Kvalm og redd når jeg ser deg

I dag dukket det opp et bilde på facebook.

Og jeg beklager å måtte si det, men det gjorde meg kvalm.

Klarte bare å se på det et halvt sekund, før jeg måtte snu meg bort.

Et bilde av deg.

Så kjente jeg det knyte seg i magen og jeg måtte gå meg en tur.

Bare lufte hodet litt.

Kvitte meg med kvalmen.

Bildet var datert 24. februar 2012.

To uker etter at livet mitt ble snudd på hodet.

To uker etter at du ble født.

Og jeg vet ikke hva det er med bilder av barna fra de var bittesmå, men jeg klarer ikke se på dem uten at jeg kjenner at det stikker i magen. Skulle likt å si at det er en søt type stikking, men det kjennes mest som savn. Eller sorg. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje er det bare melankoli. Kanskje er det bare tiden som renner.

For det er noe med å se bilder av barna når de var på sitt aller ferskeste, fortsatt nystekte og med en lukt av karamell. De er fantastiske nå og jeg ville ikke byttet denne tiden for alt i verden, men det er bare noe med den tiden. Boblen. Tiden da alt var så nytt og skummelt, så skremmende og fantastisk. Et nytt liv og vi hadde ingen aning hva vi gikk til.

Kanskje er det det. Viten om at det gikk bra. Viten om at alt kom til å bli bedre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Hadde jeg bare visst det da, kunne jeg kanskje pustet ut og nytt tiden mer. Ikke gått med spente skuldre og være livredd for hver eneste brødskorpe og bordkant.

Jeg kunne fortalt meg selv hvor mange fantastiske tider jeg har i vente, men at det også vil bli tøft. Tøffere enn noe jeg noensinne har gjort, men givende på et nivå jeg ikke da kunne forstå.

Men sånn er det vel alltid med bilder og minner? Man vil liksom tilbake, men også ikke. Det er bare så rart å se tiden passere og vite nå hva man ikke visste da. Men nå vet jeg.

Og det er noe spesielt med førstefødte, for med den var alt så veldig, veldig skummelt. I hvert fall for meg. Med nummer 2 har man jo flere års erfaring og skuldrene er komfortabelt lave allerede på fødestua, men med førstefødte er man Bambi på isen fra dag én.

Så når jeg ser bilder av den fantastiske lille skapningen som snart tar mamma i håndbak og kan mer om matte enn pappa, er jeg vel bare stolt. Og glad, og litt redd, og litt forvirret.

Som småbarnsforeldre går man gjennom flere følelser i løpet av en uke enn man gjør på et tiår resten av livet, og når man ser på bilder av barna som babyer kommer alle disse følelsene tilbake. Som en overdose av nostalgi.

Og man blir glad og man blir litt uforklarlig lei seg, og mest av alt har jeg bare lyst til å strekke en hånd tilbake til fortiden, hvile den på skulderen min og si:

Det kommer til å gå bra.

Det kommer til å bli den mest fantastiske tiden i ditt liv ❤️

/ 😩❤️🥰

5 kommentarer
    1. Jeg har det på akkurat samme måten, og mine er i 20 åra.. klarer ikke se på bilder el film uten å gråte en skvett.. Det er som du sier, en slags sorg.. eller savn.. men tiden nå er jo også helt fantastisk..! Jeg tror det er en sorg over en tid som er forbi, og som aldri kommer igjen.. derfor alltid huske å nyte tiden som er NÅ! Den eneste “trøsten” jeg har, er at jeg vet at jeg alltid har gjort nettopp det.. virkelig nyti alle dagene med barna mine! Og det er fint å vite❤

    2. Jeg synes allerede det går for fort med lillesnupp, hun er 2 mnd idag:) En dag var hun mini-bebiss på 2.5 kg som bare sov på brystet, og nå er hun allerede en god og bollerund frøken som “babbler” ivei og holder hodet løftet selv i mageleie😅 Det gikk liksom bare et øyeblikk også var nyfødt body’ene for små! Nyter hver dag med Sovebolla mi (ser ut som en god og herlig sovebolle når det er sovetid) og gledegruer meg til hun blir stor😅❤

    3. Helt enig med deg. Har det på samme måten, men det er for meg det å se ungene på sitt mest sårbare. Det å vite hvor fullstendig avhengig de var av meg og hvor mye de stoler på at jeg gjør de rette valgene for dem. Usikkerheten på om jeg har gjort de rette valgene, og påminnelsen om at selv om de nå er “store” så er det helt likt ennå. Det er jo til mamma og pappa de kommer når de har hatt en vond dag. Om noen på skolen har slått dem eller sagt noe slemt. Alle de såre situasjonene hvor de plutselig føles akkurat like sårbare som de var første dag hjemme fra sykehuset.

      Det er vanskelig å sette navn på hva det er men det er en kombinasjon av alt det som har gått bra siden de var små, det man skulle ønske man hadde gjort annerledes, og usikkerheten på alt det som kommer. Det er kanskje det nærmeste jeg kan komme å navngi følelsen av den fullstendige kjærlighet som man har til barna sine 🙂

    4. Hei! Veldig random spørsmål, men er du i slekt med han som er programleder i “Hva feiler det deg?” på NRK? Synes dere er så like!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg