Lukten av svidd gummi og brent clutch var endelig i ferd med å forlate bilen som hadde kastet seg ut på hovedveien i en veldig fart. Etter noen minutter med virkelighetsfjernt tunnelsyn, åpnet han vinduet og virkeligheten traff Frank som en rett høyre i fjeset. Han hadde gjort det. Og nå satt han her, alene og på vei vekk. Vekk fra alt. Fra kjerring og jobb, fra hverdager og regninger. Selv om bilturen var ekte nok, var hodet fullt av tåkeskapende bomull og i en god stund gikk bilen på autopilot mens sjåføren selv satt i et slags halvkoma og prøvde å stokke kortene i hodet etter beste evne. Etter et par timer svingte han av veien, parkerte bilen på en liten rasteplass, spratt ut av førersetet og kastet opp. Kanskje var det all kaffen han hadde hivd nedpå for å holde seg våken eller kanskje var det på grunn av situasjonen han hadde satt seg i. Men det var for sent å snu nå. For sent å snu, men også helt uaktuelt å kjøre videre. Han måtte sove, om enn bare i et kvarter. Han smatt inn i bilen, skrudde av motoren og lukket øynene. Han hadde lest et sted at å kjøre når man var stuptrøtt var rundt regnet det samme som å kjøre i brisen tilstand og han kjente at han allerede hadde fått nok spenning for én dag.

Men så gikk det som det alltid går. Når du er trøtt som en rumpepinne og virkelig trenger en cowboystrekk, så får du selvfølgelig ikke sove. Etter få strakser innså han raskt at det bare var å gi opp og begi seg ut på den lange landevei atter igjen. Planen hans videre var like enkel, som den var vågal. Han skulle bare kjøre opp til Geilo og ta inn på første og beste hytte eller hotellrom, alt etter hva som var ledig. Der skulle han bli hele påsken og gjøre nøyaktig hva pokker han ville. Gå på langrenn hele dagen? Ikke umulig. Eller bare ligge på sofaen, spise marsipan og drikke Solo til han fikk brekninger og begynte å kaldsvette sukkerdråper? Tja, hvorfor ikke. Men mens han kjørte oppover gjennom fjell og daler, så han plutselig en liten fjelltopp i det fjerne. Langt nok unna til at den holdt seg i øyesyn over en lengre periode, men nærme nok til at han så at det var bebyggelse der. Det var ingen veiskilt å se, så han visste ikke hvor han var, men nysgjerrigheten hadde bitt seg fast i ham som et utsultet rovdyr. Han lekte litt med tanken om å bare kjøre dit og satse på at det var ledig plass til ham, men like fullt holdt han stødig kurs mot Geilo, slik han hadde planlagt.

Plutselig dukket det opp en avkjøring i retning det ukjente fjellet og skjebnen tok tak i rattet. Helt på uventet impuls svingte han av hovedveien og satte kursen mot fjelltoppen han aldri hadde lagt merke til før, enn hvor mange ganger han hadde kjørt denne veien. Så han kjørte. Og han kjørte. Og han kjørte. Det som hadde startet som en artig impulshandling, skulle snart vise seg å bli en kjedsommelig fornøyelse av de sjeldne. Veien var blitt overbygd med tett skog og snirklet seg mellom tettvokste trær som Amazonas. Annen trafikk var heller ikke å se. Ikke så mye som et dyrespor i snøen eller en ussel knallert på vei hjem. Etter 20 minutters krangling mot stabeisen i seg, var Frank Haugen like ved å gi opp, da han endelig så tegn til liv. Veien hadde den siste biten kommet seg opp på et høydedrag og nå kunne han se lys dukke opp foran seg. Lysene viste seg fort å være en liten bygd tilsynelatende bygget opp rundt bensinstasjonen som lå rett inntil veien. Selv om den så ut som den type bensinstasjon du typisk finner i filmer fra 70-tallet, så var den åpen. Frank fylte tanken bare for å være sikker og gikk inn.

– Morn du

– Hei

– Trenger du for noe da?

– Altså, bare bensin egentlig, men si meg: Hvor er jeg egentlig? Hva heter dette stedet?

– Hah, vet du ikke det engang?! Nei jøss, da er du jaggu dummere enn meg da jo!

Frank tvilte på det. Ekspeditøren var en tykkfallen mann, som selv om han tilsynelatende var i 20-årsalderen, var langt fra sin beste alder. Hans beste alder så ut til å ha passert for mange herrens år siden. Magen bulet ut som hos en sjøløve og bukseselene som holdt den oppe, jobbet på spreng for ikke å gi etter for det massive trykket. Skjegget var ustelt, håret var uflidd og ansiktsuttrykket bar preg av et hode som hadde mange spørsmål som ingen tok seg bryet med å besvare. Spørsmål av typen: Hvordan kommer steinen seg inn i klementinen. Frank tok seg ikke tid med å veksle flere ord, men takket høflig for seg med et lite nikk og pilte i vei.

Et par hundre meter ned i veien, øynet han endelig håp for en noenlunde fornuftig konversasjon med et medmenneske i form av en gammel krok på vei inn i et gammelt butikklokale av ukjent slag.

– Andreas Godthåp, hilste den eldre herren og strakk frem hånden.

– Frank Haugen, svarte Frank og grep den.

– Jøss, det var ikke mye saft i det grepet gitt. Du er ikke fra traktene her, er du vel?

– Heh nei, jeg har vel heller utviklet en slags kontorkropp kan du si.

– Men for all del, det er ikke noe feil med byfolk, så lenge de tåler litt kumøkk til kaffen, hvis du skjønner hva jeg mener?

– Ehm… ja. Ikke helt, men okei. Du, jeg lurte egentlig bare på om du vet om noen steder i nærheten som leier ut hytter i påsken? Eller kanskje et høyfjellshotell av noe slag?

– Om jeg vet om! Hah!

– Altså… nå forstår jeg ikke.

– Frank, var det det?

– Frank, ja.

– Hør her Frank, vet du egentlig hva dette huset ble brukt til før?

– Nei, kan det ha vært et slags kontor da?

– Politistasjon skal jeg si deg. En liten plass trenger også litt oppsyn veit du og her var det i sine glansdager intet mindre enn 5 mann på plass, som sørget for at alt gikk pent og pyntelig for seg her i bygda. Nå for tiden er det ikke stort mer enn tilfeldig forbipasserende som deg selv, som finner veien hit, men stasjonssjefen bor her fortsatt.

– Jøss, det var ikke verst.

– Stasjonssjef, vaktmester, alt-mulig-mann, snømåker, plenklipper, turistguide, laksefisker, pensjonist og et fordømt godt menneske.

– Jøss, han skulle jeg likt å møtt, sa Frank og akkurat da strakk mannen ut hånden atter igjen.

– Andreas Godthåp, stasjonssjef, vaktmester og alt det der. Hyggelig å hilse på.

– Hehe, så det er sånn det henger sammen.

– Det er sånn det henger sammen ja. Skal du ha deg en kopp kaffe, Frank?

– Ellers takk du, jeg tenkte å få innlosjert meg på en hytte eller et hotellrom før kvelden bykser over meg jeg, så hvis du bare kunne peke meg i retning av…

– Selvfølgelig min gode mann, selvfølgelig. Et par raske kilometer i den retninga der, så finner du et stort hyttefelt, der skal det være muligheter. De har et slags mottakssenter der, men jeg tviler vel på at du finner noe ledig nå som påsken allerede er i gang, men hvis du finner Arvid i bua, så hils fra meg, så får du sikkert en god pris også.

– Supert, da går vi for det. Ikke noe standsmessig høyfjellshotell i området vel, bare sånn i tilfelle?

– Å nei, det har vi nok ikke her i bygda gitt. Ja nei, ikke etter at… æsj, når kan det ha vært da? Må vel ha vært minst 30 år siden, men… hmm, eller var det 40 år siden? Samme kan det være. Hodet mitt sitter nok ikke like støtt som det en gang gjorde. Pil i vei du nå, så slipper du å rote rundt i mørket. De to herrene tok et høflig farvel som oste av gjensidig respekt og høflighet fra begge parter.

Frank satt på en av sine favorittcd-er: Pink Floyd – Dark side of the moon. Han hoppet til sporet “Money” og wattet opp lyden. Så kjørte han et stykke. Og et stykke til. De få små kilometerne virket plutselig som flere mil og selv om det var færre avkjøringer på den bare, snøkledde landeveien enn det var endelige løsninger på en politisk diskusjon, så bestemte han seg for at han måtte ha klart å kjøre forbi hyttefeltet, for lyden av Pink Floyd hadde kåtet opp pedalfoten og i det tempoet han holdt, kunne han faktisk ha klart å suse rett forbi. Han snudde midt på veien, gadd ikke vente på en busslomme eller den slags. Møtende biler hadde han ikke sett på en god stund og regnet med at alle andre bilister befant seg på langt mer fornuftige steder enn på denne øde plassen i Norges bakevje. På vei tilbake mot den pensjonerte stasjonssjefen og den lavpannede bensinpumpetampen, så han plutselig en avkjørsel han ikke hadde sett tidligere. Han sakket ned farten og fulgte den videre med blikket. Veien så ut til å snirkle seg av gårde et lite stykke, men så… Endelig fant han det han hadde lett etter. Et enormt smil tok plass i ansiktet og han svingte av.

Høyfjellshotellet

Jo nærmere han kjørte, dess tydeligere ble det: Den pensjonerte stasjonssjefen hadde nok ikke vært helt fri for rusk i topplokket, for foran ham åpenbarte det seg et standsmessig høyfjellshotell bygd opp etter alle kunstens regler. Et stort, herskapelig gods som utvilsomt hadde en stolt historikk som strakk seg hundrevis av år tilbake i tid. Inngangspartiet var nesten skremmende majestetisk og ga et storslagent inntrykk av overklasse. I det han parkerte bilen på snødekket, måtte han se over klærne og han fikk et snev av dårlig samvittighet for at han så ut som et bombet kråkereir på håret. Inne fra hotellet lyste det varmt i duse sepianyanser fra alle vinduer langs den massive forsiden av bygget. Det var ikke med rent lite ærefrykt han trippet opp trappene og åpnet de høye dørene.

Resepsjonsområdet var tilsynelatende tomt, men han kunne høre dempet bakgrunnsstøy fra resten av bygget. Det luktet slik et høyfjellshotell skal lukte: reinsdyrskinn, tjære, gamle møbler og et hint av kaffe. Han deiset ned i en ventende lenestol og et støvlag spratt til værs som en flokk med duer. Han spratt opp igjen og så til sin forskrekkelse at det faktisk var noen andre i rommet. I resepsjonen sto en gammel krok, som utvilsomt hadde vært en del av innredningen siden hotellet åpnet. Han sto og skriblet i en stor bok, mens hvitt pistrete hår fikk lov til å herje fritt på hodet hans. Og fra ørene. Det er jo ikke ofte noen har såpass med ørehår at man umiddelbart legger merke til det, men så var altså tilfellet.

Frank nærmet seg det gamle skinnet og var litt usikker på om den eldre herremannen ville gå opp i limingen hvis han pratet for høyt til ham.

– God ettermiddag.

– Hei og velkommen til Tranheim Gods, unge mann. Hva kan jeg så hjelpe deg med?

– Du, dette virker kanskje som en rar forespørsel å komme med nå som påsken allerede er godt i gang, men dere skulle ikke ha et ledig rom for helgen?

– Å, la meg sjekke systemet. Et lite sekund, er du grei.

Den gamle mannen la ned pennen og begynte å bla i den store boken som lå foran ham. Kunne det virkelig være mulig? Et hotell rom på størrelse med dette og de førte gjestebok og bestillinger for hånd?

-Nei du, jeg beklager så meget, men det ser ut til at vi er fullbestilt helt til neste tirsdag. Kunne det kanskje være aktuelt å vente til da?

Frank innså raskt at også her hadde han møtt på nok en person som ikke var helt EU-godkjent under panseret.

– Nei du, det… Altså, har dere ikke et eneste rom? Ikke et kott en gang?

– Nei jeg beklager så meget altså, det er helt fullt hele helgen.

– Søren.

– Eller.

– Hva?

– Nei, det var ingenting.

– Jo, du sa “eller”.

– Nei, det er bare…

– Ja?

– Det er ett rom, men-

– Jeg tar det!

– Nei, altså… vi leier ikke ut det rommet lenger.

– Hva? Hvorfor ikke? Hør her, jeg har kjørt langt og lenger enn langt, jeg er villig til å betale bortimot hva som helst for et varmt måltid og en seng å ligge i.

– Jo, jeg forstår det, men du skjønner… den gamle resepsjonisten løftet svakt på hodet og satt blikket i Frank.

– Vi går aldri inn i det rommet der lenger. Ikke etter at Tante Gunvor flyttet inn.

– Jaha, men så er jo den saken grei. Hvis denne Gunvor bor der, så kan jo ikke jeg bo der. Hvorfor sa du ikke bare det med én gang da?

– Jo nei altså, det er ikke det som er problemet. Du skjønner… han snudde seg, grep fatt i en gammel perm fra en nedstøvet bokhylle bak ham. Han bladde rett opp på en side midt i den tykke boken og satt fingerspissen rett på navnet hennes.

– Som du kan se her, så tok Tante Gunvor inn på rom 205 i påskehelgen 1953. Hun bestilte rommet alene, akkurat som deg og skulle etter planen bo her i 5 netter.

– Ja vel, 1953 sier du. Det er jo rimelig lenge siden. Og hun bor der fortsatt?

– Det stemmer.

– Jøss, hun må være rik! Koster ikke det skjorta å bli boende på det samme hotellrommet i… skavvi seeee… 60 år?!

– Det er akkurat det som er problemet. Hun betaler ikke for seg.

– HVA?! Men kan du ikke bare gå opp og prate med henne da? Herregud, jeg kan gjøre det jeg! Hvor vanskelig kan det være å få det gamle skinnet ut av senga?

– Du kan jo prøve, men jeg ville ikke anbefalt det.

– Hvorfor ikke?

– Fordi… Vel, la oss si det sånn: Hun ikke har betalt for en natt siden påskeaften 1953.

– Og hvorfor ikke?

– Det var kvelden hun tok livet av seg.

 

(Neste avsnitt i påskekrimmen “Høyfjellshotellet” kommer på langfredag.

(Del med gode venner :))