Et raskt søk avslørte hva som er viktigst i livet mitt for tiden 😆
Har du noen gang googlet deg selv? Det er ganske rart. Plutselig dukker det opp gamle håndballkamper du spilte for 20 år siden eller en skoleavslutning du ikke er superstolt av.
Hver gang jeg får meg ny telefon, mac eller andre elektroniske innretninger som ikke enda er blitt logget på noen kontoer, gjør jeg noe moro. Stikker innom Google og søker opp “Pappahjerte”.
Da kommer en liste over de tingene folk flest søker etter når de leter opp Pappahjerte på google.
Og i dag var jeg nysgjerrig. Hva dukker opp øverst på lista? Er det Christina? Er det barna?
Før har det vært ting som:
“Pappahjerte barn alder”
“Pappahjerte Bloggerne”
“Pappahjerte lønn”
Men etter dagens søk må jeg si at NÅ begynner vi å snakke her. Dere forstår meg virkelig og hva som faktisk er viktigst i livet mitt for tiden 😂
I det siste har kompisene stått høyt i kurs hos 7-åringen. Spille fotball på løkka, samle Pokemons og snakke om ting som pappa ikke kan noe om. Og jeg skjønner greia. Kompiser er kompiser, pappa er pappa.
Men for noen dager siden lastet vi ned et spill på barnas Nintendo Switch. Et spill en av kompisene har, som visstnok skulle være skikkelig kult.
The legend of Zelda: Breath of the wild.
Riktignok 12-årsgrense, men jeg tenkte jeg kunne prøve det først og godkjenne. 1 minutt uti og pappa godkjenner. Gir fra seg kontrollen, går og gjør noe annet.
Etter en halvtimes tid kommer pappa tilbake for å prøvespille litt. 7-åringen har allerede rukket å bli bedre enn jeg noensinne kommer til å bli. Skjønner alle knappene, vet hvor han skal, jobber som en proff.
Men jeg er gammel gamer, gi meg kontrollen, så skal jeg vise deg hvordan det skal gjøres. Sier pappa. Og ødelegger først det beste sverdet hans, før jeg kaster det andre på havet.
Guttungen rister oppgitt på hodet.
Pappa.
Er.
Håpløs.
Jeg kjenner at jeg blir litt skuffet selv. Skytespill, bilspill, fotball og krig, det har alltid vært min greie. Nå har jeg tydeligvis mistet det. Jeg som alltid var en fryktet fiende på slagmarken, nå ser guttungen på meg som om jeg har tisset på meg.
Flaut, pappa. Pinlig.
Så går jeg min vei. Hodet senket. I skam.
Men det går ikke lang tid før han roper på meg. Trenger litt hjelp likevel. For det er én ting jeg kan som han ikke kan: Engelsk.
Så nok en gang får jeg plass i sofaen, men denne gangen som tolk. Han spiller, jeg oversetter, grei avtale det. Kan ikke risikere at flere sverd går på sjøen.
Så vi jobber oss gjennom landskapet og nedkjemper både fiender og trøblete engelske ord. Sammen. Vår nye, rare hobby.
Men så, plutselig og helt uventet, møter vi et monster så stort og skummelt og vanskelig at guttungen umiddelbart innser at han er sjanseløs. Dette beistet lar seg ikke beseire, slaget er tapt.
Da innser jeg det: Dette er min sjanse. Endelig kan jeg ta æren tilbake og gjøre opp for det der med sverdet.
Så jeg river til meg håndkontrollen, heiser sverdet og løper rett mot det gigantiske utysket. Jeg taper igjen og igjen, men nekter å gi meg. Og for hver gang jeg taper, lærer jeg noe nytt. Til slutt skjønner jeg hvordan kampen kan vinnes.
Angriper nådeløst, hopper unna motangrep, bytter våpen, finner nye, jobber som en helt. Og til slutt deiser det store monsteret i bakken med et digert brak. Pappa står seirende tilbake.
Guttungen ser på meg med et blikk som om han har møtt Elvis. Sjokk og vantro. Geipen hengende helt nede på gulvet. Pappa..?
Han kan ikke tro det. Pappa, den dårligste spilleren han vet om, er flinkere enn alle han kjenner. Pappa har klart det umulige. Pappa er best i verden.
/ Og vips så var pappa plutselig litt kul likevel 🤓👍
Endelig er påsken i gang og det betyr én ting: På tide å fylle huset med all slags merkelig påskepynt som barna har laget.
For hvert år på skolen og i barnehagen, lager de nye pyntegjenstander til påske som barna får ha med seg hjem. Og det er så herlig, for de lager så mye fint!
Det er påskekyllinger i alle regnbuens farger, og eggekartonger med mer glitter og staffasje enn hele Eurovision til sammen. Det er ispinner, isoporkuler, filtbiter, egg og fjær og en drøss med andre forbruksartikler som forvandles til sjarmerende påskepynt. Her snakker vi gjenbruk i verdensklasse!
Korte turer, lange turer, spaserturer, fjellturer, skitur, biltur, faltur-iltur-altur-a: en saftig nistepakke er god å ha!
For en påsketur trenger ikke være en syv dagers marsj over fjellet. Det trenger ikke være en polekspedisjon for historiebøkene, det må ikke være hele slekta samlet i en nedsnødd hytte på vidda.
Det kan også være noe mye mindre. Bare en tur i skogen for å nyte den friske luften og se hva som gjemmer seg bak trærne.
Men enten man sæler på for å krysse Norge på langs, eller holder seg så nærme huset at man fortsatt får inn trådløs-signalene fra stua – er det én ting som gjelder: Det blir alltid en fin tur med nistemat på lur 😊
Det fikk vi erfare da vi la ut på en koselig liten skogstur i helgen. Ikke lange biten og ikke verre terreng enn at det lot seg forsere med barnevogn, men for de litt større barna var det mer enn tur nok.
Og som alltid når man er ute i guds frie, er det bare et spørsmål om tid før tursulten setter inn. Trenger ikke være ulvehunger, bare et lite sug i magen. Hadde smakt med en kaffe og en brødbit nå. Kanskje noe godt til barna?
Og når beina svikter, barna får hengemunn og rumpa leter etter nærmeste benk eller stubbe, da er det fint å ha noe godt på lur i sekken 😉
Til turen hadde vi smurt med oss en hel gjeng med saftige, ferske og fristende Polarbrød. Noen med en fristende symfoni av deilig pålegg – salami, salat, agurk, ost og paprika. Andre bare med brunost. Og smør.
Digg!
Vi hadde også med drikke, og litt frukt, bær og hundekjeks (alle skal få).
Og plutselig, helt ut av det blå, dukket det jaggu opp et skattekart også! Hvor i all verden kom det fra??
Barna ble i ekstase og løp av gårde sammen med mamma (som hadde en avslørende kulepenn stikkende opp av baklomma) 😉
Ingen påsketur uten påskeegg 🐣
Selvfølgelig kan man fint klare seg uten mat på korte turer, men det gjør liksom noe med turgleden for både store og små når man kan friste med litt niste.
Opp av sekken fisker man frem litt deilig mat og drikke, og brått kommer både gleden, moralen og smilene frem.
Til nistematen brukte vi familiefavorittene Flerkorn og Havre fra Polarbrød. Smaksrikt og saftig brød for hele familien, ferskt og fristende, og uten hele korn.
Stalltips: Oppbevar Polarbrød i fryseren, smør på skivene i frossen tilstand og la dem tine i sekken, så er de maksimalt ferske og fristende når stubben kaller og kaffekanna fiskes opp av ryggsekken.
Med mindre en eller annen idiot har glemt igjen kaffekanna hjemme da..
VINN KNALLFIN MATBOKS!
Skal du på tur i påsken og er klar for en kliss ny matboks?
Legg igjen en kommentar med e-postadressen din, så trekker jeg 5 heldige vinnere av en knallfin matboks fra Polarbrød.
Lett som en fjær, kan motstå en hær og beskytter maten fra å bli most i sekken. Smart!
Lykke til 👍
/ Det blir alltid en fin tur med nistemat på lur 🥪😊
Man skulle jo tro det holdt å se hverandre hver kveld. Prate i bilen på vei til butikken eller ute i hagen i helgene. Eller når vi synker ned i sofaen og ligger som to pølser i brød og slapper av.
Og spesielt siden vi jobber sammen også. Hver eneste dag. Fra morgenkaffen til tekoppen om kvelden, vi er rundt hverandre stort sett hele tiden.
Og på sengekanten før nattinatt, selvfølgelig. Prater litt om hva som har skjedd i løpet av dagen og hva vi ser frem til i morgen. Selv om vi egentlig vet alt det der fra før.
Kjenner hverandre og hverandres liv, som om vi var hverandres bukselomme.
Likevel, til tross for alt vi gjør sammen, velger vi å bruke ytterligere en times tid i uka på å spille inn podcast sammen.
Bare oss to i et lite rom, med en mikrofon og to harde stoler.
Sitter der og skravler. Ler og koser oss glugg.
Byr på historier fra barndommen, tar opp ting som har skjedd, overrasker hverandre og prater litt om alt. Tanker, følelser, gleder og bekymringer. Og jeg digger det!
Man skulle jo tro at etter over 8 år klint oppå hverandre som sild i tønne, skulle vi både gått litt lei og i hvert fall vært tomme for ting å prate om. Men nei da!
Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for begge, men jeg får rett og slett ikke nok av den bittelille kona mi. Og det er ganske utrolig, for jeg mener det er mye sannhet i ordtaket: Gjester er som fisk – de begynner å stinke etter tre dager.
For uansett hvem man er sammen med, så blir man liksom ganske fort ganske mett. Det kan være venner, familie eller Kong Harald selv. Etter tre dager er det mer enn nok.
8 år.
Snart 3000 dager.
Og enda vil jeg ha mer.
Kanskje har vi faktisk podcasten å takke for dette. For etter at vi begynte med faste, ukentlige sendinger, har vi liksom hatt det bedre enn noen gang før. Kanskje er det fordi vi én gang i uka, setter oss ned og prater sammen i inntil en time. Tømmer oss for tanker, gleder og frustrasjoner.
Det er parterapi på lavt nivå og det føles bra. Vi ser hverandre og kan være bare oss to. Og noen tusen lyttere da, men man glemmer liksom det.
Og det slår meg at alle par burde hatt en podcast sammen. En trygg boble der man bare kan prate, lytte og trives i tospannet. Det gjør i hvert fall jeg ❤️
Så der står jeg og ser på at du springer i vei. Spretter opp på en benk, snur deg og vinker, før du hopper ned og runder hjørnet. I skolens verden nå. En verden full av kompiser, lek og ting som er kult.
Jeg husker jeg var han kule en gang i tiden. Hele verden surret liksom rundt meg som et selvforklarende midtpunkt. Mamma, pappa og eldre søsken var jo bare støttespillere i min verden. De var jo bare voksne. De hadde kjedelige jobber og etablerte liv.
Det var liksom jeg som var i kjernen av alt som var moro. Det var jeg som var med på det kule.
I hvert fall følte jeg det sånn da. Og sånn føler jeg det vel fortsatt. Bare med deg nå. Det er din verden jeg ser på. Fra utsiden.
En verden med så mye nytt og rart. Vente spent på hvert nye år som venter. Ungdomstid, kviser, forvirring, drømmer, håp og forventning.
Hele livet foran seg som et åpent hav med uutforskede muligheter.
Mens pappa står og vinker til refleksen på ryggen. Du har for lengst satt fokuset på nye ting. Kompiser nå. Fotball, lek og moro. Omgitt av gode venner. Mamma og pappa betyr ingenting før etter skoleslutt.
Og det er rart å ikke være stjerna som planetene kretser rundt. Rart, men også fantastisk, for det gir meg all tid i verden til å følge med fra sidelinjen.
Heie deg videre og lose deg gjennom de rare årene som venter. Og jeg gleder meg til å følge deg gjennom alt. Fra fotball og fortnite, til smugrøyking og rektors kontor.
Mamma og pappa har vært gjennom alt det der, og nå gleder vi oss til å følge dere. Men det er rart. Det var en tid da avskjeden om morgenen var det verste du visste. Nå starter liksom ikke dagen din før vi sier ha det. Og pappa står igjen og vinker. Til refleksen på ryggen.
For i dag hadde jeg en sånn dag. Du vet, en sånn klassisk drittdag.
Kroppen var sur og stresset, og hodet løp runder rundt seg selv. Jeg hadde ørten ting på blokka, men selv med masse å gjøre, fikk jeg ikke gjort noe som helst.
Se for deg to tannhjul som bare smeller taggene mot hverandre. Klikker ikke på plass, bare stanger mot hverandre som to irriterte geitebukker.
Jeg prøvde å roe meg ned, ta en ekstra kaffe, legge bort macen, strekke litt på beina, men ingenting hjalp. Satt bare og stirret på innboksen og så at klokka tikket av sted.
Etter hvert som tiden går og man fortsatt ikke får gjort noe, blir man bare sur og frustrert. Arbeidsoppgavene hoper seg opp, humøret går i bakken og man klarer ikke å ta kontroll over stresset.
Typisk en sånn dag man bare har lyst til å kaste pc-en ut av vinduet og rømme til skogs.
Og på sånne dager, mot all logikk, er det bare én ting som hjelper: Frisk luft!
Det er helt sprøtt, men klok av skade har jeg innsett at når ingenting går veien og jeg sitter fast i en sånn uproduktiv stange-hodet-i-veggen, stress-modus, er det bare å legge vekke alt og løpe seg en tur. Gjerne i lunsjen, rett etter jobb eller mens Christina lager middag.
Trenger ikke være langt, trenger ikke gå fort, kan også være bare en rask liten spasertur.
For det er noe med den friske lufta, følelsen av å få i gang kroppen, kjenne svette piple og rense hodet for gammelt gruff. Først føles det som galskap, for å legge ut på løpetur føles som det siste jeg har tid til, men det tar aldri mange minuttene før den kaotiske ballen av sammenviklede tanker begynner å rette seg ut i klare linjer.
Det er som om hjernen får seg en forfriskende kalddusj og plutselig tenker klarere.
Selvfølgelig! Jeg må jo bare gjøre ditt først, så tar jeg datt etterpå og så løser jeg resten etterpå. Der man før så bare problemer, så man plutselig muligheter og går løs på oppgaven med friskt mot og glød. Og det funker hver gang!
Så prøv det neste gang du står fast. Legg vekk alt annet og ta deg en løpetur. Eller en spasertur. Eller bare skru av pc-en og trekk frisk luft på balkongen i noen minutter.
Hva du gjør blir helt opp til deg og hva du har tid til, men for meg er det ingenting som gjør bedre for et fastkjørt hode enn 30 minutter i guds frie, med musikk på ørene og motvind i fleisen 😊
I helgen skulle vi for første gang passe barnas kule lille fetter fra Nøtterøy. 3 måneder gammel og klar for å smelte onkel og tantes hjerter.
Men hvordan ville det bli å gå fra 2 til 3 barn? Ville det superduper-enkelt fordi vi har vært gjennom dette to ganger fra før, eller mer som å gå tur med en grevling i bånd?
Vel.. Det viste seg fort at jeg har glemt stort sett alt fra livet som babyfattern. Så til de grader at jeg virkelig ikke kan forstå at vi har gått gjennom hele TO babyperioder.
Man skulle jo tro at for en mann som har fått to små apekatter fra fødestua til skolebenken, skulle klare å håndtere en tredje baby i blinde. Men nei da!
For hvordan var det der med leggerutiner? Skal han sove allerede? Skal han ha mat NÅ? Men han spiste jo for bare.. ja, hvor lenge var det siden egentlig? Og hvor mye klær burde han ha på seg for å ligge i vogna?
Først føltes det som å kjøre sikksakk ned slalomløypa med en klump gelé i hendene, men ganske raskt begynte vi å finne rytmen. Kunne forutsi når han kom til å bli trøtt, stå klar med oppvarmet melk som tjenerskapet på et slott og time døgnrytmen hans med vår.
Om en halvtime skal han sove, da kan vogna stå i skyggen mens vi jobber litt i hagen.
Brått var vi som et velsmurt maskineri. Ikke noe å tenke på, vi er de fødte trebarnsforeldre. Alltid et lite steg foran – paw patrol har full kontroll!
Som også besvarte to spørsmål vi lenge har lurt på: Begynte det å kile litt i eggstokkene? Jepp. Hadde vi klart å holde styr på én til? Absolutt. Lett! Hvorfor bare én? Vi tar to-tre i samme slengen, dette gikk jo som smurt!
Tenkte jeg..
Men det var før jeg våknet i dag tidlig og så at hele huset fortsatt sto på hodet fra i går. Leker lå strødd, rester av barnas kveldsmat sto fortsatt fremme, og kjøkkenet så ut som det hadde blitt haste-stengt av Mattilsynet.
Dessuten hadde vi vært så travle med det lille nurket og alt vi skulle holde styr på, at vi helt glemte å dra på butikken. Vi hadde derfor verken frokost til gjestene som lå nede og sov, eller mat til middagen vi hadde invitert til.
Men hey, vi hadde kost oss glugg med Lille-J hele dagen, han hadde fått rene bleier og melk på bestilling, og det er tross alt det viktigste ❤️
/ …men kanskje ikke de fødte trebarnsforeldre da 😆
Så der satt jeg altså. Helt plutselig på bakrommet i NRKs lokaler i Trondheim, sammen med mannen, myten, legenden: Programleder Thomas Felberg.
Det som bare dagen i forveien så ut til å bli en helt vanlig gjennomsnittsfredag i heimen, hadde plutselig blitt til gratis flybilletter, ventende taxi, egen prosjektleder, sminkør, backstage, publikum og TV-tid.
Sånn er det å være venn med Line Victoria ”Supporterfrue”. Rare, uventede ting ligger alltid rundt neste sving. For hun hadde blitt spurt om å være med på Tidsbonanza, og på spørsmål om det var noen hun hadde lyst til å ta med, gikk tankene til yours truly.
Det fortalte hun selvfølgelig ikke til meg, men inngikk en hemmelig pakt med Christina om å få med meg på programmet uten at jeg var klar over det, haha!
Og det er jeg så utrolig glad for, for DET VAR SÅ GØY!!
I timene før sending satt vi på bakrommet og pratet og lo med programlederen og de andre to gjestene, Sandeep Singh og Yousef Hadaoui.
Så da det endelig var tid for å gå i studio foran publikum og full baluba, var vi liksom så godt kjent og hadde så god kjemi at vi bare fortsatte praten som vanlig, uten å egentlig tenke over at vi ble filmet. Og det var altså så moro. Dette kunne jeg gjort hver dag!
De andre gutta var superkule, Line Vic var i fyr og flamme, undertegnede skjøt pappahumor fra hofta og Thomas Felberg var bare et eneste stort fyrverkeri av en mann. Sjeldent har jo kost meg så mye på jobb 😄
Programmet kommer på TV i løpet av mai en gang, men jeg sier nok fra før det dukker opp, hehe.
Jeg tror det kommer til å bli et skikkelig bra program, for det ble så mye latter og god stemning i salen at når klipperne kutter ned 2 timer til 50 minutter, så MÅ det bare bli bra TV. Og jeg gleder meg 😊
Så nå har altså Line Victoria planlagt et eller annet faenskap som jeg skal være med på, som hevn for at jeg dro henne med på en juice-challenge hun ikke var helt klar for… Gulp 🙈
Jammen.
Jeg kan jo ikke.
Jeg har jo.
Jammen.
Jeg tok meg selvfølgelig ikke tid til å lese hele innlegget, før jeg løp bort til Christina og sa at jeg kan jo ikke bare reise fra barn og kone og –
…
Et fårete smil.
Et hode som sakte nikker.
To øyebryn som heves og senkes i takt med at smilet går over i et ulvete glis.
Hun er med på det.
Dobbelt-gulp.
Så ja, i morgen tidlig skal jeg altså på tur. Aner ikke hvor, aner ikke hvorfor. Men jeg har med meg klær og pass. Og jeg kommer tilbake på kvelden. Eller lørdag. Eller søndag. Aner ikke.
Så frem til da, får dere kose dere med en rykende fersk episode av Gjesterommet podcast!
I denne episoden får Christina latterkrampe av en gave jeg har med (seriøst, du må høre det første minuttet 😂).
Det blir også litt prat om juiceuka og Christina forteller at vi skal på ferie til hytta til eksen hennes(!!). Også blir det litt om gigantiske edderkopper, sladrete naboer, fjernkontrollen og svigers.
Kos dere da, så snakkes vi!
Hør Gjesterommet på: iTunes – Spotify – Soundcloud – eller søk oss opp i din podcast-spiller 👍
