Ute er det bekmørkt og øynene verker. Det er midt på natten – hvem i all verden er her nå??
Skeptisk, trøtt og nervøs tasser jeg ut i gangen, låser opp døra og åpner. Kalde vintervinder kaster seg over meg og begynner å piske mot huden. Men det er ingen der. Må ha vært noe som falt ned. En plankebit, en kost, et akebrett. Jeg smeller døra fort igjen og spretter hutrende mot soverommet. Kald nå.
Hiver meg under dyna som om noen har kastet en håndgranat på bakken. Fortsatt frossen, skremt og gusten.
Men så kjenner jeg en varme. Ved siden av meg et lite hode.
Et av barna har sneket seg inn på rommet og opp i senga i løpet av natten. Jeg rugger meg bortover til jeg kommer helt inntil den lille varmeovnen som ligger og snorker fredfullt. Slenger en arm rundt og gir en kos i natten. Den varmen. Den lyden. Det er en glede som varmer like mye på kroppen som i hjertet. Og jeg tenker at jeg er verdens heldigste mann.
Jeg kunne blitt så mye rart her i livet. Og livet, det er så mange tilfeldigheter. Hadde jeg gjort den minste lille ting annerledes, ville jeg ikke vært her nå. Det er skremmende når man tenker på det, men det er også litt fint. For er man på et godt sted, kan man tenke at man aldri trenger å angre på noe, for hadde man gjort noe som helst annerledes, ville man ikke vært der man er.
Og det er en tanke jeg virkelig kan like, her jeg ligger i en seng og smiler. Midt på natten, omgitt av varme folk jeg elsker.
Jeg var fresende forbannet da jeg satt meg ved tastaturet. Hvor lang tid skal den helsikes bedriften bruke på å svare?!
Det var like før jeg troppet opp på kontoret deres og la igjen en varm ruke på trappa. Jeg har ventet siden 21. desember!!
Ja vel, så har det vært juleferie i mellomtiden, men speilet dere solgte meg var ødelagt og jeg vil ha nytt! NÅ!
Og da jeg ikke kom gjennom på telefonen, tok jeg til tastaturet. Scrollet meg gjennom nettsiden og oppdaget en kundechat. Hah! Nå skal de jævlene få.
”Hei! Jeg sendte dere en klagesak på et speil før jul, men har ikke hørt noe siden 21. desember!! Saken skulle liksom sendes til ”Kategoriansvarlig”, men så ble det stille. Hva skjer??”
Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar.
”Navn og ordrenummer?”
Psssh, kjøss meg. Det er bare noe dere sier for å kjøpe dere tid. Du vet like godt som meg at dere ikke har løfta en finger siden midten av desember. Elendige speilsvindlere, tenkte jeg.
Jeg har aldri før vurdert å bruke bloggen min til å sverte en bedrift for dårlig kundeservice, men utålmodig, trøtt og kaffetørst som jeg var, følte jeg at tiden var inne. Andre må advares mot slike bedrifter. Som ikke tar ansvar eller bryr seg om kundene sine. Bare drar ut tiden og håper at du forsvinner.
Det gikk litt tid.
“Hva skjer??” spurte jeg utålmodig. Den gjennomgående bruken av doble spørsmålstegn og utropstegn var tilsiktet. La det ikke være noen tvil: Pappa er drittlei. Nå må dere levere! Ellers…
Så fikk jeg svar:
”Vi har tatt opp dette med kategoriansvarlig og..”
Jeg visste allerede svaret før jeg leste noe mer. Nå kom det noe bullshit.
Men neida:
“… vi skal selvfølgelig ordne et nytt speil til deg!”
Hmm?
Så fulgte en lang utgreiing om speilets opprinnelse, om produkter med CE-godkjenning, fabrikkrutiner og jeg vet ikke hva, men sjeldent har jeg sett en mer røddig og høflig utredning på en surmaget klage.
Og det var selvfølgelig helt krise, for når man allerede har jazzet seg opp, sitter man plutselig der med masse aggresjon, men ingen steder å gjøre av det.
Og jeg var ikke klar for å gi meg helt enda, så jeg prøvde meg med et lite stikk til:
“Jaha, det er jo supert, men hvorfor har jeg ikke hørt om dette før nå?”
Da ble det stille. 1 minutt. Nå har jeg dem, tenkte jeg.
Så tikket det inn en mail.
“Hei, beklager at det tok litt tid, men nå har jeg sendt deg kopi på mailen vi sendte deg 30. desember, der vi bekrefter at klagen tas til følge og at vi sender deg et nytt speil så fort vi kan. Du har også fått oppgradert speilet til en større modell, slik du ønsket, helt uten mellomlegg”
…mail?
Hva for no…
*finkjemmer innboksen*
Åååå søren…
Og det, mine damer og herrer, er selve definisjonen på “opp som en løve, ned som en skinnfell” 😆🙈
Så takk til Right Price Tiles for dagens beste kundeservice 😄
…og sorry for at jeg oppførte meg som en gammal surpung 👴🏻✌️
Hva sier du for å kamuflere banneordene foran ungene? 😅🙈
For det er hevet over enhver tvil: Jeg har banneproblemer. Prøver å slutte, men klarer det aldri helt. Kan være kjempeflink i perioder, men så plutselig sklir det ut.
Rolig som skjæra på tunet, men så plutselig går tekoppen i bakken og eksploderer i tusen knas, og brått forvandles pappa til en nord-norsk fisker. Ord sist sett i gammeltestamentet står opp fra de døde og dekker rommet i et mørkt lag av eder og galle.
Og da er det vanskelig å få noe særlig gjennomslagskraft hos barna når man senere kommer med en moralsk pekefinger og ber dem prate som barna til presten.
Men i det siste har jeg heldigvis kommet over en rekke nye substituttbanneord som ser ut til å fungere bra. Lenge har ”Faaaabian Stang!!” vært en personlig favoritt, men nylig har jeg også kommet over ”Men i svarte blåbær!!”.
Trikset er å velge et substituttbanneord som starter som vanlig banning, men som går over i en hyggelig avslutning. For når behovet først melder seg, rekker jeg ikke å stoppe det før banningen er godt i gang. Så å si ”Å nei, løk og pølse” eller ”Hopps og heisann”, funker ikke for meg.
Det må helst bygge på FA- eller regler som ”Men i svarte hel-”.
Og derfor funker Fabian Stang. Du begynner å si Faaaaa, men så rekker du å slå over til –bian Stang! Stangen er viktig, for den gir det hele litt snert. Det må være snert. Jeg klarer ikke å bare si ”Hupps, blåbær”. Det tilfredsstiller ikke bannedemonene nok. Noe sånt som ”Men i SVARTE he..likopter!” er derimot helt strålende. Som om du lurer kroppen til å tro den har bannet.
Og det er noe med den tilfredsstillende følelsen av å fyre av et banneord som bare MÅ ut en sjelden gang i ny og ne, men ved bruk av noen raffe erstatningsord kan man klare en vellykket unnabannøvrering når barna er til stede.
Så kan man heller spare den kraftigere luten til når man er alene i bilen 😉
/ Er det bare meg..? Eller hva sier du når storetåa treffer bordbeinet i full kraft med barna til stede? 🐷💩🤬💥
Det var mye vi fryktet da vi kjøpte et gammelt hus, men det var én ting vi ikke hadde tenkt på: Ustabilt nett. Og det viste seg å være det verste. For man innser ikke hvor avhengig man er av internett på alle sine duppedingser, før man bor i et hus med ustabilt nett.
Den nye smart-TV-en krever nett, ungenes ipad krever nett, musikkanlegget, macene, telefonene og alarmen – alt krever nett! Så et treigt og ustabilt nett med dårlig dekning, som faller ut hele tiden og oppfører seg som om det var 1993, er selvfølgelig helt ulevelig i 2019.
Spesielt når man har to bloggere i hus og et hjemmekontor i garasjen.
Vi sjekker mailer, svarer på kommentarer, legger ut bilder, snapper og er pålogget stort sett 24/7. Så når man er midt i en jobbsamtale på Skype og nettet faller ut for 78. gang den dagen, ja da er far i huset raus med banneordene.
Og sånn kan vi ikke ha det. Lenge har jeg prøvd alt med det utstyret vi har (trådløs router i stua + to signalforsterkere), men de prater dårlig sammen. Jeg har dessuten blitt nødt til å sette opp TRE ulike trådløs-nett som alle deler samme signal. Det gir stort signaltap og ganske mye banning.
Men så tipset Svigerfar om et trippel-router-opplegg som visstnok skulle klare å fikse biffen.
Etter snart et halvt år med nett som faller ut ørten ganger om dagen, var jeg langt over middels klar for noe som faktisk fungerer. Og det fungerte!
Installasjonen var rask og enkel, og etter få minutter hadde vi lynraskt nett i hver eneste krik og krok av huset. Diiiiigg! Det som ikke var fullt så digg, var prislappen på 3000 kroner. Men det funker som juling. Og som det heter: Buy quality, cry once.
Og prisen blekner jo på sikt, med tanke på hvor mye jeg sparer på å ikke måtte legge penger i bannekassa hver gang nettet faller ut 😉
Så det blir dagens stalltips hvis du har et treigt og ustabilt nett: Jensen Omni Mesh-sett. Forferdelig dyrt, men det funker.
P.S. Innlegget er på ingen måter sponset, bare et resultat av sinnssykt mange spørsmål på Snapchat 🙂
Dette innlegget er ren terapi. Skrevet av en fysen mann i nød.
For akkurat nå sitter ungene foran meg og spiser lørdagsgodis. Hver sin skål med deilige fristelser. Mykt gummigodteri, klissete fruktbiter, litt tørket frukt og sjokolade.
Gud bruttle, som jeg elsker sjokolade.
Den myke, deilige følelsen. Knekker i munnen, før den smelter på tungen. Fyller munnen med glede og gjør deg lykkelig. Én bit av gangen. Prøver å spise bare litt, men kommer alltid tilbake for mer, for har du først vært i sjokoladehimmelen, vil du alltid tilbake.
Men sjokolade gjør deg også tjukk. Og det er det jeg må klamre meg til nå, her jeg sitter med macen i fanget og skriver bare for å holde meg opptatt. Alt for å ikke la eimen av sjokolade friste nesa og hypnotisere meg.
For da vet jeg hvor det ender. Først en liten finger som pirker seg forsiktig inn i godteskapet for bare en bitteliten bit. Og så, få minutter senere, angriper jeg godteskuffen som en sulten gris. Stapper hele trynet inn i skapet og roter rundt, mens jeg snøfter fornøyd i trauet.
Men så får jeg umiddelbart sjokoladeangst etterpå. Og morgenen etter. Og jeg hater virkelig å våkne opp dagen etter og tenke ”Å lård, jeg spiste en spegris´ vekt i sjokolade i går”.
Og det er det jeg må huske på nå. Her jeg sitter og sikler som en sulten hund. Sjokolade er dritt.
Sjokolade er det aller beste i hele verden og kan få selv engler til å synge halleluja, men det er også dritt. Legger seg på hofta og nekter å dra igjen. Ikke glem det. Vær sterk.
Sånn, nå har jeg faktisk klart å skrive meg ut av det verste godtesuget. Nå tror jeg det skal gå bra, men det var nære på et sekund der.
For det er lett å ramle utpå. Min indre tykkas kan plutselig bli så veldig høyrøstet.
– Herregud a mann, det er jo lørdag!
– Bare en liiiiten bit.
– Kan jo ikke bli helt fanatisk heller!
Men nå er jeg ute av det. Jeg vant! Jeg får feire med en stusselig kopp te litt senere ☕️
Men nå er godteriet fortært og pappa kan trygt vende tilbake til sofaen for litt kveldskos med barna.
Skulle starte året bra, jeg. New year, new me, hele den greia der.
Kjøpe meg sånn smartvekt og gå ned noen kilo. For en vanlig baderomsvekt skiller liksom ikke på fett og bein, men en smartvekt gir nøyaktige tall, så nå skulle det bli andre boller.
Mange er visst på det der nå for tiden. Starter året med ny giv og glede. Bort med kokosbollene, nå skal det trenes og leves på cottage cheese.
Så jeg leste litt på nett og bestilte en smartvekt som skulle være bra. Gledet meg. En hel uke hadde jeg gledet meg. Til og med tatt meg et par korte løpeturer for å gi vekta en pangstart i sitt nye hjem.
I går kom den endelig, så i dag skulle det skje.
Opp på vekta før frokost, la oss få så nøyaktige tall som mulig.
Men eeeh…
Jeg har muuuligens overvurdert effekten av de tre korte løpeturene en smule.
For i mitt hode skulle jo vekta si: ”Hva gjør du her? Kom deg av vekta og bort i sofaen, du er i mål! Bare å finne frem sjokkisen, min gode mann, vi har intet usnakket.”
Men neida.
Vekta var frekk som faen.
Og i et land som Norge har man jo vent seg til at folk er litt høflige og pakker ting inn i bomull. Man sier jo ikke rett ut “Har du lagt på deg eller?!”, nei man sier bare: “Du ser bra ut..”.
Og “Så stilig du er på håret” kan godt bety “Har du blitt klipt av en blind høne?!”
Så jeg var liksom ikke klar for direkte tale fra en streng, tysk og syrlig vekt uten noen form for takt og tone.
”Du er feit!” sa den.
”Du har fettprosent på linje med en elefant på julebord”
Og da måtte pappa ned i fosterstilling.
For jeg var jo klar for en ørliten snuoperasjon, men å få svart på hvitt at jeg veier tilsvarende et nesehorn i faresonen, var litt mer enn jeg var klar for.
Det føltes som å bestille smalahove på restaurant, men så må du hilse på sauen først. Det ble så veldig virkelig.
Men det er like greit å se sannheten i hvitøyet: I skrivende stund er jeg nesten mer fett enn jeg er meg selv. Og det er jo ikke bra for noe som helst. Så farvel, du deilige kurv med julekaker og marsipan, hello brokkoli og løpesko.
Om det faktisk funker eller ikke, gjenstår å se. Enten blir jeg veltrent og vakker til sommeren, eller så får det helt motsatt effekt og jeg må hentes ut av vannet med harpun.
Men inntil videre holder jeg meg her:
Så ta det fra meg: Med mindre du er klar for en skikkelig reality check: Ikke kjøp deg smartvekt! Den vil bare ødelegge dagen din.
Kjøp deg heller en snill, vanlig dum-vekt som sier: ”Tja, du veier jo litt, men det er sikkert bare vann og bein”. 😆
I går var det planleggingsdag for både barnehage og skole, som betyr ekstra tid til å finne på ting med barna. Og for andre gang dette året resulterte det i en tur i garasjen for gutta.
6-åringen har bestemt seg for å gjøre ferdig sitt lille snekkerprosjekt og ingenting gleder et pappahjerte mer enn å se seg forbigått i handyness av en ung og lærevillig sønn.
Det er så moro å se at han bare har kommet opp med noe han er fast bestemt på å lage helt, uten vår påvirkning. Dette har hans lille greie.
Han finner frem både spiker og planker og jobber på, uten verken ønsker eller behov om hjelp. Og mens han gjorde det, kunne pappa rydde i de massive plankehaugene som snart er større enn huset. Fjerne, kappe, kjøre bort.
Så var det plutselig klart for å male den menneskeliknende, robotkreasjonen, så fikk pappa endelig gleden av å bidra litt. I garasjen fant vi spraymaling fra da Christina malte noen potter i fjor, så da ble det å finne frem sin indre tægger og kjøre på.
Neste steg nå, blir å male på øyne og detaljer, så skal vi spikre opp kunstverket hans på garasjen 🙂
For planen var klar. Starte det nye året med en løpetur. Og forholdene var perfekte. Knallblå himmel, litt vind og et lunt drag i luften. Isen hadde smeltet bort, asfalten lå tørr og inviterte. Som skapt for en løpetur. Let´s do this!
Men så ble det jo litt sent i går og frokosten ble laaaang. Så spilte vi litt Mario. Så måtte jo Teo ha en tur og vi måtte fikse den duken som ligger over veden og så plutselig var god tid blitt til dårlig tid.
Kl. 15 skulle vi være på brunch hos et vennepar og for én gangs skyld ønsket vi å komme tidsnok. Så da klokken begynte å nærme seg 14, innså jeg at tiden var i ferd med å innhente joggeskoene. På vei ned trappa for å hente løpeskoene, hørte jeg plutselig guttungen rope fra TV-stua.
Okei, jeg rekker å hjelpe ham raskt, men så blir det 6k i godt tempo. Perfekt.
Men da, for aller første gang på snart 7 år, sa han noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre ham si:
– ”Har vi planker og spiker? Jeg vil så gjerne hamre litt og lage noe”.
Og da står man plutselig midt i et veikryss. Akkurat der mann møter pappa. På den ene siden er man halvveis ut døra for å innfri nyttårsforsetter og egentid. På den andre siden har vi pappa. Han som gladelig parkerer joggeskoene for å bli med ut i garasjen og snekre. Og jeg hadde ikke tid til begge.
Så da sa jeg bare:
– ”Sorry kis, men kanskje en annen gang” og løp meg en tur. Digg!
Neida, selvfølgelig gjorde jeg ikke det. For hva i all verden skal man med nyttårsforsetter hvis de får deg til å prioritere deg selv fremfor barna?
Så da parkerte vi løpeskoene og fant frem hammer, planker og spiker.
Jeg ante ikke hva han hadde sett for seg, men han hadde tydeligvis en plan. Så fort vi kom ut i garasjen begynte han å hamre i vei på noe som liknet et menneske. Eller en robot. Trolig sistnevnte.
I garasjen fant jeg dessuten en stor finérplate jeg kjøpte for flere måneder siden, som jeg skulle bruke til å lage ny bunn til en skuff i en kommode. Men det ble det jo aldri noe av. Frem til nå..
For takket være min unge snekkerlærling, hadde jeg nå plutselig en times tid å brenne av.
Stikksag, målebånd og 5 minutter senere:
Så da gikk ett nyttårsforsett i vasken, mens to andre gikk i oppfyllelse: Være mer handy og mer tilstede for barna 😊
Året fikk en feiende flott start da jeg veldig uventet stakk av med Juryprisen under Vixen Influencer Awards. Aldri har jeg noensinne blitt så sjokkert før og det tror jeg talen på scenen viste ganske tydelig. Det er uten tvil et av mine aller stolteste øyeblikk og etterpå la jeg meg i et badekar og felte en tåre, mens jeg la ut en snapstory i sjokk x-)
Ferien i Spania
På forsommeren reiste vi til Spania. Ganske nøyaktig akkurat når tidenes tropevarme slo inn over Norge.. Men selv om været ikke var noe særlig, hadde vi det helt fantastisk på ferie med mamma og pappa.
Tenk det, nærmere 3 uker oppå hverandre og da vi dro var vi bare klar for mer. Det er familiekosen sin, det ❤️
Blitt pokernerd Mot slutten av 2017 begynte jeg å bli skikkelig gira på poker. Jeg har alltid vært glad i å spille poker, men det var først når jeg fikk være med i et skikkelig pokerlag at jeg forsto hvor lite jeg faktisk kunne.
Derfor begynte jeg å lese litt og ble umiddelbart hektet. Nå har jeg lest og spilt og studert i et års tid og jeg elsker det. Jeg har blitt pokernerd. Og til høsten skal jeg prøve meg i NM! 😀
Blitt mer handy
Jeg har alltid vært en mann med ti tommeltotter, men i 2018 har det endelig begynt å skje ting. Og det kan jeg takke det nye huset for. Endelig begynte jeg å føle gleden ved å jobbe i hagen og holde i en hammer.
Jeg har lagt gulv, revet thujaer, pigget gulv og ørten diverse småjobber som alt i alt summerer seg til mer handyness i 2018 enn resten av livet til sammen. Let´s go 2019!
Skogens mann 2018 ble det store året for å komme seg ut i skogen igjen. Det har blitt altfor lite skogsturer de siste årene, men høsten 2017 tok jeg jegerprøven og derfor ble det mange anledninger for å legge ut på skogstur i 2018. Og det er jeg så glad for, for en tur i skogen er lykke for sjelen. Se etter spor, lukte på lufta, kjenne på livet. Mer av det i 2019. Mye mer.
Forelsket i Bergen To turer til Bergen og begge gangene kom jeg hjem med sommerfugler i magen. Bergen er fantastisk. Nå skal det sies at det alltid er sol når jeg er i Bergen, så det blir kanskje et litt skjevt bilde av byen, men jeg kjenner likevel en klar avstandsforelskelse til byen. Gleder meg til å reise mer i Norge fremover og bli forelsket i flere deler av landet.
Solgt hus! Da vi forelsket oss i vårt nye hus, glemte vi helt all jobben med å selge det gamle. Det fikk vi derimot fort erfare, og gud bruttle så mye org for å selge et hus! Rydde til foto, rydde til visning, bo i kaos, rydde i kaos, pakke, flytte, rydde, vaske. Samtidig hadde vi laaang overtakelse på det gamle huset, så i flere måneder bodde vi litt her og litt der, med kaos på begge fronter. Det var en prøvelse, men tross alt en stor lykke å faktisk få solgt gammelt hus og kommet seg inn i nytt.
Som bringer oss til det siste og avgjørende punktet:
Forholdet Årets største opptur har vært å se hvor utrolig sterkt forhold Christina og jeg har. Det er ikke helt uvanlig at ting går litt skeis og det blir mye krangling i en flytte- og/eller oppussingsfase, men der synes jeg nesten bare vi har kommet ut sterkere. Sammen om gleden, sammen om frustrasjonen.
Selvfølgelig har det blitt noen ekstra krangler, men aldri noe surmaget og slemt, mer som et slags frustrasjonsutløp når ting ikke går på skinner. Men vi er ganske flinke til å si unnskyld begge to og vi snakker alltid godt sammen om alt som skjer, hvorfor man er frustrert og hvordan vi kan løse det.
Og vi er helt urokkelige på at vi ønsker å være sammen resten av livet. Vi har liksom smeltet sammen til ett og med to barn, en hund og et hus sammen, trenger vi virkelig ingen andre. Vi blir her. Du og jeg, sammen for alltid ❤️
/ Takk for i år og godt nytt til alle mine fantastiske lesere! 😊🎉
Jeg skulle gjerne fortalt dere at alle målene jeg satte meg for 2018 er innfridd og at året har gått helt knirkefritt. Men det har jo virkelig ikke det.
Og som influencer synes jeg det er viktig at jeg gir dere et riktig bilde av virkeligheten, og ikke bare en photoshoppet forside.
Så derfor: Her er alt som gikk i dass i 2018!
Nyttårsforsett 1: 0 mobil på sengekanten Det var målet. For mobiltelefonen er en tidstyv av dimensjoner og stjeler nattesøvn som en ravn! Derfor var planen klar: Ikke bruk telefonen på sengekanten. Enkelt og greit. Og det gikk bra! I starten.. så gikk det rett i dass.
I det siste har det toppet seg helt, og jeg kan ligge halve natten og scrolle rundt med den satans mobilen i fleisen, for alt er selvfølgelig superinteressant når du egentlig skal sove. Så mindre av det i 2019. Helst ingenting.
Nyttårsforsett 2: Løfte 500 kilo i markløft, knebøy og benkpress Ja.. Det startet dårlig. Jeg hadde pådratt meg det som viste seg å være musearm og det gikk veldig ut over styrketreningen. Etter et par gode uker i starten, måtte jeg ta meg en pause. Ooog der er jeg fortsatt.
Jeg har endelig fått satt opp treningsapparatene her hjemme og er klar for å piske kroppen i form, men ingen vidløftige visjoner i år. Bare en hemmelig drøm om en sommerkropp som ville gjort Brad Pitt misunnelig 😉
Løpe for Stine Sofies Stiftelse Dette er uten tvil den største skuffelsen for meg i 2018. Jeg hadde en stor plan om å lage et kjempeprosjekt ut av No Finish Line-løpet og samle en drøss med penger til verdens beste stiftelse. Det startet bra og planen var god. Auksjonere bort deler av kroppen til reklameplass, løpe regelmessig, bli i god form, samle penger til en god sak.
Men innen jeg rakk å komme i gang med pengeinnsamlingen, ønsket kneet en liten pause. Så ble det huskjøp, så ble det sommerferie, så hussalg og før jeg visste ordet av det, var det plutselig for sent. Tiden løp fra meg og jeg hadde en helt jævlig, gnagende følelse i samvittigheten hele tiden, men jeg rakk liksom ikke gjøre noe med det. Til slutt ble det bare avlyst hele greia. Og det var uten tvil det største nederlaget for meg dette året.
Å svikte en så stor og viktig sak, men noen ganger går bare alt i ball. Og når kroppen trengte en pause, samtidig som huskjøp og hussalg tok opp all tid og energi i månedsvis, stokket det seg helt. Og det er jeg veldig lei meg for. Planen er selvfølgelig å gjøre dette godt igjen, ved å finne på noen nytt og lurt som kan skaffe penger til denne fantastiske stiftelsen, men klok av skade skal jeg ikke love meg bort før jeg konkrete planer i boks 🙂
Mindre mobilfjes Ikke bare på sengekanten, men generelt. Jeg var hos optiker i forrige uke og han tok alvorspraten med meg om skjermbruk, fordi øynene mine var veldig stresset. Du vet det ikke er bra når optiker tar albuene på bordet og senker brillene før han spør om hvor mange timer du sitter med mobil og pc om dagen. Så, kjære øyne, 2019 blir bedre.
Knakk fortanna
Tidenes bomtur
Jeg har vel aldri stått lavere i kurs hos frua, da jeg i vinterferien lovte dyrt og hellig at jeg kunne veien opp til Norefjell, men endte med å kjøre oss vill midt oppå en øde, forlatt fjellovergang i 10 minus. Turen som skulle ta litt over 2 timer, endte til slutt på nærmere 7 timer… Så.. ja. Ble ikke noe suss og kos på noen dager da, gitt 😆
Lære spansk Da vi kom hjem fra ferie i Spania på forsommeren, bestemte jeg meg for å sette alle kluter til for å komme i gang skikkelig med spansklæring. Og noen dager gikk det knallbra, men så skled det ut.
Soving Jeg skulle jo bli sånn frisk og rask fyr som sover 8 timer om natta. Når jeg ser i speilet nå, ser jeg et slitent, grålig ansikt med blå IKEA-poser under øynene.
Trening Startet friskt, men grunnet diverse vondter ble det lange pauser i år. Den siste på rundt 6 måneder… Som tar oss rett videre til neste punkt:
Spise sunt La oss bare innse én gang for alle: Sjokolade er kjempegodt. Men ikke dritsunt. Slutter man å trene i juni, men fortsetter å kose seg med sjokolade, ja da ender man opp med en mage som trenger mammaklær.
Kombinerer man alt dette (0 trening, masse sjokolade, lite søvn, masse mobil) ender man opp med en trist kropp og et slitent fjes. Så da passer det uuuuutmerket at dette året er over i morgen og en ny start er på vei😅
Sukk, et halvt år siden ja 😆
Oppussing Vi skulle jo bare fikse litt på vaskerommet nede.. Et halvt år senere står hele huset på hodet. Og midt oppi alt, begynte vi å rive opp halve gangen for å få plass til en ny trapp, samtidig som vi har begynt å skifte kledning rundt hele huset. Så akkurat nå, midt i juleharmonien, bor vi midt i en særs lite barnevennlig byggeplass.
Som tar oss til det siste punktet:
Julaften hjemme Jeg hadde gledet meg så utrolig til å feire jul i nytt hus for første gang. Men jo nærmere jul vi kom, dess tydeligere ble det at dette var helt uvirkelig. Kan ikke be folk pynte seg med hjelm og vernestøvler til jul. Heldigvis steppet barnas oldemor inn og reddet julen for alle.
Så.. det var vel alt.
Puh, føltes godt å få det der ut av systemet, selv om det er trist å se hvor mye som ikke gikk etter planen i år. Heldigvis er det jo også mye som har gått langt bedre enn forventet også!
