Plutselig blir jeg grepet av stemningen og blir helt myk om hjertet. Det er noe med å se ham sitte der og ordne med sitt lille rundstykke, plukke ut innmaten, rulle den til små baller og spise de som en fugl.
Jeg kan ikke huske sist huset var så stille og harmonisk og jeg blir overrumplet av en merkelig lykkefølelse.
– Vi er bestevenner vi, sier jeg og ser på plutten med et stort smil i hjertet.
Han ser på meg med munnen stappet full av loffestoff og svarer som best han kan:
– Hivihifihufå.
..at det var?
Jeg skjønner selvfølgelig ikke bæret av hva han mener, men antar at det er noe koselig i retur. Ordene er ikke så viktige egentlig, jeg vet jo hva han prøver å si. Han prøver å si at han er enig. At han er glad i meg også, at vi er bestevenner og at fattern er en knallfin fyr.
En og annen matball ender opp hos fattern også..
Jeg bare nikker og smiler og legger hodet litt på skakke. Min aller beste venn. Men han gir seg ikke og prøver igjen:
– Jeg hihahuofå.
Å, så søt han er. Gir seg ikke vettu! Jeg smiler bare enda større, stryker ham over kinnet og rufser til håret.
– Ja, det er fint det gutten min, svarer jeg tilbake.
Han ser betenkt på meg. Så får han svelget unna loffestoffet som har hindret ham i å prate. Endelig skal han få svart tilbake med samme mynt.
Nå kommer gullkornet og jeg kjenner at jeg gleder meg. Så tar han seg en liten slurk med vann og ser på meg igjen.
Har du noensinne lurt på om du er raskere enn en pappablogger? Vel, nå kan du endelig få svaret!
For da medblogger, superfriskus og kostholdsveileder Melissa Spania utfordret meg til å løpe om kapp, klarte jeg selvfølgelig ikke å takke nei. Selv om jeg kanskje burde..
Det første jeg tenkte var: “Jeg klarer ikke løpe fra hu der!”. Det andre jeg tenkte var: “Hah! Klarer ikke jeg?! Challenge accepted!”
Utfordringen går av stabelen om under to uker og derfor tenkte jeg å spørre..
Har DU har lyst til å bli med å løpe om kapp?
Hei hvor det går!
For å være en ørliten smule av forberedt til løpet, prøvde jeg meg for noen dager siden på å løpe noen drag opp og ned en liten motbakke jeg fant ute i skogen, og.. vel.. slik gikk det:
Det blir en dag full av mye moro, lystbetont stemning og et motbakkeløp som ikke ligner grisen. Det blir på ingen måte noen hard konkurranse, men heller en eneste stor motiverende laginnsats for at alle som deltar skal komme seg i mål.
For utfordringen.. ja, den er massiv.
Vi snakker Ingierkollen opp! Og Ingierkollen.. ja, det er en slalombakke.
Kort og greit… typ.
Bakken er kort, men bratt som et vondt år, så estimert tid for hele løpet er ikke mer enn kanskje 5-10 minutter. Det blir noen tøffe minutter, men prisen for å komme i mål? Den er også massiv!
Ikke bare får du trampeklapp, high fives og vill jubel fra deltakere og tilskuere, men vi har også klart å samle et knippe sponsorer som leverer premier og alle som deltar er med i kampen om disse premiene:
Dette er en helt rå(!!) sportsklokke med GPS og innebygd pulsmåler. Den kan brukes til en rekke aktiviteter, er vanntett opptil 50 meter og byr på mange smarte moduser for å måle treningseffekt.
Jeg bruker klokken selv og den har gjort underverker for bestetiden på min faste runden, så dette er virkelig en premie verdt å kjenne blodsmaken for!
G-sport/G-Max stiller med to stykk gavekort à 750 kroner! For å se hele det enorme sortimentet du har å velge i, klikk og kikk på gsport.no.
G-Sport arrangerer for øvrig i disse dager sin egen utfordring for alle som holder seg aktive i sommer, så sjekk ut konkurransen og bli med i trekningen om enda flere raffe premier!
Hva er vel en sommer uten skikkelig fete solbriller?
Shades of Norway, SON, leverer noen av de aller kuleste solbrillene på markedet og har for anledningen hooket oss opp med to stykk av sin mest sportslige brille: Lofoten. Dette er en teknisk brille med fabelaktig passform og utskiftbare glass. Perfekt for aktive mennesker som liker å holde seg i form!
Etter et hardt løp trenger kroppen næring og pleie, og det får den med en skikkelig gavepakke av herligheter fra sportsernæringsleverandør Strongr!
Strongr leverer norsk sportsernæring av høyeste kvalitet og har sendt oss en stooor gavepakke med sportsernæring, drikkeflasker, proteinbarer, t-skjorter og mye mer!
I forrige uke var jeg på filmpremiere og i den anledning fikk jeg med meg noen litt spesielle 3D-briller med hjem.
Etter endt film trodde jeg egentlig at brillene hadde utspilt sin rolle, men under frokosten i dag satt lillesnuppa og kjedet seg og da tenkte jeg som så:
– “Ja ja, shit au, lurer på hva som skjer om jeg tar på henne brillene?”
Og vipps hadde jeg skapt verdens søteste lille brilleslange <3
Erre du glor på, a? 😛
Plutten må forresten tilskrives en delt førsteplass fra da jeg knipset et bilde av ham på kinoen mens han satt konsentrert og halvveis surmulet fordi han måtte ha på seg de gigantiske solbrillene i mørket.. 😀
Den lille kaninnesa har aldri løftet tyngre x-)
Frua prøvde seg for øvrig på noe av det samme som lillesnupp her i forrige uke, og vel …
Siden jeg er kjæresten hennes og husfreden tross alt står høyt i kurs, så får jeg vel være såpass raus at jeg tildeler henne en knepen pallplass.
Noen ganger glemmer jeg helt at jeg ikke er ungdom lenger. Jeg kan føle meg ung som en sel og kvikk og pigg som en 18-åring, men så får jeg plutselig virkeligheten slengt rett i fleisen.
I natt hadde jeg båtvakt hele natta med to hyggelige karer. Vi ble sittende og prate skit rundt kaffekoppen, om gamledager, fest og moro. Så kommer vi inn på temaet musikk og plutselig ble det spilt av en låt fra det året jeg var russ.
Björn Rosenström – Pojkarna. År 2000. Tiden vi trodde at årsskiftet ville føre med seg at alle minibanker skulle klikke i vinkel og at flyvende biler var rett rundt hjørnet. Det var en optimistisk tid, en futuristisk tid, en tid med spent forventning og en udefinert ærefrykt for fremtiden.
Sangen bringer frem gamle minner og jeg sier lystig:
– Hah, det var jo russesangen vår det der! Oh man, good times altså. År 2000 dere, det var tider det, hæ? Gud hjælpes så mye rart man fant på den gangen, ey?
Begeistringen i rommet punkteres som med en nål.
Et klamt teppe legger seg om stemningen. En merkverdig stillhet oppstår, før en av guttene svarer spakt:
– Ehm.. ja, jeg ble jo faktisk født det året jeg da…
Brått føltes det som om jeg bare er en ørliten bit med fyrstekake unna å gå av med pensjon.
Foran meg hadde jeg en termos full av traktekaffe og en nistepakke med godt pålegg. De hadde Fanta Exotic og Pringles. Heldigvis var jeg rask på labben med å fiske opp mobilen og snappe litt for å skape et slags ungdommelig alibi.
Snapchat er snart det eneste som skiller meg fra gamlehjemmet
Det ble ikke noe bedre da vi fant en ødelagt gammel fasttelefon i et skap, en sånn med nummerplate og dreieskive. De skjønte ikke bæret av hva det var for noe og jeg måtte til med å forklare.
Det var først da jeg brukte ordene “Da jeg var ung …” og la i vei med en lang forklaring om hvordan det var å vokse opp med fasttelefon og datamaskiner uten internett, at jeg innså at jeg faktisk var akkurat like gammel som begge de to andre.
Til sammen!
… da føler man seg brått litt gammel 😉
Jeg utstår ikke han derre Elton John og dunk-dunk-musikken hans! #gæmlis
Umiddelbart mangedobles skadens omfang. Det som egentlig bare var en liten flekk på kneet blir plutselig et spørsmål om amputasjon. Armen slutter å fungere eller han halter så kraftig at han nesten ikke kommer seg fremover. Drar beinet etter seg som om han har fått en pil gjennom kneet.
Det trenger ikke være et sår der en gang. Bare klask på et plaster og se skaden utfolde seg. Jeg liker å kalle det plastereffekten. Som om hjernen hans tenker at han ikke er skadet før han får på seg et plaster.
Det får meg til å tenke på eksperimentet “Pavlovs hunder”.
Kjapt fortalt var dette et eksperiment som gikk ut på at herr Pavlov hadde lagt merke til at hundene hans utskilte spytt hver gang de fikk mat. Eksperimentet gikk ut på at hver gang han skulle mate hundene, ringte han i en bjelle. I løpet av kort tid lærte hundene seg å forbinde lyden av den plingende bjellen med mat som ble servert.
Etter hvert kunne Pavlov bare ringe i bjellen uten å sette frem mat og hundene reagerte med glede, spyttproduksjon og iver.
Han hadde dermed skapt det man kaller en klassisk betinging, for bjellen i seg selv har jo egentlig ingenting med mat å gjøre, men setter man en sammenhengende respons mellom de to (bjelle ringer, mat kommer) så har man plutselig skapt en lært betinget respons mellom bjelle og mat. Morsomt.
Og det fikk meg til å tenke …
Så derfor har jeg nå planer om å sette i gang eksperimentet “Peters barn”. Hver gang plutten blir det minste skadet skal jeg rasle med plasterboksen og plastre ham sammen, før han igjen halter krigsskadet videre. Er jeg konsekvent med dette over tid håper jeg etter hvert på å skape en reaksjon som vil bli noe pluss minus som dette:
/ Du er ikke skikkelig skadet før du får på deg plaster 😉
Vi er ved bassengkanten på hytta til onkel Roar. Solen skinner, plutten jubler og livet nytes i store, dype drag. Dette er livskvalitet på sitt aller beste.
Plutten, pappa og bestefar. Bare oss gutta boys. Nede på den andre hytta ligger damene og tar seg en strekk. Telefonen ringer og bestefar stryker i vei. Ikke lenge etter er han tilbake med lillesnupp under armen. Så nå var vi fire.
En sovende jente og tre badende menn. Ikke noe problem det med en ekstra, bare husk å skru på innestemmen. Alle sammen. Plutten inkludert.
Og det gikk fint det, vi sjekket klokkene og noterte oss når lillesnuppa sovnet. Nå er det om å gjøre å gjøre alt vi kan for at hun ikke våkner. Sett henne i skyggen, liste oss stilt på tå og krysse fingerene for en lang formiddagslur.
Jo da, plutten var stille han, helt til fattern fikk overtenning, ble sommergira og ja.. tok bomba. Med rennafart og 150 % engasjement. Til vill jubel fra plutten selvfølgelig.
Og lillesnupp? Jo da, hun våknet hun. Kanskje ikke så rart når både sjøsprøyten og sommerjubelen står i taket.
Legger ved dagens MyStory fra Snapchat, så kan du bedømme selv. Og til informasjon: På bildet med teksten “Obligatorisk beinbilde” sover lillesnuppa søtt og godt. Etter videoklippet som følger … not so much 😉
Til mitt forsvar.. Vel, hva kan jeg si? Når solen skinner, livet leker og badebassenget ligger der og gjør seg deilig; hadde jeg egentlig noe valg?
Jeg våkner av et dunk. Sovner igjen. Øynene lukkes raskere enn en racerbil i medvind.
Så dunker det i madrassen igjen. Den avbryter drømmen og nysgjerrigheten våkner til liv. Hva var det der for noe?
Jeg gløtter motvillig på et halvt øye. Og der står han. I sprinkelsenga ved siden av meg og gliser som en sol. Helt fånyttes å stritte i mot. Det er morgen. Jeg kan prøve å kjempe i mot det så mye jeg vil, men jeg vet det allerede. Det er morgen.
Vi er på hytta og selvfølgelig ble det litt for sent i går. Hvorfor i all verden ble jeg sittende og se på Camping på Öland til langt på natt? Jeg kjenner umiddelbart at jeg angrer.
Klokken er 06:10. Inni meg gråter sjelen.
Whyyy?
Men okei, jeg har da noen triks opp i ermet. Jeg heiser ham opp i senga, kjenner at han er litt kald på beina, så jeg dytter ham under dyna mi. Pakker meg rundt ham som et varmt omslag. Men han er lys våken og lar seg ikke lulle trøtt igjen. Jeg finner frem telefonen min og fyrer av favorittappen hans. Suksess.
De neste 10 minuttene blir en lang dragkamp mellom søvn og oppmerksomhet. Så fort jeg lukker øynene er det noe jeg må følge med på. Jeg svarer litt borti natta, sovner og blir vekket igjen. Og igjen.
Jeg tenker at denne dagen er tapt lenge før den egentlig burde startet, men pllutselig tar han seg en liten tenkepause. Så legger han ned telefonen, klemmer det myke kinnet sitt inntil mitt og så sier han, så ømt, søtt og ærlig som bare et barn kan:
I går skjedde det noe utrolig uventet og hyggelig.
For mens jeg satt med kaffekoppen og knatret i vei på tastaturet, ringte det plutselig på døra. Jeg åpnet og der sto postmannen. I armene holdt han en stooor pakke. Jaha, hva er nå dette?
Inni pakken var det mange små pakker til både meg og frua og plutten og fersken OG jaggu også til Teo!
Viser seg at frua, som etter hvert har fått en ganske stor fanskare både på Instagram og Snapchat, har chattet med en av sine snapfølgere om en saltpastill hun elsker som er på vei ut av produksjon.
Og vipps så sto det en hel drøss av dem på døra! Sammen med pastillene lå et knippe andre små gaver, sirlig pakket inn enkeltvis, surret sammen med bånd og håndlagde kort. Og jeg fikk sjokolade! Hosianna!
Daaaaaa <3
På sånne dager er det lett å elske jobben sin.
Selv om det jo teknisk sett var frua sin fortjeneste da.
Så, okei da, på en sånn dag er det vel ganske lett å elske frua også.
Jeg mener: Gratis sjokolade liksom, hva gir du meg? 🙂
Cheers, Dan the man! 🙂
/ High five til deg, kjære pastill- og sjokoladesender. Du vet hvem du er 😉
De siste dagene har det florert med kritikk mot bloggere som Casa Kaos og Caroline Berg Eriksen som har anbefalt et omdiskutert prevensjonsmiddel.
Produktet som omtales er av typen naturlig prevensjon, som ved måling av kroppstemperatur kan fortelle deg om du har eggløsning eller ikke, og dermed hvorvidt det er trygt å ha sex eller ei, med tanke på graviditet.
Bloggerne har hevdet at prevensjonsmiddelet er inntil 99,9 % sikkert og debatten raser nå rundt hvordan man kan hevde dette, at dette er legemiddelreklame uten tilstrekkelig kompetanse også videre.
En blogger som derimot ingen har spurt og som faktisk både har jobbet med legemidler OG har bestått LMIs lov- og bransjekurs for legemiddelkonsulenter OG har personlig erfaring med et slikt produkt er … meg!
Men neida, bare spørre damer om prevensjon ja. Rasister ass.
Tikk takk, ingen barn, takk
Men okei, nå skal du høre. Vi har nemlig hatt et slikt produkt her i hus i lang tid, da frua ikke tåler p-piller noe særlig. I starten var jeg selvfølgelig ganske skeptisk. Ikke bruke prevensjon, men stole på et apparat som måler kroppstemperatur? Er det trygt da? Høres ganske risky ut.
Å hevde at et slikt produkt er 99,9 % trygt høres helt spinnvilt ut, for produktet verken legger til eller trekker fra noe, den forteller deg bare, basert på temperatur, når den mener det er grønt lys for å kose litt uten at det blir barn av det. Men den kan jo ta feil. Og du kan ta feil.
For selv om produktet i seg hevdes å være ganske sikkert, kan du ikke stole 100 % på dets målinger. Både fordi ingen prevensjonsmidler kan gi deg en 100 % garanti, men også fordi brukeren selv utgjør en veldig stor del av brøken! Bruker du produktet noenlunde feil kan du nærmest banne på at det vil ta feil. Ofte.
Men selv ved riktig bruk, under optimale forhold, kan ikke produktet gi annet enn en god indikasjon. En god indikasjon riktignok, men det er jo ingen garanti. P-piller gir heller ingen garanti. Det eneste prevensjonsmiddelet du kan stole 100 % på er å sitte påkledd i hver sin ende av sofaen og se på Beat for Beat.
Æ vil pul, men æ vil ittj ha onga, ka skal´n bruuuk da?
Men hey, jeg har ikke tenkt til ramle ned i samme fallgruve som tidligere nevnte bloggere, så derfor gir jeg ingen ytterligere råd, vink og synsinger om det produktet.
Men som en generell hovedregel kan man vel si at når det kommer til ting som legemidler og prevensjon: Lytt gjerne til bloggere, men stol på legen 😉
Decisions, decisions..
Så over til min personlige erfaring!
For vi har nemlig brukt et tilsvarende produkt og det fungerer slik: Etter måling av temperaturen lyser den enten rødt, gult eller grønt. Grønt betyr “Skru på no Marvin Gaye!”, gult betyr “Njaaaa, usikkert, kanskje bare litt klining?” og rødt betyr “Fingra av fatet, Johnny!”.
Og dette systemet har vi fulgt i en årrekke, med stort hell! Fargekodene har fungert helt utmerket og grønt har alltid vært å stole på.
Bare ved to anledninger har vi testet rød og gul dag.
Og slik gikk det …
Rød dag:
Velkommen til verden, pluttis!
Gul dag:
Og der kom a lillesnupp 🙂
Så hvis du har lyst på to stykk barn som forandrer livet ditt for alltid, stol på naturlig prevensjon. Spesielt på usikre dager. Hvis ikke, vurder sikrere alternativer. Eller forhør deg godt om bruken før du setter i gang 😉
Selv vil jeg naturligvis sterkt anbefale naturlig prevensjon, for hadde det ikke vært for naturlig prevensjon ville jeg helt sikkert fortsatt vært den samme kjipe fyren jeg var før. Han som hatet barn.
Jeg ville ikke sittet her i dag med fanget fullt av de to mest fantastiske tingene som noensinne har hendt meg.
