Jeg trodde jo selvfølgelig at jeg kom til å trenge hjelp fra både Tore Strømøy og Lilli Bendriss om jeg noensinne skulle finne eieren av den fortapte iskaffen jeg fant tidligere denne uka (les: Dagens gode gjerning: Kaffe på taket).

Helt ærlig trodde jeg at det var et skudd i mørke å sette ut en ny iskaffe og håpe at eieren skulle komme til rette.

Rette vedkommende måtte både kjøre samme sted på nytt, se den lille iskaffen som sto på et bord ved siden av veien, legge 2 og 2 sammen, og deretter stoppe bilen for å løpe ut og fiske med seg den iskalde kaffen.

Og tiden var knapp! Jeg var 95% sikker på at en eller annen frekkas kom til å stjele den først, lenge før dens rette eier vendte tilbake til åstedet. For nabolaget her er fullt av ungdommer og pensjonister, to deler av befolkningen viden kjent for et snev av kleptomani.

Så da jeg kom hjem litt utpå dagen og så at kartongen jeg satt ut på mårrakvisten var borte, var jeg helt sikker på at den var blitt knabbet, enten av noen som liker Fortnite eller fyrstekake.

Men det var frem til jeg sjekket telefonen…

Viste seg at noen i nabolaget hadde sett blogginnlegget og opprettet en nabochat på messenger for å se om eieren var å spore opp.

Skudd i mørket, tenkte jeg atter igjen.

Men så scrollet jeg litt til…

Hurra! Eieren er funnet!

Krimgåten trenger altså ikke trykkes opp i 40 000 eksemplarer og selges over disk – morderen er allerede tatt.

Må innrømme at det var utrolig moro å se at en distré småbarnsmor nå er gjenforent med sin elskede iskaffe, og at “Peter på Sporet” lykkes med sitt første oppdrag.

Jeg må vel innrømme at jeg ikke er så så fryktelig flink til å gjøre hyggelige småting for andre, men denne søte lille gjenforeningen har sannelig gitt mersmak.

Så da er det vel sant som de sier: Den største gleden en kan ha, det er å gjøre andre glad 😊

/ Ha en god hælj, folkens! 😄