Om man tror at det er en stor omveltning å gå fra 1 til 2, har man en betydelig overraskelse i vente, for når 2 blir 3…
Jeg kommer aldri til å glemme dagen da jeg først fikk høre at noe stort var på gang. Jeg hadde vært i Frognerparken og hengt ut med gutta hele dagen, dødset fra 10-ern og hatt det ball. Og plutselig sto jeg i gangen med haka på gulvet. Jaha ja, sånn atte… javel? Jeg skal bli hva, sier du? Fattern? Javel ja.
Vi hadde ikke rukket å være 2 så veldig lenge, før det ble klart at vi skulle bli 3. Et knapt halvår maks, hvis man teller med alt. Og på det inkluderer tiden da tuppelura fortsatt bodde i Larvik og bare sjeldent kom på besøk, de månedene da alle 200+ leilighetene i mitt borettslag måtte skifte ut hele(!) badet fordi en eller annen jokkapelle hadde klart å bygge badene uten verken sluk eller fall i gulvet.
Sant å si gikk det under to måneder fra nøkkel og innflyttingsglede, til sjokkbudskap og bleiefrykt. Og 9 måneder senere…
Vi rakk egentlig aldri å gjøre så mye mens vi bare var 2. Brått var vi 3. Men jeg husker at vi hadde dårlig tid den gangen også, men når jeg ser tilbake på det nå, kan jeg ikke forstå hvorfor. Hva gjorde vi med all tiden vi nå bruker på barn og rydding og legging og mer barn? Hvordan i all verden kunne vi noensinne ha dårlig tid før?
For når man plutselig blir 3, blir ting snudd på hodet. Plutselig en dag sitter man der og tenker “Hva i all verden er det sykehuset tenker med?! Sende oss hjem med en baby?! Hva gjør man med en sånn? Hvor skal vi få plass til en sånn? Hva spiser den, når sover den, kan den noen triks?”
“Triks? Jeg kan forvandle en voksen mann til karamellpudding, hva synes du om det?” <3
Og brått går pappas plass i heimen gjennom nok en dramatisk nedskjæring. På badet kommer stellebord, i badekaret kommer nye såper, baljer, leker og greier. I gangen stables vognene i høyden og skapene gåsestappes med bittesmå sokker og arveklær. Og bilen… den bilen man en gang var så glad i, der man kunne puste ut og legge ut på tur. Der man kunne kose seg og ta livet med ro. Den blir en krigssone uten en ledig millimeter til å puste.
På kjøkkenet ryker alle de rare matvarene og erstattes med smakløs grøt og tåteflasker. Og plutselig en dag ser frua først på cd-samlingen, så på deg, så tilbake på cd-samling, så tilbake på deg, og på det tidspunktet er det meningen at man skal forstå. Det er dags.
Det er ikke plass til sånt lenger. Den siste lille biten av ungkar ryker på dynga, men det stopper ikke der. Heldigvis stopper det ikke der. For det skal også ryddes plass et annet sted. Et lite sted man trodde var fullt. Et sted som heldigvis rydder seg selv.
For når man først gløtter på døren og ser om det er plass til et barn der inne, viser det seg at det nesten sto tomt. Et barn og en mor passer perfekt. For når 1 blir 2 og 2 blir 3, får man plutselig godt med plass i hjertet.
/ “Når 3 blir 4” – kommer på bloggen i morgen 🙂
Les første del –> “Når 1 blir 2”
Les tredje del –> “Når 3 blir 4”
OBS! Les Christinas svar på “Når 1 blir 2” –> “Jeg skulle jo finne meg sjæl!” (konatil)
* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *
Morsomt innlegg 🙂 Kan du skrive et innlegg om hva og hvordan du tenker når du skriver innleggene dine? 🙂
Nydelig
Hærlig innlegg 🙂
Og så kommer “når 4 blir 5” på lørdag da eller? 😀
I denne blogg-babyboom tiden, tenker jeg på 🙂
“Kan den noe triks?” hahahaha!! Jeg dåhner.. Er akkurat det samboeren min spør om vår kommende lille :’D
Har ikke lest boka de, men lurer på..; følte du deg fanget i en “kjip” situasjon når du fikk vite du skulle bli far? At dere ikke hadde vært kjærester så lenge, og at du ikke var særlig begeistret for barn? Hvordan tenkte du det skulle gå?
Ser uansett at du stod i det som en mann og har stilt opp hele veien! Heia dere!!
Venter på innlegget “når 4 blir 5” 😉
Herlig innlegg å ta med seg inn i natten! Likte avslutningen veldig godt!
Nydelig skrevet!!
Du er rå! Håper virkelig gubben min blir like bra “fattern” som deg! 😀
Du skriver så bra, pappahjerte! Elsker disse personlige tekstene. Hvor gamle var dere da dere fikk plutten?
Takk for det! Jeg hadde vel akkurat bikket 30 og hun var 29 🙂 Finfin alder å starte 😉
Asså, det skal jo mye til, men det er lov å håpe! Haha 😀
/high5
Hehe, takk for det!
Hmmmmmmm…. godt spørsmål! Fortjener vel nesten sitt eget innlegg. Eller vent, hele denne bloggen handler vel egentlig om det der, at jeg ikke var en fatterntype, men ble liksom kastet ut i det. I starten hadde jeg nok litt panikk, men så gikk det fort over til å bli ganske fantastisk. Men ja, i starten hadde jeg litt panikk 😉 Men ikke fordi jeg tvilte på oss. Helt siden før jeg møtte Christina har jeg forstått at det ikke er noen vei utenom at det blir oss to resten av livet. Sånn er det bare, så der har det aldri vært noen tvil 🙂
/high5
Haha, da er du ikke alene ser det ut til 😉
Hehehe 😛
Så koslig innlegg❤️ Føler virkelig at “når 4 blir til 5” innlegg kommer snart nå, hehe😊 Krysser fingrene og håper magefølelsen er rett😊
Enig med de andre her at det virkelig høres ut som at det blir et “når 4 blir til 5”-innlegg om ikke alt for lenge! 🙂 Heier på dere!
Så fin historie og jeg vil bare si at det er veldig underholdene å følge med deg og fruen både på blogg og snap! 🙂 et kanskje litt dumt spørsmål, men det ser ut som du har på deg en hvit overtrekksdrakt på ene bilde, hvorfor det?
Hallois Mia! Du, det er absolutt ikke noe dumt spørsmål 🙂 Forklaringen er rett og slett at plutten ble tatt med keisersnitt, så jeg måtte ha på sånn drakt mens frua lå på postoperativ 🙂