Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte

Jeg satt på venterommet en tidlig morgen på helsestasjonen. Min tre måneder gamle baby sov søtt i armene mine, og alt var nøye planlagt i forkant. Stelleveska hadde jeg pakket kvelden i forveien, samtidig som jeg la fram klærne som lillemann skulle ha på seg. En body som var lett å ta av og på, matchende bukse, søte små sokker. Vi hadde stått opp tidlig for å unngå stress, hadde gått en god omvei for å rekke en liten hvil i vogna og mor hadde drukket sin kopp med te. Nå lå lillemann der, veid og målt, nyskiftet, mett og god etter en ammerunde på stellerommet, og det var fortsatt mer enn nok tid for en liten cowboystrekk før det var vår tur.

Da kom plutselig en heseblesende pappa løpende opp trappen; med en unge under den ene armen, stelleveska flagrende i den andre. Han flerret av seg skoene og løp rett bort til skranken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Ja hei, jeg er pappa’n til Martin, vi skal til sånn ettårskontroll nå klokka ni! Eller vent, nei, klokka er jo kvart over – vi er litt forsinka!” Lille Martin hang og dinglet som en potetsekk mens han kikket seg rundt. Damen i skranken sa at det var i orden, at han bare kunne velge seg en ledig plass og gjøre Martin klar for veiing og måling. Og så kunne hun gjerne ta imot helsekortet nå med en gang. Faren ristet flau på hodet; nei helsekortet, det lå på kjøkkenbordet hjemme… Han tørket den svette pannen sin med en tydelig stresset hånd da han hadde satt fra seg sønnen sin på en stellematte. Brukte han et helseteppe eller engangsunderlag som helsestasjonene oppfordrer foreldre til å ha med? Selvfølgelig ikke.

Lille Martin satt så pent, og da han fikk øye på meg og lillemann inne i hjørnet, gliste han stort og blottla en rad med små tenner. Og en real melkebart, samt matrester i munnvikene. Faren dro av ham lua:

“Jøss, haha! Du har yoghurt i håret! Og hvor har det blitt av en den andre sokken din?” Gutten skrattet høyt idet han nappet av seg den som fortsatt satt på.

Jeg sukket oppgitt inni meg. Dette var så typisk. Menn i pappaperm, det kan da umulig være forsvarlig! Mor må da helt klart være best egnet til å ta seg av småtrolla?

Sent i går kveld gryntet det i babycallen. Vi hadde akkurat skrudd av tv’en for kvelden og Peter stod på badet og pusset tennene. Det hender iblant at smokken er det som skal til, så jeg listet meg inn og stappet den i før jeg smøg meg ut igjen. Det fungerte. Jeg gjorde meg ferdig på badet og hadde nettopp lagt meg under dyna, da gryntingen startet igjen. Jeg kikket på Peter. Han kikket tilbake. Ingen av oss sa et ord, vi bare lå sånn og kikket på hverandre – grav alvorlige – mens vi tenkte de samme tankene:

“La ham sovne igjen… Jeg er trøtt.. La ham sovne igjen!”

Men lydene eskalerte gradvis og snart grenset det til smågråt fra barnerommet. Peter spratt ut av sengen og var inne hos ham før jeg rakk å protestere. Skulle vi ikke bare ventet et par minutter og sett om han fant kosebamsen sin, da..? De siste nettene hadde jeg nemlig fått en gryende mistanke om at han verken var sulten eller tørst, men kun hadde lyst på ammekos. Den onde sirkelen ønsket jeg å bryte før den ble rutine. Etter et par minutter ble det stille der inne og jeg kjente søvnen komme sigende.. Så søvnig..

“Han ser ikke akkurat trøtt ut”, hørte jeg fra døråpningen. Jeg slo opp øynene, og der stod Peter med hendene i siden, ganske oppgitt.

“Men han er jo stille nå, kom og legg deg – så ser vi hvordan det går”, mumlet jeg. Etter flere måneders erfaring med soving både på dagtid og kveldstid, vet jeg jo at å ta ham opp for tidlig som oftest gjør vondt verre. Peter lukket døra inntil og da hørtes et høyt vræl fra barnerommet. I mine ører var dette trassgråt, men det samme gjaldt tydeligvis ikke for ørene til Peter.

“Vi kan ikke la ham ligge sånn!”, sa han anklagende. Nei.. Vi kan jo ikke det.. “Men hva hvis han bare gråter fordi han er trøtt, da blir det jo bare verre hvis vi tar ham opp?”

Mer rakk jeg ikke tenke, før Peter trampet ut av soverommet med et “nei, vettu hva!” Noen sekunder senere stod de der i døråpningen, lillemann fortsatt gråtende på armen til papsen og ingen av dem var i særlig humør.

“Hmm, hva med litt pupp da, mamma?”, foreslo far. Jeg sukket stille, klart lillemann kunne få en påtår. Peter la den lille bylten ved siden av meg, men det skulle vise seg å være svært upopulært. Den lille kroppen stod i bro og hylte av fulle lunger. Ikke sulten, ikke tørst. Flott. Han var sikkert kjempetrøtt, også ble han dratt opp av senga, stakkar..

“Jaja, hva gjør vi nå da?”, sa jeg oppgitt. Peter løftet opp gutten, prøvde å trøste uten hell. “Vi går på kjøkkenet og prøver et glass vann”. Jeg snudde meg rundt i senga, lysvåken nå. Hadde jeg satt pris på å være uthvilt før jeg ble mor? Nei. Jeg hadde tatt det som en selvfølge. Å, den som kunne skru tilbake tida – bare for en stakkars natt!

Jeg hørte fortsatt gråten på kjøkkenet og følte meg litt som en dårlig mor som ble liggende – samtidig visste jeg at papsen hadde godt av å ordne opp uten meg hengende over skuldra. Hulkingen nærmet seg igjen. “Kanskje vi skal skifte bleia di, lille venn”, hørte jeg før lyden av tospannet forsvant inn på badet. En liten kamp utspant seg der inne, nei – ligg stille, ikke vri deg rundt, du kan falle ned, vent litt, vent litt, ikke gråt sånn da, se her, se her, se på denne badeanda! – før de var tilbake på soverommet vårt igjen.

“Var det full bleie?”, ropte jeg over larmen av gråt.

“Nei, men skiftet den uansett”, sukket pappahjerte.

“Skal jeg prøve å legge ham igjen, eller?” Han begynte å bli sliten nå, papsen.

“Ja, prøv det. Sett i smokken og stryk ham på ryggen”.

Et høyt hyl og massiv hulking, og vips så var de tilbake i døråpningen igjen.

“Kan han være sulten tror du?”, lurte papsen. Jeg tvilte på det. Da ville han sannsynligvis kastet seg over puppen. I tillegg hadde han jo spist bra til kvelds?

“Nei, han er garantert ikke sulten”, svarte jeg. “Det må være noe annet. Kanskje han hadde mareritt?”

Sammen tuslet de ut i stua, den slukørede faren og flyalarmen hans. Jeg kunne høre at de romsterte rundt på kjøkkenet, stadig akkompagnert av gråting. Men så ble det stille.

Merkelig stille.

Jeg ble liggende og lytte. Hva i all verden hadde skjedd? Et par minutter gikk uten at jeg hørte en eneste lyd. Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg stakk føttene ned i tøflene, dro på meg morgenkåpa, ruslet ut i stua og der i sofaen satt de. Mine to gutter, trøtte som østers begge to. Drømmehagen rullet og gikk på skjermen, og på kneet til papsen balanserte en skål med grøt. En toppet skje ble ført inn i en gapende barnemunn.

“Han var kjempesulten”, hvisket Peter. Jeg smilte trett.

Det var da jeg innså at det kanskje ikke alltid er slik at mamma vet best. Selv om vi mødre ofte har laget våre egne rutiner etter mange måneder med mammaperm, så må jeg innrømme at mitt system ikke alltid er prikkfritt. Jeg lager kjedelig, sunn grøt. Pappa jazzer den opp med banan. Mamma nynner ved stellebordet, mens pappa jodler, hopper og spretter. Kanskje må vi rett og slett bli flinkere til å la fedrene få ordne opp, la dem ta kontrollen iblant og gjøre sin greie. Det er jo som oftest snakk om bagateller uansett. Den grå lua funker kanskje like bra som den blå. En pære til middag er kanskje bedre enn ikke noe middag i det hele tatt. Trassgråting i mammas ører, kan være sultengråting i pappas.

Og verden går ikke under selv om man møter på ettårskontroll med yoghurt i håret og bare én sokk på tottelotten.

(Lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar til Mammahjerte)

(…og sjekk ut Pappahjerte på facebook)