Det er ganske rart å tenke på, når han står der i en liten pysj og altfor store sko. Rett foran deg, kledd på seg selv og klar for en dag i barnehagen. Skoene på feil bein, pysjen på halv tolv, frokost fortsatt i munnviken – denne gutten skal bli en mann.
Kanskje en dag større enn meg. Kanskje viktigere enn meg, kanskje smartere. Grovere i stemmen, sterkere i klypa. Det er en liten mann det der, han bare vet det ikke selv. Ikke jeg heller egentlig, det bare slår meg i blant. Og jeg skjønner det ikke.
Det er en skikkelig fæl tanke, egentlig. Fin selvfølgelig, men også fæl, for han er jo bare en liten valp. Begge er det, to søte små valper. Snubler når de går og vet ikke veien videre, bare leker seg gjennom livet med et smil. Myke og søte og helt uskyldig, deres verdensbilde er bare her og nå. Ikke enda farget av livets mange realiteter.
Og noen dager så tenker man vel bare at man gjerne skulle hatt dem sånn for alltid, som to bustete små valper.
Jeg gleder meg jo selvfølgelig til alt som kommer, det er bare noen dager jeg har så lyst til å stoppe tiden og si at det rekker nå. Vi blir her litt. Kan ikke hele verden bare vente littegrann, for jeg trenger at dette sekundet blir til to.
Når de plutselig står foran deg med skoa på feil bein, og snakker med søte små barnestemmer og du kjenner at det stikker varmt i brystet og du får lyst til å stoppe tiden. For noen ganger frister det bare å velge seg et øyeblikk, pause verden og si at jeg ønsker å bli litt her. Med en liten pysj og skoa på feil bein.
Onsdag morgen og pappa er i barnehagen for å levere to små apekatter. Vi tar oss litt ekstra god tid så ikke det blir så skummelt når pappa drar. Jeg blir stående og småprate med en av de ansatte. Om alt, ingenting og været.
Bak oss jobber en av de ansatte med å ta ut en drøss med redningsvester og det viser seg at noen av barna skal på tur i dag, ut på bøljan blå. Da blir 4-åringen pratelysten, for han har vært på tur i kano i sommer og deler gladelig hver minste detalj…
Han forteller om hvordan han, pappa og farfar var ute i kanoen og fisket. At alle fikk fisk, men at han bare fikk én. Han har hengt seg litt opp i det der, for det var tydeligvis et stort nederlag for ham at vi andre fikk to, mens han bare fikk én.
Jeg prøver å forklare, som jeg har gjort ørten ganger før, at det viktigste ikke er å få flest fisk, men å være med på tur og ha det gøy. Den ansatte i barnehagen stemmer i og kan gladelig fortelle at hun også har vært på mange fisketurer uten å få en eneste fisk.
– “Og ikke minst, du fikk jo faktisk den første fisken!”, sier jeg.
– “Jo, men..”
– “Ja, og ikke bare det, men siden du var sånn en flink fisker, så fikk du faktisk godteri også. Det var det ingen av oss andre som fikk!”
Da smiler han stort, før han snur seg mot den ansatte og sier fornøyd:
– “Nei. De andre fikk bare øl.”
/ Øøøh, eeeh haha, jammen liksom atte det var lett-øl på en måte liksom… #flauetryne
Tenk at det var min feil hele tiden. Også jeg som skyldte på deg! Irriterte meg over at det tok lenger og lenger tid hver eneste kveld, uten å tenke over at det var på tide med noe nytt. For i mitt hode har du fortsatt å være bare en baby rundt leggetid.
Jeg er lei for det, men jeg ble bare så stolt da jeg klarte å legge deg helt alene – mens du enda bare var en liten bylt med utestemme. Så da holdt jeg meg til det. Men i det siste har det tatt lenger og lenger tid. Du vil ikke ligge i armene mine lenger, du vil fortsatt bare leke. Du ligger urolig og kjeder deg, du prater med bamser og leker med tærne. Og jeg har ikke skjønt hvorfor, selv om jeg har prøvd alt mulig.
Jeg har tenkt at det sikkert er en fase som går over, bare noe midlertidig, noe ved deg. Men først i kveld innså jeg at det var meg hele tiden. For i kveld har vi gjort en ny oppdagelse, og leggingen har aldri gått bedre!
For da lukket døren og skulle til å plukke deg opp, så jeg tre små bøker på nattbordet. Sikkert noe Christina har lagt der. Og det var først da det slo meg: Mon tro om ikke…
– “Skal vi lese en bok?” spurte jeg.
– “JA!” brølte du lykkelig.
At jeg ikke har tenkt på det før! At jeg ikke har forstått at du hele tiden prøvde å fortelle meg noe.
Selvfølgelig ville du ikke bare ligge på armen til pappa og kjede deg! Selvfølgelig er du ikke klar til å krype til sengs når du akkurat har hoppet rundt med storebror. Du vil også ha dine kveldsrutiner og små ritualer. Selvfølgelig, for du er ingen baby.
Du ville ikke bli lagt rett på armen, hvordan kunne jeg være så dum? Du ville bare lese, du. Akkurat som storebror. Kanskje har du vært inne hos ham hver kveld, sett på alle bøkene ved senga hans og lurt på når det skulle bli din tur. Og det ble det endelig i kveld, og vi har aldri hatt det bedre!
Så i morgen skal vi gå opp enda tidligere, finne ende flere bøker, bruke enda mer tid og kose oss, så lenge du vil. For du er en liten jente nå og hvis du vil lese med pappa, er ingen ære større enn det.
I kveld ble en sånn kveld der legging av barna tar en evighet. Det er mye følelser og frustrasjon i sving på en sånn kveld, og derfor lagde jeg en liten bildespesial jeg tror mange småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i 😉
Noen tekster treffer rett i gørra, og da jeg logget på facebook i dag, ble jeg møtt av en sånn tekst skrevet av en god venninne. Ikke bare var den fryktelig godt skrevet, men budskapet er også så skremmende og viktig at jeg ønsker å dele det videre.
Les og del gjerne – for dette fortjener å bli lest av alle!
“Til deg i den koboltblå Mercedesen som kom kjørende sørfra her på Fylkesvei 156 ved Langhus lørdag 20.august rundt halv sju på kvelden.
Er det lenge siden du har vært hos optikeren? Hadde du vært på tidlig vors og tenkt at det sikkert gikk greit å kjøre likevel? Fikk du lappen din i en eske med Tom og Jerry-kjeks?
Jeg ser ingen som helst grunn til at du plutselig skulle befinne deg på vår side av veien. Vi kom nordfra, sikten var god og vi holdt fartsgrensen. Det gjorde også vedkommende du lå rett opp i rumpa på før du så brått vrengte ut uten å se deg for. Hva faen tenkte du med?
Det kunne ha gått så veldig, veldig galt! I fjor mistet 117 mennesker livet i trafikken, mens 693 ble hardt skadet. I går kunne du ha bidratt med fire til om milisekundene bare hadde utspilt seg litt annerledes.
For det var fire av oss i bilen du ikke enset. Far, mor og to små, på vei hjem fra familiebesøk. Felix er fire år, elsker å bygge med lego og gleder seg allerede til jul. Sunniva er litt over året og har akkurat tatt sine første, pingvinvaglende skritt.
Heldigvis for oss får hun stabbe videre, og Felix får fremdeles spurt hvor lenge det er til Julenissen kommer, hver eneste gang. Men det er jaggu ikke din fortjeneste!!
Sannsynligheten for at du blir tatt er liten. Du kommer sikkert ikke til å lese dette engang. Men jeg håper du fikk deg bare halvparten av det støkket vi fikk. At du kanskje, muligens, ser deg bedre for neste gang og at jeg slipper å se den blå merca di klistret i kreppapirversjon over forsiden av en avis. At du ikke setter andres liv i fare igjen.
Se deg for! Ingenting haster så veldig at det er verdt å risikere sitt eget og andres liv. Og hvis det gjør det, ring 112 og få politieskorte.”
/ Lik og del for å spre budskapet!
P.S. Tusen takk til Kjersti som lot meg bruke teksten. Sammen kan vi kanskje gjøre en forskjell 🙂
Den siste tiden har vi hatt våre krangler rundt matbordet. Til nå har jeg kjørt en stram linje med at all mat skal smakes på, dessuten skal man helst sitte relativt pent rundt bordet og ikke tulle med maten. Men i det siste har det slått meg: Hvorfor? Kan man ikke heller ha det litt moro?
Selvfølgelig skal de ikke få lov til å løpe rundt som brisne apekatter, men er det så farlig om man leker litt med maten? Jeg tror tvert i mot at man kan være tjent med å ha det litt moro og lage mat med smilefjes 🙂
Sjekk det lokket! 🙂
Her i gården går det veldig mye leverpostei i løpet av en uke, og derfor digger jeg ting som det utrolig kule leverposteilokket over. Ikke bare ser det raft ut, men ting som dette er også med på å gjøre måltidene til en artig greie. Min erfaring er at barna ofte spiser mer dersom vi har det litt moro med maten, og det viktigste er jo tross alt at barna får i seg mat, ikke hvor pent de sitter.
Eller som jeg pleier å si til 4-åringen: Det er viktig at du får i deg mat og energi, ellers blir du bare liten og spinkel og mindre enn lillesøster. Det pleier å funke 😉
Hvis ikke dét funker, er det én ting som alltid er like sikkert som banken: Leverpostei! For 4-åringen elsker leverpostei, så hvis fattern har vært så teit å lage kylling til middag, har vi alltid leverpostei som Plan B. Ikke at leverpostei egentlig er middagsmat, men det er tross alt et ganske bra alternativ.
Til frokost er det derimot en selvfølge og her i huset er vi storforbrukere av Stabburet Leverpostei. En gul boks er alltid fast inventar rundt frokostbordet, for styrke starter et sted og jeg mener den beste starten på en lang dag er et godt måltid, med eller uten lek. Helst med 😉
Smak av far… x-)
Kjærleiken for leverpostei gjelder ikke bare for barna for øvrig, for en av fatterns favorittkombinasjoner for tiden er brødskive med smør, leverpostei, majones, salt og pepper. Hosianna for en kombo!! 🙂
LAG DITT EGET LEVERPOSTEILOKK!
Akkurat nå har Stabburet Leverpostei en utrolig kul kampanje der alle som kjøper tre bokser Stabburet Leverpostei kan lage sine helt egne leverposteilokk! Plutten ble helt fra seg da han oppdaget dette og krevde å få lage egne for seg selv og lillesøster. Men inntil videre må vi leve med fatterns kreative tøyselokk 😉
Det var sommeren 2010. Det må ha vært veldig varmt den dagen, eller så var jeg bare nervøs, eller hadde syklet for fort. Eller litt av alt – svett var jeg okke som. Skjorta var en eneste stor løkring.
Jeg husker veldig godt at førsteinntrykket ikke var helt som forventet. Jeg parkerte bysykkelen i et stativ i nærheten og spaserte det siste stykket. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men da jeg kom frem, håpet jeg inderlig at jeg hadde gått feil. Hadde visst ikke det.
Lokalet var mer som en brakke enn et kontor. Lavt under taket og dårlig med plass. Det føltes som å ha gått rett inn i en hockeygarderobe. Rot overalt. Fryktelig dårlig med plass. Innestengt luft. Og kaffemaskinen var ikke spesielt imponerende den heller.
Det var en gullalder for unge, arbeidssøkende i hovedstaden og jeg var på en bråta med jobbintervjuer. Etter hvert begynte jeg å vurdere plassene på bakgrunn av kaffemaskinen. Serverte de god kaffe, ga jeg alt jeg hadde, men var kaffen dårlig, mistet jeg litt piffen. En god arbeidsplass bør respektere en god kopp kaffe. Og denne suppa sto så absolutt ikke til ståkarakter.
På vei inn ble jeg fortalt at de var midt i en flytteprosess. Jeg kjøpte den ikke helt, men valgte å la tvilen komme tiltalte til gode. Og så, etter en rask hilserunde, var det plutselig alvor. Et stort kontor og stramme masker. Så satt jeg der igjen, i et stille rom fullt av spenning. Pent kledd med skjorte og det hele. Foran meg satt to gravalvorlige mennesker, også disse ulastelig kledd. Foran seg hadde de en bunke papirer med mitt navn og ansikt på, men denne gangen var noe annerledes.
For bak dem, i et ufattelig antall, i meterhøye bunker fra gulv til tak, tett i tett i tett, men fortsatt i så vanvittige mengder at de okkuperte halve rommet: Pornofilmer! Titler så hårreisende at jeg ikke engang kan gjengi dem her. Stabel på stabel lyste de mot meg. Nakne kropper i alle slags former, fasonger og stillinger, og ingen av dem egnet for noen under 18. Eller 40, for den saks skyld. Jeg så tilbake på de alvorlige blikkene, men de røpet ingenting. Ikke en mine. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Var det ingen her som skulle påpeke det innlysende banale i at vi var omringet av pornofilmer? Tydeligvis ikke.
Kanskje ikke så rart, jeg hadde tross alt valset rett inn i lokalene til en stor aktør i pornobransjen. Og det var vel først da det slo meg: Hva i all verden gjør jeg her? Det hadde ikke engang slått meg at man kunne ha en slik jobb uten en viss form for ironisk distanse, men her satt de altså. Like alvorlige som bankfolk, bare omgitt av peniser og underliv på alle kanter. Og de enset det ikke. De tok pornoen sin på alvor.
Samtidig satt jeg og konsentrere meg så hardt om å ikke begynne å fnise, rødme eller gapskratte, at jeg ikke klarte å svare vettugt på et eneste spørsmål. Kanskje ikke så rart når alt du ser er penisringer, dildoer, underliv og sex hvor enn du snur deg. Hver gang jeg skulle legge ut om tidligere jobberfaringer, skolegang eller positive egenskaper, falt øynene på stablene med filmatiserte tissefanter og tankene spant avsted.
Det hjalp heller ikke da jeg midtveis i intervjuet plutselig husket hvor jeg hadde navnet til den ene herren fra. Jeg hadde nemlig et par år tidligere skrevet en erotisk novelle og sendt til dem. Jeg hadde hørt at det skulle være gode penger for sånt, jeg var fattig student og hadde gitt det et forsøk. Og det fungerte! De kjøpte den for 2000 kroner og jeg var helt fra meg av begeistring!
Men selve betalingen tok en evighet, og etter hvert som ukene passerte, gikk maildialogen fra hyggelig til amper. Og dette var mannen jeg hadde mailet med… Men husket han meg? Kjente han igjen navnet?
Etter hvert som intervjuet varte og rakk, ble jeg mer og mer paranoid. Selvfølgelig kjente han meg igjen, han ville bare se meg sitte og svette. Etter hvert klarte jeg nesten ikke tenke på annet, sånn rent bortsett fra pornostablene og gummipenisene som truet med å velte over oss og begrave oss i flere tonn med skaft og underliv.
Så da gikk det jo som det måtte gå. De ringte aldri tilbake.
Og det var kanskje like greit, for jeg visste ikke den gang at jeg bare var noen måneder unna å møte Christina! Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan svigers hadde reagert hvis han hadde hørt at eldstedatteren hans hadde blitt sammen en fyr som hadde slått seg opp i pornobransjen. Hilse på svigermor og bare:
– “Hei hei, ja jeg jobber med kuk og balle fra 08 til 16 hver eneste dag”.
Men det hadde blitt et utrolig interessant første møte da. Nesten like interessant som et jobbintervju i et rom fullt av porno 😉
/ Moralen i visa er: Vær alltid hyggelig på e-post, du vet aldri når en surmaga mail kan koste deg en karriere i pornobransjen 😉
Det er lørdag morgen og vi tasser ned i stua, bare 4-åringen og jeg. De andre sover fortsatt, de latsabbene. Det er tidlig, Teo ser ut som han kommer rett fra nachspiel, plutten har herlig bustehår og fattern ser ut som han har tapt en krig.
Jeg stasjonerer plutten foran tv-en i stua og subber ut på kjøkkenet for å starte dagen med det viktigste: Lage kaffe.
Så hører jeg plutselig et pip. Det kommer fra ute i stua. Jeg tasser bort til døråpningen og ser inn. Ingen plutt i sikte. Jasså ja, så det er gjemsel på gang? Jeg er med.
Jeg lister meg rundt på elefantføtter og snakker høyt og teatralsk til meg selv…
– “Å neeei, hvor kan han være? Å nei, har han dratt på hytta? Kanskje han har reist i barnehagen allerede? Nei og nei, også jeg som ikke rakk å si ha det engang.”
Så spretter den lille pjokken opp fra bak bordet med et kjempehopp, et kjempesmil og et kjempehøyt: “HER!”
Jeg hopper bakover og later som jeg nesten besvimer av sjokket. Han kommer svinsende fornøyd bort til meg og jeg rufser til det allerede rufsete håret.
– “Haha, så det var så det var der du var. Trodde du hadde dratt i barnehagen, jeg.”
Da stopper han opp, ser på meg med et rart blikk og tenker seg om. Det rare blikket endrer form og blir til en lettere oppgitt og forklarende mine. Jeg mistenker at noe veslevoksent er på vei, og jeg har rett.
– “Nei jeg hadde ikke dratt i barnehagen, fordi.. For det første, det er stengt. For det andre, det er lørdag nå. Og for det tredje, jeg har akkurat stått opp.”
I dag fikk vi plutselig overraskelsesbesøk fra en gammel ringrev i faget. En som har satt opp byggverk helt siden Dovre var bare en liten småstein. Jeg liker å kalle ham “Den ultimate byggherren”, men Christina kaller ham ofte for “Vaktmesteren” eller bare Bestefar.
For Christinas bestefar, er av den generasjonen menn som gjerne skulle kastet hele min generasjon av menn på sjøen. En sånn du bare kan gi en hammer og en formiddag, så setter han opp et hus – trenger ikke materialer en gang. Du vet, den typen der.
Og i dag kom både han og kone på visitt for å se hvordan det gikk med byggingen av plattingen, armert med både småkaker og kloke råd. Jeg er jo relativt klønete i utgangspunktet, men å bli fulgt med blikket av en som kunne bygget et helt land gitt nok filterkaffe og spiker, gjorde meg bare enda mer nervøs.
Han sa det ikke, men jeg kunne kjenne frustrasjonen brenne i ham over alle mine nybegynnerfeil. Og dem er det mange av. Men både han, a bestemor og svigerfar delte gladelig av sine beste tips og sannelig hjalp det også!
På slutten av dagen gikk det unna i en fei og jeg klarte ENDELIG å gjøre noe vettugt! Planker ble lagt, spiker skruer ble skrudd og plattingen begynte endelig å ta form. Helt til jeg fikk overtenning og trodde jeg kunne sage et fint snitt i en planke, da.
Først ble det kjempeskjevt, så skulle jeg rette det opp, og da ble det enda skjevere. På tredje forsøk ble vondt verre, og nå var planken i tillegg blitt så kort at vi måtte hive hele skiten. Men svigerfar tok grep og løste floken. Og det, kjære venner, er slik man lærer. Ikke bare det, men det er jo faktisk et strålende eksempel på livets gang. Den klønete ungsauen som lærer av de gamle bukkene.
Så nå kan jeg ikke bare et og annet om å bygge platting, men jeg har også fått med meg et par skikkelig stalltips på ferden. Slik som å banke ned en hel rekke med skruer før man setter drillen på dem. Mye lettere og sparer masse tid.
Og, ikke minst: Skal du skru platting, beskytt knærne! Bruk knebeskyttere, en pute eller hva som helst, for med 30 lengder à 12 meter og festeplanke hver 60 cm, blir det gaaanske mange ganger skruer som skal på plass. Profftips, der altså. Fra meg til deg 😉
Så tusen tusen hjertelig takk til dem som bidro med god hjelp i dag. Jeg kan ikke TRO at vi ble ferdige med alt grovarbeidet på TO dager! Jeg kunne ikke klart det uten dere. Eller jo, jeg kunne jo for så vidt det, men en platting bygget utelukkende av meg, ville nok ikke vært egnet for menneskeføtter. Dessuten ville den ikke stått ferdig før i 2085 😉
Gutta som veit hva de driver med.
Gutten som ikke har pipling.
Men han har en pute og det skal du ikke kimse av!
Og kaffe.
Og en hammer.
Preppa skruer, klare for å fyre løs.
Når Peter løker det til, må svigerfar rette opp (gammelt jungelord) 😉
Dæsken, i dag klarte jeg nesten å bli tatt opp i gjengen av håndverkere som en av deres egne, men det var selvfølgelig bare et spørsmål om tid før jeg ble avslørt. Og det skjedde.
Men det begynte så bra! Allerede fra start fikk jeg være med på å skru spiker og kutte planker. Følte til og med at jeg klarte å svare relativt bra på et par typiske håndverkerspørsmål:
– “Hva tror du om den skjøta her?”, spurte han.
– “Joa, er vel innafor det”, svarte jeg.
Og en ganske lang stund ble jeg anerkjent som en av deres egne. Som om de helt hadde glemt at jeg egentlig bare er en sau i ulveklær.
Før vi startet i dag, vurderte jeg å begynne å røyke bare for å passe inn, men nå følte jeg plutselig at jeg var på god vei til å bli akseptert som fullblods håndverker. Men ja, det var jo selvfølgelig bare et spørsmål om tid før luftslottet ville falle. Og det skjedde.
For da vi var kommet på den femte lengden med planker, ble jeg spurt om hvilken side som var glattest. For det er jo greit at den fineste siden legges opp. Jeg kjente jeg, men begge sidene føltes ganske like. Helt like faktisk. Derfor tok jeg bare en råsjanse på at den ene siden var best og sendte planken videre.
Men da møtte jeg blikket til svigerfar.. Han så på meg som om han så på noe rart. Så kjente han etter selv og la planken på plass. Jeg merket at jeg ble litt irritert, for jeg hadde jo akkurat kjent setter selv. Stoler han ikke på meg? Må han liksom dobbeltsjekke alt jeg gjør?
Men så kikket jeg ned på hendene mine…
Hupps!
Og det tristeste er jo faktisk ikke at jeg kjente etter med hanskene på, men at svigerfattern ikke sa noe. Det betyr jo bare at han må ha sett hva som skjedde og tenkt: “Stakkars gutt. Får bare late som ingenting..”
Også nå som alt gikk så bra! Søren heller.. Dette lukter “viktige” ærender etter lunsj 😉
