Etter ørten uker på rad med syke barn, kom det vel ikke som noen overraskelse at immunforsvaret mitt før eller siden måtte bryte sammen.
Så langt har jeg stått imot både feber, innfluensa, snørr, gørr og sånn munn-fot-hånd-syke.
Og jeg bare: Heia immunforsvar!
Men i dag kom regninga…
Problemet er ikke at jeg er syk egentlig, sånt skjer. Absolutt ikke verdt et blogginnlegg sånn i utgangspunktet, men greia er at Christina har vært ganske dårlig en god stund nå. Tilfeldigvis akkurat sånn jeg har blitt nå. Vondt i hodet, vondt i halsen, ja egentlig vondt overalt. Og i den prosessen har jeg vært så utrolig dårlig til å gi henne nok kos, pleie og omtanke. Jeg har bare stresset videre med mitt og ikke tenkt at det sikkert kunne vært hyggelig med litt ekstra hensyn til den lille pasienten.
Og nå som jeg selv har blitt drittsjuk, er det selvfølgelig ingen sympati å få tilbake! Det er vel det de kaller karma.
Greia er at Christina er et råskinn og er så flink til å skjule sykdom og bare kjøre på uten å la den stoppe henne. Hun har vært gjennom to fødsler, for pokker, ingenting kan stoppe henne. Hun klager ikke, blir bare litt tufs, slapp og sliten.
Men når jeg blir syk derimot… STOPP PRESSEN!
Selv ikke gudenes vrede kan sammenlignes med smertene jeg går gjennom, og selvynket vil ingen ende ta. Jeg hadde vel ikke hatt vondt i hodet noe særlig mer enn 5 minutter før jeg begynte å lekse opp startet av et hastig improvisert testamente til Christina.
Så nå ligger jeg her i fosterstilling på sofaen med hånda dypt begravet i Ibux-skålen. Jeg uffer og akker og livnærer meg på salte kjeks og daff cola.
Og ingen sympati er å få.
Sukk.
Men det er greit, jeg tar selvkritikk, jeg gjør faktisk det. Jeg får bare lære meg å bli flinkere til dette med empati og sånn til neste gang frua blir syk.
I hvert fall hvis hun får noe som er i nærheten av så ille som dette. For man hører jo at en fødsel kan være ganske kjip, men du skal ikke kødde med en skikkelig manneinfluensa heller! 😉
/ God bedring, Peter <3
* Følg Sykehjerte på Facebook *
