Endelig kjendis!

Som den stolte eier av Norges desidert største pappablogg, kan det i blant hende at jeg mister hodet litt. Spesielt på dager der det har tikket inn flere hyggelige kommentarer og visningstallene skyter til værs. På sånne dager føler jeg meg litt som en kjendis. Det er jo ikke akkurat som at jeg blir stoppet på gaten, men muligheten er der. Derfor var det så kult det som skjedde på toget på vei hjem fra jobb i går!

 

 

For ikke bare var det fredag, hvilket jo automatisk betyr at stemningen var på topp, men gårsdagens blogginnlegg hadde fått meget god respons, jobbuka hadde vært knall og denne helgen skal vi nyte intet mindre enn to av mine livretter: Taco og pinnekjøtt! Og i tillegg til alt dette, så var noe fantastisk i ferd med å skje… Jeg hoppet på toget, satt meg ned innerst ved vinduet, tok opp macen, proppet i ørepropper og begynte å skrive. Like etter kom en jente inn i kupeen og jeg så at hun umiddelbart la merke til meg. Oh yes.

Hun satte seg på setet nærmest midtgangen, slik at vi hadde en ledig plass mellom oss. Heldigvis, for som den erkenordmannen jeg jo er, setter jeg pris på litt albuerom. Nordmenns store skrekk er jo tross alt å sitte inntil andre nordmenn i kollektivtrafikken. Men jeg så i øyekroken at hun snudde seg og tittet på meg. Hun hadde umiddelbart blitt nysgjerrig. Mens hun tok opp skolebøkene sine, så jeg at hun gjentatte ganger skulte bort på dette kjente ansiktet som hun kanskje ikke helt klarte å sette navn på. Jeg ble sittende med et tilfreds smil i munnviken og skrive om Fantorangen og alle hans hyss, mens hun satt med sine skolebøker og så ut til å ha store vanskeligheter med å holde blikket sitt unna meg.

Slik satt vi noen minutter og en slags ungdomsskole-aura oppsto mellom oss. Det var liksom stjålne blikk om hverandre, som en klissete scene fra en Meg Ryan-film, og en eim av “skal, skal ikke” som fylte hele kupeen. Til slutt tok hun endelig mot til seg, snudde seg mot meg, fokuserte blikket og strakk frem en arm. I det hun pirket meg på skulderen kjente jeg at tærne krøllet seg av glede. Endelig skulle det skje! Min første autograf!

I én stor bevegelse som tatt rett ut av en sjamporeklame, kastet jeg lett på håret mens jeg snudde meg, tok ut proppene og satt det lett flørtende Magnum-blikket i henne. Hun var nok noen år yngre enn meg, velfødd og bak brillene lurte et ansikt som var pent på en hverdagslig måte. Skolebøkene hadde hun tårnet opp foran seg i et forsøk på å studere på toget, men til slutt hadde altså distraksjonen blitt for stor og hun hadde måttet gi etter for følelsene og den ungdommelige nysgjerrigheten.

Uten å fortrekke en mine, uten å kaste på en eneste hårlokk møtte hun blikket mitt.

“Ja, hei” svarte jeg og et lite smil snirklet seg frem i munnviken.

“Kan du vennligst DEMPE musikken?!

Det runde ansiktet hadde hatsk ild bak øynene, en ild jeg hadde feiltolket som lidenskap. Om noe, så kan man vel trygt si at hun opplevde et lidenskapelig hat over den idioten som hadde spilt kjempehøy dubstep i stille-vognen i snart 20 minutter og ødelagt all mulighet for lesero og konsentrasjon, og som hadde besvart alle hennes innlysende hint med sleske smil og selvtilfredse nikk.

 

 

Etter det som føltes som en scene tatt ut av Bridget Jones dagbok, gikk resten av togturen med til å sitte som et forsmådd saueskinn i stolen og prøve å gå i ett med setetrekket. Og jeg som i noen få minutter drømte om hyttereportasjer i Se&Hør, 4-stjerners middag og hyggelig småpreik med Skavlan.

Og det var historien om aller siste gang jeg prøvde å bryte håndbak med Janteloven.

/God helg a folkens!

Siste innlegg