Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Å lage mat med barna er 50 % koselig og 50 % stress.
For barna vil veldig gjerne hjelpe til, som en kjempekoselig, men så har de også håndlag med ting som en brisen apekatt på skøyter, som er en anelse stressende.
Spesielt når det gjelder kaker, for det skal jo helst bli bra med kaker. En omelett sånn midt i uka kan gjerne inneholde eggeskall og biter av emballasje, men en bursdagskake, som skal presenteres i plenum, skal helst både se bra ut og smake som en sommerdag.
Dessuten har man jo alltid dårlig tid når man skal bake kake. Klarer jo aldri å gjøre det god tid i forveien, nei da vi tar det kvelden før. Eller samme dag.
Så innser man selvfølgelig også at oppskriften krever et eller annet sinnssykt spesialutstyr som kun er til salgs på nettet og som du dermed aldri i verden rekker å bruke. Så da må du improvisere.
Og da er det kjempekoselig at barna vil hjelpe til, men også veldig veldig stressende.
Heldigvis har jeg funnet ut at stressnivået senkes med rundt 95% dersom man prepper litt i forkant. Mål opp alt og sett det klart FØR barna kommer! Da kan de bli med og knekke et egg eller to, men de trenger ikke å måle opp hvert sukkerkorn. For egentlig vil de jo bare blande og smake.
Og sånn ble det at bakingen i dag, gikk som smurt. Kaken kom i ovnen, ingen lærte nye banneord og alt gikk tipp topp.
Jeg måtte riktignok improvisere en bakeform fra en bolle og jeg fant ikke sånn kakedukke jeg var ute etter og jeg aner ikke hvordan sluttresultatet blir, men noe lukter bakt og masse kjøkkenstæsj har sukkerkliss på seg, så det er bra.
Og så sant kakedelene til slutt blir gjennomstekt, må jeg bare stable de sammen, kutte til, stikke en dukke nedi, pynte, pimpe og style.
Og hvis alt går sånn noenlunde etter planen, burde vi til slutt ende opp med en kake så vakker at den får Kathrine Sørland til å blekne.
Fortsettelse følger..
(kryss fingrene for at ikke kaka blir brent og/eller rå 🤞)
Du vet den følelsen når du lover bort noe til barna, men så glemmer du det og så kommer du på det, men så tenker du at de kanskje har glemt det også, og så tror du at du slipper unna med det, men akkurat i siste liten ser barnet ditt på deg med store øyne og sier noe sånt som «Åh pappa, jeg gleder meg så veldig til den prinsessekaka», og du innser at de på ingen måte har glemt det og at det nå brenner noe fryktelig på dassen for å finne en løsning på problemet du har forårsaket fordi du er en glemsk idiot?
Bursdagshelg på gang og uken som skulle gå med til å forberede ting og ta seg god tid til å rydde, bake og preppe har flydd av sted som en fis i medvind.
Så i dag måtte jeg suse av gårde for å finne alt jeg trenger av prinsesse-kake-ting. For har man lovet prinsessekake, ja da lager man prinsessekake!
Og da tenker jeg ikke på den kjipe kaketypen som heter prinsessekake, men ser ut som en gjeng med kanelboller limt sammen på et brett, men en stor og råflott kake med en vakker prinsesse i midten. For det skal hun få. Og det skal jeg lage. Jeg bare aaaaner ikke hvordan enda 😂
Og da jeg kom til den eneste butikken i området jeg kan tenke at har alt jeg trenger, så hadde de selvfølgelig bare halvparten. Så jeg rasket med meg litt av hvert og gleder meg til å ta fatt på det som kommer til å bli min største bakeutfordring til dags dato.
Blir det katastrofe? Blir det suksess? Det vil tiden vise, men kake blir det uansett! 😉
Se det for deg. Du har hele livet foran deg og du er lykkelig. Ikke lenge igjen til jul, og snart er det helg! Kanskje du gleder deg til en ferie du har bestilt eller et show du skal på? Hva enn det er, så føles det bra.
Du går langs veien en fin og mollstemt høstkveld med et hint av regn i lufta. Kanskje på tur med hunden, kanskje på vei til butikken. Du ser en bil i det fjerne og du holder veiskulderen.
Lyset fra lyktene går som en morsekode, der bilen slanger seg forbi thujahekker og fartsdumper.
Det er en helt vanlig tur i støvlene og etterpå gleder du deg til å komme hjem. Men så, ganske uventet og helt ut av det blå, blir du påkjørt og drept. Takk for nå.
Svart.
Tomt.
Borte for alltid.
Et helt vanlig menneske kjørte i helt vanlig tempo på en helt vanlig gate på en helt vanlig dag. Sjåføren var edru, du var edru, alt var helt normalt.
Du så bilen på lang lang avstand.
Men bilen så ikke deg.
Føles jævlig unødvendig eller hva? Men sannheten er at alle vet at refleks hjelper i mørket, men færre enn 3 av 10 bruker det jevnlig. 7 av 10 er altså villige til å gamble med livet som innsats i mørket.
Samtidig viser tall fra Trygg Trafikk at nesten halvparten av alle bilister melder om at de nesten har kjørt på noen. Halvparten av oss! Og det er ikke de ravende fulle kjøtthuene man ser for seg, men helt vanlige folk. Deg og meg på en helt vanlig dag.
Men å se etter kølsvarte former på kølsvarte kvelder, er nesten beint umulig. Ser man ingenting, antar man at ingenting er der. Men ingenting er der og man antar at man ser dem. Det gjør man ikke.
Ved å droppe refleksen setter man eget og andres liv i fare, og det er så lett å gjøre noe med. Ingenting krever mindre innsats enn å øke sikkerheten langs veiene betraktelig: Bruk refleks!
Her skal jeg være såpass ærlig å innrømme at jeg faktisk er en av de IDIOTENE som til nå ikke har gått med refleks i mørket jevnlig. Jeg glemmer det, jeg tenker at jeg blir sett, jeg ser jo dem, jeg vet ikke hvor refleksen ligger, jeg skal bare ut en kjapp tur etc.
Til nå har det gått bra og det går jo oftest bra, helt til dagen det ikke gjør det lenger. Og det er faen ikke greit. Blir du påkjørt er det ikke bare deg selv det går utover, men alle du er glad i, sjåføren og hele hans/hennes familie.
Og nå som vi går inn i høysesongen for påkjørsler, vær så snill og gjør meg en tjeneste. Gjør deg selv en tjeneste, gjør sjåføren en tjeneste, gjør familie og venner en tjeneste:
I dag er det nøyaktig 5 år siden det første snøfallet den høsten. 5 år siden tiden sto stille. Det vet jeg, for det husker jeg godt.
Jeg sto i et sterilt rom og stirret ut. Utenfor var bygningsarbeidere i full gang med å restaurere et forfallent bygg. Jeg tok meg et lite minutt til å se ut på dem. Travelt frem og tilbake, og opp og ned. Hvite hjelmer og gule jakker på hele gjengen.
Plutselig skjedde det. Det første snøfnugget dalte fra himmelen.
Så et til. Og så en hel masse. Det var høstvinterens første snøfall, 16. oktober 2014.
Og jeg snudde meg rundt og jeg tok Christina i hånda. Hun var så sliten, så medtatt og så gåen. Hudfargen var illevarslende blek og faretruende flammende om hverandre, øynene var slitne og grå. Men hun var sterk. Grep hånden min og klemte til den knuste som knekkebrød. Hun som til vanlig er så liten, søt og tander, plutselig hadde hun overnaturlig styrke. Fysisk sterk, mentalt sterk – sterk som bare en fødende kvinne kan være.
Og den dagen kom lillesnupp. Vår første jente, vårt andre barn. Vakker som snøen som dalte, tøff som arbeiderne på taket.
Lignet litt på mamma, lignet litt på pappa, men aller mest på seg selv. Med mørkt hår på hodet og øyne så vakre at de kunne trollbinde en far. Fullkommen og nydelig fra første dag. Dagen da det snødde.
Grusen som knaser under skoene, beina som jobber i taktfast tempo, musikken som egger til kamp, solen som skinner og svetten som siler i strie strømmer. Å løpe er magisk! Hvorfor sa det plutselig stopp?
Tenkte jeg. I forrige uke.
Da vi var i Spania og jeg fikk lagt inn hele 4 løpeturer på én uke. Langs strandpromenaden, opp stupbratte bakker i rurale landsbyer og langs støvete spanske kjerreveier. Fantastisk! Komme hjem svett og god og føle seg som en million dollar.
Jeg elsker jo den følelsen! Likevel har det stoppet opp litt i det siste. En dårlig uke blir til to uker, og plutselig føler man ikke får å løpe likevel. Tenker at man vil, men terskelen blir høyere og høyere, og for hver dag som går, kryper skoene lenger og lenger inn i skohylla.
Og det er jo ikke så rart, for da jeg kom tilbake fra Spania innså jeg fort hvorfor det stopper opp. I Spania var det 30 grader og sol. Da vi kom hjem var det 3 grader og regn. Det gjør noe med gnisten.
Litt lettere å rive av seg skjorta og løpe i baris, fremfor å pakke seg inn i ullundertøy og fjellduk for å ta seg en liten tur rundt blokka.
Men heldigvis fikk jeg den uka i Spania, for det er noe med den følelsen når man kommer tilbake. Når man føler seg frisk og fresh som en nyåpnet avocado, klar for fight!
Og enda bedre blir det faktisk om man trosser fornuften og løper rett ut i møkkavær, for da har man ikke bare trent, men også beseiret værgudene!
Man har tatt tyren ved hornene og ikke latt seg stoppe – og da føles dusjen etterpå bare enda bedre!
Så takk til Spania for at du fikk meg ut i løpeskoene i helgen. Hadde ikke lyst, virkelig ikke, men jeg kan jo ikke la det norske været stoppe meg nå!
Og nå som jeg først har beseiret vær-frykten, kjenner jeg gløden og treningsgleden, og har skikkelig lyst til å holde det gående hele vinteren gjennom. Slaps, snø og søle – bring it on!
Sier jeg nå i hvert fall, men vi får se hvor tøff i trynet jeg er når værgudene skrur snøkanonen på fullt. Men i dag var det i hvert fall en stoooor seier å løpe en god runde i 3 grader og pissregn 😄
Jeg har lenge trodd at jeg var den eneste i denne familien som skulle ende opp med litt spesielle tatoveringer på kroppen, men rett før helgen overrasket Christina meg stort.
Jeg vet at hun har snakket om tatovering en stund, men jeg trodde ikke at hun faktisk kom til å gjennomføre det. Og det er helt greit, for rare tatoveringer er ikke for alle.
På onsdag hadde jeg tatoveringstime på formiddagen, men kvelden i forveien hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg skulle ta.
Litt på tull sa jeg: Jeg klarer ikke å bestemme meg, du skulle ikke bare tatt timen min i morgen, da?
Og overraskende nok svarte hun ja etter få sekunder. For i mange år har hun ventet, og da sjansen endelig bød seg var hun klar som et egg.
Motivet hadde hun bestemt seg for for en stund siden: En tegning som lillesnupp hadde med seg hjem fra barnehagen en dag.
En tegning hun hadde laget helt på egen hånd og stolt viste frem til oss da hun kom hjem. En tegning som umiddelbart smeltet både mamma- og pappahjertet.
Fredag ettermiddag sto jeg på kjøkkenet og lagde taco, da verdens stolteste smil kom inn døra. I armene bar hun på den store helten. Myten, helten, legenden: Brannbamsen Bjørnis!
Bjørnis er nemlig den store snakkisen i barnehagen om dagen. Han er stor, myk og kosete – og han lærer barn om brannsikkerhet. Brannbamsen Bjørnis blir med barna hjem på tur og bare en gang i året får de æren av å være vertskap for den kule bamsen.
Så når man først får Bjørnis på besøk, gjør man selvfølgelig så godt man kan for å vise ham den ære og respekt han fortjener. I går fikk han sitte ved bordet og spise taco fra egen tallerken, og da det var duket for Norske Talenter, fikk han både sjokoladekjeks og den beste plassen i sofaen.
Men å ha Bjørnis på besøk, handler selvfølgelig om mer enn bare smisking. Det handler også om brannsikkerhet. Så når Bjørnis kommer innom, oppfordres man til å gå over alt av brannsikringstiltak i huset. Telle antall røykvarslere, sjekke batteriene, avholde brannøvelser etc.
Jeg trodde vi hadde full kontroll på det der, men det var helt til den stolte Bjørnis-vertinnen avslørte at brannslukningsapparatene våre både er for gamle og for få! Det holder selvfølgelig ikke mål, så derfor gikk turen i dag rett til Jernia for å kjøpe nytt utstyr.
Barna krevde selvfølgelig at Bjørnis skulle være med, men følte ikke for å bære ham selv og ville heller løpe rundt som ville apekatter. Så for det aller meste gikk jeg rundt alene med en gigantisk kosebamse i armene.
Men det er greit. Jeg tar noen rare blikk for en god sak.
Så nå er brannsikkerheten ivaretatt og bamsen blid. Og bedre blir det!
For med Bjørnis følger det også en liten bok, der de andre familiene som har passet ham har skrevet ned hva de gjorde mens han var på besøk. Det er mange middager og kjøreturer til besteforeldre, for å si det sånn.
Og vet du, jeg er så takknemlig for at han oppdaget det der med brannslukningsapparatene, så i kveld, etter at Christina har dratt ut en tur og barna er lagt, skal Bjørnis og jeg ha en skikkelig guttekveld.
Ikke noe jobbprat og den slags, bare sparke av oss skoa, sette på en film, sprette en pose nachos og jekke et par rolige pils. Såpass har han fortjent.
Det er kanskje litt ufint å oute et flyselskap for én enkelt hendelse, for jeg skjønner at ting og tang kan gå galt på et fly, men det er måten dette ble håndtert på som får meg til å si: Fuck Ryanair.
For der satt vi: 2 voksne og 2 små på vei til høstferie i Spania. Den ene med godt over middels flyskrekk, de andre tre mest klare for bassenget. Nettbrett på fanget, matpakker i sekken, kjøpe litt kaffe fra tralla, så er vi i gang. Men rundt 20 minutter etter take-off begynte problemene.
Det startet som en metallisk lyd på en av de fremre radene, etterfulgt av en merkelig lukt. Som om noe brant. Ikke en lukt man er veldig klar for ombord på et fly. Sekundet senere så jeg noen trykke panisk på hjelpe-knappen i taket og kabinpersonalet kom til. De pratet litt, tilkalte mer personale, men så roet det seg. Sikkert ingenting, tenkte jeg.
Christina med sin flyskrekk var travelt opptatt med barna, så hun fikk det ikke med seg. Jeg ønsket ikke å alarmere henne for mye, men likevel tenkte jeg det var greit å informere henne, så jeg tok en rask oppdatering.
Lyd, lukt og urolighet noen rader fremover. Sikkert ingenting. OK, alt greit.
Vi rakk akkurat å vende hodet tilbake til bøker og strikketøy, da lyden kom igjen. Metall som skraper mot metall, som et slags sus gjennom flyet, etterfulgt av den brente lukten. Så spratt personer opp fra samme raden foran, ropte og veivet på personalet.
De ansatte kom til og denne gangen var de flere. Tittet opp i ventilasjonssystemet og åpnet bagasjeluken i taket. På dette tidspunktet begynte det å murre rundt om i flyet. Hva er galt?
De ansatte møtes helt foran i flyet og diskuterte heftig mens de gestikulerte hit og dit. Hadde noen fått et illebefinnende? Brant det? Måtte vi nødlande??
Plutselig styrter den ene til telefonen, ringer tydeligvis frem til pilot og co-pilot, og sier en hel masse med oppjaget stemme. På spansk. Ikke mulig å få med seg stort fra rad 19. Piloten kommer ut og går mellom radene mens han titter opp i bagasjeluker, vrir litt på ventilasjonsdyser og gliser med et smil falskere enn brunfargen til en gjennomsnittsblogger. Noe er helt innlysende galt.
På dette tidspunktet begynner stemningen i flyet å bli urolig. De fleste har fått med seg at noe er galt, men ingen informasjon blir gitt. Bare lyset som viser at vi skal beholde setebeltet på. Ikke forlat setet, ikke gjør noen ting, bare lat som at det ikke skriker i metall og at det lukter brent i flyet.
Lyden, lukten og panikken fra radene som tydeligvis sitter nærmest kilden gjentar seg. 2, 3, 4 ganger til. For hver gang blir det verre. Til slutt reiser en stor, norsk mann seg og ser nærmest vill ut i blikket.
“Føkk me, nå går vi ned”, tenkte jeg.
Jeg er normalt sett rolig som skjæra på tunet på flyet, men dette er første gangen jeg har blitt oppriktig redd. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg har ikke kontroll på situasjonen og INGEN INFORMASJON blir gitt. Ikke et jævla ord på calling-anlegget. Et fly fullt av voksne og barn, og ingen aner hva som skjer!
Takket være Ryanairs fiffige setereservasjonssystem er det også flere ungdommer som ikke sitter sammen med familien sin, og de snur seg urolig rundt med ekte frykt i blikket.
Og den foruroligende stillheten til personalet kombinert med det falske jævla smilet hjelper ikke stort det heller.
(kun illustrasjon, ikke den ekte typen)
Flere prøver å snakke til personalet, men de svarer oss ikke. En person noen rader bak meg, snakker høyt til den forbipasserende piloten på spansk og alt jeg får ut av det korte svaret hans er «frio». Kaldt.
Og ikke lenge etter forstår jeg hvorfor. Ventilasjonsanlegget skrus tydeligvis av og plutselig blir det bikkjekaldt i flyet. Folk trosser setebelte-lyset for å dra ned jakker og skjerf fra håndbagasjerommet. Vi stapper jakker og gensere rundt barna og håper det ordner seg.
Nå begynner stemningen i flyet å bli panisk. En eldre dame noen rader foran oss, trosser setebelte-påbudet og småløper frem til noen hun kjenner, for å prate. Hun ser desperat ut i blikket. Jeg snur meg til Christina og hun ser det på meg, før jeg sier noe.
Hva faen gjør vi om det bryter ut panikk? Nærmere 200 mennesker sitter og frykter for livet, men ingen får svar. Jeg kjenner selv at jeg begynner å få et hint av klaustrofobisk angst, men hva gjør vi om noen plutselig blir helt hysteriske? Jeg ser meg rundt i flyet og ser raskt opptil flere kandidater.
Jeg biter tennene sammen og prøver å holde roen, selv om hjertet holder 250 i puls. Helvete satan i faen, dette er ikke gøy.
Men etter en god stund med MEGET ANSPENT stemning, begynte ting endelig å roe seg. Flyet var iskaldt, men lyden og lukten var borte. Tydeligvis noe galt med ventilasjonsanlegget. Til slutt går setebelte-lyset av og jeg løper på do. Bakerst i flyet ser jeg noe rart. Jeg må til og med dobbeltsjekke for å se om det faktisk stemmer.
For der, side om side, sitter de ansatte og ser på Netflix på hver sin telefon. Løfter ikke en finger, gidder ikke engang se på meg der jeg står, sitter bare og glor som lobotomerte apekatter. I et fly fullt av livredde folk. Hva faen?!
På vei til setet mitt, går jeg forbi to stykker som prater om at det visstnok er streik blant de ansatte, men at de er pålagt å hjelpe til i en nødssituasjon. Først humrer jeg av det, men ikke lenge etter kommer en av kabinpersonalet forbi meg igjen. Denne gangen med hendene demonstrativt i kors foran seg og munnen på full geip. Hun ser dritsur ut der hun går mellom radene.
Vi prøver å spørre henne om hva som har skjedd, men hun dytter seg bare videre. Prater ikke med noen.
Jaha ja.
Når turbulensen setter inn rundt midtveis i flyvningen, føler jeg nesten lettelse, for det er tross alt normalt. Selvfølgelig ingen informasjon om at det kom turbulens heller. Sånt får vi tydeligvis bare finne ut av selv.
Til slutt kommer endelig vognen med mat og drikke ut. Puh, det må være et godt tegn. Denne pleier de å rulle ut etter en halvtimes tid, men nå har det gått nærmere 2 timer. Nå skal det bli godt med kaffe!
Men hvor mange av de anslagsvis fem som jobbet som kabinpersonale på flyvningen ble med på å selge mat og drikke til folk? 1. Én stusselig fyr gjorde hele jobben alene. Så hver gang han gikk tom for kaffe, måtte han frem og brygge mer. Tom for Pringles? Gå heeelt tilbake i flyet, hente potetgull og frem igjen.
Jeg måtte sjekke hva de andre drev med og gikk på do igjen. Jo da, de satt der de. Midt i noe jækla spennende på hver sin telefon.
Runden med mat og drikke pleier vel vanligvis å ta rundt 15 minutter eller noe, men alene brukte den ene ansatte som tydeligvis ikke var i service-streik nærmere 2 timer på jobben. Han hadde så vidt rukket å servere de siste måltidene, da flyet gikk ned for landing.
Rart. Ikke krise, men rart. Hvorfor jobbet han alene? Hvorfor satt de andre og gjemte seg bakerst i flyet? Hvorfor kom piloten ut? Hvorfor luktet det brent i hele flyet? Hvorfor ble det iskaldt? Og viktigst av alt: Hvorfor i satan i gatan sa de ikke ett jævla ord om alt dette til oss?!
Ikke at det er så fryktelig farlig lenger, for nå har vi landet – og landet på at vi aldri skal fly med Ryanair igjen. Jeg har sendt klage og venter på svar. Her burde noen legge seg langflate.
For streik eller ikke streik, motorproblemer eller hva søren det var – sånn behandler man faen ikke folk! Det er barn ombord, bekymrede foreldre, gamle mennesker, ungdommer som sitter alene og ingen vet hva som foregår. Er det forsvarlig?
Ja vel, så er det kanskje dritt å jobbe for Ryanair, men det driter jeg i. Man dropper ikke å informere folk i det som tilsynelatende var en nødssituasjon bare på prinsipielt grunnlag. Og det var ikke som om det var noe galt med lydanlegget, for det kom meldinger om at vi kunne gå av flyet bak da vi landet, og kapteinen takket for flyvningen og velkommen til Spania.
Så ja, Ryanair, takk for oss. Det kunne sikkert skjedd med et hvilket som helst annet flyselskap også, men jeg tror ikke det.
Jeg klager ikke på Ryanairs tjenester generelt, for jeg vet hva man får når man bestiller en reise med de folka der. Glemmer man å printe ut boardingkort, har en liten skrivefeil i bestillingen, litt for stor bagasje eller hundre andre småting, må man regne med å betale et saftig påslag for å få lov til å fly. Men det er greit. Det er Ryanair, det er bare sånn de tjener penger.
Men å fikle med folks frykt for døden ombord i et fly mange tusen meter over bakken, er faen ikke greit.
Nei vent…
Søren…
Når jeg tenker meg om så glemte jeg å krysse av for «JA, fortell meg gjerne hva som skjer når flyet brenner», vi bestilte ikke nødinformasjons-pakken og betalte faktisk heller ikke for hjelpsomt personale.
Enda godt flyet ikke gikk ned, for jeg hadde heller ikke betalt for ekstratjenester som oksygenmasker, flytevest og saltvannstillegg ved nødlanding i vann. Ja ja, da vet vi det til neste gang. Som om det blir noen neste gang.
Komme hjem etter en lang dag med aktiviteter. Pusse tenner, kjappa på. Av med klærne, på med pysjen, kom igjen, kjappa på!
Endelig få barna i seng og se at klokken så vidt er innafor.
Hoppe opp i senga for å lese litt og slappe av, og brått innse at konemor har skiftet på sengen. Nyvasket sengetøy som lukter et hint av blomstereng. Knaprer mildt når man drar i dyna, bretter seg rundt deg som en bjørneklem.
Finne frem en god bok og lese med et mykt og nysgjerrig barnehode på armen. To føtter spent i kryss mens pappa leser høyt fra boka. Lese litt og lese litt til, og så legge vekk boka, skru av lyset og småprate litt i mørket. Om dagen i dag, om dagen i morgen. Tanker og drømmer, store og små.
Småprate litt til mørket blir mørkere og man plutselig våkner. Ved siden av går pusten taktfast, rolig, tungt og trygt. Så sovnet vi begge to i kveld.
Snike seg lydløst ut av rommet og ikke ane om klokken er ni eller ti. Om morgenen eller kvelden. Eller hvilken dag det er.
Og i det man lister seg ut på kattepoter, varm, forvirret, trøtt og fortumlet, snur man seg en siste gang for å se det lille barnefjeset sove søtt. Med et hint av et smil i munnviken. Vite at man var der for dem i dag også. Nok en dag med utfordringer og glede. Bekymring og erfaring. Læring og belønning. Nok en dag i boks. Vi foreldre er de heldigste folka i verden.
Så der satt vi. Midt på flyplassen med tid til overs. Pappa var sulten og kjøpte seg en sandwich. Fire slappe brødblingser med tørre baconskiver og en halvhjertet tomat. Til samme kilopris som kvalitetskokain. Det var ran på høylys dag, men samme det, når pappa er sulten, må pappa få mat.
Med enda en times ventetid før fire timers flytur før norsk jord og biltur, ville hver smule gjelde.
For en stressa pappa er ikke mye å skrive hjem om, men en sulten og stressa pappa på en flyplass kan fort bli både vonbroten og sur, og en mannevond pappa er det siste man ønsker å ha på et fly. Så, kom igjen, bacon sandwich, utfør dine mirakler.
Tenkte jeg. Men to biter uti skjedde det som ikke skal skje. En spesielt rebelsk skive bacon ålet seg ut fra mellom brødlagene, hang seg fast i en tann og ble med opp fra sandwichen. Endelig ute av fangenskapet, kastet den seg mot frihet som en flått etter dyrepels, mellomlandet på flyplassbenken og deiset i gulvet med et klask.
Jeg så på den.
Den så på meg.
Hvorfor måtte du?! 😩
Jeg rev den opp så fort jeg kunne og snappet den til meg før Christina så noe. 3 sekunder maks. Godt innenfor den famøse 5-sekundersregelen. Så egentlig innafor. Men.. kan jeg spise den?
Jeg legger merke til at damen som sitter på benken vis a vis meg, holder et halvt øye på meg mens hun liksom-leser et magasin. Hun vet. Hun vet og venter. Hadde dette vært kjøkkengulvet hjemme, hadde jeg ikke vært i tvil. Men dette er en internasjonal flyplass. Baconbiten kunne like gjerne landet på dosetet.
Men jeg er sulten. Bli lagt i jern på flyet fordi man prøvde å spise seg vei gjennom metallvognen med mat eller bruke de neste 3 ukene på do med 17 ulike typer salmonella? Vanskelig dilemma. Spise eller ikke spise?
Jeg vet hva jeg ville valgt, men denne gangen valgte jeg det motsatte. For innen jeg rakk å agere, hadde Christina fått øynene opp for hva som hadde skjedd, og var i ferd med å skje, og hun ga meg blikket. Du vet, det blikket som sier: Én bit av det pålegget og du forblir ukysset de neste 20 årene.
Så farvel, vakre baconbit, vår kjærlighet skulle aldri bli 😢❤️🥓
// Gjelder 5-sekundersregelen også på flyplasser eller går mistet pålegg rett i bio?
Hva ville du gått for? Kommentarer mottas med takk 😄
