Lørdag ettermiddag og vi lusker rundt på et hagesenter. Igjen. Eneste forskjellen er at denne gangen er det min skyld. Jeg har plutselig fått hagedilla og bestemt meg for å friske opp litt.
Så mens jeg jaktet på plenrens, løp ungene rundt med Christina på slep. De herjet høylydt og koste seg stort, men plutselig ble det stille. Helt stille. Altfor stille. De var ikke så langt unna meg, så jeg tittet rundt et hjørne for å se hva som var på ferde, og rakk heldigvis akkurat å få med meg det som kommer til å stå seg som et av helgens store høydepunkt.
For der, foran et stort stativ fultt av kaker og bakverk, sto ungene som lamslått og gjorde store øyne. De kunne ikke tro sin flaks. Midt blant planter og maurmiddel, et stort bord fullt av fristende boller, kaker, frukt og godteri. Er det mulig å ha sånn flaks?!
Og før jeg rakk å si noe, kastet lillesnuppa ut en grisk og sulten labb, og snappet til seg en kringle. Så satt hun tenna i den med et kjempejafs. Og så kom det…
Det fantastiske blikket av vanvittig, utilslørt og helhjertet skuffelse når det raskt viste seg at godsakene var veldig langt fra ekte, men bare billig juggel av skumgummi og hardplast.
Sekundet før skuffelsen inntreffer….
Plutten forsto greia fort nok, men skuffelsen i blikket til lillesnupp… Priceless!
På et sånt nivå at jeg mistenker at det brenner seg fast og at hun en vakker dag kommer til seg og sier: “Husker du den gangen vi spiste de kringlene som smakte bildekk? Hva var det for noe a?!”
Herlig. Helt herlig. Si hva du vil om moral og sånt altså, men akkurat der og da holdt jeg på å tisse på meg. For egen lykke er vel og bra, men andres ulykke er absolutt heller ikke å forakte 😉
Var det grått hår? Hårtap? Rynker? Nei da. For på vei inn døra løp lillesnupp ut på plenen, og jeg løp etter. Og plutselig sto jeg midt på plenen. En plen som ikke har blitt behandlet siden i fjor. En plen som ikke så ut i måneskinn.
Uflidd gress, overgrodd mose, ukult ugress og aspirerende løvetann i vekst. Og det var da det slo meg: Jeg gledet meg skikkelig til å sette i gang med å jobbe med plenen! Såpass mye at selv om vi hadde kjempedårlig tid, gikk jeg rett til redskapsboden, fisket frem løvetann-stikkeren og nappet ut et par jævler med et smil, før jeg måtte ta lillesnupp under armen og løpe inn igjen.
Og når du står krokbøyd over plenen en fredag ettermiddag og kjenner at du gleder deg til å bruke mye av helgen på å jakte løvetann, ja nei da er det vel bare å innse at man har passert 18 år med GOD margin 😉
Et spørsmål jeg har lurt på så utrolig mange ganger, men aldri spurt direkte. Men nå hadde hun stilt det, og jeg ventet spent på svar. Veldig spent.
Dyrlegen sto og så ned på plutten med store øyne og et inviterende blikk. Bak et varmt smil ventet et forventningsfullt fjes. Helt sikkert spurt 100 unger det samme spørsmål tidligere, og antakeligvis alltid fått samme svar. Dyrlege. Kanskje en og annen brannmann eller prinsesse, men for det aller meste dyrlege. Omgitt av plakater og bilder av dyr og legeutstyr, hva annet kan man vel svare?
Det var da plutten så på henne med et rolig blikk og en stødig mine, som om han hadde bestemt seg for lenge siden. Trengte ikke betenkningstid, allerede godt bestemt. Og før vi rakk å tenke over hva han kunne komme til å svare, kom det uten et hint av tvil i stemmen:
Jeg vet ikke helt hva det er med dette bildet, men jeg elsker det.
Mens jeg rotet gjennom gamle babybilder fant jeg dette fantastiske bildet. Tatt i sofakroken på Sagene da plutten var kun en liten kladd. Det er noe med stemningen i bildet og hvordan de prater sammen gjennom blikk.
Som om Teo spør om hun vil huske ham midt oppi alt dette nye, og hennes lure smil som en betryggende bekreftelse tilbake.
Jeg liker det kanskje også ekstra godt fordi det ikke egentlig er et spesielt bra bilde, men det har den nerven som gjør at kvalitet ikke har noe å si. Det er uklart, rotete og teknisk sett ikke spesielt imponerende, men det gjør heller ingen verdens ting. For det er så utvilsomt ekte.
For i forrige uke skrev jeg et par saker om vår historie fra å være to single sjeler til å bli en hel familie. I den forbindelse ble jeg sittende og bla gjennom gamle bilder fra da barna kom til verden. Og mens jeg satt der og blafret, innså jeg at jeg bare ble mer og mer uvel. På en god måte eller egentlig ikke. Jeg vet ikke helt. Sant å si var det utrolig forvirrende. Det er så rart å se de to små apekattene som babyer og hvor mye som har skjedd siden da.
Hvor store de har blitt og hvor fort alt har gått. For jeg vet at vi aldri får denne tiden tilbake og jeg blir bare helt dårlig av tiden som bare renner og renner, og at det ikke er mulig, bare én eneste gang å få rope ut “Stopp den jævla tiden!” og sette verden på pause og bare være tilstede i øyeblikket uten at noen ting er i endring, om enn bare for et minutt.
Men samtidig så ønsker jeg jo ikke det. Bare litt. Eller jeg vet ikke. Og når jeg sitter og blar i gamle babybilder, kaster disse rare, ambivalente følelsene seg frem og tilbake til jeg blir uvel og kvalm. For det er jo fantastisk å se dem vokse, men samtidig… Hvert skritt langs veien er et skritt forbi.
Det er ingen vei tilbake og noen ganger, når man sitter og flikker gjennom de første bildene av de myke små prompenissene, der de ligger i sine babyklær og er helt upreget av verden, livet og alt, ja så blir det bare for mye. For mange tanker og følelser, for mye for hjernen å ta inn over seg.
For de betyr jo ikke bare litt, de små apekattene, de betyr absolutt alt.
Tidligere i uken postet crohnsglede et innlegg der hun listet opp 10 ting hun er misfornøyd med ved oss menn. Som en av få mannlige bloggere der ute, føler jeg meg derfor kallet til å plukke opp hansken og skrive et passende motsvar. Så here goes…
1. Det er ikke det at jeg ikke lette skikkelig, men da jeg så gjennom skuffen etter ostehøvelen var den borte vekk. At den dukket opp på magisk vis da jeg ropte på deg, er ikke min skyld. Det må være svart magi eller noe.
2. Hvordan er det mulig å klage på at jeg er et rotehue – har du sett oppi veska di i det siste? Ikke bare har du nok drit oppi der til å overleve en måned på vidda, men hvem er det som alltid finner bilnøklene du ikke kan finne oppi der? Nemlig.
3. Det tar et sted mellom 1-3 sekunder å ta ned dosetet. Det klarer du, ingen grunn til å starte borgerkrig av den grunn. Jada, jeg skal prøve å huske det til neste gang, men hvis jeg glemmer det… 1-3 sekunder. Det klarer du.
4. Ikke gråt. Det gjør ikke noe om vi ikke rakk å vaske vinduer før svigermor kommer på besøk. Eller at favorittkarakteren din i Grey´s anatomy parkerte tøfla. Ingen grunn til å skru på den store vannkrana.
5. Du kjører i 30, ikke 250. De andre bilene er ikke ute etter å ta deg og dette er ikke en tidsinnstilt bombe, det er bare en bil og vi er bare på søndagstur, så ta det heeeelt rolig.
6. Du har bare ett ansikt og vi har bare ett bad, så kan du vær så snill å roe ned litt på alt stæsjet? Jo da, fint med sminke og sånt altså, men trenger vi virkelig så mye sminke, kremer, maling og børster at vi kunne fullsminket et helt omreisende sirkus, dyrene inkludert?!
7. Beklager å måtte si dette, men Dirty Dancing var dritkjedelig. Titanic også.
8. Fifty shades of grey er ikke noe annet enn dårlig forkledd porno, så kom ikke her. Dere er akkurat like grisete som oss, bare for feige til å innrømme det.
9. Bare fordi det viser seg at du er helt udugelig til å strikke og at den genseren aldri kommer til å bli ferdig til jul, verken i år eller neste år, betyr ikke det at du er en forferdelig person som fortjener å føle deg som dritt. Du er bare dårlig på å strikke. Who cares? En genser koster typ 50 kroner på nettet uansett.
10. Hvis vi ser en pen dame på gata, må vi bare titte, sånn er det bare. Gjerne på puppene først. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, vi er bare skapt sånn. Men siden vi fortsetter å være sammen med deg, får du bare tenke at du vant.
11. Slutt å bruke tid på selvhjelpsbøker. Hvis du har lyst til å gjøre en endring – gjør det. Ingen selvhjelpsbok kan gjøre det for deg, så bare hold kjeft og gjør det. Dump typen, bytt jobb, begynn med yoga, hva enn du må for å kompensere for det håpløse strikkeprosjektet som aldri blir ferdig.
12. Jeg prøver ikke å lure deg, men jo, jeg klarer helt utmerket fint å sitte og se på tv med alt rotet rundt meg. Enten fordi rotet for det meste sitter i hodet ditt, eller fordi jeg har såpass lyst til å se på tv at jeg er villig til å blokkere ut rotet fra hjernen. Går helt fint det. Og dessuten, du er ikke noe bedre selv, for hvor var hjernen din da jeg snakket om helgens fotballresultater, hendelsen på jobben eller hva som var galt med bilen? Nemlig. Du blokkerer ut ting du også.
13. Det er ikke det at jeg er ufølsom eller noe, men jeg kunne sikkert hatt sex på ryggen til en illsint bjørn. Ikke se på meg sånn, det er bare slik hjernen fungerer. Du vet, fordi vi stammer fra aper og hele den greia der.
14. Og mens vi er på temaet: Hvis du tidligere på dagen har hintet til at det kan bli sex på kvelden, men så blir det ikke det, kommer jeg til å bli dritsur og muggen. Bare sånn at du vet det. Og det er din skyld. Ikke vær så teit at du ikke forstår det. Det blir som å sette frem mat til hunden, men så holde ham tilbake hele dagen, før du til slutt setter maten inn i skapet igjen. Og deretter ikke forstå at hunden har over-middels lyst til å bite deg i beinet.
15. Jeg har aldri, absolutt aldri lyst til å bli med på et hagesenter. Det gir meg veldig liten glede å kikke på planter, jeg blir bare med for bonuspoeng og chilinøtter. Og sånn karpedam, hvis de har.
16. Det er helt umulig for meg å forstå meg på kvinnelig logikk, så det vanvittige sjakkspillet av følelser og intriger du har med dine venninner og som du prøver å forklare meg, blir som å snakke gresk til en blind ape.
17. Dersom selfien din ikke får så altfor mange likes, betyr ikke det automatisk at du er stygg. Det er først når du stiller deg opp foran et speil og det begynner å slå sprekker, at det er på tide å få panikk.
18. “Jeg spiser for to” sier du og klapper deg på magen, mens nok en sjokolade går ned på høykant. Hvem prøver du å lure? Babyen veier et sted mellom 7-15 gram, den trenger virkelig ikke en stor melkesjokolade til.
19. Og mens vi er inne på det: Du skulle bare visst hvor bedritne humørsvingningene dine kan være mens du er gravid. Jeg sier bare ikke noe om det siden det delvis er min skyld, jeg er takknemlig og alt det der. Jeg bare vil at du skal vite det. Bare fordi jeg ikke sier noe mot deg, betyr det ikke at jeg er enig. Jeg orker bare ikke 9 timer med grining.
20. Jeg kan godt rense sluket i dusjen, bare vit at det er 90% din skyld. Du røyter mer enn bikkja, jeg har bare ikke sånn kjempelyst til å si det til deg.
/ Lik og del hvis du motvillig kjenner deg igjen 😉
For i går måtte vi en tur til dyrlegen og hele familien ble med på tur. Vi andre hadde ikke noe særlig på tapetet mens a mor skulle inn for å sjekke vovsen og vi visste ikke heller hvor lang tid det ville ta. Det er en sånn typisk situasjon som kan gå begge veier: Enten finner man på noe lurt, ellers ender man opp med å stresse seg halvt ihjel mens man bare løker rundt og sjekker klokka ørten tusen ganger.
Men jeg lærte noe da plutten og jeg var på bilverkstedet i går tidlig, og de brukte noe så inn i hampesvarten mye lenger tid enn avtalt. Jeg kunne stresse meg halvt i hjel og bli irritert, men tiden er jo den samme uansett. Ikke noe jeg får gjort fra eller til, så da kan man like gjerne bare se på det som hyggelig bonustid med barna som man ellers ikke ville tatt seg tid til.
Og senere på dagen skjedde noe av det samme igjen! For vi visste ikke hvor lang tid det ville ta hos dyrlegen, men vi antok at det ville gå raskt. Typisk en situasjon der man bare setter seg utenfor, så tar alt lenger enn forventet og blir bare løking, stress og dårlig stemning. Så derfor parkerte vi heller bilen, fant frem vogna og la ut på tur!
Christina fikk heller ringe når hun var klar, så kunne vi komme tilbake da. Og så la vi i vei, og vi hadde det bare helt fantastisk! Som en slags overdrevent symbolsk klisjé, gikk det faktisk fra regn til sol akkurat da vi gikk ut av bilen. Så da fisket vi frem vognen og travet av sted. På veien stakk vi innom et lite bakeri og tok med litt å gnafle på og tilhørende drikke, før vi slo oss ned i en park og bare hang ut en times tid.
Og da Christina var ferdig og lurte på hvor vi var, var vi travelt opptatt med å hoppe i en sølepytt et eller annet sted i Sandefjord sentrum 🙂
Vi kunne så veldig fort bare hengt ut på parkeringsplassen, mens jeg sjekket klokka hvert nittende sekund og sendte surmaga meldinger til frua når stresset begynte å ta overhånd. Eller vi kunne bare akseptere at tiden er den samme okke som og heller kose oss med bonustiden. Og det gjorde vi. Til fulle!
Det er nesten flaut å innrømme det, men med tiden har jeg blitt litt sånn at jeg tenker at alt skjer for en grunn. Og det har ofte faktisk hjulpet meg, for enhver erfaring kan man trekke lærdom ut av og tenke at det er noe man kan lære av det.
Hadde ikke han fjompenissen på verkstedet brukt så veldig mye lenger tid enn antatt tidligere på dagen, ville jeg helt sikkert ikke løst situasjonene slik jeg gjorde, som resulterte i to fine turer og alt i alt en helt fantastisk dag 🙂
P.S. Innser at dette virker som snikskryt over egen dømmekraft, og det er helt greit. Med alt det idiotiske jeg gjør i løpet av en uke, fortjener jeg såpass 😉
Whaaat?! Har Eva brutt opp Ingrid og Jonas?? Da skjønner jeg i hvert fall at det klikka for Iben når hun i tilegg hooka med Chris (ikke Chris da, men Penetrator-Chris). Men serr, var det Isak som sladra?
Uansett er det bare helt latterlig av Vilde å oute Eva som slut når hun sjøl hooket med William BARE for å få rulleplass. Sana hadde faen meg rett. Serr!
Og hva skjer med at Noora negga William foran alle brosa hans? Tipper han blir sykt keen nå, men håper ikke hun faller for en 97-er ass.
Hvis du ikke skjønte et eneste ord av det der, går ditt 2016 helt etter planen og du har ingenting å bekymre deg for.
Hvis du derimot skjønte alt, så er du som meg. For ja, jeg har blitt helt sykt hektet på Skam!! Og det er ikke så verst med tanke på at det er 16 år siden jeg gikk ut av videregående 😉
Heldigvis er ikke Christina det spøtt bedre, så nå diskuterer vi frem og tilbake dagen lang. Rimelig banalt å levere i barnehagen mens man går og diskuterer om Noora egentlig er lesbisk, om Isak og Chris kommer til å hooke eller om han går rett i vennefella, og hva er egentlig dealen med Elias?! Draaama!
Å shit, skal Eva hamle opp med rad-jentene?? Men tenk om det var Pepsi Max-gjengen som sto bak mensenbrevet?!
Bowling er kanskje noe av det morsomste og mest harry jeg vet om. På en god måte. Litt som Melodi Grand Prix egentlig. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har bare en sånn trollbindende fascinasjon for det. Og i går var dagen endelig kommet for å teste vannet med plutten. Ville han like det?
Diskolys? Kuler? Freddy Kalas på megahøyt? Hva er dette for et sted?
Da jeg vokste opp på Kolbotn, hadde vi en stor bowlinghall der vi jevnlig hang ut som småpjokker. Bowling var noe av aller det gjeveste man kunne gjøre på bursdager og den slags, og har på grunn av det mye den samme statusen i hjernen min som bestillingspizza. Det er noe spesielt over det, en slags evigvarende bursdagsvibb. Kanskje er det der noe av fascinasjonen kommer fra. Et slags forherliget barndomsminne brent fast i tiden.
På tampen av videregående fikk jeg også anledning til å jobbe deltid på “Lille Paris”. Dette innebar rimelig høytstående frynsegoder som gratis bowling og sterkt rabatterte priser på ihjelkokte wienerpølser. Jeg ble dessverre nødt til å si opp jobben etter bare få måneder, da fedrelandet plutselig en dag banket på. Og jeg svarte. For om gamle Norge trenger meg til å bo 12 måneder i en brakke for å spise frossenpizza, skyte på pappfigurer og snakke om Britney Spears, ja så gjør jeg da selvfølgelig min plikt.
Derfor var det med en viss spenning jeg for første gang tok med plutten til en bowlinghall i går. Ikke at det betyr alt, men det betyr litt. Vil han kjenne den samme rare gleden for denne rare sporten som meg eller vil hele opplegget gå i renna?
Det gleder meg langt inn i hjerterota å kunne si at han elsket det! Altså, virkelig! Jeg har aldri sett gutten så i fyr og flammer, og på en drøy times tid er jeg sikker på at han brant av flere kalorier enn Northug på fem-mila. Han hoppet og danset og koste seg glugg ihjel, og vi hoppet med.
Og for en stund var vi liksom bare som en helt vanlig vennegjeng. Onkel, tante, plutten og meg, fire venner ute for pizza og bowling. Og det var så gøy! Såpass gøy at jeg klarte å bite i meg to strake tap uten å furte som en drittunge – og det sier litt 😉
Onkel Stette i storform! (helt sikkert dopa. Just sayin… #dårligtaper)
Men denne teksten handler ikke om meg, den handler om hvor fantastisk det er å kunne gå ut og finne på slike ting med pluttisen. Finne slike fellesarenaer der man bare kan være venner og leke på likt nivå. Ikke som far og sønn egentlig, men som venner. For han er 4 år nå, og det er så mye mer enn jeg noensinne hadde forestilt meg at 4 år er.
Jeg hadde liksom ikke trodd at man kunne bonde på et sånt nivå med barna før senere. At de første par årene var mest oppvekst og oppdragelse, jeg visste ikke at det kunne være så gøy. Men som jeg skrev om en gang for lenge siden, allerede fra de treffer 2-årsalderen begynner det å bli oppriktig gøy. Det er jo det tidligere også, men ikke på samme nivå. Ikke som dette.
Og på vei hjem slo det meg at nå som lillesnuppa har bikket halvannet år, er hun på god vei inn i nye tider hun også. Tider da man kan finne på litt mer sammen. Reise på turer, finne på bøll og henge ut som venner. Det gjorde meg så glad, for livet trenger ikke alltid være så vanskelig, kjedelig og komplisert.
Det kan også bare være moro, og noen ganger trenger ikke livet være stort mer enn diskolys og Freddy Kalas på repeat for å være helt perfekt.
