Komme hjem etter en lang dag med aktiviteter. Pusse tenner, kjappa på. Av med klærne, på med pysjen, kom igjen, kjappa på!
Endelig få barna i seng og se at klokken så vidt er innafor.
Hoppe opp i senga for å lese litt og slappe av, og brått innse at konemor har skiftet på sengen. Nyvasket sengetøy som lukter et hint av blomstereng. Knaprer mildt når man drar i dyna, bretter seg rundt deg som en bjørneklem.
Finne frem en god bok og lese med et mykt og nysgjerrig barnehode på armen. To føtter spent i kryss mens pappa leser høyt fra boka. Lese litt og lese litt til, og så legge vekk boka, skru av lyset og småprate litt i mørket. Om dagen i dag, om dagen i morgen. Tanker og drømmer, store og små.
Småprate litt til mørket blir mørkere og man plutselig våkner. Ved siden av går pusten taktfast, rolig, tungt og trygt. Så sovnet vi begge to i kveld.
Snike seg lydløst ut av rommet og ikke ane om klokken er ni eller ti. Om morgenen eller kvelden. Eller hvilken dag det er.
Og i det man lister seg ut på kattepoter, varm, forvirret, trøtt og fortumlet, snur man seg en siste gang for å se det lille barnefjeset sove søtt. Med et hint av et smil i munnviken. Vite at man var der for dem i dag også. Nok en dag med utfordringer og glede. Bekymring og erfaring. Læring og belønning. Nok en dag i boks. Vi foreldre er de heldigste folka i verden.
// Lykken er enkel å finne med barn i hus ❤️