Hva tenkte du på?
Når du lå der og så?
Gjennom et halvåpent øye mot evigheten. Så stille og rolig, så fredfullt smilende i snøen.
For du er som meg, jeg kjenner deg så mye bedre enn du kan forstå. Du er som meg. Du klarer heller aldri sitte stille, ting må skje, helst nå, helst hele tiden. Men når du først stopper, stopper alt. Da går verden i pause og tankene opphøyes i noe langt større enn deg. Noe høyere, noe du knapt kan forstå. Tankene tar fart og skyter mot himmelen mens verden forsvinner under føttene. Da føles hodet lett og svimlende.
Har du virkelig sånne tanker? Jeg trodde du var liten, så altfor liten for sånne tanker. Men jeg så deg nok, der du lå halvt smilende i snøen og tok et øyeblikk for deg selv, bare deg og dine tanker. Du nøt livet, du.
Man skulle jo ikke tro det var mulig, man skulle tro du var for liten. Men plutselig lå du bare der og jeg forsto: Du er nok ikke så liten likevel. Du har tanker større enn du kan uttrykke, men du uttrykker helt fint. Du trenger ikke ord, du trenger bare å se mot himmelen, la tankene fly og en som ser.
Jeg ser deg, jenta mi. Jeg ser deg.
Les også:
– Noen ganger kommer tårene (en rørende episode fra da lillesnupp var bare én uke gammel)
For mer moro og hverdagskos –> * Følg Pappahjerte på Facebook *
Nydelig skrevet, og her sier bildet sitt. Kjenner meg så igjen 🙂
Takk for det 🙂 Var et veldig merkelig øyeblikk, spesielt siden lilletuppa for det meste alltid er helt oppunder takhøyde. Plutselig la hun seg bare ned og fikk det blikket. Sånt rører et gammelt tankehjerte <3
Å, så fint skrevet. Jeg tror også at så små barn kjenner på det mystiske ved å være til! Særlig fordi de er så “ferske” i livet, på jorda. Da er det så mye å undre seg over. Nå nærmer vi oss livets mirakel her 😊💖
Å, så vakkert skrevet!
Helt herlig! Så heldig jenta er som har en pappa som forstår. Og ser:)
Nydelig skrevet! 🙂
Men..men…snyft! 🙂