Brann, streik og panikk – dette er flyturen fra helvete.

I høstferien dro vi til Spania for å feire mine foreldres gullbryllup, men flyturen var alt annet enn hyggelig.

Det er kanskje litt ufint å oute et flyselskap for én enkelt hendelse, for jeg skjønner at ting og tang kan gå galt på et fly, men det er måten dette ble håndtert på som får meg til å si: Fuck Ryanair.

For der satt vi: 2 voksne og 2 små på vei til høstferie i Spania. Den ene med godt over middels flyskrekk, de andre tre mest klare for bassenget. Nettbrett på fanget, matpakker i sekken, kjøpe litt kaffe fra tralla, så er vi i gang. Men rundt 20 minutter etter take-off begynte problemene.

Det startet som en metallisk lyd på en av de fremre radene, etterfulgt av en merkelig lukt. Som om noe brant. Ikke en lukt man er veldig klar for ombord på et fly. Sekundet senere så jeg noen trykke panisk på hjelpe-knappen i taket og kabinpersonalet kom til. De pratet litt, tilkalte mer personale, men så roet det seg. Sikkert ingenting, tenkte jeg.

Christina med sin flyskrekk var travelt opptatt med barna, så hun fikk det ikke med seg. Jeg ønsket ikke å alarmere henne for mye, men likevel tenkte jeg det var greit å informere henne, så jeg tok en rask oppdatering.

Lyd, lukt og urolighet noen rader fremover. Sikkert ingenting. OK, alt greit.

Vi rakk akkurat å vende hodet tilbake til bøker og strikketøy, da lyden kom igjen. Metall som skraper mot metall, som et slags sus gjennom flyet, etterfulgt av den brente lukten. Så spratt personer opp fra samme raden foran, ropte og veivet på personalet.

De ansatte kom til og denne gangen var de flere. Tittet opp i ventilasjonssystemet og åpnet bagasjeluken i taket. På dette tidspunktet begynte det å murre rundt om i flyet. Hva er galt?

De ansatte møtes helt foran i flyet og diskuterte heftig mens de gestikulerte hit og dit. Hadde noen fått et illebefinnende? Brant det? Måtte vi nødlande??

Plutselig styrter den ene til telefonen, ringer tydeligvis frem til pilot og co-pilot, og sier en hel masse med oppjaget stemme. På spansk. Ikke mulig å få med seg stort fra rad 19. Piloten kommer ut og går mellom radene mens han titter opp i bagasjeluker, vrir litt på ventilasjonsdyser og gliser med et smil falskere enn brunfargen til en gjennomsnittsblogger. Noe er helt innlysende galt.

På dette tidspunktet begynner stemningen i flyet å bli urolig. De fleste har fått med seg at noe er galt, men ingen informasjon blir gitt. Bare lyset som viser at vi skal beholde setebeltet på. Ikke forlat setet, ikke gjør noen ting, bare lat som at det ikke skriker i metall og at det lukter brent i flyet.

Lyden, lukten og panikken fra radene som tydeligvis sitter nærmest kilden gjentar seg. 2, 3, 4 ganger til. For hver gang blir det verre. Til slutt reiser en stor, norsk mann seg og ser nærmest vill ut i blikket.

“Føkk me, nå går vi ned”, tenkte jeg.

Jeg er normalt sett rolig som skjæra på tunet på flyet, men dette er første gangen jeg har blitt oppriktig redd. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg har ikke kontroll på situasjonen og INGEN INFORMASJON blir gitt. Ikke et jævla ord på calling-anlegget. Et fly fullt av voksne og barn, og ingen aner hva som skjer!

Takket være Ryanairs fiffige setereservasjonssystem er det også flere ungdommer som ikke sitter sammen med familien sin, og de snur seg urolig rundt med ekte frykt i blikket.

Og den foruroligende stillheten til personalet kombinert med det falske jævla smilet hjelper ikke stort det heller.

(kun illustrasjon, ikke den ekte typen)

 

Flere prøver å snakke til personalet, men de svarer oss ikke. En person noen rader bak meg, snakker høyt til den forbipasserende piloten på spansk og alt jeg får ut av det korte svaret hans er «frio». Kaldt.

Og ikke lenge etter forstår jeg hvorfor. Ventilasjonsanlegget skrus tydeligvis av og plutselig blir det bikkjekaldt i flyet. Folk trosser setebelte-lyset for å dra ned jakker og skjerf fra håndbagasjerommet. Vi stapper jakker og gensere rundt barna og håper det ordner seg.

Nå begynner stemningen i flyet å bli panisk. En eldre dame noen rader foran oss, trosser setebelte-påbudet og småløper frem til noen hun kjenner, for å prate. Hun ser desperat ut i blikket. Jeg snur meg til Christina og hun ser det på meg, før jeg sier noe.

Hva faen gjør vi om det bryter ut panikk? Nærmere 200 mennesker sitter og frykter for livet, men ingen får svar. Jeg kjenner selv at jeg begynner å få et hint av klaustrofobisk angst, men hva gjør vi om noen plutselig blir helt hysteriske? Jeg ser meg rundt i flyet og ser raskt opptil flere kandidater.

Jeg biter tennene sammen og prøver å holde roen, selv om hjertet holder 250 i puls. Helvete satan i faen, dette er ikke gøy.

Men etter en god stund med MEGET ANSPENT stemning, begynte ting endelig å roe seg. Flyet var iskaldt, men lyden og lukten var borte. Tydeligvis noe galt med ventilasjonsanlegget. Til slutt går setebelte-lyset av og jeg løper på do. Bakerst i flyet ser jeg noe rart. Jeg må til og med dobbeltsjekke for å se om det faktisk stemmer.

For der, side om side, sitter de ansatte og ser på Netflix på hver sin telefon. Løfter ikke en finger, gidder ikke engang se på meg der jeg står, sitter bare og glor som lobotomerte apekatter. I et fly fullt av livredde folk. Hva faen?!

På vei til setet mitt, går jeg forbi to stykker som prater om at det visstnok er streik blant de ansatte, men at de er pålagt å hjelpe til i en nødssituasjon. Først humrer jeg av det, men ikke lenge etter kommer en av kabinpersonalet forbi meg igjen. Denne gangen med hendene demonstrativt i kors foran seg og munnen på full geip. Hun ser dritsur ut der hun går mellom radene.

Vi prøver å spørre henne om hva som har skjedd, men hun dytter seg bare videre. Prater ikke med noen.

Jaha ja.

Når turbulensen setter inn rundt midtveis i flyvningen, føler jeg nesten lettelse, for det er tross alt normalt. Selvfølgelig ingen informasjon om at det kom turbulens heller. Sånt får vi tydeligvis bare finne ut av selv.

Til slutt kommer endelig vognen med mat og drikke ut. Puh, det må være et godt tegn. Denne pleier de å rulle ut etter en halvtimes tid, men nå har det gått nærmere 2 timer. Nå skal det bli godt med kaffe!

Men hvor mange av de anslagsvis fem som jobbet som kabinpersonale på flyvningen ble med på å selge mat og drikke til folk? 1. Én stusselig fyr gjorde hele jobben alene. Så hver gang han gikk tom for kaffe, måtte han frem og brygge mer. Tom for Pringles? Gå heeelt tilbake i flyet, hente potetgull og frem igjen.

Jeg måtte sjekke hva de andre drev med og gikk på do igjen. Jo da, de satt der de. Midt i noe jækla spennende på hver sin telefon.

Runden med mat og drikke pleier vel vanligvis å ta rundt 15 minutter eller noe, men alene brukte den ene ansatte som tydeligvis ikke var i service-streik nærmere 2 timer på jobben. Han hadde så vidt rukket å servere de siste måltidene, da flyet gikk ned for landing.

Rart. Ikke krise, men rart. Hvorfor jobbet han alene? Hvorfor satt de andre og gjemte seg bakerst i flyet? Hvorfor kom piloten ut? Hvorfor luktet det brent i hele flyet? Hvorfor ble det iskaldt? Og viktigst av alt: Hvorfor i satan i gatan sa de ikke ett jævla ord om alt dette til oss?!

Ikke at det er så fryktelig farlig lenger, for nå har vi landet – og landet på at vi aldri skal fly med Ryanair igjen. Jeg har sendt klage og venter på svar. Her burde noen legge seg langflate.

For streik eller ikke streik, motorproblemer eller hva søren det var – sånn behandler man faen ikke folk! Det er barn ombord, bekymrede foreldre, gamle mennesker, ungdommer som sitter alene og ingen vet hva som foregår. Er det forsvarlig?

Ja vel, så er det kanskje dritt å jobbe for Ryanair, men det driter jeg i. Man dropper ikke å informere folk i det som tilsynelatende var en nødssituasjon bare på prinsipielt grunnlag. Og det var ikke som om det var noe galt med lydanlegget, for det kom meldinger om at vi kunne gå av flyet bak da vi landet, og kapteinen takket for flyvningen og velkommen til Spania.

Så ja, Ryanair, takk for oss. Det kunne sikkert skjedd med et hvilket som helst annet flyselskap også, men jeg tror ikke det.

Jeg klager ikke på Ryanairs tjenester generelt, for jeg vet hva man får når man bestiller en reise med de folka der. Glemmer man å printe ut boardingkort, har en liten skrivefeil i bestillingen, litt for stor bagasje eller hundre andre småting, må man regne med å betale et saftig påslag for å få lov til å fly. Men det er greit. Det er Ryanair, det er bare sånn de tjener penger.

Men å fikle med folks frykt for døden ombord i et fly mange tusen meter over bakken, er faen ikke greit.

Nei vent…

Søren…

Når jeg tenker meg om så glemte jeg å krysse av for «JA, fortell meg gjerne hva som skjer når flyet brenner», vi bestilte ikke nødinformasjons-pakken og betalte faktisk heller ikke for hjelpsomt personale.

Enda godt flyet ikke gikk ned, for jeg hadde heller ikke betalt for ekstratjenester som oksygenmasker, flytevest og saltvannstillegg ved nødlanding i vann. Ja ja, da vet vi det til neste gang. Som om det blir noen neste gang.

Fuck Ryanair.