To sider av samme sak

En sak har alltid minst to sider og det er ikke uvanlig at kommunikasjonsproblemer kan skape trøbbel i et parforhold. Episoden nedenfor utspant seg på tirsdag. Samme sak belyst fra to sider…

Kjapp notis: Min versjon av det som skjedde er skrevet av undertegnede, mens Christina Mammahjerte har skrevet sin egen tekst.

Peter Pappahjertes versjon:

“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg kom meg ikke i seng før litt uti spøkelsestimen og i tillegg ble jeg liggende våken en liten stund. Man kan vel også si at jeg lå og så på tv-serien The Wire på mobilen. Så da jeg endelig kom meg på jobb, var det mer enn bare håret som var en anelse rufsete. Hele kroppen skrek etter putetrekk og mer tid med kosekluten, men siden mor er hjemme i mammaperm så må jo noen tjene til salt i maten. Første del av dagen gikk forsåvidt raskt nok unna den, og deretter forspiste jeg meg ut av mitt gode skinn til lunsj. Kantina kunne by på rykende ferske karbonader med stekt løk, ovnsbakte poteter og en nydelig salat med tzatziki-dressing, og jeg var ikke vond å be.

Etter lunsj ble jeg sittende å kjededrikke kaffe mens magen sto som et trommeskinn, så man kan vel mildt sagt si at kroppen var litt i ubalanse da jeg dro fra jobb. Da jeg endelig kom hjem ble jeg møtt av en hoppende glad liten gutt, som smilte fra øre til øre da han fikk se pappa igjen. Vi lekte litt og koste oss, før vi slang sammen litt middag. Mens vi spiste snakket vi ut om dagen vår. Min kjære hadde slitt litt med å få gutten til å sove og jeg fortalte om min dag på kontoret. Jeg fikk også luftet et par ideer til bloggen. Alt i alt en tipp topp middag, men så skjedde det noe rart. Jeg var jo som tidligere nevnt ganske sliten denne dagen og tenkte at det kanskje kunne vært hyggelig å avslutte dagen med litt kveldskos. Ikke noe press altså, jeg var jo uansett ikke i toppform. Så mens vi tok oppvasken og gjorde lillegutten vår klar for kvelden, gjorde jeg et ganske diskré fremstøt. Jeg ga min kjære en stor klem, strøk henne på ryggen, kysset henne ømt på kinnet og sa forsiktig: “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Og hva får jeg til svar? Et ondt blikk, en kald skulder og en tirade så grov at den kunne gitt selv en værbitt trailersjåfør fra Nord-Norge et epileptisk anfall. Herregud, hva feiler det henne?!”

Christina Mammahjertes versjon:

“Problemet startet egentlig kvelden før. Jeg hadde følt meg skikkelig pjusk hele dagen og bestemte meg for å ta kvelden tidlig. Klokka var halv ti da jeg la meg i gjestesenga på rommet til lillegutten, sånn at jeg skulle slippe å våkne når Peter skulle legge seg. Jeg følte meg skikkelig uvel og ble liggende å hutre og fryse. Da jeg omsider sovnet, ble jeg etter kort tid vekket av barnegråt igjen. Gutten var våken og en ufin lukt i rommet vitnet om en bleie som måtte skiftes. Jeg listet meg stille ut på badet med gutten på armen, alt for å ikke vekke pappa’n. En liten lekkasje betydde ny pysj og en vask også. Fantastisk… Med ett stykk fornøyd gutt på armen igjen, lydløst på kattepoter tilbake til barnerommet, oppdaget jeg lys fra det andre soverommet… Døra stod på gløtt og da jeg tittet inn, så jeg Peter ligge med ansiktet limt opp mot mobiltelefonen. “Seriøst.. Klokka er snart ett! Du skal opp om litt over fem timer!”, sa jeg. Intet svar. “Peter?! Hvis du likevel er våken, så kan du kanskje reagere når du hører sønnen din gråte på naborommet, eller? Jeg føler meg helt elendig!” Fortsatt ingen reaksjon. “Hallo?!?!”

Det var da jeg oppdaget headsettet – selvsagt hadde han propper i ørene! Jeg telte til ti mens jeg trampet inn på gutterommet. Min lille sønn fikk latterkrampe da jeg deiset ham ned i senga og jeg kunne ikke annet enn å smile. Men å få en lys våken gutt til å sovne igjen er ikke lett… En time senere måtte jeg ty til mammatrikset, jeg tok ham opp i senga mi for litt søvndyssende nattamming. Og heldigvis, etter et par minutter gikk pusten tungt – den lille gutten hadde sovnet. Jeg pakket dyna tett rundt oss, varmet meg på den lille bylten og snart sov vi søtt begge to. I omkring en halvtime. Da startet sparkingen. Babyer ligger ikke i ro om natten, men vrir og vender på seg. Av frykt for at han skulle våkne igjen, lot jeg ham ligge hos meg, for hans søvn var tross alt viktigere enn min.

Etter mange våkeperioder var det omsider blitt morgen. Jeg våknet med et rykk da Peter smalt igjen utgangsdøra. Og jeg som hadde bedt ham så innstendig om å gå stille i dørene om morgenen! Den lille bylten ved siden av meg sperret opp øynene, og ja, da var det bare å få på seg klærne og komme seg opp, da.

Kroppen min var fortsatt skranten, men hvem ringer man og sier at en må holde senga når man er hjemme i mammaperm? Som om ikke det var nok tydet mye på at gutten hadde blitt småsyk, for nesa hans rant og humøret var labert. Mesteparten av frokosten havnet på gulvet, på teppet, på kjøkkenveggen, på buksa til mor, i håret til gutten. Til slutt ga jeg opp. Det viste seg i tillegg å være en sånn dag der alle lekene er kjedelige og ingenting er morsomt i mer enn tretti sekunder – og han krevde en konstant strøm av nye underholdningstiltak. Hvis underholdningen uteble, ja da ble det hyling. Hyling! Høyt og smertelig. Etterfulgt av utspekulerte småflir, selvfølgelig. Hodepinen hos mor var raskt et faktum og da det endelig nærmet seg formiddagshvilen, var jeg rett og slett utslitt. Tygget i stykker og spyttet ut igjen. Syk, sliten og lei. Og da fikk gutten lakenskrekk. Etter fem timer med bleieskift, opp og ned av seng, småspising av brødskiver, amming og to stykk utslitte armer, hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og grine. Klokka nærmet seg halv fire, da han endelig sloknet på skulderen min. Jeg fikk lirket ham ned i sengen og listet meg ut i stua, hvor jeg kollapset på sofaen og sluknet momentant.

Jeg våknet ikke før Peter satte nøkkelen i døra en time senere og ropte et høyt og rungende “HAAALLOOO!”, så det skranglet i veggene. Jeg holdt pusten. 1-2-3-… “pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa-pa!” fra barnerommet. Så hadde gutten også bråvåknet. Jeg kjente jeg kokte innvendig og det var ikke virusets skyld. Nå kunne han faktisk ha det så godt, den idiotpappaen. Hvis han ikke husket avtalen om at jeg sier hallo først dersom gutten er våken når far kommer hjem – ja da kunne han værsågod ta seg av sønnen sin resten av kvelden! “Bare så du vet det”, ropte jeg, “så er han småsjuk og i elendig humør!”. Men hva skjer?

“Denne lille karen? I dårlig humør, sier du?”, gliste Peter i døråpningen, da han entret stua med en gutt som smilte fra øre til øre der han dinglet med bena oppe på skuldrene til faren sin. Overtrøtt ut av en annen verden, men tilsynelatende lykkelig. Selvfølgelig.

“Men hva i alle dager har skjedd her? Har politiet hatt razzia her mens pappa var på jobb? Har mamma ligget og dratt seg på sofaen i dag?”, sa far med et smil i munnviken. Jeg sukket oppgitt og tenkte mitt. Men litt ros de dagene det er pent og ryddig i heimen? Neida, sånt tar man seg ikke bryet med.

Det var da jeg la merke til eimen… Den ånden! Min kjære mann hadde altså dratt med seg en hvitløksånde så stram at det blir vanskelig å forklare med ord. Se for deg lukten av brent gummi og et nedlagt gatekjøkken. “Spist noe godt til lunsj i dag eller…?”, mumlet jeg.

“Oh yes! Fantastisk kantine på jobben, også så utrolig deilig med varmmat og herlige salater til lunsj hver eneste dag!”.

Da innså jeg med ett at jeg ikke hadde rukket å få i meg annet enn en tørr skorpe til frokost i løpet av hele dagen – ikke rart kroppen var tappet for krefter.

Heldigvis er Peter glad i å lage mat, og snart befant han seg på kjøkkenet og kokkelerte mens skravla gikk – om den nye sjefen, det flotte arbeidsmiljøet, kantina, lunsjdiskusjoner om tv-serier og positive tilbakemeldinger på pappahjerte-bloggen. Dessuten ønsket han å legge inn en treningsøkt senere og skulle vi ikke sett en actionfilm i kveld, da? Jeg lyttet med et halvt øre, mens jeg tenkte – jo takk som spør, dagen min har vært fryktelig slitsom. Joda, jeg er fortsatt sjuk, jeg har ikke rukket å dusje, det ser bomba ut her ja, nå skal du høre – det har tatt meg hele dagen å få lillemann til å sove, til tross for at natten har vært fryktelig urolig. Neida, jeg har ikke sett eller pratet med andre individer på flere dager, men det går fint – jeg trives godt med tørr inneluft, jeg. Sosial kontakt er rimelig oppskrytt spør du meg, jeg har jo sønnen min – han gir meg det intelligente stimuli jeg har behov for. Så ikke tenk på meg, det går så fint atte…

Peter pratet og pratet, mens gutten smilte og var fornøyd som aldri før. Hvor ble det av det grinete humøret? Etter at middagen var fortært, stod jeg og vasket opp da Peter kom bort og tok tak rundt meg. Jeg sukket mens jeg ble varm i hjertet. Endelig en klem! Endelig var tiden kommet for litt sympati for syke, lille meg! Han strøk meg over ryggen og jeg ble hoppende glad – hadde dagen virkelig kommet da jeg skulle få den sårt tiltrengte ryggmassasjen jeg hadde tryglet om i et halvt år? Den kunne i så fall ikke kommet på et bedre tidspunkt! Kroppen min var så sliten at jeg så vidt orket å holde meg oppreist.

Det var da de kom. Ordene. “Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld da?”. Jeg kjente en hånd ta tak i rumpa mi og det gikk faktisk et par sekunder før jeg trodde mine egne ører. Jeg virvlet rundt og stirret på ham. Og der sto han med sine bedende øyne…

 

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

67 kommentarer
    1. Oj, oj, oj som jeg kjenner meg igjen her 🙂 Det er nok slik alle kvinner i permisjon har det 1, 10 eller 30 ganger i løpet av juniors første leveår. Flott at dere setter ord på det og belyser det fra begges erfaring og oppfatning av situasjonen. Veldig fin lesning. Nå fortjener fruen en dag med massasje og kos synes jeg 🙂

    2. Uff…jeg kjenner jeg får vondt av dere begge. Hvorfor skal det være så vanskelig da?? Man vil så gjerne forstå hverandre men slik jeg ser det så kunne jeg ofte likegodt satt meg ned og prata til katten i stenden for til mannen min, for det er så mye som blir lost in translation mellom menn og kvinner. Hilsen frustrert tyskerfrue.

    3. Som den kloke, allmektige Prepple Houmbe så klokt synger i Stjernesludd: Jeg trenger noen svar, så jeg ringer en svarer.

      Det er akkurat det som er problemet ofte; menn er hunder, damer er katter, uten at jeg skal dra den sammenligningen noe særlig lenger pr. nå,

      Situasjoner som dette belyser på en fin måte en klar fordel for homofile og lesbiske. Tenk så enkelt de må ha det! Ingen kommunikasjonsbrister, kun bølgelengde. 😛

    4. Hm … ba om å få mail om nye blogginnlegg fra deg. Du skriver utrolig bra – og det gjør også mamman til gutten din 🙂

      MEN jeg fikk en mail fra deg med introen: Ah, min gode mann, jeg takker og bukker ærbødigst!

      Jeg er ingen mann ;-(

    5. Først og fremst: Takk! 🙂 Kompliment videresendt til frøkna som svarer med et stort smil tilbake.

      Men så: Aj aj aj… dette er ikke bra og jeg tar sylskarp selvkritikk. E-postutsendelsen endres umiddelbart og jeg kan ikke annet enn å legge meg flat. Håper fremtidige blogginnlegg er såpass bra at du kan se gjennom fingrene på denne hendelsen 😉

    6. Nei jøsses, hallo du! 🙂 Meg og meg fru Blom, jeg er bare et produkt av min tid og samfunnets talerør 😛

      Veldig hyggelig å kunne ta til orde på vegne av alle som sitter og river seg i håret, men som beklageligvis ikke har en blogg å ta ut sin frustrasjon på 🙂

    7. Takk takk, godt å vite at sanden i vårt maskineri kan være til deres generelle fornøyelse 🙂

      og btw: Du sitter kanskje og ler uhemmet, men mannen din svetter nok litt på innsiden 😉

    8. Ah endelig! high five ma brotha! 😀

      …dagens fun fact: Da jeg ble født hadde de navnforslag oppe til vurdering i familien og min neste eldste bror foreslo Patrick, hvilket det nesten ble. Så vet du det.

    9. Kjent forfatter sa at menn er fra mars go kvinner er fra venus og det er kanskje ikke langt fra sannheten. Vi er to mennesker i samme båt og kjenner oss igjen ja. Alt i alt får man endel påfyll når man er ute i arbeid og treffer mennesker og beveger seg i ulike miljøer. I dag er jo ikke hele nabolaget i mammaperm samtidig så det er en ensom og lite forsterkende arbeidssituasjon å være hjemme. Spes ettersom barna blir enda større og krever mer. Plutselig er hverdagen et kaos og mas med lite rom for å lande på samme plattform. Flott at dere begge kan skrive ned følelsene og tankene deres, det er verre om kommunikasjonen uteblir eller er enveis. Flott skildret uansett!! Ha en riktig flott søndag, fin dag for to- tid, litt olje naturell og småen med kan det bli en god massasje stund for mor og far og småen.

    10. Jeg lurer på hva Peter Pappahjerte kan gjøre for at Christina Mammahjerte skal bli mer sosial og mindre syk på hverdagene.

      Andre ting jeg har observert igjennom mange år er at man aldri bør snakke positivt om jobben sin, kantina eller arbeidsdagen generelt om mammaen går hjemme. Fordi det er jo urettferdig! Man må lyve på seg litt mer arbeidspress enn det man har, men helst ikke snakke om hvor vanskelig jobben er (for da er man jo bare negativ). Mye av den dårlige kommunikasjonen er at mannen helst vil huske og fortelle de positive sidene ved å gå på jobb (karbonader til lunsj) mens kvinnen helst vil huske alt det negative (skifte på babyen om natten).

      Man skal ha sympati for den stakkars mammaen som ikke får møte andre folk eller ha gleder i livet den perioden hun må gå hjemme.

    11. Åh, fantastisk skrevet. Kjenner meg så utrooolig godt igjen. Sier ikke mer enn at jeg har vært i permisjon nr fire, og går ennå hjemme pga minstemann har hatt en tøff start (Poden fyller snart 3..) Man kjenner det river og sliter litt når hverdagen er som dere har beskrevet så godt ovenfor…

      For en flott blogg jeg kom over på Facebook, du er fantastisk godt til å skrive.
      Du har absolutt fått en ny leser her 😉

    12. Tusen takk for det, Marwinbror! Fryktelig hyggelig at du liker bloggen og nye lesere er mer verdt enn den fineste vin 🙂

      Skal prøve å veie opp innlegget over med en tilsvarende sak som taler i mennenes favør. Problemet blir bare å finne en sånn en, haha! 😉 (godt vi menn er selvironiske ellers ville ikke verden stått til påske) 😛

    13. He he, ja det er viktig. Og det er er ikke vanskeligå se at du faktisk klarer å heve deg over de litt vanskelige innrømmelsene, å heller dele det for å få oss andre hverdagslige mennesker til å føle oss helt normale 😉

    14. jeg håper at menn også kan gå litt inn i situasjonen til mammaene her også ikke bare at mennene ønsker støtte til seg..vi kvinner ønsker at enkelte menn går inn å hjelper til men igjen kanskje vi kvinner ikke er såå flinke å si hva vi ønsker..

    15. Dette gjekk da bra, begge fikk det de higet etter så meget, det som får et forhold til å vare, bra…

    16. Fantastiske skrivehjerter begge to! Dere har herved fått en nye leser.
      Må si jeg kjenner meg igjen. Da pappan kommer hjem fra jobben, jenta vår legger seg tidlig og sovner med et, spør jeg han: ” Vi skal ikke legge oss litt tidlig i kveld, da?”
      Og hva skjer så? Hold deg fast! Vi legger oss tidlig… for å sove!
      Joda, sånn er’e!
      Damer har også det behovet.

    17. Haha! 😀

      Å takk du, det var hyggelig! Kan glede deg med at Christina kommer med sin helt egen tekst snart 🙂 Må bare få tid først og tid… ja det er det dårlig med 😉

    18. Utrolig morsomt skrevet av dere begge to, og som jente kjenner jeg meg selvfølgelig igjen i fruens ord her:) tror vel egentlig de fleste småbarnsforeldre kjenner seg igjen , og her har vi samme ordning med å gå stille i dører på morgenen (dog min mann får ikke engang lov å bruke doen på morran av frykt for å sette i gang morgensirenen, så sitt fornødne får han holde på til han kommer på kontoret!) og her er lillesprett storfornøyd når pappa’n kommer hjem-selv om han har vrælt ustanselig i 2 timer før det! Ufattelig irriterende igrunn.. Da er det på sin plass med litt massasje og sympati til ho mor 😉
      -trine-

    19. Hei Trine!
      Godt å høre at det finnes andre som lever i et strengt regime 😛 Unner ikke selv min verste fiende den ugne magefølelsen man får hvis man glemmer seg og slenger igjen utgangsdøra med fullt trøkk :S hihi

    20. Ta det med ro, det er mang-en-tøffel i dette land (hvertfall i slike situasjoner) 🙂 Her får tøyet hans ligge klart dagen før (han kan kle seg i stua nemlig, han skal få slippe å jobbe i pysjamasen) tannpussen får han lov å ta (på kjøkkenet!) , så heelt urimelig er jeg jo ikke,hehe ;p ikke barebare når doen er vegg i vegg med babyrommet!
      -trine-

    21. Hei Pappahjerte

      jeg heier på deg
      Selv om jeg da ikke har barn (som lever i alle fall)
      Men dette skal jo ikke være no trist blogg

    22. Hei Per-Tore! Takk for det, mister 🙂

      Men uhm… det hørtes ut som en trist kommentar i mine ører. Men hey, hvem har sagt at dette ikke kan være en trist blogg? Jeg er lutter øre jeg, men regner ikke med at du har sånn fryktelig lyst til å dele hele din historie i kommentarfeltet. Vi menn kan faktisk prate om litt såre ting også, det synes jeg faktisk at hører tøffe menn til, så hvis du føler for å dele triste ting, kan du alltids nå meg med en melding på facebooksiden eller via mail til [email protected] 😉 Tøffe karer står sammen vøtt!

    23. Jeg kjenner meg saann igjen, mammahjerte! Godt aa vite at det er flere i samme situasjoner og at det ikke kun er jeg som er gal alltid. Ogsaa kjempefint at dere kan se det fra begge sider og vise empati!

    24. Voldsomt med sympati til Mammahjerte her. Så her kommer en liten realitycheck!
      Det høres ut som du har det grusomt i permisjonen din!
      Er det ikke noe kjekt å finne på som kan stimulere de sosiale behovene dine? Forstår at du var syk og skranten den aktuelle gangen dere har skrevet om. Men du må være mer tydelig ovenfor gubben din; det er helt umulig å se en hodepine eller sår hals. Er du trøtt og trenger hvile, så må du si nettopp det. Menn_forstår_ikke_hint.
      Pappahjerte var tydelig på hva han ville, og fikk tonnevis med pepper både av deg og andre damer i kommentarfeltet. Husk at god kommunikasjon og samarbeid begynner med å være tydelig, alle sammen!

    25. Tom A. Andersen: Her traff du sannsynligvis den mest problematiske spikeren i forholdet vårt til de grader på hodet; nemlig hinting! Du har såklart helt rett, menn forstår ikke hint – og det prøver Peter å minne meg på så ofte han kan. Men iblant er det ikke så lett å huske på det, siden jeg er en ekstrem motsetning. Jeg leser ham som en åpen bok – og det syns jeg er innmari befriende.

      Når det gjelder min “grusomme” permisjonstid og at jeg har behov for å stimulere mitt sosiale liv, så kan du bare puste rolig med magen og slutte og bekymre deg. Jeg har det helt topp – selv om jeg i skrivende stund er rimelig lei av snø og regn og vind. (Med fare for at dette går som hinting, så får jeg følge opp med litt mer tydelighet: Jeg ser så innmari fram til våren og sommeren.)
      Uansett, takk for reality check – og god helg til deg!
      Hilsen mammahjerte 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg