Søndag morgen og verden sover. Ikke engang kattene trekker gatelangs. Ut av en knirkete dør lusker en knirkete kropp. Søvnen er tydelig å lese i øynene på den slitne kroken, men han har et mål, han har en mening.
Og sånn var det at undertegnede dro legemet opp tidlig en søndag morgen for å dra på fisketur lenge før hanen hilser dagen velkommen.
For at denne historien skal få noe trøkk, litt “umph”, så vil jeg at du skal forstå min situasjon. Som nyinnflyttet i Vestfold tenkte vi å starte friskt med å male litt. Stua ble utpekt som mål og veggene sto for tur. Men så er det sånn det alltid er da. Når vi var i gang med veggene, så så plutselig listene fryktelig triste ut og da vi først hadde bestemt oss for å liste litt også… ja for fasan, det taket kunne trengt en runde med sminkekosten det også. Problemet, for alle som kan relatere seg til dette, er at tak. Tar. En. Evighet! Så de siste tjaaa to ukene har det vært jobb, male, sove, jobb, male, sove. Derfor var terskelen høy for at jeg skulle avbryte min meget sårt etterlengtede søvn og dra meg opp før klokka på en søndag morgen. Men, jeg gjorde det. Øynene sved og kroppen verket, men jeg trengte litt pappatid i min flytende man cave.
Og for en fantastisk tur det ble! I min frekke lille 13-foter suste jeg ut til Svenner fyr og dro opp sei, torsk og fjesing (pass deg for fjesingen). Den ene torsken synes det var såpass trivelig å stifte bekjentskap, at den rett og slett ble med tilbake for å hilse på stekepanna.
På vei hjem fra Svenner fyr og med lystig musikk på øret, følte jeg meg rett og slett som en konge. Urmannen i meg brølte som en premiegorilla, jeg hadde fisket mat til min familie og nå skulle jeg hjem og fore dem. Frokosten var i boks, pappa hadde vært flink, livet lekte og alt var bare tipp topp tommel opp.
Så stoppet motoren…
Når båten er et leketøy som flørter lett med bølgetoppene og skumsprøyten står som nyåpnet champagne, ja da er det ekstremt deilig å være ute på bøljan blå. Når fisken napper og solen står opp for dagen, da er det idyll og nasjonalromantikk som vanskelig lar seg toppe. Men når påhengsmotoren plutselig begår harakiri, da blir bølgene til farer og hav til sikker død. Det var et herlig øyeblikk der, da jeg plutselig innså hva jeg hadde gjort. Motoren var død og lot seg ikke gjenopplive. Jeg innså plutselig hvilken vanvittig padlejobb som sto foran meg, med en innkjøpt åre ment for barneskoleelever og Sandra Borch.
Jeg tenkte på familien min som satt hjemme og ventet spent på at pappa skulle åpne døra snart og i det nøyaktige øyeblikket slo det meg. En frase steg til overflaten som jeg kommer til å huske lenge. Ord jeg vil lagre i hjernen for fremtidig referanse, slik at jeg aldri vil ende opp i en sånn situasjon igjen.
For når jeg satt der ute og følte meg som en førsteklassing på tur alene og innså at jeg var havets lille biteleke, kunne jeg som ikke annet enn å tenke én eneste ting:
Mkay, la oss ikke gå bein over hode her nå, men sommeren er i hvert fall over og selv om det kanskje er litt væl tidlig å hilse Carola og hennes julemusikk velkommen, så kan vi i hvert fall si takk og farvel for Postgirobygget frem til neste sommer. Med mindre de prøver seg på en juleplate da. Gud forby. Okei, nok om det.
Folkens, landsmenn, kvinner, bloggere – Hva er oppe?! Fytti Helgeroa, som jeg har savnet dere i sommer! Jeg sjekket ut fra bloggen en gang i juni og har siden det brukt tiden på å ligge på stranda, gå lange turer i fjellet, nyte duggfrisk prosecco i solnedgangen og barekøddamerræ! Her har det ikke vært noe slaraffenliv gitt. Som faste lesere vet, og til glede for nye lesere, så har man som tidligere nevnt flyttet legemet fra Oslo til Vestfold. I den prosessen har det blitt dårlig med bloggetid, og mye, veldig mye, altfor mye av én ting: Banankasser!
Mesteparten av juli gikk faktisk med til å gå på banankassejakt rundt om på Sagene og Torshov. Til slutt gikk det sport i det og vi begynte å planlegge taktisk.
“Hvis vi kjapper oss nå, rekker vi en tur på Rema og Meny før plutten skal sove”
“JA, så tar vi den store Remaen OG Kiwi i ettermiddag! Da pleier de å ha varepåfylling der borte, så dette kan bli en skikkelig gulldag!”
Så hvis du så to voksne mennesker stå omgitt av banankasser stå og high five utenfor en matvarebutikk i Oslo i juli, så var det nok oss.
Sånn på pappafronten, så har sommerens høydepunkt utvilsomt vært at plutten har begynt å gå!!! Jada jada, han var treig som bare pokker, men som plutten sier: “If you’re important enough, people will wait”. Det var et rimelig hårreisende brøl av glede som steg til overflaten første gang jeg så han stabbe sine første skritt. Kommer det mer om dette senere? Ikke umulig 😉
Nok om det, her kommer resten av sommeren oppsummert i ett eneste stort jafs: Nytt hus, ny jobb, ny båt, makrell på kroken, plutselig plen, ny gressklipper og forstadsliv i årene.
Jeg skulle gjerne sittet her og bablet hele kvelden, men vettu, det har jeg ikke tid til. Her skal det akrylleres til krampa tar en, før gulvlistene skal få seg en liten omgang. En velfortjent high five går ut til kjerringa for heltemodig innsats på malafronten 🙂 Når malekosten skyter rygg og nakken føles som en planke, da er det fryktelig trivelig å være to om jobben, og ha Radioresepsjonen på høylytt podcast. Jeg forlater deg her, med et lite bildegalleri, så sees igjen om kun kort, min gode venn.
Å saumfare nettet på jakt etter et bilsete for barn kan være et mareritt. Det er en tett jungel av informasjon som det kan være vanskelig å finne frem i og derfor har jeg skrevet dette innlegget for deg! Her får du noen raske tips og triks som kan være veldig nyttige å ha med i sekken 🙂
/ innlegget inneholder både en søt bjørn og litt reklame /
Å velge et bilsete er spesielt vanskelig fordi man prøver å få en million spørsmål og behov til å kulminere i ett anbefalt produkt. Derfor kan det fort bli litt overveldende, så la oss skjære det ned til beinet og prøve å ta hele prosessen gjennom en oversiktlig trakt. Det er faktisk bare to ting du må vite og disse er avgjørende for hvor du skal begynne å lete:
Isofix er et eget festesystem som du finner i de aller fleste biler av nyere årgang. Dette er to metallklammer som sitter i ryggen av bilens baksete, som klikker på plass med to klør i bilsetet. Har du Isofix, så skal det være tilnærmet umulig å feilmontere setet. Finn ut dette som det aller første du gjør. Ønsker du å lese mer om Isofix, kan du gjøre det her: http://sikringavbarnibil.blogspot.no/2007/10/hva-er-isofix-hvilke-biler-har-isofix.html
2. Barnets vekt
Dette er en avgjørende faktor for å velge hvilken gruppe av bilseter du skal velge, da disse er inndelt etter barnets vekt.
Gruppe 0 = 0-10 kilo (alder ca. 0-9 måneder)
Gruppe 1 = 9-18 kilo (ca. 9 måneder – 4 år)
*Gruppe 2 = 15-25 kilo (ca. 4-11 år)
*Gruppe 3 = 22-36 kilo (ca. 4-11 år)
*Disse gruppene overlapper hverandre, så her må du vurdere selv. 2 starter før 3, men går ikke like langt opp i vekt.
For de ulike gruppene vektlegges ulike kriterier for hva som er viktigst for barnet i den fasen av livet. Det er også viktig å vite hva man skal se etter og når det er på tide å gå videre til neste gruppe, for det følger ikke nødvendigvis vektkurven helt slavisk. Dette kan du lese mye mer om her: http://www.klikk.no/hvordantv/foreldre/article373517.ece
En million muligheter
Herfra vil jeg se på alle resterende kriterier og det er her det fort kan gå i kluss. Men nå har du i hvert fall allerede sortert ut de to viktigste kriteriene som MÅ være på plass, så herfra ut er det mer et spørsmål om individuelle vurderinger og prioriteringer.
Framoverlent / bakoverlent
Tro det eller ei, men dette er faktisk et skikkelig betent tema. Det er delte meninger om hva som er best for barnets sikkerhet og dessuten er det slik at visse barn nekter å sitte baklengs i bilen, og hva er da egentlig viktigst: Å ha et barn som sitter litt tryggere eller et barn som skriker øredøvende hele veien fra dør til dør? Men bare så jeg ikke får blod på mine hender, så vil jeg ha nevnt at det hevdes at det aller tryggeste og beste for barnet, er å ha dem sittende bakovervendt i bilen. Etter forsøk i et eget kollisjonssikkerhetslaboratorium, har Statens väg- og transportforskningsinstitut (VTI) i Sverige gått ut med påstanden om at det faktisk kan bety forskjell på liv eller død om man lar barnet sitte bakovervendt kontra forovervendt frem til de er 4-5 år gamle. Kilde, sier du? Klabert! http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article579887.ece
Trygg Trafikk sier også at risikoen for å bli drept eller skadet er fem ganger høyere i forovervendte barneseter enn i bakovervendte, så hvis man skal tro på moderne forskning og tall fra de høye herrer, ser det ut til at bakovervendt sette er veien å gå. Men som sagt: Jeg dømmer ingen. Klikk på linken til Trygg Trafikks side om saken for å lese mer, samt se videoklipp av deres kræsjtester: http://www.tryggtrafikk.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=926
Passer bilsetet i bilen?
Dette høres kanskje litt søkt ut, men du må faktisk forsikre deg om at det er plass i bilen til bilsetet også. Slike bilseter for barn er ganske massive saker må vite, med støttebein og det hele, så det kan være greit å ta noen mål før man kjøper setet. Dette gjelder selvfølgelig i hovedsak for dere med liten bil.
Google it!
Et tåpelig enkelt tips som kan spare deg for mye hodebry! Når du finner et bilsete du liker, ta et raskt søk på nettet for å lese brukeromtaler og produkttester. Nå skal man ikke følge dette slavisk, men kommer setet dårligst ut i en omfattende test, kan det være greit å vurdere en ny kandidat.
Hvilke behov har du?
Før du forhører deg med en selger i en butikk, kan det være greit å tenke på hvilke behov du ønsker å dekke. Skal dere ut på lange turer i hytt og gevær, eller blir det for det meste små svippturer inne i byen? Trenger du et sete barnet kan ligge i, med sete som kan kobles ut og bli en lite vugge, med ekstra sidebeskyttelse eller kanskje med skreddersydde detaljer fra Giorgio Armani selv? Det viktigste er at setet dekker dine behov, men som en generell regel kan vi vel si at sikkerhet alltid skal gå foran flotte farger og annen staffasje.
Pris
Det kan være greit å ha en viss formening om hvor mye penger du ønsker å legge i bilsetet. En selger vil selvfølgelig si at dette er det viktigste du kommer til å kjøpe noensinne, men det kan man stort sett si om alt, så igjen må du se an ditt eget behov og hva lommeboken tåler.
Et par raske
Skulle vi tatt en detaljert gjennomgang av alle aspekter ved valg av et bilsete, ville du blitt sittende her i hele natt, så her kommer heller et lite knippe av spørsmål som kan være greit å få besvart før du tar et endelig valg.
– Hvor vanskelig er det å montere?
– Hvor vanskelig er det å få barnet inn og ut av setet?
– Er det ekstrautstyr tilgjengelig, slik som sparkebeskyttelse, solskjerm etc?
– Gir setet nok beinplass?
– Evt. (fyll inn med spørsmål til du er tilstrekkelig fornøyd med svarene)
Men så… etter en liste med heller trivielle punkter, kommer et som er kjempe, kjempe, kjempeviktig. Jeg velger å bruke en enorm overskrift for å understreke dette.
SITTER SETET SKIKKELIG?!
Dette er muligens det aller viktigste punktet og dette MÅ du være sikker på. Det hjelper ikke om du har kjøpt et hellig sete dynket i vievann og snekret av Jesus selv, hvis du ikke har festet det skikkelig. Og her gjelder det å bruke sunn fornuft, instruksjonsboka og magefølelsen. Du har spent fast setet etter alle kunstens regler, men føles det riktig? Rist litt på setet, sitter det skikkelig? Det har ingen verdens ting å si hvilket sete du har kjøpt, hvis du ikke monterer det riktig. Husk det.
Det er ikke så altfor lenge siden vår lille plutt bikket den magiske 9-kilosgrensa, som dermed tok ham fra Gruppe 0 til 1. I den anledning gikk vi gjennom hele prosessen med valg av sete beskrevet ovenfor og i valget av bilsete endte vi på Axkid Minikid fra Jollyroom.
I følge produsenten er Axkid Minikid utformet for sikker bakovervendt kjøring med god komfort i både små og store biler. Stolen tar svært liten plass i bilen og har høy sidebeskyttelse for sikkerhet ved sidekollisjon. Stolen er enkel å montere og er utstyrt både med et langt støtteben og forankringsbånd. Egen nakkestøtte med bremsefunksjon for økt komfort for de minste barna. Ønsker du å lese mer om dette bilsetet, gjør du det her: http://www.jollyroom.no/axkid-minikid-gra.html
Og med det er mine tips for kjøp av bilsete til ditt barn i boks. Jeg tar gladelig i mot spørsmål, kommentarer, ris og ros. Eller vent… Jeg har hørt at det er veldig mye karbohydrater i ris, så det dropper vi 😛
For noen uker siden fikk jeg en helt spesiell forespørsel på e-post. Jeg ble spurt om ikke jeg husket Teenage Mutant Ninja Turtles, for de skulle nå relanseres med nytt design og det var ikke måte på. Personen som sendte meg den mailen aner ikke hvor dønn midt i innertieren hun traff med den forespørselen. OM jeg husker Turtles? Jeg VAR turtles! Tankene gikk umiddelbart tilbake til perioden rundt starten av 90-tallet og tiden da alle gledet seg til OL på Lillehammer og man trodde at vi ville ha flyvende biler i det magiske år 2000.
Starten av 90-tallet var også en tid fylt med herlige barndomsminner som rektors kontor, håndballtreninger, kompiser, jenter, Sad Sam-tyggis og Turtles, selvfølgelig. Jeg elsket den tegneserien, og da TV-spillet kom på Nintendo var jeg trollbundet. Som barn var jeg også ekstremt glad i å leke med actionfigurer, så da jeg fikk vite at Turtles nå kommer i actionfigur, var jeg over middels klar for å plukke opp en gammel hobby som ligger mitt hjerte nært.
Jeg har mang en gang seriøst vurdert å kjøpe meg actionfigurer i voksen alder, men aldri helt tørt. Livredd for at de bak kassa skal skjønne at det er til meg selv. Litt som å gå gjennom tollen med ei litta flaske eller to for mye, så når jeg nå endelig skulle få prøve å leke med actionfigurer igjen, etter så mange års fravær, var spørsmålet bare: Hadde jeg blitt for gammel? I en alder av småpene 31 år, er man da kommet til det stadiet der leketøy gjerne trenger minst 100 hestekrefter eller fritt fall fra store høyder?
Til min store glede fant jeg ut at barnet i meg lever i beste velgående! 😀
Først lagde jeg en gif-fil:
Og siden det var stor suksess, så tenkte jeg å lage en liten videosnutt der jeg lekte med actionfigurene akkurat som i gamle dager også, men… ja… resultatet var vel ikke akkurat 100 % vellykket 😛
Give-away!!
Har du barn som er 4 år eller eldre som har lyst på gratis Turles-effekter? Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en tilfeldig vinner som får en skikkelig frekk goodie-bag med Turtles-figurer, combat gear, plakater og klistremerker!
(OBS: Du må logge inn med e-post / facebook eller lignende for at jeg skal klare å finne deg igjen. Vinneren trekkes om et par dager og vinneren erklæres på Pappahjertes facebookgruppe)
Det kan skje helt uten at du egentlig aner det. En rask telefon eller en liten kommentar er alt som skal til. Plutselig en dag står det en bekjent på døra, med to bæreposer og et lurt smil. “Arveklær, sa du?”. Du aksepterer uvitende gaven og vipps har du hoppet om bord. Velkommen til spillet.
Hvis du ikke aner hva jeg snakker om, så er arveklærkarusellen i korte trekk et sosialt akseptert UFF-stup og på mange måter fungerer det som et hemmelig brorskap. Det kan være et lite nikk i et bursdagsselskap eller en forståelse gjort under fire øyne ved et besøk på fødestua. Og så snart du er inne, hold deg fast; tekstiler er på vei!
Det starter gjerne med et par poser med hvite babybodyer. Du har ikke rukket å kjøpe så mange selv og tenker “Jippi! Dette er jo genialt!” for alle bodyene er relativt nye, Blendahvite og lukter et hint av blomstereng.
Men så kommer noen andre innom med et par poser til og du tenker at du jo egentlig ikke har bruk for flere hvite bodyer, men skitt au, kanskje du kan legge noen på hytta også. Penger spart og du føler at du skylder de andre noe. Du ønsker å sende dem takkekort og du priser deres nære vennskap dyrt og hellig.
Så blir barnet litt eldre og det er din tur til å sende babyklærne videre. Du prøver etter beste evne å sortere hva du fikk av hvem, og du prøver forgjeves å bleke ut alle gulpeflekker fra klærne. Men så ender du opp med å kaste de som ikke kommer ut helt 100 % eller du kjøper nye som du legger ved.
Den nær perfekte bunken med bodyer du en gang så takknemlig tok imot skal ikke forringes grunnet din skjødesløse omgang med klærne. Du har fått et ukjent antall klær til låns, mot en liten bunke som du igjen planlegger å sende videre. Easy peasy.
Pentøy og primaplagg som disse er sjelden vare. Her har pappa kjøpt inn finstasen til jul!
Nå som barnet har forlatt nyfødt-fasen, går spillet videre til neste nivå og det er nå det begynner å bli interessant. Se for deg arveklærkarusellen som et pyramidespill: Alt du trenger for å være med er å bidra med en liten andel klær underveis og gjerne verve nye medlemmer. Så snart du er inne i det, så kan du vente deg en flerfoldig avkastning for hver nye runde du går. Du venter til barnet når en viss alder der du innser at dere trenger et påfyll av klær, så kaster du terningene.
I løpet av en uke eller to, kommer resultatet. Med en nyfødt får man gjerne et par bæreposer eller mer, men ved neste fase får man det dobbelte av dette. Deretter dobler det seg nok en gang og fra rundt størrelse 68 og oppover, snakker vi svarte søppelsekker fra gulv til tak!
En liten gavepakke klar for avreise
Det kan være vanskelig å holde oversikt og det er ikke helt uvanlig å ønske å ansette en logistikkansvarlig for å holde orden på det hele. Men det trenger du ikke, for snart, kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men snart vil karusellen ha gått en ny runde og da er det du som står der med gullbilletten. Barnet til et vennepar har vokst og de trenger en bråta med nye klær. De ser på deg, du ser på dem. Det er din tur.
Dette er tiden for å redde det stakkars lille kottet som nærmest eksploderer av markerte søppelsekker, plastbokser med bodyer og vintertøy, og blå IKEA-poser fylt til randen med sko og tøfler. Tiden er endelig kommet for å kvitte seg med ting! Uken etter møter du opp på døra deres med alt du har klart å bære med deg. Her gjelder det å bli kvitt så mye som mulig, slik at du får plass til en ny ladning, så ta gjerne bilen.
De kommer til å smile og ta velvillig i mot alt du har å tilby om det så er et helt flyttelass, for det er en av reglene. Ta gladelig i mot og si heller hva du egentlig synes om klærne bak lukkede dører.
En beskjeden mengde klær på vei til nye eiere.
Husk at det er med dette spillet som det er med fin vin og franske oster: Det veldig stor forskjell på klærne og du vil på rekordtid lære deg å sette pris på forskjellen. Et førsteklasses primaplagger fortsatt i mote, har godt bevarte farger og tekstilen kjennes fortsatt spretten og leken.
Et middelsplagghar blitt vasket litt blekere om nebbet enn det en gang var, har noe slitt logo og viser tegn til at det har blitt brukt, men er fortsatt til å bli glad i.
En dritter et plagg som burde vært brent på bålet for lenge siden. Det er alt fra bodyer med tydelige spor etter lekkasje, til istykkerslitte gensere som ser ut som en kladd med tanntråd. Her finner du også klær som ingen ved sine fulle fem ville latt barna gå i, enten grunnet form, farge eller sunn fornuft.
Det er viktig å holde tunga rett i munnen og hele tiden ha kontroll. Arveklærkarusellen kan noen ganger føles litt forvirrende, for det vil være tider der du plutselig ser en merkelapp med et navn skrevet på som du aldri har hørt om før. Sannsynligvis er det navnet på det førstefødte barnet til et vennepar av en av dine søsken.
De er en del av brorskapet de også. Husk at klesmengdene må forflyttes slik en hvitsnippforbryter flytter penger mellom ulike konti. Det handler om å gi og ta. Du tar i mot en stor mengde klær som du sorterer, vasker, bruker, kaster, vasker, sorterer og sender ut igjen, gjerne ispedd noe nytt.
Med så mye klær og organisering, så vil man helst føle seg sånn:
Eller sånn:
Men i realiteten, så føles det mest sånn:
Et par stalltips om arveklær
Familie blander med familie, venner med venner. Først når klærne har mistet sitt primastempel, vil du fritt kunne sirkulere plagget blant flere sirkler.
Det er viktig å skille mellom de som skal ha klærne tilbake og de som egentlig bare ønsker å tømme boden. Hvis du må, ta et bilde av klærne du har fått fra de som ønsker dem tilbake og/eller sett klærne ubrukt i en krok og vent til de skal sendes tilbake.
Arveklærkarusellen er et slags økosystem; med tiden vil nye personer komme til og gamle falle fra, det samme gjelder klærne. Det er helt naturlig at arveklærne går gjennom en naturlig evolusjonsprosess der de gamle, syke og slitte dør, mens de sterke og fargerike lever videre.
Hvis du har fått et klesplagg som er lekt i hjel eller så dramatisk utdatert at det svir i øynene; KAST DET! Ikke tenk på det, bare gjør det. Det er viktig at alle tør å ta litt ansvar, ellers vil systemet bryte sammen. Ingen sender fra seg klær som de på død og liv må ha tilbake (det er i så fall litt creepy). Vær ikke redd. Ta litt ansvar!
Hjemmestrikket jakke med fiffige knapper = Gull!
Ålreit, det var alt! Lykke til, go get em tiger og håper du får en spennende tur.
At menn og kvinner er fra to vidt forskjellige planeter er vi vel alle smertelig klar over, men det er lett å glemme i en stresset hverdag. Som mann, så er jo jeg inhabil i saken, men jeg vil si at kvinner tror at man kommuniserer på samme nivå i langt større grad enn vi menn gjør. Vi menn vet at vi ikke forstår dere, vi sier det bare ikke høylydt, men dere kvinner kan i blant glemme at vi menn tross alt ikke er venninnene deres. Vi er brautende, hårete apedyr som skal passe på dere. Selv om evolusjonen har formet oss til å se langt mer strømlinjeformede ut, med ergonomiske kontorkropper og aerodynamisk hårfeste, så glem ikke at vi er primater på innsiden.
Vi kan sjeldent veldig mye om design og det er ikke alltid vi har noen formening om verken kjoler eller sko. Ikke forvent sånne ting av oss, da blir dere bare skuffet. Joda, jeg skal gladelig innrømme at det er en svakhet hos oss, men dere har jaggu meg deres også. Som å se begge veier OG legge merke til evt. myke trafikanter før dere kjører bilen ut av et kryss. Nå som scenen er satt og begge kjønnene satt i bås, passer det fint å skissere opp en hendelse som inntraff på mandag for å vise at det faktisk er forskjell på oss. Er det for mye for langt å forvente bare litt forståelse fra en mann eller kvinne der ute?
Det hadde vært en lang dag på jobb. For å sikre at minst én dame under AFP-alder vil snu seg etter meg når jeg sklir på meg speedoen til sommeren, har jeg begynt å jogge hjem fra jobb. Denne dagen var intet unntak, så jeg kom hjem drittsliten, sulten, svett som en moskus og over middels klar for middag. Min kjære, supre, vakre, fantastiske (ja, jeg prøver å kjøpe meg bonuspoeng) kjæreste hadde laget middag og bordet var satt da far satt seg til bords. Jeg kastet meg over maten som en glefsende pitbull etter en gnager (f. eks. chihuahua). Bare to biter uti, så kommer det:
– Men du…?, hinter hun forsiktig.
– Ja?, svarer jeg med et kvart øres interesse.
– Ser du noe annerledes eller…?
Fellen er lagt og vet at jeg er sjanseløs. Noe viktig har skjedd og det har gått meg hus forbi. Jeg titter ned på laksen, men den har innsett alvoret og spiller død. Jeg banner på innsiden og prøver febrilsk å pusle på plass en historie som gir mening. Prøver å gå over kalenderen, men det er ingenting jeg umiddelbart kan huske og kontre med. Jeg blir nødt til å titte opp fra bordet og se på henne. Hun gir meg smilet. Det smilet som sier “Du har bare virkelig ikke peiling, har du vel?”, men jeg nekter å gi meg. Min første mistanke blir fort avkreftet, for jeg mistenker sterkt at ingen frisørs lærde hånd skulle hatt noe å gjøre med det kråkereiret som sitter på den andre siden av bordet. Så jeg ser kjapt over klærne hennes, og med mindre gulpeflekker faktisk er på moten igjen, så er det ingenting å hente der heller. Og hun har ikke vært på barseltreff, det pleier å være på tirsdager. Eller torsdager? Uansett. Jeg ser på plutten, også han ser kliss normal ut. Han sitter og gomler på en brokkolitopp og aner fred og ingen fare. Til slutt må jeg innse det. Slaget er tapt. Jeg ser hun gliser triumferende, om enn i vantro. Jeg senker hodet og stirrer ned i bordplaten, og akkurat da slår det meg! Eureka!
Dette er faktisk en sann historie. Den er kanskje ikke spektakulær, den har ingen biljakt eller George Clooney, men den er sann, og derfor har jeg vært så elskverdig og laget en rekonstruksjon av situasjon sett fra mitt blikk i form av et FØR og ETTER bilde. Se nøye etter på bildene under. Klarer DU å se forskjellen?
Så damer, vit dette: Det kan kanskje virke utrolig, men noen ganger så kan det faktisk hende at vi “ikke ser den forbaskede voksduken, er han helt idiot?”. Vi later ikke som og vi prøver ikke å irritere med vilje, vi ser det bare ikke. Selv om du klipper av deg 15 cm av håret, så kan det være akkurat 15 cm for lite til at vi legger merke til det. Sånn er nok bare verden. Utrolig nok. Tro det eller ei. Helst tro. Ikke ei. Se på bildet over igjen, jeg så faktisk ikke voksduken. Husk det neste gang du kommer hjem fra frisøren.
…men seriøst, er det bare meg eller finnes det andre der ute som også kunne gått på samme smellen?
I dag leste jeg en sak som umiddelbart slo meg i magen som en rambukk. Du har sikkert sett den du også, saken om kreftsyke Ole André som fikk holde “mirakelsønnen” Isak før han selv døde.
Det lot seg rett og slett ikke gjøre å bare lese denne saken uten å kommentere den. Derfor vil jeg bare si: Det er en tid for å være tøff, og det er en tid for å være myk. Og det er helt greit for tøffe menn å være myke og felle en tåre en gang i blant. Dette er en sånn gang.
Selv for en skravlekjeft som meg selv, så blir man vel egentlig ganske tom for ord av saker som dette, for det er så uvirkelig. Så ufattelig trist, men også litt fint. Misforstå meg rett altså, men det at han fikk se sin nyfødte sønn og si at han elsket sin kjære kone som det siste han gjorde her på jorden, er om ikke annet, en fin måte å gå ut på. Om enn ufattelig tragisk. Det er mulig det der kom ut helt feil, men jeg klarer ikke helt å stokke ordene her nå, så til de grader ble jeg satt ut av denne historien. Og det er egentlig litt rart, for slike triste historier pleier egentlig å prelle av meg som vann på gåsa. Men det lar seg altså ikke gjøre, for jeg klarer bare å tenke på hva jeg følte første gangen jeg holdt guttungen min i armene, så på ham og tenkte på alle de tingene vi skulle fylle livet med.
min lille plutt som bebis
Alle tanker og drømmer som umiddelbart spretter frem, der man ser for seg store smil på en varm sommerdag, leking i vannkanten, skrubbsår og løkkefotball, teltturer og kvelder rundt bålet, fisketurer og juleverksted med lukten av pepperkaker som fyller huset. Alle disse tingene som man drømmer om, alle tingene Ole André hele tiden må ha visst at han aldri ville rekke. Alt han fikk var ett øyeblikk og det må ha ment hele verden for ham. Det må ha vært en følelse så sterk at den på ingen måte kan beskrives med ord. Og på så måte er det noe fint oppi det hele også. Hele deres liv sammen kokt ned til essensen av det hele, den kjærlige førstekontakten. Det båndet som aldri kan brytes.
første gang på kassa til pappa
Jeg har ikke tenkt til å fortsette å rable i vei, men heller bruke anledningen til å oppfordre deg til å stoppe opp og ta et øyeblikk til ettertanke. Pris deg lykkelig for alt det du faktisk har og vær takknemlig for alt du kan glede deg over. Dette innlegget er verken tøft, morsomt eller spesielt velskrevet. Men det er ærlig, og noen ganger er det det eneste riktige. Og jeg kan fortelle deg én ting til:
Det høres ikke feil ut å kunne smykke seg med tittelen Superhelt, eller hur?
Nå har du muligheten! Har du i tillegg lyst på gratisbilletter til Miniøya; sommerens desiderte festivalhøydepunkt for småbarnsforeldre, så skal du bare lese videre Herr/Fru Superhelt.
Her er greia. Miniøya går av stabelen 8.-9. juni 2013 og de trenger frivillige som kan ta i et tak. Enten du er et arbeidsjern som vil rigge scener før/etter festivalen eller om du er helt rå på spinne sukkerspinn, så trenger de litt drahjelp fra engasjerte godtfolk som deg selv. Den egentlige utlysningen kan du laste ned som pdf ved å klikke her:
Som småbarnsforelder kan jeg ikke tenke meg noe særlig mer sympatisk enn å ta i et tak for en festival arrangert utelukkende for å glede alle småttisene der ute. Dessuten får du henge ut med hyggelige folk som har samme interesse for musikk og barn som deg. Og du får en Superhelt t-skjorte. OG du får 2 gratis dagsbilletter for strevet! Ganske søt handel! (pretty sweet deal)
Stemningsbilde fra fjorårets festival!
Jeg kunne skrevet i de lange og de brede, i tårevåte passasjer og flørtende flir, men egentlig vil jeg bare at du skal klikke deg inn på sidene til Miniøya og melde deg som Superhelt, så da tror jeg rett og slett bare jeg klasker til med et par nyttige linker og en oppfordring til å ta utfordringen. Det kommer til å bli knall. Og vet du hvorfor? Fantorangen kommer! På serr! Jeg veit. Det er helt rått. Kommer til å bli starstruck. Hvis han har med seg Eddie ass, da dævver jeg.
Det er ikke noe man vanligvis prater om, men la oss ikke ignorere elefanten i rommet. Avhengighet er noe vi alle sliter med.
Enten det er festrøyking eller smågodt; avhengighet kan være din beste venn og verste fiende. Og som småbarnspappa, så kan jeg rett og slett ikke stå for det. Et etablert familieliv trekkes inn, et liv i grus pustes ut. Jeg har selv vært avhengig av diverse rariteter oppigjennom (brus, snus etc), men har heldigvis blitt selvdisiplinens svar på Magnus Carlsen og nedkjemper den ene avhengigheten etter den andre. Men det er én ape på ryggen jeg aldri klarer å riste av meg.
“Negler, sier du?” Oh yes. Jeg biter negler som en fjott og jeg sliter med å få bukt med problemet. Det er så hinsides idiotisk at jeg har ikke ord, men jeg klarer liksom aldri å slutte. Why?! Å slutte å snuse kostet meg ikke en daddel og i skrivende stund har jeg ikke drukket kaffe på snart 4 uker bare for å vise at jeg kan hvis jeg vil, så hvorfor denne latterlige avhengigheten av negler? Jeg klarte til og med å slutte i nesten et år, før jeg atter igjen ble fristet av de lekre delikatessene som blunker frekt og innbydende til meg fra ytterst på fingertuppen. Nå er jeg tilbake til 10 om da’n.
Og nå som jeg begynner å bli en voksen mann, så ser det jo spesielt lite stilig ut. Hadde jeg enda røyket, så kunne jeg kanskje prøvd å gå for den James Dean-looken eller kanskje selveste Clintern i sine glansdager, men har du noensinne sett en kjendis som ser bra ut med halve neven i brødsaksa? No sir!
Fornuftige argumenter ser ikke ut til å fungere heller. Ja da, jeg vet at det er mer hygienisk å slikke en doskål enn å bite negler, men det faktumet gjør det liksom bare enda mer spennende. Som å spise mat som har falt på gulvet. Det er den forbudte spenningen over det hele som får meg til å vende tilbake til min trofaste følgesvenn i nøden. My dark passenger. Mitt lille mellommåltid. Neglen.
Derfor ønsket jeg å være åpen om mitt problem, for jeg vet at det finnes flere som meg der ute. Man ser jo så mange som sliter med overvekt, kols og andre problemer tilknyttet deres avhengighet, men ingen bryr seg om oss neglebitere.
Og nei, vi ønsker ikke å bruke Go’negl, for det får bare alt du spiser til å smake som en råtten grapefrukt i flere dager, før man er tilbake på kjøret igjen. Men klandrer jeg meg selv? Aldriig! Vi ere en nasjon vi med, så her velger jeg å gjøre som seg hør og bør: Jeg skylder på Jens. Hvis han ikke sporenstreks legger seg flat og igangsetter tiltak for oss som er påvirket av denne folkesykdommen, kommer jeg til å troppe opp utenfor Stortinget med hardtslående paroler og surmult buing i 2-3 timer (avhengig av været).
/high five for dagens meget lettbeinte innlegg som på ingen måte hører hjemme på en seriøs pappablogg, men som like fullt ble limt opp som førstesidemateriale. Hvorfor? Fordi det er min blogg og jeg bestemmer 😛
