Jeg burde jo skjønt det da jeg åpnet Facebook og så at en bekjent hadde delt et videoklipp: Ny opptreden av norske Angelina Jordan på America´s Got Talent.
Spent på om hun vil klare å følge opp den vanvittig imponerende auditionen som ga henne golden buzzer her for noen uker siden, trykker jeg på knappen.
Hun åpner munnen og flytende gull renner ut.
(skjermbilder: AGT/youtube)
Asså…
Jeg har ikke ord.
Den jenta er altså så ekstremt talentfull at det er til å bli kvalm av.
Og jeg vet ikke hva det er, men så fort hun begynner å synge, begynner jeg å grine. Jeg aner ikke hvorfor, det bare lar seg ikke stoppe. Jeg tror det er en kombinasjon av den vanvittige musikaliteten, hvordan et menneske kan synge så 100% perfekt og fortsatt være så ung. Det går rett i sjela.
Jeg kjenner glede, jeg kjenner sorg, jeg kjenner stolthet. Stolt over å være norsk! Akkurat det er ganske sært. Men du vet, det er den følelsen når noen sier «Norway» i en utenlandsk film og man blir litt sånn «Hey, de sa Norge!».
Det er den følelsen ganger 1000!
(Photo by Mikita Karasiou on Unsplash)
Så kjenner jeg nok også litt på stoltheten som far. Tanken på å se sitt eget barn stå sånn på scenen og synge med en stemme som er helt utenomjordisk. Å se moren hennes sitte der i salen, stolt som alle haners mor. Pappahjertet skjelver.
Jeg er ikke egentlig en fyr som tror på nisser eller spøkelser, men når jeg hører Angelina synge, slår det meg. Omer Bhatti sa det først under hennes audition i Norske Talenter i 2014 og nå også dommer Alesha Dixon i America´s Got Talent i 2020: Det der er en gammel sjel i en ung kropp. Rett og slett magisk 😭❤️
Så ja.
Sett av 5 minutter til å se klippet under. Det kommer du ikke til å angre på.
OBS: Gjør klar litt snufsepapir 😉
/ Dagens smil og tårer er sponset av Angelina Jordan ❤️
Jeg må innrømme at det så stygt ut en stund. Først fikk jeg meg ny jobb, så kom førjulstiden, så kom jula og så kom nytt år med ny jobb og mangel på rutiner.
Plutselig hadde vi liksom ikke tid til å prate sammen lenger. Bare hurra meg rundt med unger som skal kjøres hit og dit og en hverdag som går i ett fra god morgen til god natt.
Og jeg kjente at det føltes dårlig.
Vi hadde kommet inn i en god rutine med å møtes én fast time i uka for å spille inn podcast og få parterapi på kjøpet. For det sies at «I et forhold er kommunikasjon nøkkelen til både problemet og løsningen» (terapivakten.no) og podcasten har liksom blitt vår ukentlige parterapi.
Der kan vi prate, le og fortelle røverhistorier uten å bli avbrutt av barn eller verden. Bare sette verden i flymodus og prate sammen. Og jeg digger den ukentlige lille kvalitetstimen der. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; å spille inn podcast med partneren sin må være den beste formen for gratis parterapi.
Selv etter 9 år som kjærester oppdager vi stadig nye ting ved hverandre og kommer på historier vi aldri har fortalt før. Denne uken delte jeg for eksempel for første gang en ganske klein episode fra tiden da jeg jobbet i det famøse «horestrøket» (nå Kvadraturen) i Oslo.
Christina kommer alltids opp med noe nytt hun er livredd for i spalten «Ukas frykt» (hello nervevrak), men så prater vi oss gjennom det og vips så er det ikke så skummelt lenger.
Jeg elsker også når Christina drar på med full latterkrampe, og går fra søt liten kone til en kneggende engelsk fullblods.
Så etter en altfor lang juleferie på hele 8 uker føltes det FANTASTISK å endelig være tilbake!
Og jeg må bare si: Tusen tusen tusen takk til alle som har mast på oss ❤️
Hadde det ikke vært for alle dere som har sendt oss meldinger, mailer, kommentarer og snapper om hvor det blir av podcasten, er det ikke sikkert vi hadde fått ut fingern. Men nå er fingern ute og den skal IKKE inn igjen på en stund 😄
Episode nr. 45 av Gjesterommet: «Ny jobb, horestrøk og el-sparkesykkel» finner du her:
På fredag fikk Norge kollektivt granatsjokk da Kristin Gjelsvik detonerte en verbal bombe fra scenen under Vixen Awards, og siden da har det nesten ikke vært mulig å prate om annet.
Var det riktig? Var det feil? Var det mobbing? Var det innafor?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere saken, men jeg kjenner jo at jeg ikke klarer å la dette forbi gå i stillhet. Spesielt siden Christina skrev om det i går og mange nå lurer på hva jeg mener, siden jeg tidligere har uttrykt sympati for Sophie Elise, mens Christina heller mer mot «Team Kristin».
Jeg vet at veldig mange har veldig sterke meninger i denne saken, så det blir nok feil uansett hva jeg skriver. Så – nu kör vi.
Det rare med debatten i takketalens ettermæle er at den er så fryktelig unyansert. Enten er du på Team Kristin eller Team Sophie Elise. Ingen nivåer mellom 1 og 10. Rød eller blå, det finnes ikke lilla.
Så, hva mener jeg? Var talen til Kristin berettiget eller et overtramp? Er Sophie Elise et godt forbilde eller en demon i forkledning?
La oss ta begge hver for seg.
Kristin Gjelsvik er en av de kuleste folka jeg kjenner. Hun er et fyrverkeri av en kvinne og selve personifiseringen av den brautende bergenske mentaliteten vi alle elsker å hate. Hun tar ikke fem øre for å si nøyaktig hva faen hun mener og hun er ikke redd for noe.
Jeg synes videoen hun spilte inn for snart et år siden, videoen hun vant «Årets sterke mening» for, var et beinhardt oppgjør med en pill råtten bransje. Jeg synes det var modig og veldig på sin plass. Det krever så massive baller å spille inn noe sånt og publisere det for verden, at jeg vender meg mot Mekka i hennes navn.
Samtidig synes jeg talen på fredag var et overtramp. Jeg liker intensjonen, jeg liker agendaen, men jeg synes det ble litt for direkte rettet mot Sophie Elise. Jo da, hun representerer en bedrift og alt det der, men det blir ikke som å indirekte kritisere Trine Skei Grande fordi du hakker løs på Venstre. Sophie Elise AS er Sophie Elise.
Jeg synes absolutt mange av poengene er gode og hun har gode poeng. Å profitere på produkter og skjønnhetsoperasjoner som kan skape usikkerhet og problemer i en allerede utsatt generasjon av yngre, er spekulativt, uetisk og lite forsvarlig.
Samtidig kunne det blitt gjort med litt mer finesse. Kristin har selv uttrykt i etterkant at hun skulle ønske hun hadde klart å kontrollere følelsene bedre. Jeg skjønner at det kan koke over når man prater om noe som engasjerer så til de grader, men dette kunne også vært løst i en oppfølgervideo.
Var det oppmerksomhet hun var ute etter, kunne hun annonsert en ny video foran et samlet presse-Norge. Med denne talen fikk hun derimot utvilsomt oppmerksomheten hun ønsket, men kanskje ikke for riktig sak. Nå handler debatten i all hovedsak om person, fremfor sak. Folk ser ut til å være mest opptatt med å krangle over hvem av dem som er den største idioten. Innholdet i talen og bransjen hun vil til livs, drukner derimot nærmest i spekulasjoner om personangrep og mobbing.
Helt ærlig, mener jeg hun burde vurdert å takke nei til prisen. For dobbeltmoralismen til Vixen-juryen har liksom gått alle hus forbi. Er det ingen som har tenkt over at de først tildeler Sophie Elise en pris for fantastisk bloggvirksomhet, og 5 minutter etter tildeler pris til hun som har angrepet nettopp dette? Snakk om dobbeltmoral!
En annen ting: Det finnes veldig mange flere aktører i dette sirkuset enn bare Sophie Elise, så kanskje det hadde vært en idé å angripe høyere opp i næringskjeden? For Sophie Elise er ikke toppen av næringskjeden, la oss bare bli enige om det. Annonsørene som gjør samarbeid med henne, hvorfor ikke heller gå på dem? Hvis du vil ha slutt på vannet, skru av krana. Det er litt som med narkotika. Hvis du skal prøve å få slutt på narkotikaflyten i byen, gå etter de store bakmennene fremfor de usle enkeltselgerne under brua.
Nå kaller jeg ikke Sophie Elise for en ussel narkotikaselger altså, selv om hun bidrar til å normalisere falske kroppsdeler i huet og ræva (bokstavelig talt) og eksponerer potensielt farlig og særs kostbare operasjoner til en målgruppe som er så ekstremt sårbar og mottakelig at hun like gjerne kunne reklamert for 30% på kokain med egen rabattkode.
Så la oss gå over til Sophie Elise.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg er imponert over alt hun har klart å utrette. Hun har bygd seg et imperium, hun har på få noen år tjent mer penger enn mange av oss andre vil gjøre innen AFP, og i 2015 ble hun kåret til årets mektigste medie-kvinne. Med tanke på at alt dette startet med en særs usikker jente på et pikerom i Harstad, er det bare å ta av seg hatten for alt hun faktisk har klart å utrette.
That being said, er det faen meg på tide at hun nå tar ansvar for alle som følger henne som et slips. Hun har tusenvis av unge følgere der ute som hadde skutt tran inn i øyeeplene sine hvis hun hadde sagt at det var lurt. Og den type makt er det ekstremt viktig å respektere!
Man kan ikke fraskrive seg et sånt ansvar, selv om man ikke selv anser seg som et forbilde. Eller i hvert fall sier at man ikke gjør det, for å renskrive seg ansvaret. Sånn funker det ikke. Flyr du først i flokken, er det du som leder an. Og her er jeg enig med Kristin i at Sophie Elise ikke ser ut til å være sitt ansvar bevisst (bare at jeg bruker litt andre ord).
Å dra med seg TV2 for å filme en rumpeoperasjon, når man vet hvor mange unge gutter og jenter som sitter limt til TV-skjermen for å følge hvert eneste skritt hun tar, er kanskje ikke så lurt. Men her har faen meg TV2 også et ansvar! Det må da være mulig å tenke ansvar også for dem, eller gir de totalt faen så lenge det gir penger i kassa? Ja, for skulle det komme noe kritikk, så vil jo det falle tilbake på Sophie Elise og ikke TV2. Bra jobba gutter, la kameraet gå.
Om programmet er ment for å informere, skremme, avskrekke eller friste, har ikke en dritt å si. Det er en grunn til at man ikke skjenker mye pressetid til Anders Behring Breivik (eller Tittentei eller Fjottrikk eller hva søren han heter for tiden.)
Poenget er dette: Ta ansvar. Begge to.
Det beste som kunne skjedd nå er om Kristin og Sophie Elise kunne gått sammen for å se hvordan de kunne brukt denne enorme oppmerksomheten til noe positivt. Sammen har de alle landets øyne på seg akkurat nå og kan bruke det massive momentet til noe stort. Men da må de samarbeide. Det hjelper ikke at én står på en tue og skriker, mens den andre gjemmer seg bak en stein.
Hvis de mener alvor begge to, er dette tiden for å møtes til politisk samarbeid. De har begge enormt mye støtte og hat på begge sider, men om de faktisk hadde kommet sammen for å se hvordan deres interesser kunne sammenfattes for å gjøre verden til et bedre sted, kunne det vært stort.
Men nei. Vi vet jo alle at det ikke kommer til å skje. Det kommer til å storme noen dager til, det kommer til å hagle noen mobbekort og kanskje komme flere krasse kommentarer, men så vil det dø ut. Og innen denne tiden neste uke vil alt være glemt og verden være den samme. Som er utrolig trist, for Kristin har et ekstremt viktig poeng, men jeg er redd det vil blåse bort i stormen.
Kristin har sparket ballen aggressivt i gang, men så lenge Sophie Elise, Vixen, TV2, annonsører og bransjen ikke er seg sitt ansvar bevisst, vil den stormende talen og alt momentet for endring som den bærer på, være intet mer enn en voldsom storm i et vannglass.
Rett etter nyttår begynte jeg å spare til skjegg. Har aldri hatt skjegg før, men endelig var det min tur til å ligne en smule mer på George Clooney. Og jeg begynte å like skjegg. Det fikk meg til å føle meg mer mandig og handy. Ikke lenger et såpeglatt svaberg av et fjes, nei det som møtte meg i speilet var selve personifiseringen av en hardbarket fisker med rullingsånde og jaktkniv i nattbordskuffen.
Men i helgen røk skjegget. Hvorfor? Litt usikker. Da vi landet på hotellrommet litt utpå natten en gang, etter en heidundrende Vixen-fest samme kvelden, var jeg bare lei.
Det kan skyldes at jeg er et varmblodig menneske som kan gå i t-skjorte hele året. Gensere gir meg ofte litt panikk, fordi de blir for varme, klamme og trange. Jeg liker ikke å ha varme ting pressende rundt meg som en elskovssyk bamse. Derfor går jeg ikke ofte i genser og derfor ble jeg plutselig lei av skjegg. Dessuten setter mat seg i barten.
Det kan kanskje også skyldes at beslutningsevnen ikke var 110% etter en fuktig kveld med landets rareste mennesker på influencer-fest. Men jeg står ved beslutningen tatt i en hotellseng sånn i ett-to-tiden om natten, med en kald hamburger i klypa og penskoene fortsatt på.
Men etter å ha tatt skjegget innser jeg hvorfor folk lar det være på. For når man først har vendt seg til skjegg, blir man plutselig helt naken uten! Jeg har jo et ganske maskulint fjes fra før, men så fort skjegget røk ble jeg sjokkert over å se hvor mye ansiktet endret seg. Bare se her!
