I dag kom vi hjem fra en liten uke på vinterfjellet, og det har vært magisk. Snø, aking, boblebad, badstue brettspill og kos på kommando med hele familien.

Men det er én ting jeg sitter igjen med. En følelse så forbudt at det nesten er tabu. Vi er et sekulært samfunn her oppe i nord, men å si det jeg skal si nå føles som å banne i kirka.

For her på lørdag var vi ute en tur på ski. Mine to brødre og meg i hissig galopp over fjelltoppene. Klister, planker og raske briller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det gikk fort, det gikk voldsomt, det gikk sikkel som et kull med Sanktbernarder.

Men akkurat da vi nærmet oss toppen på nok en topp og Peter begynte å henge over stavene som en lefse, begynte en tanke å danne seg. En opprørsk tanke som nektet å gi slipp. Og da jeg kom meg til toppen og hev etter både pust og puls for endte gang den siste halvtimen, slo det meg:

Langrenn er noe dritt.

Det føltes så feil å tenke det at jeg slo det fra meg, men allerede ved neste oppover var den der igjen. Erkjennelsen, nei åpenbaringen, om hva langrenn egentlig er.

Tungt, pesete og krevende. Og hvis du ikke er i spesielt god form heller, så blir det rett og slett dritkjedelig. Misforstå meg rett, nedoverbakkene der man brenner av sted i 150 og legger både egen og andres sikkerhet og helse i potten, er kjempemoro.

Dundre forbi småbarnsfamilier og buljongpar på søndagstur, og kjenne at de vaklete plankene brått føles som stiletthæler under føttene, kjennes magisk. Jeg skal innrømme såpass. Men det er alt det andre!

Oppoverbakkene i panisk maxpuls og bortoverslettene som aldri tar slutt! Vær og vind som pisker mot kroppen, klister og smøring som aldri er helt riktig, svette og fryseskap om hverandre. Men mest av alt oppoverbakkene… de satans oppoverbakkene.

Glem de vakre fjellene, glem den gode stemningen, glem at det er ferie – alt det handler om er å overleve. Komme seg opp bakken med en kropp som skriker som en geit. Og så vet du utmerket godt at når du endelig klarer å karre deg til toppen, venter det uansett bare en bakke til. Og en til, og en til, og en til, helt til du endelig får lov til å kollapse på hyttegulvet igjen.

Og vet du? Det trenger man faktisk ikke å elske. Jeg har alltid trodd at man nærmest MÅ elske langrenn for å få stempel i passet, men nei. Jeg er 38 år nå, jeg kommer nok aldri til å bli spesielt glad i langrenn. Koselige søndagsturer med barna, sekken full av pølser og appelsiner, og været på topp, er selvfølgelig helt supert. Da koser man seg og synes langrenn er tiff toff tommel off, men sånn ellers..? Langrenn som treningsform og mosjon for kosens skyld? Nei takk.

Det er ikke utelukkende negativt hele tiden, men jeg føler at det negative til slutt ender med å dominere det positive. Da jeg var på vei opp nok en fjellknaus i helgen, slo det meg at å stå på langrenn er veldig todelt. Som å spise en pizza der annenhver bit har kokt torsk og pepperoni.

Når du kommer deg ut, tar de første stavtakene, solen skinner og pølsene plystrer fra sekken, da er langrenn som pizza med pepperoni. Men så kommer du til en sur oppoverbakke, kjenner at skiene glipper, armene svikter og blodsmaken sier hallo – brått smaker turen som kokt torsk og tørre skorper.

Men så kommer du opp og fiser nedover en lang nedoverbakke mens fjellene jubler pepperoooniiiii! Langrenn er gøy, langrenn er magisk, langrenn er… nok en oppoverbakke. Kokt. Torsk. Og sånn er det hele veien.

Kanskje er det fordi jeg ikke legger ned mer enn 2-3 langrennsturer i året og derfor er like god på langrenn som en pakke med pølser, men jeg tror bare aldri jeg kommer til å bli oppriktig glad i å sikle meg oppover fjellsider og kjenne hjertestansen true.

Da er det bedre å bli igjen på hytta å ake med ungene. Det er morsommere, det er kvalitetstid, det er lek, det er moro. Og de som blir igjen på hytta er alltid sikret kakao 😋