I dag er det nøyaktig 5 år siden det første snøfallet den høsten. 5 år siden tiden sto stille. Det vet jeg, for det husker jeg godt.

Jeg sto i et sterilt rom og stirret ut. Utenfor var bygningsarbeidere i full gang med å restaurere et forfallent bygg. Jeg tok meg et lite minutt til å se ut på dem. Travelt frem og tilbake, og opp og ned. Hvite hjelmer og gule jakker på hele gjengen.

Plutselig skjedde det. Det første snøfnugget dalte fra himmelen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så et til. Og så en hel masse. Det var høstvinterens første snøfall, 16. oktober 2014.

Og jeg snudde meg rundt og jeg tok Christina i hånda. Hun var så sliten, så medtatt og så gåen. Hudfargen var illevarslende blek og faretruende flammende om hverandre, øynene var slitne og grå. Men hun var sterk. Grep hånden min og klemte til den knuste som knekkebrød. Hun som til vanlig er så liten, søt og tander, plutselig hadde hun overnaturlig styrke. Fysisk sterk, mentalt sterk – sterk som bare en fødende kvinne kan være.

Og den dagen kom lillesnupp. Vår første jente, vårt andre barn. Vakker som snøen som dalte, tøff som arbeiderne på taket.

Lignet litt på mamma, lignet litt på pappa, men aller mest på seg selv. Med mørkt hår på hodet og øyne så vakre at de kunne trollbinde en far. Fullkommen og nydelig fra første dag. Dagen da det snødde.

// Gratulerer med dagen, jenta mi ❤️🎉