En sak har alltid minst to sider og det er ikke uvanlig at kommunikasjonsproblemer kan skape trøbbel i et parforhold. Episoden nedenfor utspant seg på tirsdag. Samme sak belyst fra to sider…

Kjapp notis: Min versjon av det som skjedde er skrevet av undertegnede, mens Christina Mammahjerte har skrevet sin egen tekst.

Peter Pappahjertes versjon:

“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg kom meg ikke i seng før litt uti spøkelsestimen og i tillegg ble jeg liggende våken en liten stund. Man kan vel også si at jeg lå og så på tv-serien The Wire på mobilen. Så da jeg endelig kom meg på jobb, var det mer enn bare håret som var en anelse rufsete. Hele kroppen skrek etter putetrekk og mer tid med kosekluten, men siden mor er hjemme i mammaperm så må jo noen tjene til salt i maten. Første del av dagen gikk forsåvidt raskt nok unna den, og deretter forspiste jeg meg ut av mitt gode skinn til lunsj. Kantina kunne by på rykende ferske karbonader med stekt løk, ovnsbakte poteter og en nydelig salat med tzatziki-dressing, og jeg var ikke vond å be.

Etter lunsj ble jeg sittende å kjededrikke kaffe mens magen sto som et trommeskinn, så man kan vel mildt sagt si at kroppen var litt i ubalanse da jeg dro fra jobb. Da jeg endelig kom hjem ble jeg møtt av en hoppende glad liten gutt, som smilte fra øre til øre da han fikk se pappa igjen. Vi lekte litt og koste oss, før vi slang sammen litt middag. Mens vi spiste snakket vi ut om dagen vår. Min kjære hadde slitt litt med å få gutten til å sove og jeg fortalte om min dag på kontoret. Jeg fikk også luftet et par ideer til bloggen. Alt i alt en tipp topp middag, men så skjedde det noe rart. Jeg var jo som tidligere nevnt ganske sliten denne dagen og tenkte at det kanskje kunne vært hyggelig å avslutte dagen med litt kveldskos. Ikke noe press altså, jeg var jo uansett ikke i toppform. Så mens vi tok oppvasken og gjorde lillegutten vår klar for kvelden, gjorde jeg et ganske diskré fremstøt. Jeg ga min kjære en stor klem, strøk henne på ryggen, kysset henne ømt på kinnet og sa forsiktig: “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Og hva får jeg til svar? Et ondt blikk, en kald skulder og en tirade så grov at den kunne gitt selv en værbitt trailersjåfør fra Nord-Norge et epileptisk anfall. Herregud, hva feiler det henne?!”

Christina Mammahjertes versjon:

“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg hadde følt meg skikkelig pjusk hele dagen og bestemte meg for å ta kvelden tidlig. Klokka var halv ti da jeg la meg i gjestesenga på rommet til lillegutten, sånn at jeg skulle slippe å våkne når Peter skulle legge seg. Jeg følte meg skikkelig uvel og ble liggende å hutre og fryse. Da jeg omsider sovnet, ble jeg etter kort tid vekket av barnegråt igjen. Gutten var våken og en ufin lukt i rommet vitnet om en bleie som måtte skiftes. Jeg listet meg stille ut på badet med gutten på armen, alt for å ikke vekke pappa’n. En liten lekkasje betydde ny pysj og en vask også. Fantastisk… Med ett stykk fornøyd gutt på armen igjen, lydløst på kattepoter tilbake til barnerommet, oppdaget jeg lys fra det andre soverommet… Døra stod på gløtt og da jeg tittet inn, så jeg Peter ligge med ansiktet limt opp mot mobiltelefonen. “Seriøst.. Klokka er snart ett! Du skal opp om litt over fem timer!”, sa jeg. Intet svar. “Peter?! Hvis du likevel er våken, så kan du kanskje reagere når du hører sønnen din gråte på naborommet, eller? Jeg føler meg helt elendig!” Fortsatt ingen reaksjon. “Hallo?!?!”

Det var da jeg oppdaget headsettet – selvsagt hadde han propper i ørene! Jeg telte til ti mens jeg trampet inn på gutterommet. Min lille sønn fikk latterkrampe da jeg deiset ham ned i senga og jeg kunne ikke annet enn å smile. Men å få en lys våken gutt til å sovne igjen er ikke lett… En time senere måtte jeg ty til mammatrikset, jeg tok ham opp i senga mi for litt søvndyssende nattamming. Og heldigvis, etter et par minutter gikk pusten tungt – den lille gutten hadde sovnet. Jeg pakket dyna tett rundt oss, varmet meg på den lille bylten og snart sov vi søtt begge to. I omkring en halvtime. Da startet sparkingen. Babyer ligger ikke i ro om natten, men vrir og vender på seg. Av frykt for at han skulle våkne igjen, lot jeg ham ligge hos meg, for hans søvn var tross alt viktigere enn min.

Etter mange våkeperioder var det omsider blitt morgen. Jeg våknet med et rykk da Peter smalt igjen utgangsdøra. Og jeg som hadde bedt ham så innstendig om å gå stille i dørene om morgenen! Den lille bylten ved siden av meg sperret opp øynene, og ja, da var det bare å få på seg klærne og komme seg opp, da.

Kroppen min var fortsatt skranten, men hvem ringer man og sier at en må holde senga når man er hjemme i mammaperm? Som om ikke det var nok tydet mye på at gutten hadde blitt småsyk, for nesa hans rant og humøret var labert. Mesteparten av frokosten havnet på gulvet, på teppet, på kjøkkenveggen, på buksa til mor, i håret til gutten. Til slutt ga jeg opp. Det viste seg i tillegg å være en sånn dag der alle lekene er kjedelige og ingenting er morsomt i mer enn tretti sekunder – og han krevde en konstant strøm av nye underholdningstiltak. Hvis underholdningen uteble, ja da ble det hyling. Hyling! Høyt og smertelig. Etterfulgt av utspekulerte småflir, selvfølgelig. Hodepinen hos mor var raskt et faktum og da det endelig nærmet seg formiddagshvilen, var jeg rett og slett utslitt. Tygget i stykker og spyttet ut igjen. Syk, sliten og lei. Og da fikk gutten lakenskrekk. Etter fem timer med bleieskift, opp og ned av seng, småspising av brødskiver, amming og to stykk utslitte armer, hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og grine. Klokka nærmet seg halv fire, da han endelig sloknet på skulderen min. Jeg fikk lirket ham ned i sengen og listet meg ut i stua, hvor jeg kollapset på sofaen og sluknet momentant.

Jeg våknet ikke før Peter satte nøkkelen i døra en time senere og ropte et høyt og rungende “HAAALLOOO!”, så det skranglet i veggene. Jeg holdt pusten. 1-2-3-… “pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa!” fra barnerommet. Så hadde gutten også bråvåknet. Jeg kjente jeg kokte innvendig og det var ikke virusets skyld. Nå kunne han faktisk ha det så godt, den idiotpappaen. Hvis han ikke husket avtalen om at jeg sier hallo først dersom gutten er våken når far kommer hjem – ja da kunne han værsågod ta seg av sønnen sin resten av kvelden! “Bare så du vet det”, ropte jeg, “så er han småsjuk og i elendig humør!”. Men hva skjer?

“Denne lille karen? I dårlig humør, sier du?”, gliste Peter i døråpningen, da han entret stua med en gutt som smilte fra øre til øre der han dinglet med bena oppe på skuldrene til faren sin. Overtrøtt ut av en annen verden, men tilsynelatende lykkelig. Selvfølgelig.

“Men hva i alle dager har skjedd her? Har politiet hatt razzia her mens pappa var på jobb? Har mamma ligget og dratt seg på sofaen i dag?”, sa far med et smil i munnviken. Jeg sukket oppgitt og tenkte mitt. Men litt ros de dagene det er pent og ryddig i heimen? Neida, sånt tar man seg ikke bryet med.

Det var da jeg la merke til eimen… Den ånden! Min kjære mann hadde altså dratt med seg en hvitløksånde så stram at det blir vanskelig å forklare med ord. Se for deg lukten av brent gummi og et nedlagt gatekjøkken. “Spist noe godt til lunsj i dag eller…?”, mumlet jeg.

“Oh yes! Fantastisk kantine på jobben, også så utrolig deilig med varmmat og herlige salater til lunsj hver eneste dag!”.

Da innså jeg med ett at jeg ikke hadde rukket å få i meg annet enn en tørr skorpe til frokost i løpet av hele dagen – ikke rart kroppen var tappet for krefter.

Heldigvis er Peter glad i å lage mat, og snart befant han seg på kjøkkenet og kokkelerte mens skravla gikk – om den nye sjefen, det flotte arbeidsmiljøet, kantina, lunsjdiskusjoner om tv-serier og positive tilbakemeldinger på pappahjerte-bloggen. Dessuten ønsket han å legge inn en treningsøkt senere og skulle vi ikke sett en actionfilm i kveld, da? Jeg lyttet med et halvt øre, mens jeg tenkte – jo takk som spør, dagen min har vært fryktelig slitsom. Joda, jeg er fortsatt sjuk, jeg har ikke rukket å dusje, det ser bomba ut her ja, nå skal du høre – det har tatt meg hele dagen å få lillemann til å sove, til tross for at natten har vært fryktelig urolig. Neida, jeg har ikke sett eller pratet med andre individer på flere dager, men det går fint – jeg trives godt med tørr inneluft, jeg. Sosial kontakt er rimelig oppskrytt spør du meg, jeg har jo sønnen min – han gir meg det intelligente stimuli jeg har behov for. Så ikke tenk på meg, det går så fint atte…

Peter pratet og pratet, mens gutten smilte og var fornøyd som aldri før. Hvor ble det av det grinete humøret? Etter at middagen var fortært, stod jeg og vasket opp da Peter kom bort og tok tak rundt meg. Jeg sukket mens jeg ble varm i hjertet. Endelig en klem! Endelig var tiden kommet for litt sympati for syke, lille meg! Han strøk meg over ryggen og jeg ble hoppende glad – hadde dagen virkelig kommet da jeg skulle få den sårt tiltrengte ryggmassasjen jeg hadde tryglet om i et halvt år? Den kunne i så fall ikke kommet på et bedre tidspunkt! Kroppen min var så sliten at jeg så vidt orket å holde meg oppreist.

Det var da de kom. Ordene. “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Jeg kjente en hånd ta tak i rumpa mi og det gikk faktisk et par sekunder før jeg trodde mine egne ører. Jeg virvlet rundt og stirret på ham. Og der sto han med sine bedende øyne…

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)