte ham var et folkemylder ute i gangen. Alle sto de og fektet med armene, mens de pekte i samtlige himmelretninger. De latet til å krangle høylydt, men i et merkverdig lavmælt toneleie. Frank nærmet seg gruppen og så at de fleste av rommene fra deres lille fløy var representert. Tormod sto med store øyne og gestikulerte mens Bård og Rosa sto med hakeslipp i verdensklasse. Hunden Charlie virket uanfektet av situasjonen. Det så ut til å være ekteparet Nepeland som hadde regien i dette som lignet mistenkelig på en hviskende, tiskende røykeromsgerilja.
– Å gudskjelov, der er du!
Sa de til ham i oppjaget kanon som om de var et Ten Sing-kor.
– Ja, hvor skulle jeg ellers vært? Jeg… har det gått en brannalarm eller hva skjer egentlig?
– Å det er forferdelig Frank, det er grusomt!
Det var Herr Nepeland som tok kommandoen over samtalen. Henrik Nepeland.
– Jeg og min kone Astrid var bare ute på en spasertur tidligere i dag, ja du så oss jo på vei ut etter frokost. Vi hadde gått noen timer, så gikk vi tilbake til hotellet for å løse kryssordet og spise litt niste. Vi hadde satt igjen kaffe på spisebordet og-
– Henrik! Kremtet Fru Nepeland, som ønsket litt fortgang i historien, vel vitende om at hennes manns avsporinger var kjent for å kunne koste hans publikum en ulidelig lang omvei til poenget.
– Uansett, vi gikk ut igjen for en tur til i det fine været og bestemte oss for å gå litt innover i skogen bak hotellet. Og bare noen hundre meter innover hørte vi plutselig en skarp lyd i det fjerne. Vi bestemte oss for å sjekke det ut nærmere, vi ante jo fred og ingen fare vi, men så smalt det igjen. Og det var akkurat da vi innså nettopp det: Det smalt. Vi rundt en liten topp og rakk akkurat å få et raskt glimt av to personer som stakk derfra, før vi rakk å se… det.
– Det? Hva da “det”? protesterte Frank.
– Fra et lite stykke lenger borte, så vi nemlig at det lyste rødt i snøen. Faretruende rødt. Blodrødt. Siden vi så vidt rakk å se snurten av de to som stakk sin vei, tenkte vi at vi helt sikkert hadde skremt dem vekk, så vi gikk nærmere. Vi kom helt innpå det, før min kone fikk nok og vi måtte snu. Det var blod! Det var langrennsspor hele veien bort til der blodet var også og tegn til at det hadde vært et basketak! Vi hastet tilbake til hotellet og nå står vi her. Og det verste av alt – vi har sjekket med resepsjonisten, han derre… hva var det nå han het igjen?
– Holger, hjalp Tormod til.
– Holger ja, og han fortalte oss at det bare var disse fem rommene som var utleid i påsken.
– Hva? Kun disse fem, men hvorfor –
– Frank, samme kan det være, poenget er at vi har banket på hos alle og, ja ser du noe mistenkelig her?
– Vel…
De snudde seg alle sammen mot døren til rom 202. Ekteparet Svendsen-Hansen manglet. Gruppen sendte hverandre intense blikk for å signalisere i all stillhet og Frank forsto. De hadde banket på, men ingen hadde svart. Var det noen der inne og hvis de var, hva gjorde de? Hvorfor svarte de ikke? Men hvis de ikke var der… hvor var de?
Frank innså raskt at det kun var én ting å gjøre. La tanker bli til handling. Han så i blikkene til de andre at dette var blodig alvor. Det var ingen fantestreker her og lystløgneren Holger hadde tydeligvis holdt ham for narr, så dette var hans mulighet for å gi den gamle kroken litt velfortjent hevn. Frank stelte seg foran døra til rom 202 og dyttet de andre til side. I en stor bevegelse hevet han det ene kneet så høyt han klarte og sparket fra mot dørhåndtaket av all sin kraft. Døren sprang åpen med et digert smell og lyden av en eldgammel lås som fikk et ublidt møte med siste arbeidsdag. Hele gruppen stormet inn.
De trengte ikke lete lenge, de trengte ikke endevende hvert et skap eller lete i hver en krik og krok. En razzia slik man gjerne ser i amerikanske tv-serier var helt unødvendig, all etterforskning og støvsjekking etter fingerspor overflødig, for de første de så når de tittet inn i rommet forbi den sønderslitte døra, var akkurat det de lette etter. Det var akkurat det de ville finne og nøyaktig det siste de ville finne. Rommet var tomt, ingen mennesker i sikte, men midt på sengen lå en tom våpenkasse. Den avlange boksen sto pip åpen og plassen i skumgummien viste at den hadde inneholdt et slags gevær, rifle eller skarpskyttervåpen. Hva enn det var, så var det ikke der.
Mens de sto der og hauket over våpenkassen som en flokk med sultne gribber over et zebrakadaver, hørte de det knirket i gulvet ved dørkarmen. Knirket ble raskt etterfulgt av lyden av en ladearm som ble trukket tilbake og smelt i posisjon. Fra skyggene på veggen, så Frank et våpen som ble heist til hodehøyde.
Og deretter…
*klikk*
(Neste avsnitt av “Høyfjellshotellet” dukker opp i morgen…)
(Dersom du liker mitt lille påskeepos, husk å dele det med leseglade venner.)
/high five
Spenningen stiger…
Likte det bedre etterat du fjernet deg litt fra "Hotel California!"
Jøsses, måtte google teksten til låta og ser jo at det er likheter her 🙂 Betyr det at jeg kan saksøke Eagles for plagiat av åndsverk og renommésnylt? 😀
Liker det! Ser frem til fortsettelsen på det her altså…!
Takk for det, Rune BjuganRune Bjugan 😉 hihi
Hehe…