For du er som meg, jeg kjenner deg så mye bedre enn du kan forstå. Du er som meg. Du klarer heller aldri sitte stille, ting må skje, helst nå, helst hele tiden. Men når du først stopper, stopper alt. Da går verden i pause og tankene opphøyes i noe langt større enn deg. Noe høyere, noe du knapt kan forstå. Tankene tar fart og skyter mot himmelen mens verden forsvinner under føttene. Da føles hodet lett og svimlende.
Har du virkelig sånne tanker? Jeg trodde du var liten, så altfor liten for sånne tanker. Men jeg så deg nok, der du lå halvt smilende i snøen og tok et øyeblikk for deg selv, bare deg og dine tanker. Du nøt livet, du.
Man skulle jo ikke tro det var mulig, man skulle tro du var for liten. Men plutselig lå du bare der og jeg forsto: Du er nok ikke så liten likevel. Du har tanker større enn du kan uttrykke, men du uttrykker helt fint. Du trenger ikke ord, du trenger bare å se mot himmelen, la tankene fly og en som ser.
Jeg kunne se de mest grusomme scener uten å blunke. Jeg var helt fri for bekymring og svikt i rustningen. Jeg kunne holde et rolig steinansikt i enhver situasjon, følelser hadde ingen effekt på meg.
Nå kan jeg ikke se en Idol-audition uten at det dugger på brillene. Jeg må gjemme ansiktet i puter hver gang det kommer noe som i det hele tatt minner om rørende på tv-en. Klarer ikke å lese en fin tekst om noe fint uten at det begynner å riste faretruende i underleppa.
Noen som har fått pusset opp stua? En person som synger litt fint? Skru på tårekrana!
Det er som en dame sa i et klipp her en dag: “Sometimes, what´s in your heart, pours out into the world and you don´t care who´s around to see it.”
Jeg vet jo hva som skjedde. Barn skjedde. Og da de kom, ødela de signalbanene i hjernen min for alltid. Jeg har rett og slett blitt allergisk mot alt som er rørende. Spesielt ille er det selvfølgelig med overraskelser og ting som er ment for å være rørende. Slik som når foreldre og barn gjenforenes. Nå for tiden har jeg en greie med videoer av amerikanske offiserer som kommer tilbake fra krigen for å gjenforenes med barna. Sånne ting kan jeg bare se alene, bak lukkede dører med lyset av.
Har det skjedd med deg? Test deg selv med videoen(e) under. Klarer du å se dem uten å blunke eller føle for å gjemme bort ansiktet i putene, har du ganske sikkert ikke enda fått barn 😉
Først forbannet jeg snøen for å gjøre et uønsket comeback midt oppi all min fremskutte vårglede, men du vet hva de sier: Når livet gir deg sitroner, lag limonade.
Så når livet gir deg snø, lag snømann! Og siden solen skinte, snøen glinset og forholdene var helt perfekte, var det akkurat det vi gjorde 🙂
Yrkesskadet som jeg jo er, fisket jeg frem mobilen og lot den stå og snurre mens vi lekte rundt og koste oss. Glemte helt å ta den frem før snømannen faktisk var ferdigstilt, men rakk akkurat å få med meg hans siste timer og transformasjon fra snømann til lekeapparat 😉
Viser seg at å lage snømann også er ganske genial gratistrening for en småbarnsfar som prøver å kvitte seg med et par kosekilo. For det tok ikke lang tid etter at vi kom tilbake, før fattern sovnet i sofaen med grøtskåla i hånda 😉
Det er kanskje ikke stor videokunst, men det var heller ikke planlagt. Mer som en liten bonus fra en koselig dag.
Endelig begynte jeg å få dreisen på sakene og følte faktisk at jeg var i ferd med å bli ganske flink, men i helgen kom sjokkbeskjeden…
Jeg burde kanskje skjønt det tidligere. Da jeg så på barnehagebildene av guttungen og så at noe ikke var riktig. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, men det var noe med hodet hans. Han så litt ut som en sjakkbrikke.
Og det kunne vel kanskje gått opp et lys for meg da nakkeragget til lilletuppa vokste seg langt og fyldig som hockeysveisen til Billy Ray Cyrus.
Og hva gjelder mitt eget hår, det har blitt etterlatt til seg selv. Da jeg sist tok en titt i speilet så det ut som en påkjørt kråke. Så da fant jeg frem saksa. Og sluttresultatet ble, om mulig, enda verre. Nå ser jeg vel mest ut som en amerikansk militæroffiser fra 80-tallet.
Men det endelige beviset fikk jeg ikke før Christina i forrige uke hadde en venninne på besøk. Mens de lekte og pratet ute i stua, sto jeg på kjøkkenet og hørte at hun på høflig og diskret vis tilbød seg å ta med saksa ved neste visitt og gi barna en liten klipp.
Og det var først da jeg forsto det. Mitt 4 år lange engasjement som familiens frisør er over 🙁
Jeg kunne blitt sur, jeg kunne blitt fornærmet, men faktum er at jeg skjønner greia. Det er meg. Jeg passer ikke inn i denne jobben, jeg ser det nå. Jeg kan én sveis, og den er ikke spesielt fin. Bare én gang har jeg fått prøve meg på å klippe et annet voksent menneske, og allerede den gang burde jeg skjønt det. Da jeg samlet hestehalen i et fast grep og klipte hele sulamitten i et eneste stort jafs, og etterlot et hode som så ut som noe fra en utstilling for moderne og nytenkende kunst.
Men jeg har kloret meg fast til jobben, men nå er det altså over. Etter 4 år som familiens faste frisør må jeg se meg om etter noe annet. For i helgen kalte Christina inn svigermor til dyst og hun stilte velvillig opp med frisørsaks og teft. Jeg fulgte klippen med argusøyne og var klar for å dømme det hele nord og ned, men ganske raskt måtte jeg motvillig innrømme at det ble fint. Jeg ville aldri fått til noe sånt.
Så jeg sier opp. Eller… jeg går med på å gå. Eller… okei da. Jeg har fått sparken. Men én ting skal dere vite: Hvis hakkete bolleklipp med ujevnt kort rundt ørene, småkutt i ørene og pjuskete nakke noensinne skulle bli populært, er det for sent å angre. Da kan dere bare takke dere sjæl. Så det så!
For litt over en uke siden sparket jeg i gang mitt 12-ukers program for å gjøre noe med de ekstra kosekiloene som har sneket seg på meg i løpet av høsten. Og nå er det på tide med en oppdatering 🙂
Jeg er så utrolig glad for at jeg klok av skade satt i gang med dette prosjektet med realistisk lave forventninger, for ting går aldri helt som planlagt. Når man bestemmer seg for å gjøre en endring som dette, er det lett å se for seg bare oppturene. Hvor lett det vil bli å få tid til å trene og hvor greit alt vil gå. Men så blir det jo aldri helt sånn. Man lover dyrt og hellig at man SKAL rekke å trene minst så og så mange ganger, og man skal ikke spise en eneste kakebit.
Så plutselig rekker man ikke en trening, så blir man syk. Så blir barna syke, så må man jobbe overtid noen dager og brått har fire planlagte treninger blitt til 0 treninger og en kakebit. Så får man dårlig samvittighet og tenker på hvor flink man skulle være, hvor langt man er bak skjema og plutselig er man fanget i en slags negativ spiral av selvforakt. Og da er det lett å falle av. Tro meg, jeg har vært der før 😉
Jeg har alltid tenkt at store, hårete mål og vanvittige ambisjoner er veien å gå, men legger man lista for høyt kan det også være en god oppskrift på nederlag. Derfor satt jeg i gang dette prosjektet med realistiske forventninger. Jeg skal ikke delta i triatlon, få kroppen til Brad Pitt eller løfte en hest. Jeg vil bare ned noen kilo, bli litt kvikkere og føle meg bedre. That´s it. Joda, jeg har et vektmål for motivasjon, men det er ikke noen krise om jeg ikke når det, for har man for store mål og tanker er det så lett å falle av!
Akkurat derfor har jeg ikke satt meg noe stort hårete mål på slutten av disse 12 ukene. Dette er ikke en slankekur eller kortvarig tortur, det er egentlig bare en god start på noe langvarig. Jeg ønsker ikke egentlig å prikke inn sommerkroppen 2016, men kvitte meg med noen kosekilo og finne en livsstil jeg kan leve godt med lenge, så kommer resultatene på sikt. Planen er egentlig bare å ikke se gravid ut til sommeren, så peiler vi ny kurs da 😉
Planen for disse ukene er å trene 4 økter à 15 minutter hjemme + 2 joggeturer pr uke, samt spise mindre og kutte drastisk ned på sukker og den slags. Men fortsatt ingen slankekur, bare en fornuftskur 😉
Men det krever disiplin og jobben må tross alt gjøres, så derfor er det på høy tid å takke for i kveld og komme seg ned i stua for å kjøre gjennom dagens øvelse: Statisk kvarter! 5 øvelser som trener statisk styrke, og ut ifra hva jeg har lest, kan det komme til å bli et helvete. Takk og lov for at det bare er 15 minutter.
Skulle gjerne skrevet mer om hjemmetrening og kakebiter og alt det der, men skriver jeg mer nå, er det bare en unnskyldning for å slippe å trene 😉 Så da setter jeg heller strek nå, finner frem shortsen og gjør meg klar for 15 minutter med blodslit, 90-tallstechno og svettebonanza.
OBS! Følg hele treningsøkten der en voksen mann pines til det patetiske på Snapchat –> Pappahjerte
Menn er større og sterkere enn kvinner. På alt egentlig. Det er vi som er tøffest og løfter tyngst. Det er vi som går med buksene i familien, det er vi som er det sterke kjønn.
Selvfølgelig må kvinner forvente å stå litt i skyggen av alfahanner som oss. Selvfølgelig skal kvinner få delta, men de kan ikke forvente stort når de kniver mot oss. Oss store, staute karer. Kvinnekamp er sikkert fint og flott, bare dere ikke tråkker inn på vårt domene. Da har dere gått for langt. Det har vi bestemt.
Og slik tror jeg mange tenker fortsatt, og derfor trenger vi kvinnedagen. Nå kanskje mer enn noensinne, for stagnerer det nå vil man aldri bli helt like. Enda er kvinner på mange felt bare en god nummer to, og det er rett og slett ikke bra nok.
Hadde det vært en logisk grunn til det, så kanskje. Men det finnes jo ikke, annet enn godt befestet skjevfordeling. Og det hadde sikkert vært greit det altså, hvis det nå engang hadde vært slik at vi menn var større, smartere, tøffere og flinkere.
Men vi er ikke smartere, vi er ikke bedre. Og hva gjelder denne tanken om at menn skal være tøffere og sterkere enn kvinner, har jeg bare dette å si:
Jeg har sett en kvinne føde.
Og nå vet jeg ikke lenger hvem som er det sterke kjønn.
I den anledning har frua og jeg vært på tur til Oslo for å preike med pressen, high five John Arne Riise, mumse lunsj, svinge innom Nettavisen, susse på Karl Johan, dukke opp på Nyhetskanalen, møte verdens kuleste bergenser, og selvfølgelig, drikke smooooothie i bilen på vei hjem.
Og alt dette i en eneste stor kladd uten pusterom i mellom. En rar dag med mange høydepunkter. Ikke hver dag vi får så mange timer til oss selv uten barn, er jo nesten så man kan bli litt nyforelsket midt oppi det hele! For jeg må si, når alt kommer til alt, det er jo lett å drukne litt i denne småbarnstilværelsen, men når man først kommer seg ut av huset og møter hverandre uten barn og grøt og bleier – så ser man hverandre plutsselig i et nytt lys.
… kan også ha vært spraytanen, for jeg har aldri så mye som rørt en sminkekost, så da jeg fikk både sminke og spraytan(!!) før jeg skulle inn på teppet for å si noen ord på direkten, kan det være at det ble for mye for kroppen og at den rett og slett ble ruset på alle stoffene 😉 Hva enn det var, fint var det.
Nå har det akkurat vært premiere på Bloggerne og jeg gleder meg skikkelig til hele sesongen!! Tror ikke frua og jeg er med så mye i starten, men vi dukker opp etter hvert 😉 Uansett blir det artig å følge med på alle de herlige folka som er med i årets sesong.
Og en av dem må jeg bare få gi en stor high five til her og nå: John Arne Riise. Det er ikke så lett å vite hva man skal tro om folk man aldri har møtt, men som har hørt veldig mye om i media. Og da er det bare så utrolig gøy når de viser seg å være verdens triveligste folk! For det tok meg ikke mange sekunder å forstå at John Arne er en tvers igjennom supertrivelig, kul og morsom fyr 🙂
Og StyleConnection, herved erklært som verdens kuleste bergenser! Den dama får meg ALLTID i godt humør og jeg elsker å møte henne for litt sladder, high fives og god stemning.
Jeg sa det jo, jeg skjønner ikke hvorfor du gidder?
Og nå står du her. 5 dager senere med et kliss nytt teppe som allerede stinker kaffe og yoghurt. Skulle bare hørt på meg. Vi har to små barn nå, det er ikke meningen at vi skal eie noe nytt eller fint før om pluss minus 14 år.
Men for all del, fortsett å kjøpe, du. Tepper, lamper og kopper. Jeg sier bare at de ikke er ment for oss. De kommer til å bli ødelagt før du har gått lei dem.
I dag startet dagen på best tenkelig vis. Stor frokost, god tid og fire glade bustehoder i sofaen. Rundstykker, grønnsaker, peanøttsmør og kaffe. Perfekt. Til vanlig pleier vi å spise på kjøkkenet, men akkurat i dag ble det sofakroken. Og da det viste seg at vi jaggu hadde en usett episode av Idol på boksen, steg stemningen til takhøyde.
Det har blitt en artig greie det der, å se Idol sammen. Vi hører på sangene, og så stemmer vi. Tommel opp eller tommel ned. Plutten er overraskende nok den strengeste av oss, og ytterst få kan forvente en himmelvendt tommel fra ham. Da må det i så fall være tempo, for han like bare sanger som går fort. Går det for sakte eller skrikes for mye, er det umiddelbart stryk i boka.
Et ganske lettfattelig system, men i dag tok han det plutselig til et helt nytt nivå!
Vi sitter i sofaen og glaner. En ivrig semifinalist synger for fulle mugger og dommerne sitter nølende og vurderer. Jeg gjør det selv, klarer ikke helt å bestemme meg hva jeg synes. Så jeg spør vår egen hoveddommer. Jeg ønsker ikke å legge noen føringer, så jeg holder frem armen og tar tommelen vekselsvis opp og ned, før jeg spør hva han tror.
– “Tommel opp eller tommel ned? Hva tror du?”
Han tenker seg om et lite øyeblikk, før han svarer helt alvorlig og uten å fortrekke en mine:
– “Hmm… liker stemmen, ikke sangen.”
Tommel ned.
Litt usikker på hva jeg selv ville stemt, for resten av sangen gikk med til høylytt gapskratt 🙂
Livet som småbarnsforeldre er en evig runddans av klesvask og ting som går i bakken. Det er kos, kaos, lek og gråt i skjønn forening. Og det er hele tiden. Dagen går i ett fra man blir vekket tidlig om morgenen, til barna snorker seg inn i natten med harmoniske puff fra kaninnesa.
Og kanskje derfor setter man også ekstra pris på de rolige kveldene. De kveldene ingen hoster og alt er ryddet. Når man rekker å komme dit at man faktisk kan se seg fornøyd med dagens mange arbeidsoppgaver og skru av verden for noen timer.
Og her i huset betyr det tv-tid i sofakroken. Med to små barn og to aktive blogger, blir det jobbing gjerne morgen og kveld, og litt for ofte ryker tv-kvelden. Men minst én kveld i uka MÅ far i huset få på seg joggebuksa, koble ut verden og nyte hjernedød underholdning på boksen. Aller helst Idol.
Men viktigst av alt er å få nyte en bedre middag i ro og mak. Mat som fortsatt er varm. Ingen unger som kaster maten rundt eller snikfôrer hunden. Ingen telefoner eller folk på døra. Bare frua, meg, en bedre middag og Gunnar Greve på opptak.
I går fikk vi endelig tid til en sånn kveld og lagde noe jeg aldri har smakt før: Kjøttfylt squash gratinert med ost og ovnsbakte cherrytomater.
#Omnomnom
Å gå du hjem, dette smakte jo helt himmelsk! Morsom variant å bruke squashen som et slags tacoskjell, og med litt couscous attåt ble det et perfekt og annerledes måltid. Sammen med en rekke flotte sangprestasjoner og et “godt jobba, gutten min” fra frua, var lørdagskvelden i boks 🙂
Kjøttfyll in the making.
Squash-kano på gang.
Servert på en seng av økologisk couscous.
Servert med en stor dose Idol!
Da er det lørran 🙂
Middagen fikk vi levert i denne ukens “Sunn&Lett-kasse” fra Adams Matkasse. Sammen med soyaglasert ørret og kyllingbryst med økologisk byggotto, utgjorde den treenigheten som har blidgjort våre ganer denne uken.
Middager som dette er noe av det jeg liker aller best ved Adams Matkasse. Råvarene og oppskriftshefte kommer pakket og klart på døra, og alt man selv trenger å gjøre er å stå klar for nye smaksopplevelser. Det er noe nytt og spennende hver eneste uke, og plutselig dukker det opp retter man aldri ville tenkt over å lage selv, men som smaker helt fantastisk. Og brått har man fått seg en ny favoritt!
PRØV NYHETEN FAVORITTKASSEN, FÅ KNALLTILBUD!
Adams Matkasse har mange ulike matkasser, tilpasset ulike ganer og behov. Ekspressen for de med dårlig tid, Barnekassen for de med barn, Sunn&Lett for de med krympende bukser med mer. Men nyheten Favorittkassen er kanskje ekstra spennende, fordi den er stemt frem av fornøyde kunder, slik som meg. Dette er altså en kasse fylt med deres mest populære retter og oppi der finner du MANGE godbiter!
Og akkurat nå har Adams Matkasse et knalltilbud på Favorittkassen! Bestill nå, så får du 50 % rabatt på den første kassen OG en gratis fruktkasse! Anbefales varmt til alle som ønsker å prøve en uke med kosekvelder, utsøkt mat og Gunnar Greve på opptak 😉
