Sånn er det hver kveld for tiden og det er egentlig ganske søtt, for barna har blitt hekta på oldemors rundstykker.
Du skjønner, barna våre er bortskjemt med en nevenyttig oldemor som lager rundstykker på bestilling. Ikke bare rundstykker egentlig, gi henne et halvt garnnøste og 2 timer senere har du en nystrikket genser. Den dama er seriøst helt uslåelig når det kommer til håndarbeid og effektivitet.
Men tilbake til rundstykkene. Jeg husker ikke helt når det startet, men på et eller annet tidspunkt innså barna at oldemor lager verdens beste rundstykker. Sprø skorpe, myke inni og med en deilig brødsmak som får andre bakeres håndverk til å blekne.
Og har man først blitt hektet på noe sånt, tar man ikke til takke med tilbudskneipp med det første. Men oldemor kan jo ikke stå og produsere rundstykker dagen lang heller, så noen ganger går vi tom. Slik som her for noen dager siden.
Men passet det å spørre om nye rundstykker nå da, sånn midt i julestria? Christina spurte forsiktig for noen dager siden og allerede i dag ble det sendt bud på kusken.
Og der, i døra med et smil, ventet 60 rykende ferske rundstykker! 60!!
Det ville tatt meg 3 uker, mye klaging og minst 50 skrytestoryer på Snapchat å produsere 60 rundstykker, men hun pisker dem sammen på null komma svisj.
Etter hvert som ukene tikker nærmere, handler mer og mer om julen. Det er juleavslutninger og juletilbud, gavepress og julestress, jul meg her, jul meg der, jul i hue og juleræva.
Til slutt er det ikke mulig å finne annet enn julemusikk på radioen og julemat i hyllene. Julebrunost, juleappelsiner, julegrandiosa – alt er jul!
Og det hele ender i et gigantisk klimaks i det hele familien hiver seg over gavehaugen under juletreet som en flokk sultne ulver. River og sliter i gavepapir, rødt bånd flyr veggimellom.
Man fråtser i mat og gaver til langt på natt, når alle til slutt er så mette og utmattet at de sovner med skoa på.
Så våkner man 1.juledag til et omfattende antiklimaks: Julen er over. Julestresset har lagt seg. Nå venter en stengt og iskald verden mens alle rydder opp etter den store festen.
Som er kos, for romjulen er joggebuksens storhetstid, men det er også en tid da man går inn i en zombie-aktig tilstand av total uproduktivitet.
Fra å ha stresset rundt med juleforberedelser i ukesvis, har man plutselig flere dager i strekk til å gjøre ingenting.
Og da inntreffer romjulskomaet. Tilstanden der man ikke klarer å gjøre noe annet enn å bare ligge på sofaen som en kokt pølse.
Kanskje ta et par runder med “stikk-sverdet-i-rumpa-til-piraten”-spillet med barna og pirke litt i julepynten, men utover det er det fint lite som skjer.
I starten føles det helt nydelig, men man blir fort ganske lei av å gjøre ingenting. Å ta en dusj føles som stress, å lufte hunden føles som et brudd på menneskerettighetene.
Så i morgen ser jeg faktisk frem til å kaste joggebuksa til vask og hive en bøtte iskaldt vann i fleisen på virkeligheten.
På tide å sparke i gang 3. juledag på nye føtter. Uten tøfler på 😊
Jeg våkner opp og det første jeg ser er en liten kropp. Står og ser ut av vinduet med store øyne.
Foran ham ligger himmelen badet i rosa sukkerspinn. Et slør av godterifarget glede drapert rundt hver en sky. Rosa, hvitt og blått, blandet med det knallgule fra solen. Et fantastisk fargespill.
Han står som hypnotisert, før han snur seg mot meg og sier:
– Pappa. I dag må du skrive et blogginnlegg som heter ”Våkne opp til rosa skyer”.
Så tar han telefonen min og knipser et bilde.
Så spretter han av gårde, jublende glad for realiteten som skyller inn over ham: Det er første juledag! Vi har stua full av nye leker!
Det er fri fra skolen, alt er stengt og det eneste vi skal gjøre er lek og moro. Fra morgen til kveld. Ny Lego, plastelina, bøker og spill. Hele dagen.
Da jeg var yngre, tenkte jeg ofte at første juledag var et skikkelig antiklimaks, for da var jo julen over og et helt år til neste gang. Men første juledag er jo den offisielle dagen for å kose seg med alt man fikk til jul!
Alt er stengt og ingen ringer på døra, verden er rolig og fyr i peisen. Bare å skli inn i joggebukse og myke sokker, og bli der hele dagen. Kan det bli bedre? 😊
For første gang på mange år – Her er årets julekort!
For vi er egentlig ikke sånne julekort-folk. Men i år tenkte jeg å gjøre et ørlite unntak, for det er jo litt fint med julekort. Jeg tenker at jeg ikke bryr meg noe særlig om det, men så dukker det opp i postkassen eller på nett, og så er det litt trivelig likevel.
For et julekort er en trivelig hilsen. Trenger ikke være så mye mer enn det. Et ønske om en god jul. Fra oss, til deg.
Og det unner jeg dere. Alle mine fantastiske lesere som henger med oss i tykt og tynt. Gjennom oppussing og kaos. Tacotirsdager og sjokolademelk. Barnehagevirus og hverdagskjærlighet.
Jeg håper alle får en fantastisk jul, og unner dere alt godt på den store dagen i morgen. Og juleuken som følger. Og selvfølgelig det kommende året. Men det er litt for tidlig for den store nyttårstalen enda, dette skulle bare være et lystig, lite julekort.
Så gooood jul til alle sammen og håper dere får en fantastisk høytid!
For i går fikk vi endelig opp juletreet. Og jeg sier endelig, for vi har egentlig bestemt oss for å sette opp treet på Luciadagen hvert år. Men det er plutselig halvannen uke siden. Og det er kanskje ikke så rart, for i år har ingenting gått på skinner.
Vi skulle jo etter planen vært i mål for lengst, men små prosjekter blir fort til store prosjekter og brått har man huset fullt av håndverkere fra morgen til kveld.
Her er noen bilder fra gårsdagen for å belyse situasjonen:
Så at juletreet nå endelig er oppe, føles som en liten seier. Det så stygt ut en stund der, men det blir jul likevel!
Jeg må innrømme at det føltes som et stort nederlag da jeg måtte innse at vi ikke får arrangert julaften her hos oss i år. Men det går jo ikke når planker, verktøy og materialer ligger slengt både høyt og lavt. Heldigvis steppet barnas oldemor inn som en reddende engel og åpnet dørene for å feire julaften hos seg isteden ❤️
Så julen i år blir ikke helt som vi hadde sett for oss, med et skinnende rent hus og god tid til 19 liter gløgg og tre spann med pepperkaker, men det blir jul likevel.
Vi er på plass i nytt hus, treet er oppe og med bare få dager igjen til jul har vi endelig fått skikkelig julestemning i kaoset. Og det er tross alt det viktigste 😊
Typisk et sånt spørsmål som treffer deg i magen som et hestespark. For jeg hadde ingen aning. Virkelig ikke.
Den første kaffen hadde så vidt begynt å sparke inn og bare en tredjedel av hjernen var på jobb.
Men der sto hun. Blid og fornøyd. Og ventet på svar.
Jeg begynte å bla gjennom min digitale kalender i superfart.
Bursdag? Nei.
Jul? Nei.
Kongens bryllupsdag? Kanskje, men nei.
Men da så jeg det. Blikket hennes. Du vet, det blikket som oser av kjærlighet. Og da kom jeg på det:
20 desember!
Minnene kom strømmende på. Til den morgenen hun satt ved spisebordet i leiligheten vår på Sagene. Liten og stor med sin runde mage. Høygravid. Hun satt ved frokostbordet og koste seg. Kaffe, rundstykker og gräddost.
Så plukket hun opp avisen og fikk se en merkelig annonse..
Så ga jeg henne ringen og spurte om hun ville gifte seg med meg.
Og hun svarte ja.
Så kom Teo svinsende med ringen rundt halsen, og så fulgte tårer og latter og glede, og nå er vi kjærester for alltid.
Jeg skammet meg selvfølgelig maksimalt der jeg nå sto med kaffekoppen i hånda og klødde meg i hodet. Jeg hadde glemt en av de viktigste dagene i året! Og nå var jeg svar skyldig.
– “Unnskyld. Det er bare… litt tidlig på dagen enda. Liksom” prøvde jeg meg.
Da fniste hun og omfavnet meg i en hjertelig klem:
– “Ikke tenk på det, gutten min. Jeg husket det bare fordi det spratt opp på facebook”
Så lo vi litt, klemte oss ferdig og slang på et kyss.
Og sånn liker jeg kjærligheten. Hverdagslig og uperfekt, men helhjertet og urokkelig. For alltid ❤️
Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.
Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:
– Unnskyld meg at jeg spør altså, men… Er de ekte eller fake?
Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:
– Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!
– Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.
– Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.
Jeg pustet lettet ut.
– Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare… Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!
– Ja, ikke sant?
– Også så store!
– Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.
– Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.
– Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.
– Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!
– Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.
– Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.
– Billig?
– Ja eller… du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.
– Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.
– Hehe, ja. Men du.. kan jeg… eller altså… det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?
– Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.
Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.
– Wow! Det føles til og med ekte jo!
– Jepp!
– Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.
– Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.
– Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.
– Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.
– Men lukta da?
– Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.
– Aah, det har jeg ikke tenkt på!
– Nei, der kan du se.
– Hmmm… Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!
Hvert år gis det ut en drøss med nye julesanger som alle har ett mål for øye: Å kapre ditt myke julehjerte.
Det er søte sanger, tullesanger og amerikanske overflødighetshorn med doble doser vokalonani.
De siste årene har det også blitt en trend blant norske artister, programledere og reality-TV-deltakere å gi ut superkommersielle tøyselåter som spiller på absolutt alle juleklisjeene i boka. Noen av dem funker, andre skjærer i julehjertet.
Og hvert år tråler jeg årets nye julelåter, for å finne den som treffer meg rett i julesjela. Noen ganger må jeg lete en stund og høre gjennom låtene ørten ganger, mens andre ganger er valget enkelt. Slik som i år.
For jeg visste det allerede første gang jeg hørte sangen og kjente julefrysningene komme. Dette er årets fineste julesang ❤️
Med en ung jente og en av min barndoms store favorittartister i spissen, treffer denne nydelige duetten deg rett i julehjertet. Den er så ekte, nedpå, fin og sår. Også norsk a gitt <3
Sangen heter “Den lengste natten” med Øystein Dolmen (Knutsen & Ludvigsen), Lisa Dolmoe (Det norske jentekor) og Katzenjammer.
Sangen ble faktisk utgitt i 2010, men jeg har ikke hørt den før i år! Hvordan i all verden har denne perlen av en julelåt klart å snike seg forbi meg i 8 år??
Vel, det er det i hvert fall slutt på nå, for sangen trengte bare en halv gjennomspilling før jeg smalt neven i min ”golden buzzer” og kåret den til årets fineste julesang på direkten!
Så kos deg med denne hjertevarmende godbiten og nyt de siste, magiske førjulsdagene.
Legger ved link til både Spotify og Youtube, så kan du se ”musikkvideoen” og/eller legge den til på julelisten din 😊
I høst bestemte vi oss for å pusse opp det gamle vaskerommet i kjelleren. En iskald klump av gammel betong, skal bli et nytt og deilig bad.
Det blir flislagt gulv med varmekabler, isolerte vegger, ny ventilasjon, nytt lys i taket og nye rør. Alt gammelt strippes vekk og hakkes opp, og hele rommet bygges opp på nytt. Fra scratch.
Kort og godt en kjempejobb. Så da vi skulle starte på jobben, fikk vi mange gode tips på hvordan vi kunne spare penger:
”Dere må ikke finne på å bruke norske håndverkere, de er jo dritdyre!”
”En kompis av meg kjenner en som kan ta både strøm og rør for en billig penge”
”Jeg har en dere kan ringe. Han snakker ikke så godt norsk, men han er sykt billig.”
Som selvfølgelig er supre tips hvis man ønsker å bygge et billig våtrom som er både lovstridig og potensielt livsfarlig.
Dette innlegget er ikke ment for å sverte utenlandske håndverkere, det finnes selvfølgelig mange av dem som er kjempeflinke, men vit hva du betaler for. Vit at rørleggeren faktisk er rørlegger, og ikke bare en arbeidsledig bartender.
Eller for å skrive det i klartekst: Bruk fagfolk!
Å spare penger på servelat som har gått ut på dato er én ting, men som en kamerat av meg sa en gang: Bruker du en ufaglært elektriker som ikke vet hva han driver med, kan huset ditt brenne ned.
Men det er ikke så farlig, for her i landet har vi blitt så fanatisk opptatt av å spare penger, at prislappen er alt vi tenker på. Drit i fagbrev og kompetanse, bare det er billig så kjører vi på.
Men hva gjør du den dagen du kommer hjem til hus som har brent til grunnen og du ikke kan dokumentere hvem som har gjort det elektriske? Tror du forsikringsselskapet kommer til å betale deg en krone hvis alt du har er et utenlandsk telefonnummer til en ungdomsskolelærer som tok elektrikerutdannelsen på youtube? Neppe.
Så bruk fagfolk.
Man hører stadig om folk som enten har blitt regelrett svindlet eller fått utført arbeid som ikke på noen måte tilfredsstiller norske krav. Men hey, de var billige da.
Selv har jeg hørt ørten historier om billige håndverkere som har stjålet verktøy, kjøpt altfor mye materialer og solgt for egen vinning, og utført jobber de helt innlysende ikke kan noe om. Og når du prøver å kontakte dem, er de som dugg for solen. Brått må du bruke fagfolk til å rydde opp, og jobben som først var så billig og grei, blir et pengesluk av dimensjoner.
Å spare penger er selvfølgelig helt supert når man finner en klase med brune bananer til 50%, men du ansetter da for pokker ikke meg som advokat bare fordi jeg har fortalt en venn av deg at jeg er kjempebillig og dritgod i juss?!
Det er et fint lite ordtak som sier: Buy quality, cry once.
Å bygge et bad koster penger. Mange penger. Sånn er det bare. Men hvis man ikke er villig til å betale for å få gjort det skikkelig, ikke gjør det i det hele tatt.
For et billig bad blir ikke fullt så billig den dagen du står med vann til knærne og en uautorisert håndverker du betalte svart.
Eller hva med den dagen du skal selge huset? Kravene til dokumentasjon blir bare strengere og strengere, og kan du ikke dokumentere hvem som har pusset opp badet, kan du vinke farvel til både TG 0 og interessenter.
Og la oss ikke glemme noe av det viktigste: Vi som forbrukere har et stort ansvar for å ta vare på norske håndverkere og sikre norsk arbeidskraft!
Så kan man gjerne si at det er dyrt, men ting koster faktisk penger. I vår endeløse priskrig på alt mellom himmel og jord, har vi liksom glemt det. Men billig er ikke alltid best.
Ja vel, så har vi kommet dit at vi er villige til å betale et par ekstra kroner for egg hvis vi vet at høna har hatt det bra, men snekkeren bryr vi oss fint lite om så lenge det er billig.
Men snekkeren må også ha mat. Snekkeren trenger dyrt verktøy, han trenger materialer og han skal ha betalt for timene og kompetansen. Selvfølgelig kan det sikkert gjøres billigere, men kvalitet koster. Pris må ikke alltid være variabelen som trumfer alt.
Så skal man heller ikke glemme hva man faktisk betaler for når man betaler vanlig pris til norsketablerte firmaer. Man betaler for at norske arbeidere skal klare seg i det norske markedet. Man betaler for at norske snekkere, murere, elektrikere og rørleggere skal kunne brødfø sine familier. Man betaler for at barna våre skal kunne ta yrkesfag i fremtiden og bidra til å bygge landet. Man betaler for å stimulere norsk arbeidskraft og skape norske arbeidsplasser.
Betaler man noen til å gjøre jobben svart, sitter man dessuten veldig dårlig i det, den dagen myndighetene banker på døra og krever dokumentasjon. Det er skatteunndragelse, det er lovstridig og det er jævlig dårlig stil.
Ja vel, så koster det kanskje litt å gjøre alt etter boka, men vet du egentlig hvor mye det koster å bygge et bad? Langt mindre enn å bygge et bad som så må rives ned og bygges opp igjen.
Nå koser jeg meg. Hjemme hos mamma og pappa på Kolbotn. Det blir liksom aldri så julete som i barndomshjemmet. Sitte ved spisebordet og sysle med noe julepynt mens mamma lager julemat og synger med til Odd og Sissel.
I godstolen i hjørnet sitter pappa med en bok. Føttene høyt hevet, myke tøfler på.
Utenfor flyr småfuglene fra matfat til nek, snøen laver og lukten av røkelse flørter med nesa. Men utsikten er den samme. Og det fyller meg med en slags sentimental nostalgi fra mine barndoms juler. Alle årene vi har kost oss her hjemme. Julekos og familie, tradisjoner og glede.
Alle de årene jeg har løpt rundt og gledet meg til jul. Pakker og medisterkaker og juleselskap med hele flokken.
Og som alltid når man henger ut i barndomshjemmet og sover på det gamle promperommet, begynner man å tenke tilbake. På ungdomsår og venner og flørting med jentene. Om den rare, fantastiske ungdomstiden og hvor ufattelig det er hvor fort årene går. 21 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Nå sitter man her med små barn og perler. Livet er rart og fantastisk.
For nå er det barna det handler om. Deres julemagi. Og her på Kolbotn lever den. Nå gjelder det å bringe julemagien hjem til Larvik. Hjem til barnas barndomshjem. Og nå som vi har vært noen dager med mamma og pappa, vet jeg hvordan det skal gjøres. Ro, tid og kjærlighet.
