Hva sier du for å kamuflere banneordene foran ungene?

For det er hevet over enhver tvil: Jeg har banneproblemer. Prøver å slutte, men klarer det aldri helt. Kan være kjempeflink i perioder, men så plutselig sklir det ut.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Rolig som skjæra på tunet, men så plutselig går tekoppen i bakken og eksploderer i tusen knas, og brått forvandles pappa til en nord-norsk fisker. Ord sist sett i gammeltestamentet står opp fra de døde og dekker rommet i et mørkt lag av eder og galle.

Og da er det vanskelig å få noe særlig gjennomslagskraft hos barna når man senere kommer med en moralsk pekefinger og ber dem prate som barna til presten.

Men i det siste har jeg heldigvis kommet over en rekke nye substituttbanneord som ser ut til å fungere bra. Lenge har ”Faaaabian Stang!!” vært en personlig favoritt, men nylig har jeg også kommet over ”Men i svarte blåbær!!”.

Trikset er å velge et substituttbanneord som starter som vanlig banning, men som går over i en hyggelig avslutning. For når behovet først melder seg, rekker jeg ikke å stoppe det før banningen er godt i gang. Så å si ”Å nei, løk og pølse” eller ”Hopps og heisann”, funker ikke for meg.

Det må helst bygge på FA- eller regler som ”Men i svarte hel-”.

Og derfor funker Fabian Stang. Du begynner å si Faaaaa, men så rekker du å slå over til –bian Stang! Stangen er viktig, for den gir det hele litt snert. Det må være snert. Jeg klarer ikke å bare si ”Hupps, blåbær”. Det tilfredsstiller ikke bannedemonene nok. Noe sånt som ”Men i SVARTE he..likopter!” er derimot helt strålende. Som om du lurer kroppen til å tro den har bannet.

Og det er noe med den tilfredsstillende følelsen av å fyre av et banneord som bare MÅ ut en sjelden gang i ny og ne, men ved bruk av noen raffe erstatningsord kan man klare en vellykket unnabannøvrering når barna er til stede.

Så kan man heller spare den kraftigere luten til når man er alene i bilen

/ Er det bare meg..? Eller hva sier du når storetåa treffer bordbeinet i full kraft med barna til stede?

Spøkelser.

Termitter.

Stokkmaur.

Hjemsøkt indianergrav under kjelleren.

Det var mye vi fryktet da vi kjøpte et gammelt hus, men det var én ting vi ikke hadde tenkt på: Ustabilt nett. Og det viste seg å være det verste. For man innser ikke hvor avhengig man er av internett på alle sine duppedingser, før man bor i et hus med ustabilt nett.

Den nye smart-TV-en krever nett, ungenes ipad krever nett, musikkanlegget, macene, telefonene og alarmen – alt krever nett! Så et treigt og ustabilt nett med dårlig dekning, som faller ut hele tiden og oppfører seg som om det var 1993, er selvfølgelig helt ulevelig i 2019.

Spesielt når man har to bloggere i hus og et hjemmekontor i garasjen.

Vi sjekker mailer, svarer på kommentarer, legger ut bilder, snapper og er pålogget stort sett 24/7. Så når man er midt i en jobbsamtale på Skype og nettet faller ut for 78. gang den dagen, ja da er far i huset raus med banneordene.

Og sånn kan vi ikke ha det. Lenge har jeg prøvd alt med det utstyret vi har (trådløs router i stua + to signalforsterkere), men de prater dårlig sammen. Jeg har dessuten blitt nødt til å sette opp TRE ulike trådløs-nett som alle deler samme signal. Det gir stort signaltap og ganske mye banning.

Men så tipset Svigerfar om et trippel-router-opplegg som visstnok skulle klare å fikse biffen.

Etter snart et halvt år med nett som faller ut ørten ganger om dagen, var jeg langt over middels klar for noe som faktisk fungerer. Og det fungerte!

Installasjonen var rask og enkel, og etter få minutter hadde vi lynraskt nett i hver eneste krik og krok av huset. Diiiiigg! Det som ikke var fullt så digg, var prislappen på 3000 kroner. Men det funker som juling. Og som det heter: Buy quality, cry once.

Og prisen blekner jo på sikt, med tanke på hvor mye jeg sparer på å ikke måtte legge penger i bannekassa hver gang nettet faller ut

Så det blir dagens stalltips hvis du har et treigt og ustabilt nett: Jensen Omni Mesh-sett. Forferdelig dyrt, men det funker.

P.S. Innlegget er på ingen måter sponset, bare et resultat av sinnssykt mange spørsmål på Snapchat

Dette innlegget er ren terapi. Skrevet av en fysen mann i nød.

For akkurat nå sitter ungene foran meg og spiser lørdagsgodis. Hver sin skål med deilige fristelser. Mykt gummigodteri, klissete fruktbiter, litt tørket frukt og sjokolade.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Gud bruttle, som jeg elsker sjokolade.

Den myke, deilige følelsen. Knekker i munnen, før den smelter på tungen. Fyller munnen med glede og gjør deg lykkelig. Én bit av gangen. Prøver å spise bare litt, men kommer alltid tilbake for mer, for har du først vært i sjokoladehimmelen, vil du alltid tilbake.

Men sjokolade gjør deg også tjukk. Og det er det jeg må klamre meg til nå, her jeg sitter med macen i fanget og skriver bare for å holde meg opptatt. Alt for å ikke la eimen av sjokolade friste nesa og hypnotisere meg.

For da vet jeg hvor det ender. Først en liten finger som pirker seg forsiktig inn i godteskapet for bare en bitteliten bit. Og så, få minutter senere, angriper jeg godteskuffen som en sulten gris. Stapper hele trynet inn i skapet og roter rundt, mens jeg snøfter fornøyd i trauet.

Men så får jeg umiddelbart sjokoladeangst etterpå. Og morgenen etter. Og jeg hater virkelig å våkne opp dagen etter og tenke ”Å lård, jeg spiste en spegris´ vekt i sjokolade i går”.

Og det er det jeg må huske på nå. Her jeg sitter og sikler som en sulten hund. Sjokolade er dritt.

Sjokolade er det aller beste i hele verden og kan få selv engler til å synge halleluja, men det er også dritt. Legger seg på hofta og nekter å dra igjen. Ikke glem det. Vær sterk.

Sånn, nå har jeg faktisk klart å skrive meg ut av det verste godtesuget. Nå tror jeg det skal gå bra, men det var nære på et sekund der.

For det er lett å ramle utpå. Min indre tykkas kan plutselig bli så veldig høyrøstet.

– Herregud a mann, det er jo lørdag!

– Bare en liiiiten bit.

– Kan jo ikke bli helt fanatisk heller!

Men nå er jeg ute av det. Jeg vant! Jeg får feire med en stusselig kopp te litt senere

Men nå er godteriet fortært og pappa kan trygt vende tilbake til sofaen for litt kveldskos med barna.

Uten sjokolade.

Flink gutt.

/ Ha en kvikk og rask lørdag!

Skulle starte året bra, jeg. New year, new me, hele den greia der.

Kjøpe meg sånn smartvekt og gå ned noen kilo. For en vanlig baderomsvekt skiller liksom ikke på fett og bein, men en smartvekt gir nøyaktige tall, så nå skulle det bli andre boller.

Mange er visst på det der nå for tiden. Starter året med ny giv og glede. Bort med kokosbollene, nå skal det trenes og leves på cottage cheese.

Så jeg leste litt på nett og bestilte en smartvekt som skulle være bra. Gledet meg. En hel uke hadde jeg gledet meg. Til og med tatt meg et par korte løpeturer for å gi vekta en pangstart i sitt nye hjem.

I går kom den endelig, så i dag skulle det skje.

Opp på vekta før frokost, la oss få så nøyaktige tall som mulig.

Men eeeh…

Jeg har muuuligens overvurdert effekten av de tre korte løpeturene en smule.

For i mitt hode skulle jo vekta si: ”Hva gjør du her? Kom deg av vekta og bort i sofaen, du er i mål! Bare å finne frem sjokkisen, min gode mann, vi har intet usnakket.”

Men neida.

Vekta var frekk som faen.

Og i et land som Norge har man jo vent seg til at folk er litt høflige og pakker ting inn i bomull. Man sier jo ikke rett ut “Har du lagt på deg eller?!”, nei man sier bare: “Du ser bra ut..”.

Og “Så stilig du er på håret” kan godt bety “Har du blitt klipt av en blind høne?!”

Så jeg var liksom ikke klar for direkte tale fra en streng, tysk og syrlig vekt uten noen form for takt og tone.

”Du er feit!” sa den.

”Du har fettprosent på linje med en elefant på julebord”

Og da måtte pappa ned i fosterstilling.

For jeg var jo klar for en ørliten snuoperasjon, men å få svart på hvitt at jeg veier tilsvarende et nesehorn i faresonen, var litt mer enn jeg var klar for.

Det føltes som å bestille smalahove på restaurant, men så må du hilse på sauen først. Det ble så veldig virkelig.

Men det er like greit å se sannheten i hvitøyet: I skrivende stund er jeg nesten mer fett enn jeg er meg selv. Og det er jo ikke bra for noe som helst. Så farvel, du deilige kurv med julekaker og marsipan, hello brokkoli og løpesko.

Om det faktisk funker eller ikke, gjenstår å se. Enten blir jeg veltrent og vakker til sommeren, eller så får det helt motsatt effekt og jeg må hentes ut av vannet med harpun.

Men inntil videre holder jeg meg her:

Så ta det fra meg: Med mindre du er klar for en skikkelig reality check: Ikke kjøp deg smartvekt! Den vil bare ødelegge dagen din.

Kjøp deg heller en snill, vanlig dum-vekt som sier: ”Tja, du veier jo litt, men det er sikkert bare vann og bein”.

/ God helg! Hilsen 65% Peter, 35% fett

I går var det planleggingsdag for både barnehage og skole, som betyr ekstra tid til å finne på ting med barna. Og for andre gang dette året resulterte det i en tur i garasjen for gutta.

6-åringen har bestemt seg for å gjøre ferdig sitt lille snekkerprosjekt og ingenting gleder et pappahjerte mer enn å se seg forbigått i handyness av en ung og lærevillig sønn.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er så moro å se at han bare har kommet opp med noe han er fast bestemt på å lage helt, uten vår påvirkning. Dette har hans lille greie.

Han finner frem både spiker og planker og jobber på, uten verken ønsker eller behov om hjelp. Og mens han gjorde det, kunne pappa rydde i de massive plankehaugene som snart er større enn huset. Fjerne, kappe, kjøre bort.

Så var det plutselig klart for å male den menneskeliknende, robotkreasjonen, så fikk pappa endelig gleden av å bidra litt. I garasjen fant vi spraymaling fra da Christina malte noen potter i fjor, så da ble det å finne frem sin indre tægger og kjøre på.

Neste steg nå, blir å male på øyne og detaljer, så skal vi spikre opp kunstverket hans på garasjen

/ La oss bygge 2019 sammen

Nyttårsforsettet røyk på første dagen

For planen var klar. Starte det nye året med en løpetur. Og forholdene var perfekte. Knallblå himmel, litt vind og et lunt drag i luften. Isen hadde smeltet bort, asfalten lå tørr og inviterte. Som skapt for en løpetur. Let´s do this!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men så ble det jo litt sent i går og frokosten ble laaaang. Så spilte vi litt Mario. Så måtte jo Teo ha en tur og vi måtte fikse den duken som ligger over veden og så plutselig var god tid blitt til dårlig tid.

Kl. 15 skulle vi være på brunch hos et vennepar og for én gangs skyld ønsket vi å komme tidsnok. Så da klokken begynte å nærme seg 14, innså jeg at tiden var i ferd med å innhente joggeskoene. På vei ned trappa for å hente løpeskoene, hørte jeg plutselig guttungen rope fra TV-stua.

Okei, jeg rekker å hjelpe ham raskt, men så blir det 6k i godt tempo. Perfekt.

Men da, for aller første gang på snart 7 år, sa han noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre ham si:

– ”Har vi planker og spiker? Jeg vil så gjerne hamre litt og lage noe”.

Og da står man plutselig midt i et veikryss. Akkurat der mann møter pappa. På den ene siden er man halvveis ut døra for å innfri nyttårsforsetter og egentid. På den andre siden har vi pappa. Han som gladelig parkerer joggeskoene for å bli med ut i garasjen og snekre. Og jeg hadde ikke tid til begge.

Så da sa jeg bare:

– ”Sorry kis, men kanskje en annen gang” og løp meg en tur. Digg!

Neida, selvfølgelig gjorde jeg ikke det. For hva i all verden skal man med nyttårsforsetter hvis de får deg til å prioritere deg selv fremfor barna?

Så da parkerte vi løpeskoene og fant frem hammer, planker og spiker.

Jeg ante ikke hva han hadde sett for seg, men han hadde tydeligvis en plan. Så fort vi kom ut i garasjen begynte han å hamre i vei på noe som liknet et menneske. Eller en robot. Trolig sistnevnte.

I garasjen fant jeg dessuten en stor finérplate jeg kjøpte for flere måneder siden, som jeg skulle bruke til å lage ny bunn til en skuff i en kommode. Men det ble det jo aldri noe av. Frem til nå..

For takket være min unge snekkerlærling, hadde jeg nå plutselig en times tid å brenne av.

Stikksag, målebånd og 5 minutter senere:

Så da gikk ett nyttårsforsett i vasken, mens to andre gikk i oppfyllelse: Være mer handy og mer tilstede for barna

/ 2019, jeg tror du blir bra!