Sett fra utsiden skjønner jeg at det virker som en dårlig idé å få barn, jeg sier ikke det.
Plutselig en dag få ansvaret for et bittelite menneske som ikke klarer å ta vare på seg selv. Sette sitt eget liv på pause i flere år for å løpe rundt med yoghurt og bæsj på genseren mens du stort sett aldri får sove en natt i fred. Stå opp tidlig hver eneste dag og snakke med babystemme, som om du var en halvt tilbakestående apekatt.
Dessuten koster barn en formue i både penger og fritid. Livet blir aldri det samme igjen. Og de roper og de kjefter og de har deg rundt lillefingeren. Også blir du en sånn som du selv alltid har hatet, en som hele tiden skal prøve å lure andre til å få barn. Og du gir deg ikke, for du blir som en innbitt støvsugerselger. Og det kan jo være fint, men kanskje ikke alltid. Spesielt ikke på fest, men du klarer ikke stoppe.
Jeg sier ikke at det bare er lek og moro å være foreldre. Det er et helvetes slit også. Du går fra å bli blå under øynene til å bli blå i hele ansiktet. Og du har aldri pause. Altså virkelig aldri helt pause. Sover med ett øye åpent og bekymrer deg alltid for noe. Hva som helst egentlig. Krig, eller at taket faller ned. Eller at de faller i trappen. Eller at de faller og slår seg når du ikke er der, og de blir redd og lei seg og skuffet over at du ikke er der. Du blir hjernevasket rett og slett. Sånne ting.
Jeg sier ikke at hver dag er bare enhjørninger og blomster, jeg sier ikke det. Sett fra utsiden virker det helt ulogisk. Jeg skjønner det.
Jeg sier bare at når det plutselig blir litt for stille ute i stua og du går ut for å sjekke, fordi du ikke har hørt lyden av stillhet siden 2011.. Og synet som møter deg er dette:
Da er det lett å bli forelsket.
Når du finner dine to barn sittende side om side i sofaen og kose seg sammen, og all jobben og nattevåk og bekymringer og rynker plutselig kulminerer i en eksplosiv lykkefølelse av ubeskrivelig kjærlighet og du føler at hele verden er her og nå og dette er meningen med alt…
Vel vel, kjære leser, jeg antar at det siste du ville trodd at du skulle se i dag, var meg i treningstights, men nå er du bare ett lite klikk unna å se hvordan det gikk da undertegnede prøvde seg på 15 minutters hjemmetrening i dag. I ført herlig frekk treningstights. Jeg er ganske sikker på at det vil få meg i form fortere 😉
Og det må jeg bare få si: Jeg har alltid vært skeptisk til hjemmetrening, det føles jo liksom ikke nok. Trening må foregå i et rådyrt treningsstudio med jernstenger og scooter og folk som brøler: “KOM IGJEN, GI MEG EN TIL!!!!”. Det skal da ikke være mulig å komme seg i form i sin egen stue? Eller?
Jeg la merke til en som kommenterte her på bloggen at hun slet så veldig med den klassiske dørstokkmila, og det tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Det er SÅ vanskelig å komme seg over dørstokken og ut på trening, og det er jo nettopp det som gjør hjemmetrening så genialt! Ingen dørstokk, bare på med treningstøy, så er du i gang. Ingen tid brukt på å kjøre til treningssenter eller stå og vente på apparater. Easy, peasy, japanesy! 🙂
I dag trente jeg i stua mens lillesnupp lå oppe og sov. Jeg startet ca. 12.30 og 12.45 var jeg ferdig.
Og resultatet? Vel, la oss bare si at videoen under ganske effektivt besvarer spørsmålet: “Hvor svett rekker en pappablogger å bli på 15 minutter?”
I dag har frua en lang rekke ærender på tapetet, blant annet en tur til frisøren. I følge mine kalkulasjoner vil det ta et sted mellom 3 til 48 timer, og derfor har jeg satt av dagen til å henge ut med tuppelupp.
Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre enda, men jeg ser for meg en dag full av dans, fjas og haraball. Det som derimot er helt sikkert er at fattern nå skal legge fra seg macen et par timer og kose seg på lekedag med verdens beste lillesnupp.
Førstkommende mandag kl. 21.30 fyres første episode av på TV2Livsstil og sesongen kommer til å gå mandag til torsdag (kl. 21.30) i 5 uker. Jeg troooor ikke jeg er med fra første episode, men ikke helt sikker hvordan de har lagt opp den kabalen der, men med 12 bloggere er det mange om beinet.
Jeg kan ikke si så mye om hva som kommer til å dukke opp på skjermen, men dere kan glede dere til mye haraball og moro. Og selvfølgelig endel dramatikk. Vel, ikke fra oss da, her er det bare kos og kaos 😀
Allerede nå kan du sjekke ut dette lille klippet fra et intervju jeg gjorde i forbindelse med en fotoshoot for Bloggerne 🙂
Vet ikke om jeg gruer eller gleder meg mest, men jeg er uansett helt sykt gira, for å få være med på Bloggerne har alltid vært en stor drøm og nå som det bare er NOEN FÅ DAGER IGJEN, gleder jeg meg skikkelig!
Og gruer meg.
Kanskje mest 😉
/ Se Bloggerne, mandag – torsdag, kl. 21.30 på TV2Livsstil
Vi er på butikken, bare lillesnupp og jeg. Med en handleliste fra mor og godt med tid til å romstere rundt. Hun digger å trippe rundt som en frittgående høne og plukke på alt det spennende de har der. Kjenne på kalde ting og knitre i poser.
I blant går det for langt og da må pappa kjøpe. Såpass synes jeg er røddig. Har ungen først klådd på et eple, legger man det ikke tilbake.
Og det prinsippet er det visst noen som har fått med seg…
For etter at vi er ferdige med frukt og grønt, pleier det å roe seg ned med bonusgjenstander i kurven. Bare pappa og emballasje så langt øyet kan se. Kjedelig for lillesnupp, men fint for pappa som brått får friere tøyler til å handle uten å ende opp med ørten grønne epler med bitemerker.
Men da vi var kommet halvveis gjennom runden, stoppet jeg for å sjekke handlelisten. Tilfeldigvis rett ved kjekshylla. Det gikk ikke ubemerket for lillesnupp, som umiddelbart strenet rett mot kjeksen og ropte “Oj!” mens hun dyttet, ristet og stampet entusiastisk. Men vi skulle ikke ha noe kjeks, så jeg dro henne unna. Men hun labbet rett tilbake, langt over middels fysen på kjeks. Jeg dro henne bort igjen.
Tilbake ved handlevognen innså jeg at vi hadde glemt nøkkelost. Bah! Det er jo nesten tilbake til start igjen, det! Lillesnupp vridde og kastet på seg som en sommerfrisk makrell i grepet til fattern, og blikket var fast rettet mot kjekshylla.
Så jeg slapp henne løs, mens jeg hastet tilbake for å hente osten. Hun kan fint klare seg selv et par sekunder, det er ikke stort hun får utrettet i en hylle full av pappesker uansett. Så jeg feis av gårde, fant osten og vendte tilbake mot kjeksland.
Kan det ha tatt rundt 10 sekunder da? Ikke stort mer i hvert fall, men det var visst nok… For på den tiden hadde det sleipe lille svinet gjort det mest utspekulerte trikset jeg har sett på lenge.
I det jeg nærmet meg henne kom hun gående mot meg. I hånden holdt hun en kjekspakke. Jeg skulle akkurat til å legge den tilbake i hylla, da jeg oppdaget at “noen” hadde gjort dette…
Og akkurat i det jeg så det, snudde hun seg mot meg og tittet på meg med et blikk som sa:
– “Oj, ser her da pappa, denne er visst åpnet. Kan jo ikke legge den tilbake da..?”
Først tenkte jeg at hun ikke var klar over det inntrufne, men da jeg prøvde å ta fra henne kjekspakken, snudde hun seg raskt og løp av sted. Og dette skjedde hver gang jeg nærmet meg henne. Helt til jeg fikk tak i kjeksen. Da ga hun meg dette blikket…
Så da måtte jeg velge: Kjeks eller flyalarm. Selvfølgelig kunne jeg ta kampen, men hun visste og jeg visste at jeg ikke kunne sette den tilbake, det hadde hun allerede sikret seg mot. Og jeg kunne jo ikke ta med en åpnet kjekspakke uten at noen får smake… Like mye som jeg egentlig ønsket å stå på prinsippene, måtte jeg nesten berømme henne for å ta utspekulert til et helt nytt nivå. Jeg innså at slaget var tapt. Kjekspresset ble for stort. Det sleipe lille svinet vant denne runden.
Victory!
Jeg tok motvillig en kjeks ut av pakken, og hun lyste opp og smilte fra øre til øre i det hun løp i vei med en sjokoladekjeks i klypa, vel vitende om at hun hadde fattern trygt snurret rundt lillefingeren 😉
Tidligere i dag skrev jeg om mitt nye opplegg der 12 uker med hjemmetrening og kosthold forhåpentligvis skal resultere i en kropp som tåler dagens lys. Jeg har valgt å kalle prosjektet #krympendebukser
Men uten mat og drikke duger helten ikke, og derfor tenkte jeg å by dere på en helt fantastisk oppskrift på en av mine store favorittretter.
Opprinnelsen til retten stammer faktisk fra tiden da Christina og jeg var nyforelskede turtelduer i hovedstaden. Vi bodde på Sagene og når vi skulle kose oss skikkelig, bestilte vi mat fra favorittrestauranten: Bamboo! De hadde en rett vi ble helt forelsket i, og den går fortsatt bare under navnet “Nummer 19”.
Etter hvert begynte vi å eksperimentere på kjøkkenet for å prøve å kopiere retten så godt som mulig, for så glad var vi i den at vi gjerne kunne spist den hele tiden. Så vi prøvde og kokkelerte, la til og trakk fra. Etter mange forsøk med prøving og feiling, kom vi frem til noe som smakte overraskende likt. Og helt nyyyyydelig!
Og den oppskriften ønsker jeg å dele med dere 🙂 Det beste med retten er kanskje at den funker akkurat like bra med kylling som med laks, og den kan varieres i det uendelige, så da kan man prøve seg frem, mikse og trikse så mye man vil.
Retten kan lages med masse grønnsaker og serveres som gryte, eller gjøres litt enklere og heller serveres som suppe. Mulighetene er mange, men smaken er uansett helt magisk.
Planen var egentlig å legge ut oppskriften her, men så fant jeg tilfeldigvis ut at jeg faktisk la ut nøyaktig samme oppskrift på bloggen allerede for to år siden, så da kan jeg jo like gjerne dele det innlegget 🙂
Det er vel like greit å bare kalle en spade for en spade: Jeg har lagt på meg. Ganske mye. Så nå starter kampen mot krympende bukser!
For jeg hadde egentlig tenkt til å ta det ganske piano i år, men for en ukes tid siden fikk jeg en skikkelig “reality check”. Det kom da jeg så et promoklipp fra den kommende sesongen av Bloggerne. For der så jeg et klipp av meg selv fra i sommer. Solbrun, trent og glisende.
For problemet var at han kisen på skjermen ligner veldig lite på han fyren i speilet. Og da jeg senere på dagen hoppet opp på baderomsvekta, lyste det horrible tallet mot meg.
Jeg har rett og slett lagt på meg 7 kilo siden i sommer! What. Da. Fudgecake?!
Jeg burde vel kanskje skjønt det da en etter en av buksene krympet i skapet. Brått gikk tankene tilbake høsten, med stress, jobbing og mat. Joggeturene som ble nedprioritert og erstattet med en liten godbit for ekstra energi. Og nå har det altså kommet til det kritiske punktet der buksa som i fjor var litt for stor, har blitt litt for liten.
Da er det på høy tid å stikke fingern i jorda og derfor har jeg bestemt meg for at nå må noe gjøres. Jeg sjekket kalenderen og ved en herlig tilfeldighet er det nøyaktig tre måneder til vi reiser til Spania. 12 uker til avreise!
12 uker er ikke så altfor lenge. Lenge nok til å gjøre en forskjell, lenge nok til å prøve noe nytt, men ikke for lenge til at det går på dunken. Og det var da det slo meg: 12 uker er jo helt perfekt! Det gir meg akkurat nok tid til å piske kroppen i form til sommeren, det er lenge nok til at nye rutiner for resten av året kan jobbes på plass, men ikke så lenge at jeg ikke ser målet i distansen. Så derfor: Spania, Peter, 12 uker – Here we go!
#high5
Og planen er enkel, for klok av skade skal jeg ikke hive meg over noe overambisiøst. Mange av dere vil kanskje huske “Sofagrisprosjektet”, mitt treningsprosjekt fra i fjor som var dømt til å gå på dunken 😉
Jeg har egentlig bare tenkt til å fokusere på TO nøkkelord: Kosthold og hjemmetrening. Kosthold sier seg selv, det blir mindre snop og mindre mengder mat (jeg spiser som en hest). Og hva gjelder trening har jeg altså tenkt til å prøve meg på hjemmetrening! Jeg har vel aldri hatt stor tro på det før, men nå har jeg fått tak i en bok jeg har ståltrua på!
Paolos treningsbibel inneholder korte, eksplosive økter på 15 minutter, og det skal bli min bibel de neste 12 ukene. Jeg innser nemlig at jeg ikke har tid til å henge ut på et treningssenter flere timer i uka, men et lite kvarter fire ganger i uka, det skal jeg få til. For som Paolo skriver:
-” Hvis du ikke har en time å bruke på å ta vare på kroppen din i løpet av en uke, lurer jeg på hvordan du prioriterer”
Kloke ord, Paolo. Kloke ord.
I tillegg til dette blir det to joggeturer per uke, og i kombinasjon med et skjerpet kosthold, håper jeg dette holder for å gi kroppen et sårt etterlengtet løft før ferien i Spania. Og bare så det er sagt: Dette er ikke noe slankekur eller hysterisk fokus på å slanke seg til sommerkroppen. Jeg kommer til å spise vanlig, bare kutte ned på sukker og tullball, og holde meg til treningsopplegget. Så får vi se.
Jeg ønsker ikke å bidra til kroppspresset der ute, bare skrive om mitt eget opplegg et par ganger i uka, for å holde dere oppdatert og kanskje få med noen på lasset. For dette skal være enkelt og hyggelig, ikke noe kjipt naziopplegg. Jeg gidder ikke å stå opp kl. 05.00 for å jogge eller leve på tunfisk, jeg ønsker bare å gi meg selv en liten boost før sommeren og få litt mer rumleplass i buksene 😉
Hvis du også sliter med bukser som krymper, er du hjertelig velkommen til å henge deg på. Jeg kommer til å legge ut bilder/videoer av øvelser i blant, samt oppskrifter på god mat som ikke nødvendigvis er kjempeusunn. Allerede i kveld kommer første oppskrift på en improvisert asiatisk gryte som som smaker helt magisk og funker like bra med laks som med kylling, og den anbefales varmt å sjekke ut.
Men nå må jeg løpe, 15 minutter med intens trening venter og i dag skal det trenes overkropp og kjerne 🙂
Here we go – første hjemmetrening unnagjort!
Så håper jeg dette er noe dere kan tenke dere å følge med på, for nå er det slutt på moroa. Nei, vent, det er nå det begynner. Æsj, stryk det, jeg skal ikke begynne med sånne cheezy sitater, for det er det første tegnet på at man er i ferd med å miste bakkekontakten. Og der er jeg ikke nå, jeg så bare et halvt år gammelt bilde av meg selv og ingenting kunne inspirert meg mer 😉
