Planen var klar. Stå opp lydløst og snike meg ut av rommet på katteføtter. For selv om det er søndag, må jeg opp et par timer før de andre for å jobbe.

For resten av søndagen ønsker jeg å tilbringe med barna, så da tar vi det heller før hanen og solen står opp.

Men i går kveld traff Christina puta som et bombenedslag, og gjorde det klinkende klart at hun var i desperat nød etter en god natts søvn. Vi visste at muligheten var stor for at minst ett av barna ville komme inn til oss i løpet av natten, så for guds skyld og alt som er hellig: IKKE vekk dem tidlig.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Sett alarmen på laveste volum, gjem den under puta, pakk den inn i lyddempende materialer eller stikk den opp i rumpa om du må, bare: IKKE. VEKK. BARNA.

Som sagt så gjort. Telefonen lå klar på nattbordet og jeg sov med et halvt øye åpent. Som en sprinter på startblokka, klar for å skyte avsted så fort smellet gikk. Det gjorde selvfølgelig ikke mirakler for søvnkvaliteten, men samme det, jeg skulle i hvert fall ikke ødelegge dagen for de andre.

Første gang jeg bråvåknet var det fortsatt mørkt. Jeg hev meg over telefonen, som fortsatt lå lydløst og sov. Den var 03.19. OK, falsk alarm, men den lille bylten ved siden av meg i senga, bekreftet at vi hadde fått besøk i løpet av natta. Da vet jeg det, MÅ være musestille når klokka ringer. Sove nå.

Neste gang var det ekte vare. Takket være en natt med særs dårlig søvn, våknet jeg helt i ørska. Og da telefonen ulte i vei, trodde jeg først det var en flyalarm. Jeg fikk helt panikk.

Kastet meg over telefonen så dyna fløy og trykket på alle knappene samtidig. Klarte ikke å skru av lyden, må ha holdt en finger på volumtasten, for med hvert våkne sekund ble lyden bare høyere og høyere!

Fortsatt ikke helt våken, rakk jeg å innse at hele huset kom til å våkne om jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk panikk og tenkte at jeg måtte ta med telefonen til badet og desarmere den der, som en tikkende bombe.

Kroppene under dynene gjorde et byks i det pappa hoppet rundt på madrassen og ut av senga som en overvektig fjellgeit.

I det millisekundet jeg lå i luften fra seng til gulv, trodde jeg at jeg var i ferd med å redde situasjonen. Men det var frem til føttene traff gulvet…

For i forvirringen og mørket, så jeg selvfølgelig ikke ledningen som lå slengt på gulvet, og med første skritt på min vei mot friheten på badet, trampet jeg med all kraft ned på støpselet til støvsugeren.

Den harde plastkanten boret seg rett gjennom marg og sjel, og jeg fikk så sjokk at beinet ga etter. Og den lille svikten i høyrefoten var alt skapdøra trengte. «BANG!!» sa det i det jeg smalt panna rett i skapdøra.

Fortsatt i svime, halvveis på beina og halvveis i drømmeland, løp jeg inn på badet med telefonen i hendene og smalt døra igjen bak meg. «SMÆKK!!» så baderomsdøra.

Så satt jeg meg ned på do for å tisse lydløst og skru av tåkeluren i fanget. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men i rundt 5 sekunder trodde jeg faktisk jeg hadde kommet unna med det. På mirakuløst vis hadde ingen våknet av …

Døra gikk opp. Der sto to barn med store øyne.

– HVA SKJEDDE, PAPPA?!

– GÅR DET BRA?

Og bak dem igjen kom det trøtteste trynet verden noensinne har sett. Trøtt, sur, pjusk og muggen. Ordene «IDIOT» sto skrevet ganske tydelig i blikket.

Og sånn ble det at Familien Klonk startet denne herrrrlige dagen et par timer før planlagt. Noe sier meg at det kommer til å bli lett å legge både barn og kone i kveld 😆

/ Rød panne, sur kone – god søndag! 🇳🇴

Jeg hater crocs. Har alltid hatet crocs. De er stygge, harry og uten så mye som et hint av verdighet. Crocs er et inneplagg som burde bæres med skam, og i hvert fall aldri se offentlighetens lys. Som joggebukse egentlig. Digg å gå med, men hold det for guds skyld unna allmenn beskuelse.

Inntil for noen få år siden har jeg aldri eid et par plastkrokodiller og ville heller aldri funnet på å eie det. Hvem i helvete kjøper crocs?! Jeg er vel heller han fyren som har lyst til å gå bort til folk som går med crocs på butikken og be dem reise hjem og skifte sko før noen ser dem.

Du kan jo like gjerne gå rundt med voksenbleier utenpå buksa og en do-ring rundt halsen. Makan!

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Men ja.. så for noen år siden, kjøpte jeg meg et par crocs da. På Kongsvinger selvfølgelig, typisk et sånt sted de selger crocs som varmt hvetebrød. Kjøpte det vel mest på tull, fordi jeg trengte tissetøfler på hytta. Du vet, skotøy som er raskt å kippe av og på når man skal ut på do.

Men så var jeg så dum at jeg tenkte at hvis jeg først skulle kjøpe meg crocs (grøsninger på ryggen), så fikk jeg i hvert fall kjøpe noen skikkelige. Ikke de grelle hardplast-greiene i neonrosa, som koster 20 kroner og lekker giftig avfall, men ekte vare. Merkecrocs.

Tror jeg betalte nesten 250 kroner. For crocs! Kunne gladelig betalt mer for at noen klødde meg på nøttene med en rusten ostehøvel, men okei. Kjøpt er kjøpt.

Vi kom tilbake til hytta, jeg glemte hele greia en stund, men så ringte det fra utedassen. Ok crocs, få se hva dere duger til. Jeg skled de på meg, tok et par skritt oooog ble forelsket.

Den myke, deilige følelsen fra den myke sålen, den smarte lille stroppen til å feste bakpå hælen, den uslåelige luftingen fra de smarte hullene og den sjarmerende knirkelyden – det var kjærlighet ved første blikk. Forbudt kjærlighet, som Romeo og Julie.

Jeg ville ikke like dette grusomme plagget, jeg kunne ikke, jeg måtte ikke!! Men det lot seg ikke stoppe.

Siden har jeg brukt crocs. Ofte. Men aldri ute blant folk og aldri uten en viss indre vemmelse. Og de gangene jeg har lagt ut en croccesnutt på Snapchat, er det selvfølgelig med den største ironiske distanse.

Så da folk plutselig begynte å tagge meg i crocs-humor på facebook, trodde jeg først de lo med meg, men den siste uka har jeg blitt tagget i såpass mye crocs-humor både på instagram, snapchat og facebook, at et horribelt lys har gått opp for meg.

Et lys som er både hullete, stygt og laget av plast.

Folk tror jeg liker crocs, de tror jeg står for det. De tror jeg er en sånn crocsfyr. De ler ikke med meg, de ler av meg.

Da felte jeg mine crocsodilletårer, før det gikk opp for meg.

Alltid på hytta,

og ut med søpla.

På hjemmekontoret,

og i Spania.

På tur med Teo,

og ofte i bilen.

Og hvis jeg skal være ærlig,

iblant også på butikken.

Crocsene er med.

Alltid med en eim av skam, alltid med en bismak.

For stygge til å se dagens lys, men for komfortable til å fornekte.

// Je suis Crocsmannen

NB! Mer om crocs og mye annen moro får du i den dagsferske episoden av Gjesterommet 😄

Finnes på iTunes, Spotify, webspiller, i din podcast-app (søk opp «Gjesterommet») eller spilles av her:

For noen dager siden så jeg en morsomhet på gruppa “Antiperfekt; Gi litt faen” på facebook.

Og den gikk slik:

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Først humret jeg litt fordi det var så veldig satt på kanten, men så tenkte jeg meg om: Er det ikke egentlig sånn?

I en ukes tid har jeg lurt litt på om vi skulle prøvd å gjøre et eksperiment her hjemme for å se om det er hold i påstanden, men i går kveld kom svaret av seg selv.

Jeg sto på kjøkkenet for å lage kveldsmat til barna, mens barna satt ved spisebordet og tegnet.

Jeg hadde skrevet en tekst jeg ønsket at Christina skulle se over før jeg publiserte den. Siden teksten var så kort, sa jeg at hun bare kunne bli sittende ved spisebordet og lese over teksten kjapt, mens barna satt ved siden av.

Første avbrytelsen kom etter 2,7 sekunder.

– Mamma?!

Min feil, jeg hadde glemt å si fra.

– Okei barn, nå skal mamma bare raskt lese en tekst for pappa, så fint om mamma kan få sitte i fred i bare 2 minutter. Ok? Ok.

4 sekunder senere:

– Mamma, se her!

Men for svarte..

– Barn, mamma skal bare raskt lese en tekst. Spør meg om det er noe, ok? Ok.

7 sekunder senere…

– Mamma? Oj sorry. Men eh… mamma? Se da.

Og jeg tenkte: Hallo?! Jeg står jo her, jeg også! Spør meg, da vel?!

10 minutter og 58 avbrytelser senere var eksperimentet i boks: Barn spør mamma om ALT. Og det var ikke noe viktig en gang, bare «se her», «kan jeg få en klut?», «jeg er sulten» etc.

Dette foregikk altså mens jeg hele tiden sto på kjøkkenet, rundt to og en halv meter unna og tilbydde all hjelp i verden. Det var ikke det at de ikke kunne spørre meg, at bare mamma kunne hjelpe dem eller noe sånt. Det gikk rett og slett bare på autopilot, som gullfisk i en bolle.

Så da vet du det. Hvis du er mamma og en anelse lei av det konstante mammamaset: Bare vit at det er fordi i barnas øyne er du best i hele verden. Eller i hvert fall bedre enn pappa 😆✌️

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Denne uken kom den triste nyheten om at Gunhild og Petter Stordalen går fra hverandre etter 14 års ekteskap.

Jeg har absolutt ikke tenkt til å spekulere i deres ekteskap eller rulle meg i deres sorg, for det er alltid trist å høre når par må gi slipp på kjærligheten, men det er derimot én ting jeg ønsker å ta til ettertanke:

Tid.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Til den svenske avisen Expressen uttalte nemlig Petter Stordalen at etter hvert som begge ble opptatt med omfattende prosjekter på hver sin kant, ble tid en mangelvare i ekteskapet:

– “Noe av det man mister da, er det vi hadde i starten: Tid sammen”.

Jeg har som sagt ingen ønsker om å rote rundt i grunnene til ekteskapsbruddet, men jeg synes at det er verdt å notere seg:

Tid sammen.

For det er så lett å ta et parforhold for gitt. Jeg tenker ikke da spesifikt på Petter og Gunhild, men på par generelt. For det er fort gjort å holde på på hver sin kant og stresse rundt med alt man skal rekke.  Det kan være å kombinere to jobber med kjøring til og fra fotballtreninger, det kan være en tidkrevende hobby, oppussing, en skravlete venninne, katten, naboen eller en milliard andre tidstyver i hverdagen. Tid man kanskje burde brukt sammen.

For prioriterer man ikke tid med hverandre, er faren stor for at man før eller senere sklir fra hverandre. Det er vel ganske uunngåelig egentlig. Man er jo et par for å gå gjennom livet sammen. Dele gleder, sorger og bekymringer. Hånd i hånd gjennom livet, ikke på hver sin kant av kloden.

Jeg skal ikke generalisere og si at det er likt for alle, for det finnes sikkert en million måter å få tidskabalen til å gå opp, men generelt sett tror jeg at det er lurt å ta tiden tilbake før tiden er forbi.

Jeg tror det kan være lurt en gang i blant å sette en fot i bakken, for å se på om alt det man gjør bringer dere nærmere sammen eller drar dere lenger fra hverandre.

For å gå tilbake til Petter og Gunhild, og intervjuet Petter ga til Expressen bare dager før ekteskapsbruddet ble offisielt, så spurte journalisten om hvor mye Petter rakk å møte kona med alt de hadde å gjøre. Og til det svarte han:

– “Alt kommer med en kostnad”

– “Kan ikke den kostanden bli for høy?” lød oppfølgingsspørsmålet.

– “Svaret på det er utvetydig ja”, svarte Stordalen da.

– “Når blir den kostnaden for høy for deg?”

– “Det vil fremtiden vise”.

Og så ble bruddet kjent.

Som etterlater spørsmålet: Var det verdt det? VG melder om at Stordalen i 2018 fordelte inntekter på 25,1 milliarder ned til sine tre barn, så at årene har vært gode for lommeboka er det ingen tvil om – men er kjærligheten verdt 25 milliarder?

Jeg merker nå at jeg er farlig nære å spekulere i andres privatliv, og det har jeg på ingen måte lyst til, jeg ønsker bare å dra elementet av tid inn i vår egen hverdag. For slik jeg leser sakene som er publisert i media, ble to massivt tidkrevende karrierer prioritert fremfor hverdagene i sofakroken. Dette førte med tiden til at paret skled fra hverandre. Men hvis alt man skal rekke fører til at man ikke rekker kjærligheten, er det da egentlig verdt det?

For å sette det litt på spissen: Om jeg kunne valgt mellom 25 milliarder kroner, og fredagskvelder i sofaen med Christina – vet jeg hva jeg ville valgt.

Ja vel, så blir det lite biff og champagne. Men tiden sammen, tid brukt på rolig skuldermassasje, småkrangling, gullrekka, lange lørdagsfrokoster med barn og latter og tid til overs, den tiden får du aldri tilbake. Og den tiden er, for en småbarnsfar som meg, alt som betyr noe.

Tid sammen.

Endelig er dagen her. Dagen dere har ventet på i et helt år: Sesongens første snøfall på Østlandet. Dagen da søringan kjører av veien i hopetall og nettavisene melder om snøkaos, selv om det bare har kommet rundt 5 centimeter.

Og dagen skuffet ikke. NRK melder om kaos på veiene og biler som sklir rundt på glatta som Bambi på isen. Da godter dere dere, der oppe i nord. Jeg så dere nok, i kommentarfeltet i dag.

– Hahaha, no slit søringan ja!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

– Snøkaos?? Kom opp hit, så skal dere få se snø!

– Ja, da er det vel bare å sykle til jobb? Præhæhæ.

– Har dere ikke hørt om vinterdekk? Skulle trodd det aldri hadde snødd i Oslo før.

I år fikk likevel den nord-norske nasjonaldagen et lite skår i gleden, da NRK kunne melde om kulderekord og nesten 30 minus på Bardufoss.

Da er søringan selvfølgelig raskt oppe med mobilen i kommentarfeltet:

– Ja ja, kos dere der oppe i nord. Stikker på Aker Brygge og tar en utepils, så lenge vi da.

Det er nesten litt søtt egentlig, denne vennskapelige søskenkrangelen vi har gående. Samme greia om sommeren, den ene dagen det er varmere i nord enn i sør. Da er det ut for å bade og drikke utepils og le av søringene som sitter inne og ser ut på regnet.

Men det er jo også fullt forståelig, for her jeg sitter og ser ut på de 10 centimeterne med snø som har kommet, så er det jo ganske uforståelig hvorfor dette skjer år etter år. Snøen kommer og Østlandet går i oppløsning. I et land der det snør hvert eneste år uten unntak, skulle man jo tro at man hadde lært nå, men tydeligvis ikke.

Vi får heller håpe at politikerne rydder plass i neste års statsbudsjett til en felles dannelsesreise fra Østlandet til Nord-Norge for å bli skikkelig skolert i snøkunnskap og vinterføre.

Frem til da, får vi bare håpe det kommer en dag med steikende sol og klisterføre, slik at vi kan drukne Facebook i bilder av solvegg og appelsiner, for å vise hvor flinke vi har blitt til å håndtere vinteren.

Må bare bli tauet opp av grøfta først 😆🙈

/ Gratulerer med dagen, Nord-Norge 🇳🇴

I dag fikk jeg den beste farsdagsgaven en mann kan få 😊

Og nå tenker du kanskje: Aha ja, er det et sponset opplegg, dette eller? Som i: Den beste farsdagsgaven er selvfølgelig… 3-pack herresokker fra Dressmann til kun 99!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Men nei da.

Den beste farsdagsgaven er å bli satt pris på.

Å få våkne opp til barn som kaster seg om halsen på deg og sier at du er den beste pappaen i verden. Som kommer med lure smil til frokostbordet, med hendene bak ryggen. Som tryller frem hver sin gave til pappa, med de stolteste smil i verden.

Her i huset har vi nemlig en tradisjon ved slike anledninger. Vi tar med barna på butikken, så kjøper de én gave hver av noe de vet at mamma eller pappa liker. Og det slår aldri feil, for barna kjenner tydeligvis pappaen sin skremmende godt.

Av den ene fikk jeg peanøttsmør (#peanøttsmørogbananermagisk) og av den andre: Snickers! Også hadde de kjøpt en liten bonus-fellesgave som alle kunne dele på, så til frokosten i dag ble det: Litago banansplitt!

Den var veldig god, og selvfølgelig enda bedre når den nytes til synet av to forventningsfulle og stolte barn som stirrer på deg med store øyne og gleder seg til å høre hva du synes om hver eneste slurk.

Og mens jeg satt der og nøt en deilig frokost med mine tre favorittpersoner i verden, nikket jeg stolt til meg selv fordi jeg nok et år tydeligvis har gjort meg fortjent til gaver fra de to små apekattene.

Ikke at jeg trenger gaver, sånn egentlig, for de beste gavene jeg har fått og noensinne kommer til å få, satt rundt bordet med hver sin matchende banansjokoladebart ❤️

Jeg elsker internetthumor som tar for seg det fine, frustrerende, stressende, fantastiske livet som småbarnsforeldre.

Og her kommer et lite knippe bilder sakset ut fra verdensnettet som tar foreldrelivet på kornet 😂

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

(bilder hentet fra 247mirror.com)

😂✌️

Klar for mer moro? Klikk her:

–> Foreldrelivet i bilder, del 1

–> Foreldrelivet i bilder, del 2

PMS-situasjonen i huset har tatt en dramatisk vending!

For hele denne uken har jeg sneket meg rundt som en tyv i natten. Ikke tatt til motverge, bare spilt rollen som pliktoppfyllende nikkedukke til fingerspissene.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Flytte sofaen? God idé.

Skru av utekrana? Jeg tar det!

Støvsuge stua, vaske doen, lage middag? Absolutt!

Alt for deg, kjære.

Og i mitt stille sinn har jeg tenkt: Flink Peter, bare nikk og smil. Vekk ikke haien som sover.

For jeg har sjekket kalenderen og ifølge mine beregninger er vi midt i helvetesuka. Du vet, den ene uka i måneden der den søte lille pusen, blir til en illsint tiger som noen har tråkket på poten.

PMS = Pus er Muligens Satan

Og jeg vil nødig bli spist, kokt eller grillet, så i snart en uke nå har jeg gjort like mye motstand som et helt vanlig gulvteppe. Bare strøket kamelen medhårs.

Men dagene tikket av sted. Ingen tiger å se.

En dag, to dager, tre dag, firr. Ingen sultne smatt fra tigerens stirr.

Christina har riktignok snakket om at hun føler seg tipp topp for tiden, og at mer søvn og mindre sukker ser ut til å gjøre mirakler for formen, men dette?

Lusker det en veldig storm i kulissene eller kan det har skjedd noe mirakuløst? Kan tigeren ha løpt gjennom parken uten at noen mistet hodet?

Så skjedde det.

I går.

Christina kom ut på kjøkkenet mens jeg sto og lagde kaffe. Hun så på meg. Satt blikket i meg og ble stående der. Først ble jeg veldig forvirret og en anelse redd.

– “Hva er det?” spurte jeg og grep etter en stekepanne å forsvare meg med.

– “Nei altså.. Har du merket noe med meg siste uken?”

– “Hva da?” spurte jeg, enda mer forvirret.

– “Nei, PMS da.”

– “Hmm, nei egentlig ikke”, svarte jeg og fryktet at jeg hadde tråkket rett i bjørnefella. Jeg rykket stadig nærmere stekepannen, jeg går ikke ned uten en kamp.

– “Nei, fordi.. ja.. jeg har liksom fått mensen.”

En kopp gikk i bakken. Fingrene mine skjøt ut som beina under Bambi på isen og øynene spratt opp så voldsomt at panna slo rynker helt til bakhodet.

INGEN PMS?!?!

Det massive jubelbrølet som fulgte, var så voldsomt at trykkbølgen blåste ut telys hele veien til Sør-Latvia.

Satan har forlatt oss! Hitler er død! Det kommer ingen tiger i kveld!

Så nå blir trikset å skrive ned hver minste lille ting vi gjorde i forrige måned, og gjøre alt NØYAKTIG likt i måneden som kommer.

For hvis vi på mirakuløst vis har ramlet over en kur for PMS, er jeg villig til å strekke meg langt for å holde på det.

Spise den samme maten, gå med de samme klærne og si de samme tingene i måned etter måned helt til overgangsalderen kommer snikende 😆✌️

/ Hæppy helg! 🎉🇳🇴

Har løk magiske evner?? Dette trikset er skummelt effektivt!!

Første gang Christina nevnte løk-trikset for meg, trodde jeg det hadde rablet for henne. Helt på alvor. For jeg er en mann som tror på veldig lite. Ingenting egentlig.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Så da Christina en dag fortalte meg, i fullt alvor, at en helt vanlig løk har magiske egenskaper og kan kurere hoste, trodde jeg hun hadde gått seg vill i medisinskapet.

Men nei da, hun sto på sitt.

I starten ble jeg irritert. Selvfølgelig er dette bare tull og tilfeldigheter!

Samtidig begynte jeg å frykte at hun var en sånn person som tror på månesteiner, kaffegrut og voodoo-dukker.

Men igjen, ikke et fnugg av tvil i hennes hode. Løken fungerer.

Og teorien var idiotisk enkel: Kutt opp en løk, sett den på nattbordet og hosten vil forsvinne. Jeg mener, har du hørt maken til kjerringråd??

Så her for noen år siden, bestemte jeg meg for å sette teorien på prøve. Eldstemann lå på rommet og hostet som en rullings, og jeg tenkte at endelig skal vi få motbevist denne tullete teorien én gang for alle.

Så jeg kuttet en løk, satt den på nattbordet og gikk ut.

5 minutter senere…

Ikke et pip.

LØKEN VIRKET!!

Hostingen opphørte etter få minutter og kom ikke tilbake resten av natten!

Siden den gang har jeg prøvd løk-trikset mange ganger og det fungerer HVER. ENESTE. GANG.

Det er kanskje ikke så fryktelig ulogisk når man tenker etter, for kutter man løk på kjøkkenet, begynner tårene raskt å renne. Så løk har tydeligvis en direkte påvirkning på kroppen. Kanskje nykuttet løk sender enzymer ut i luften som gjør slimhinnene fuktige og derfor hjelper mot tørrhoste ved innånding? Jeg aner ikke, alt jeg vet er at det funker. 100%.

Det har faktisk gått så langt at jeg mener at det er nærmest uforsvarlig å ikke sette inn løk til hostende barn, fordi jeg VET at det hjelper. Gi det 5 minutter og barna slutter å hoste. Hvordan er det mulig?!

Christina har for øvrig også en teori om at siden kroppen ikke trenger å bruke energi på å hoste om natten, går sykdom raskere over. Akkurat det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte, men at løken har magiske egenskaper, er det INGEN tvil om! 😄

Jeg vet ikke hvor effektivt løk er mot slimhoste, men mot tørrhoste er løken rett og slett magisk. Vi snakker Durek-nivå.

Så hvis du eller noen i familien sliter med tørrhoste en kveld:

• Kutt en løk i to (aller helst fersk, gul løk)
• Sett løken på soverommet
• Dører og vinduer bør helst være lukket eller åpnet minimalt, slik at løken får jobbe i fred

5 minutter senere er hosten borte! Jeg lover.

Den eneste ulempen med dette trikset, er at soverommet vil lukte som en helt vanlig kebab-vogn hele natten, men det er det lett verdt for å slippe å hoste opp en lunge.

Lykke til!

Og hvis noen faktisk prøver løk-trikset:

Pliiiiiis legg igjen en kommentar og si hvordan det gikk 😊👍

P.S. Klar for mer løk-prat og morsomme historier? Sjekk ut ukens episode av Gjesterommet:

Gjesterommet finner du også i iTunes, Spotify eller ved å søke etter “Gjesterommet” i din podcast-app

Jeg våkner med et sjokk.

Midt på natten og plutselig livredd.

Hjertet banker og øynene prøver å stirre hull i mørket.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Var det noen der?

Er det noen her?

Jeg holder pusten, mens hjertet kjører trommesolo.

Stille som bare natten kan være.

Må ha vært et mareritt.

Puster lettet ut og faller tilbake på en klam rygg.

Hjertet fortsatt i hundre.

Ja vel, så var det bare en drøm, men kroppen er i angrepsmodus.

Adrenalinet pumper, nevene er knyttet så hardt at det knaser i leddene

Jeg er ikke klar for å sove, jeg er klar for å slåss.

Legger meg ned og kjenner meg.. redd?

Vet det bare var en drøm, men klarer ikke å riste det av meg.

Christina må ha gått til et av barna i løpet av natta, for hun er ikke her.

Det er som om luften er tømt for trygghet og varme.

Føler meg plutselig 8 år og mørkeredd igjen.

Skulle hatt en kropp å varme meg på nå.

Snur meg rundt for å motvillig legge meg, og der ser jeg det.

Et lite bustehode.

En liten bylt som snorker trygt i natten.

Det andre barnet må ha sneket seg inn til pappa i løpet av natten.

Listet seg inn på katteføtter og lusket seg innunder dyna.

Søkte pappas trygghet.

Vel, lille venn, bordene har snudd.

Jeg kryper tett inntil og rufser det myke håret, går for en klem og legger en hånd på den varme ryggen. Vet det er jeg som er pappa, vet det er jeg som er størst. Jeg er deres klippe, jeg er deres trygge havn. Pappa er stor, pappa er sterk. Men i natt, lille venn, var det du som var størst.

// ❤️