Så der står jeg og ser på at du springer i vei. Spretter opp på en benk, snur deg og vinker, før du hopper ned og runder hjørnet. I skolens verden nå. En verden full av kompiser, lek og ting som er kult.

Jeg husker jeg var han kule en gang i tiden. Hele verden surret liksom rundt meg som et selvforklarende midtpunkt. Mamma, pappa og eldre søsken var jo bare støttespillere i min verden. De var jo bare voksne. De hadde kjedelige jobber og etablerte liv.

Det var liksom jeg som var i kjernen av alt som var moro. Det var jeg som var med på det kule.

I hvert fall følte jeg det sånn da. Og sånn føler jeg det vel fortsatt. Bare med deg nå. Det er din verden jeg ser på. Fra utsiden.

En verden med så mye nytt og rart. Vente spent på hvert nye år som venter. Ungdomstid, kviser, forvirring, drømmer, håp og forventning.

Hele livet foran seg som et åpent hav med uutforskede muligheter.

Mens pappa står og vinker til refleksen på ryggen. Du har for lengst satt fokuset på nye ting. Kompiser nå. Fotball, lek og moro. Omgitt av gode venner. Mamma og pappa betyr ingenting før etter skoleslutt.

Og det er rart å ikke være stjerna som planetene kretser rundt. Rart, men også fantastisk, for det gir meg all tid i verden til å følge med fra sidelinjen.

Heie deg videre og lose deg gjennom de rare årene som venter. Og jeg gleder meg til å følge deg gjennom alt. Fra fotball og fortnite, til smugrøyking og rektors kontor.

Mamma og pappa har vært gjennom alt det der, og nå gleder vi oss til å følge dere. Men det er rart. Det var en tid da avskjeden om morgenen var det verste du visste. Nå starter liksom ikke dagen din før vi sier ha det. Og pappa står igjen og vinker. Til refleksen på ryggen.

/