I blant er det best å bare gi slipp på prinsippene og ta livet som det faller seg 🙂
For i dag var det en sånn dag… Ting kokte bort i kålen og plutselig var all tiden vi skulle bruke på å handle middag, brukt til alt annet.
Plutselig står man der uten verken tid eller lyst til å handle. Og da må man ta et valg: Bite det i seg og kjøre den originale planen. Gi seg i kast med å kjøpe inn og lage den sunne, tidkrevende middagen med alt det sunne tilbehøret eller bare gi blanke og kjøre pølser og spagetti?
Det gjorde vi. Og det smakte fortreffelig. Og vet du, noen dager må man bare det. Noen dager er det lov å gi elitismen, mammapolitiet, regelrytterne og ekspertene fingern og si at i dag blir det kjipe pølser og den upedagogiske smaken av herlige barndomsminner.
Nå føler jeg kanskje ekstra på det som blogger som åpner mitt hjem fra halve landet hver dag, men jeg får også mange kommentarer både på blogg og privat fra folk som ofte føler at de ikke er bra nok. Har dårlig samvittighet for ditt, og strekker ikke til for datt. Foreldre som gjør det de kan for å få det til å gå rundt, men som likevel føler at de ikke er bra nok. De har hørt at man bør gjøre sånn, lest at man skal gjøre sånn.
Hvordan barna skal bæres, når de skal slutte med smokk, når de må sove på eget rom, de må spise ditt og drikke datt. Men det ingen forteller deg er at hvis du prøver å holde deg i front av det rotteracet vil du sannsynligvis kollapse før du kommer til første indre.
For tiden leser jeg “Føkk Lykke” av Marte Frimand-Anda, aka Casa Kaos, en herlig upedagogisk bok fra en mor som har sett seg lei på perfeksjonskappløpet. Jeg synes hun gir veldig mange gode eksempler på hvordan jaget etter å være perfekte foreldre faktisk kan rive oss ned, fremfor å bygge oss opp. Om hvordan man jobber så hardt for å holde et nivå man tror alle andre ligger på, et nivå som i realiteten er kunstig høyt. For ingen er så flinke som de skriver på facebook 😉
Sjekk ut boka: Føkk Lykke av Marte Frimand-Anda
Og vet du, helt ærlig, i 2016 synes jeg det må være innafor å si at det til tider kan virke som vi småbarnsforeldre er en gjeng med hysteriske fanatikere. På måten mange uttrykker seg, skulle man tro at man får kreft bare av å ta på en oppdrettslaks og at bæreseler kun hører hjemme i kjelleren til Josef Fritzl. Sannheten er vel at for det aller meste så ordner det seg. Barna ender ikke automatisk opp som pleietrengende krøplinger fordi man bærer dem i en vanlig bæresele, fremfor en økologisk, kortreist, resirkulert, hempsele fra de australske skoger. Det kan også gå bra.
Helt ærlig tror jeg det er bedre at man i blant senker forventningene og tar livet som det faller seg, fremfor å stresse seg halvt i hjel. Vær heller til stede for barna og lek med dem en halvtime ekstra, fremfor å MÅTTE servere frittgående snegler i henhold til planen. Det er ikke så farlig, det ordner seg helt sikkert. I blant er det eneste riktige rådet å følge magefølelsen, for alle er forskjellig. La barnet bruke smokk en stund til, la det sove på rommet ditt og bær barnet ditt som du vil. Så lenge man gjør det beste for barna og det beste man kan, så får det være mer enn godt nok.
Noen ganger gjør man alt etter boka, andre ganger ikke. Noen ganger blir det kortreist alt, andre ganger pølser og spagetti, for i blant er det best å bare ta livet som det faller seg og servere drittmat med et smil 🙂
/ Bånn appetit! 🙂
Les også –> “Hei på deg, Peach Canei”
