I dag skal jeg på styrketrening for andre gang siden vi startet prosjekt Fit for Fight med Desirèe Andersen og Line Victoria ”Supporterfrue” Husby-Sørensen.

Det fikk meg til å minnes en episode jeg har jobbet hardt med å fortrenge. Det er noen år siden, men jeg husker marerittet som om det var i går..

Det var andre gangen på et helt nytt treningssenter. Ikke bare nytt for meg, men nytt for alle sammen.

Bygda hadde fått sitt aller første treningssenter og gleden var stor. Mange ivrige sjeler hadde nå endelig et sted å dra for å trene med gode venner.

Apparatene var fortsatt blankpolerte, og vektskivene glatte og mørke som en vinternatt. Ingen støvkorn hadde enda rukket å finne veien til bakken, og hele lokalet luktet som innsiden av en kliss ny bil. Fortryllende.

Vel, hele lokalet med unntak av ett rom. En liten firkant i midten av det hele. For der satt en uheldig jævel som hadde driti seg ut.

Jeg husker fortsatt panikken. Husker det som om det var i går.

Jeg skulle akkurat til å prøve meg på en runde knebøy, da jeg kom på hva jeg hadde lest, hørt og sett på youtube: Ta en tur på do først.

For når man skal gi seg i kast med en øvelse der man setter seg på huk med tunge vekter på skuldrene, kan det være greit å ha kontroll på bakluka.

Det blir nemlig et voldsomt nedpress når man senker bekkenet til under knehøyde og begynner å presse oppover med alle muskler i kroppen for å nå stående posisjon med en blytung metallstang på skuldrene.

Det kan være verdt å notere seg, for i øvelsens nedre halvdel sitter man i sann i perfekt positur for å låre en pudding over et sånt hull-i-bakken-toalett.

Derfor hadde jeg sneket meg diskret unna knebøystativet og inn på do. Smatt inn døra som en rev inn i hønsehuset.

Og det kunne fungert helt utmerket, hadde det ikke vært for én ting..

Jeg hadde nemlig spist en hests vekt i taco kvelden i forveien og dermed også et lite lands årsforbruk av illsint chili. Den chilien hadde nå møtt de syv koppene med kruttsterk kaffe fra morgenkvisten, og la oss bare si det sånn: De kom IKKE godt overens.

Det var full krig i magen, som resulterte i et dobesøk som kunne fått meg landsforvist. Enda kan kalde gufs gå nedover ryggen bare ved tanken på stanken. Man sier det er så vanskelig å ta knekken på kakerlakker, men denne lukta vil gjort jobben i en fei.

Jeg husker jeg tenkte: Å herregud, jeg må se til å komme meg usett herfra før de oppdager at det er meg, og inndrar medlemskortet mitt.

Jeg vasket hendene og gikk mot døren, men da kom jeg på at senteret var så godt som folketomt. Det var jo bare meg og kanskje to-tre andre der. Mens jeg var på do hadde jeg dessuten hørt noen gå i døren, så det var meget sannsynlig at jeg hadde hele senteret for meg selv.

Puh, krise avverget.

Så lenge ingen nærmet seg toalettet de nærmeste 48 timene, ville alt gå i skjønneste orden. Jeg var i trygg havn.

Trodde jeg.

Og låste opp døren.

Det var bare det at lyden av folk som hadde gått i døren, ikke var lyden av noen som gikk ut, men to jenter som kom inn. Og som nå sto de rett utenfor toalettet og ventet; tissatrengte og trippende.

Jeg rakk ikke å komme en halv flues millimeter ut av rommet, før jeg sto nese til nese med en av dem. Vi kunne seriøst utvekslet nesefett. Jeg skvatt så jeg ropte!

Først av overraskelse, så av panikk. Hun sto og trippet, og var helt tydelig på vei inn døra, lykkelig uvitende om at jeg akkurat hadde myrdet det eneste toalettet som fantes i lokalet.

I et øyeblikk av totalt indre kaos, lukket jeg døren halvveis igjen, før jeg innså at jeg ikke bare kunne låse meg inne og forbli i fosterstilling til senteret stengte (fordømte 24 timers sentre), så derfor måtte jeg bare gjøre det verste. Hilse og åpne døra på gløtt. Velkommen inn ja. Hun kastet seg inn døra og bak henne sto venninnen og ventet på tur..

Jeg gikk stivbeint og panisk bort til knebøystativet, og vekten av skammen var som syv velfødde elefanter.

For jeg visste at akkurat nå, bare få meter unna meg, lå en yngre jente på gulvet av toalettet og grep etter surstoffmasken. Klorte seg sikkert på halsen mens voldsomme hallusinasjoner red henne som en mare.

Jeg hadde nylig vært både i lokalavisen og på TV, og var veldig gjenkjennelig. Jeg måtte komme meg vekk. Jeg grep treningsbagen og løp ut døra, før venninnen rakk å varsle politiet.

Og det var både starten og slutten på en meget kort styrketreningskarriere. For jeg turte jo ikke vende tilbake på en stund, i ren og skjær frykt for å møte en ulykkelig jente med neseprotese.

Men nå som det har gått noen år og jeg føler meg rimelig komfortabel med at lukten har lagt seg, er jeg klar for et comeback. Fit for Fight og klar for alt!

Bare ikke kaffe og et årsforbruk av chili før trening 😉🙈

–> Følg reisen videre med Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes utfordring uten filter – FIT for FIGHT! 🎉