Ja vel, så har jeg kanskje vært med på å sette to barn til verden, men dette… Dette er kunst!

For siden svigerfar var slik en knupp og hjalp til både høyt og lavt med bygging av terrasse i forrige uke, syntes jeg han fortjente en påskjønnelse for jobben. Etter en rask rådslagning med svigermor, som kunne konstantere at han jo stort sett har alt han trenger, landet jeg på en flytende gave.

Det hadde sikkert vært fint nok i seg selv, men under besøket fra tante Tess og onkel Stette i helgen, fikk vi gutta plutselig ånden over oss og satt i gang med å lage noe fint å ha gaven i.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har håndlaget til en påkjørt gullfisk, og så vidt meg bekjent står det ikke så mye bedre til hos den andre svigersønnen heller, men dæven døtte – sammen er vi dynamitt! For vet du hva? Vi naila det!

Når fire ukyndige hender jobber sammen, funker de tilsynelatende som én kyndig en, og det var mer enn nok for å få stablet kassa på plass.

Det ser kanskje ikke ut som stort, men jeg er faktisk skikkelig stolt! Bare se på den vakre konstruksjonen! To etasjer med skiller til alle flaskene, forsterkede sider, komfortable håndtak og ikke minst – hele sulamitten er i vater!

Satt sammen av et restparti småplank, en boks med spiker, fire ustødige hender og en hel del kjærlighet. Dette er dessuten det første jeg har bygget med egne hender siden jeg lagde en avlang dinosaur i sløyden på barneskolen.

Så da oppdaterer jeg CV-en med “snekker på lavt nivå”, og på blikket vi fikk fra svigerfar tror jeg han nå endelig kan slå seg til ro med at dette er svigersønnene han ble tildelt her i livet og at det faktisk ikke er så verst 🙂

/ Kan det fikses? Klart det kan!

* Følg Snekkerhjerte på Facebook *