I dag dukket det opp et bilde på facebook.

Og jeg beklager å måtte si det, men det gjorde meg kvalm.

Klarte bare å se på det et halvt sekund, før jeg måtte snu meg bort.

Et bilde av deg.

Så kjente jeg det knyte seg i magen og jeg måtte gå meg en tur.

Bare lufte hodet litt.

Kvitte meg med kvalmen.

Bildet var datert 24. februar 2012.

To uker etter at livet mitt ble snudd på hodet.

To uker etter at du ble født.

Og jeg vet ikke hva det er med bilder av barna fra de var bittesmå, men jeg klarer ikke se på dem uten at jeg kjenner at det stikker i magen. Skulle likt å si at det er en søt type stikking, men det kjennes mest som savn. Eller sorg. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje er det bare melankoli. Kanskje er det bare tiden som renner.

For det er noe med å se bilder av barna når de var på sitt aller ferskeste, fortsatt nystekte og med en lukt av karamell. De er fantastiske nå og jeg ville ikke byttet denne tiden for alt i verden, men det er bare noe med den tiden. Boblen. Tiden da alt var så nytt og skummelt, så skremmende og fantastisk. Et nytt liv og vi hadde ingen aning hva vi gikk til.

Kanskje er det det. Viten om at det gikk bra. Viten om at alt kom til å bli bedre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Hadde jeg bare visst det da, kunne jeg kanskje pustet ut og nytt tiden mer. Ikke gått med spente skuldre og være livredd for hver eneste brødskorpe og bordkant.

Jeg kunne fortalt meg selv hvor mange fantastiske tider jeg har i vente, men at det også vil bli tøft. Tøffere enn noe jeg noensinne har gjort, men givende på et nivå jeg ikke da kunne forstå.

Men sånn er det vel alltid med bilder og minner? Man vil liksom tilbake, men også ikke. Det er bare så rart å se tiden passere og vite nå hva man ikke visste da. Men nå vet jeg.

Og det er noe spesielt med førstefødte, for med den var alt så veldig, veldig skummelt. I hvert fall for meg. Med nummer 2 har man jo flere års erfaring og skuldrene er komfortabelt lave allerede på fødestua, men med førstefødte er man Bambi på isen fra dag én.

Så når jeg ser bilder av den fantastiske lille skapningen som snart tar mamma i håndbak og kan mer om matte enn pappa, er jeg vel bare stolt. Og glad, og litt redd, og litt forvirret.

Som småbarnsforeldre går man gjennom flere følelser i løpet av en uke enn man gjør på et tiår resten av livet, og når man ser på bilder av barna som babyer kommer alle disse følelsene tilbake. Som en overdose av nostalgi.

Og man blir glad og man blir litt uforklarlig lei seg, og mest av alt har jeg bare lyst til å strekke en hånd tilbake til fortiden, hvile den på skulderen min og si:

Det kommer til å gå bra.

Det kommer til å bli den mest fantastiske tiden i ditt liv ❤️

/ 😩❤️🥰