For en herlig følelse det er å være hektet på en tv-serie. Fryde seg over alt som skjer, glede seg til neste episode, tenke på alt som kan komme til å skje.
Brått begynner man å planlegge hvordan man skal få sett mer. Hvis jeg går til butikken istedenfor å kjøre, da får jeg sett noen minutter der. Hvis jeg står opp 10 minutter tidligere, får jeg sneket inn en liten økt der også. Plutselig klarer man nesten ikke tenke på annet.
Sånn har i hvert fall jeg det for tiden, for akkurat nå er jeg superhektet på serien “Manhunt: Unabomber” på Netflix.
Serien er basert på den sanne historien om Theodore “Ted” Kaczynski, kjent som “Unabomberen”. Over en periode på flere tiår spredte han frykt og terror med brevbomber som tok livet av mange og skadde enda flere.
I serien får man se hvordan politiet jobbet for å finne mannen som hadde klart å holde seg unna politiets radar i en halv mannsalder. En mann som var ansett som nærmest umulig å spore.
Og det er så spennende!
Jeg lusker meg unna på do eller gjemmer meg på kjøkkenet bare for å få sett noen få minutter til, mens jeg holder pusten og biter negler.
Serien er fort unnagjort og går over bare 8 episoder. Jeg er allerede i gang med siste episode, og som ved et guds mirakel skal Christina til en venninne i kveld! Jeg hadde selvfølgelig tenkt til å bruke kvelden på noe produktivt, men ikke søren.
Er man hekta så er man hekta, og en hel kveld helt for meg selv kan bare bety én ting: Popcorn og joggebukse – seriemaraton for én!
… Eller to 😉
/ Lås døra og skru av lyset – I kveld blir det fest 😀
P.S. Noen anbefalinger til hva jeg burde begynne å følge med på nå? Akkurat ferdig med 8 sesonger Modern Family, så klar for noe med litt mer action. Har hørt gode ting om Ozark, The Killing, Making a murderer og Sons of Anarchy. Takker for tips!
Det er rart det der, men Teo sitter alltid på en helt egen måte når han sitter hos Christina. Ydmyk og forsiktig, men fortsatt på alerten. Som om han passer på noe.
For de har et helt spesielt bånd, de to. Teo har vært med Christina gjennom tykt og tynt, i gleder og sorger i mange år, mange år før meg. Vært der for henne, passet på henne og slikket hennes tårer da hun gråt.
Det er ikke en dramatisk setning skrevet for effekt forresten, det er ordrett det som skjer. Hvis Christina blir lei seg og feller en tåre, kommer Teo tassende for å trøste henne. Jeg har sett det mange ganger og det er helt merkelig. Som om han har en syvende sans for hennes følelser.
Jeg husker første gang jeg kom hjem til Christina og fikk møte Teo. Jeg hadde hørt så mye om ham og husker veldig godt hva jeg tenkte: Vi to må bli bestevenner på rekordtid. Hvis ikke Teo liker meg, er jeg sjanseløs.
Aldri har jeg klappet og kost så mye med en hund i løpet av en kveld. Og det fungerte. Vi ble kompiser og da var det greit 😉
Det kom jeg på da jeg så ham sitte oppå henne med det rare passe-på-blikket sitt i dag. For selv om det er min Christina, så er det hans også. De har tross alt vært sammen 4 år lenger enn oss 😀
🐶❤️
P.S. Christina satt i telefon med mormoren sin da bildene ble tatt og har på ingen måte godkjent bruken av dem. Men Teo sa det var greit 😉
For det hadde skjedd ham noe litt utenom det vanlige og han måtte bare fortelle det til noen. Og han fortalte det til meg. Heldigvis var det noe fint. Men hemmelig. Superduperhemmelig.
Jeg lovte på tro og ære å ikke fortelle det til noen, ikke en levende sjel. Men etter at barna var levert i barnehagen i dag, kom Christina luskende. Hun hadde hørt oss hviske og tiske helgen, og hun var nysgjerrig.
– “Hva snakket dere om? Var det noe hemmelig? Hvorfor sa han det bare til deg? Hva var det for noe? Fortell meg da!”
Hun snuste desperat som en hund som har fått ferten av pølse.
Jeg skulle akkurat til å begynne å prate, for kjærester forteller vel hverandre alt, men så slo det meg: Dette var hans hemmelighet. Til meg. Og bare meg.
Kanskje ikke store tingen, men bare fordi det var en ganske så uskyldig sak, utvilsomt stor for en 6-åring men kanskje ikke avgjørende for resten av menneskeheten, så betyr det ikke at det ikke betyr noe. Det er fortsatt en hemmelighet. Og jeg lovte.
Så jeg sa ikke noe. Låste munnen og kastet nøkkelen. Selvfølgelig gjorde jeg det, for hemmelighet er hemmelighet Og har man først fått den tilliten er det viktig å vise seg den verdig. Det kan komme godt med senere i livet 😉
Så blir selvfølgelig saken en ganske annen den dagen jeg finner øl eller snus i treningsbagen hans og lover å ikke si noe til mamma.
Men for nå er hemmeligheten din er trygg hos meg ❤️
For det er vanskelig å finne inspirasjon til ny og spennende mat i en travel småbarnshverdag. Man tenker liksom at man skal ta seg i nakken, men litt for ofte innhenter tiden og hverdagen deg, og brått sitter man der med spagetti. Igjen.
Og når man en sjelden gang faktisk lager noe skikkelig godt og nytenkende, tar det ofte lenger tid enn forventet. Det er ingenting mer frustrerende enn å sitte med to sultne barn og innse at lammelåret må dampes en time til. Ikke har man noen garanti for at de kommer til å like den fancy schmansy maten heller.
Derfor er det så genialt med matkassen Ekspress Familie fra Adams Matkasse! Ikke noe tullball, bare smaksrike retter for hele familien, som lages på under 20 minutter.
Og det er helt perfekt, for da kan barna ta seg en liten pause i sofaen etter en lang dag i barnehagen, mens far står på kjøkkenet og kokkelerer 🙂
Ingen grunn til panikk, middagen er i boks! 😉
Ja vel, så er det kanskje litt juks å ikke lage alt fra scratch, men vet du hva? Det er helt greit det, for Adams Matkasse bruker bare de beste råvarer og leverandører til sine matkasser.
Adams Matkasse leveres rett på døra i en komplett boks full av godsaker. Noe er rene råvarer, noe er laget på forhånd. Og hvis jeg kan spare 30 minutter på å lage potetmos som uansett ikke ville smakt i nærheten av det den Adams leverer gjør, ja da takker jeg gladelig ja til det.
Friske grønnsaker, spennende oppskrifter og utsøkte råvarer. Mindre oppvask, deilig middag og mer tid med familien 🙂
Når barna liker maten <3 (Dagen vi oppdaget Salsiccia-pølser!)
Mobiltryne tatt på fersken 😛
Ja… Ingen kommentar x-)
Komplisert mat fra bunnen av kan man uansett lage til helgen, for en matkasse inneholder 3 til 5 middager, alt ettersom hva man velger selv. Det etterlater med andre ord nok av dager til langtidssteking av tapirlår på en seng av kompliserte poteter og Hollandaise. Fra scratch.
På travle hverdager trenger man derimot litt hjelp om det skal bli noe annet enn kjøttdeig og spagetti.
Før helgen hadde vi nok en sånn da. Kom hjem fra barnehagen, med hendene fulle av klær og ski, og hadde glemt å kjøpe middag. Typisk en jobb for en kjip frossenpizza, men hva spiste vi? Ovnsbakt lange marinert i en kremet, rød pestosaus med delikatessepoteter og lettstekte grønnsaker..
Godt? Så sjukt godt! Og fiks ferdig på 20 minutter 🙂
Takk skarru ha, Adam <3
TILBUD! Klar for å bli servert inspirerende mat rett på døra? Akkurat nå får alle mine lesere 50 % på første bestilling. Husk å legge inn rabattkode: BLOGGPAPPAHJERTE. * Rabattkoden er kun gyldig for nye kunder.
En mårrasveis, en rosa pysj, en lang lang gjesp. Noe gøy på TV, fyr i peisen, sjokolademelk.
Kosestund og søndag morgen, ingenting er bedre. Ikke noe på planen, trenger ikke klokke, hele dagen til å bare være her. Sammen. Slenge på en kubbe til, fylle på med pulver, knusekose alle mann.
Det er ikke når man er på tur uten barn og kjenner at man savner dem. Det er ikke når det er lørdag kveld og voksentid og det er litt deilig at barna sover. Det er her. Når man sitter på en søndag morgen med begge to i armene som to små valper. Varme, glede og store smil. Det er lykken.
Klar for noe skikkelig usunt, klissete og totalt forkastelig? Denne snaskete snacksen lager du på bare 5 sekunder!
For det er enkelt: Noen dager må man bare ha noe søtt. Og da holder det ikke med en kjeft rosiner. Vi snakker sjokolade, godteri og sukker. Man kan ha vært så sunn man bare vil resten av dagen og spist ikke annet enn kortreist avocado og selvdyrket stangselleri, men når kroppen brøler må den få svar.
Og her er min fantastiske nødløsning når det ikke nytter å nekte kroppen brukerdosen sin. Og alt du trenger er 1 ingrediens! Marshmallows.
Også trenger du en mikrobølgeovn. Fremgangsmåten vokste frem en gang tidlig på 90-tallet, da mikro var det raffeste man kunne ha i et hus. Tipset er like enkelt som det er genialt. Kanskje det enkleste tipset i verden for å gjøre en matvare som er ganske kjedelig på egen hånd, til å bli en kulinarisk nytelse.
Alt du trenger er en marshmallow, 5 sekunder og litt strøm.
Legg marshmallowsen i mikroen, gå for full guffe og trykk på start. Følg med, for det tar bare noen sekunder.
Plutselig blåser den seg opp som et popcorn og da er det bare å rive opp døra og stappe den i munnen.
OBS OBS: Marshmallowsen kommer til å være et sted mellom glovarm og smeltende, så vær litt forsiktig. Det er et visst potensiale for brannsår i munn, men klarer du å treffe balansen helt riktig, har du en frekk og freidig snack som ordrett smelter på tungen.
Stalltips: Funker med alt skumgodteri. Spesielt skumnisser.
En knapp halvtime til vi skal være i et møte, og stemningen er mildt sagt amper. For Peter skal sette i linser og det har aldri gått bra. Ikke en eneste gang. Det ender derimot alltid i bannskap som får selv nordnorske sjømenn til å felle en tåre.
For jeg får det ikke til! Født venstrehendt med ti tomler og fingerspitzgefühl som en klønete elefant, har jeg ikke det beste utgangspunktet for å klå rundt på øyeeplet.
Min klønete teknikk går i all hovedsak ut på å dra nedre øyevipp så langt ned som mulig, slenge linsa på underkanten av øyet og deretter se ned samtidig som jeg klemmer igjen øyet og napper ut fingeren i én rask bevegelse. Som en tryllekunstner som røsker vekk duken fra et dekket bord.
Og det funker nesten aldri.
Jeg har prøvd andre teknikker, men det funker ikke det heller. Holde øyet oppe fra over- og underside på likt har jeg blitt anbefalt og prøvd før, men det funker ikke. Blir for mye motstand. Øyet skviser seg motvillig igjen, raskere enn sin egen skygge.
Jeg har sett på youtube og latt meg irritere over de kvikke folka som viser hvordan de både tar av og på linser på null komma svisj, uten så mye som et halvkvalt faen. Bare smil og latter. Jeg får så lyst til å klype de folka i tissen, for det funker ikke sånn!
Å sette i linser er ikke 10 sekunder med latter, det er 30 minutter med banning. Hver gang! Så også i går.
Så da klokken begynte å nærme seg “Nå MÅ vi løpe”-tid, begynte stemningen å bli historisk dårlig. Men sta som jeg er, så skulle jeg klare det. Ikke snakk om å gi seg.
Men det gikk ikke. Ikke eff. Inn med finger, pirke på øyet, nappe ut finger, finne linse i vasken. Vaske linse, inn med finger, lukke øye, linsa henger fast i øyevippen. Banne. Banne masse.
Eff-ord!
Til slutt ble Christina lei. Så lei og stresset at hun begynte å kle på seg for å dra.
– “Da får du dra alene! Jeg driter i om jeg kommer 2 timer for sent til møtet, den satans linsa SKAL inn!”
Sa den sjarmerende husbonden. På dette punktet kunne jeg selvfølgelig kapitulert og gått for briller, hadde det ikke vært for at det verste hadde skjedd. Den ene linsa hadde nemlig kommet seg på plass! Men det var på ingen måte en seier, for den hadde ramlet på plass i det mest paniske forsøket av alle.
Et sånt forsøk der man i ren frustrasjonsrus bare stapper fingern inn i øyet og roter rundt inni der som om fingeren var en sleiv og øyet var en gryterett.
Og det hadde fungert. Men ikke to ganger. Så nå hadde jeg én linse og ikke mer tid. Jeg var så forbannet. Begge øynene var knallrøde av utmattelse og ondsinnet pirking, halsen var sår av banning. Heldigvis var barna 15 mil unna og kunne ikke høre et ord.
Enda en tirade kom og Christina nådde sin grense:
– “Nei vet du hva, nå gidder jeg ikke høre mer på den banningen din! Du har til og med klart å få MEG i dårlig humør! Jeg går, så får du bare komme etter”
Frustrert og irritert, gikk jeg for det ultimate lavmål. Det steget man tar når man bare er virkelig desperat. Jeg prøvde å dytte skylden over på henne.
– “Jammen se da! Kom inn hit, så skal du få se. Se nå, så skal jeg prøve det teite trikset ditt!”
For jeg ville at Christina skulle innse at det ikke var meg, men de satans linsene som var problemet. Ikke faktisk mitt problem, men en samlet linsebransje som har rottet seg sammen mot intetanende forbrukere.
– “Se her da! Skal jeg prøve den duste teknikken din”
..sa jeg. Så gjorde jeg akkurat som hun sier at jeg burde gjøre:
– “Dra ned nedre øyelokk, sånn.”
– “Løfte opp øvre øyelokk, sånn ja.”
– “Også bare smelle linsa rett på.”
Demonstrativt satt jeg linsa rett på øyet og tok fingern ut igjen.
Og der satt den.
Helt perfekt.
På første forsøk…
Det blikket Christina sendte meg da… Etter nærmere 30 minutter med banning som hadde fått malingen til å flasse av veggene og speile til å blekne… Det blikket kommer jeg aldri til å glemme x-)
Jeg hadde jobbet halve dagen og hele kvelden med en tekst som bare ikke kom i mål. Jobbet på spreng for å få den publisert, men klokken tikket i vei og til slutt tikket den ut.
Når jeg har jobbet i mange timer med noe som ikke kommer i mål.
Det er kanskje litt vanskelig å forstå, men det kan være ekstremt frustrerende å ikke få oppdatert bloggen iblant. Som om man har skuffet leserne, men mest av alt seg selv.
Og etter en uke med bare lettbeinte tekster, ønsket jeg sterkt å få ut noe som betyr noe, noe som kanskje kan gjøre en forskjell. Derfor ble jeg ekstra irritert når alt gikk rett i vasken. Men men, alle kan jo ha en dårlig dag på jobb.
Forbannet og irritert klappet jeg sammen macen og straffespiste et par knekkebrød på fjøla. Var ikke egentlig sulten, måtte bare ta det utover noen. De stakkars knekkebrødene hadde aldri en sjanse.
Så gikk jeg tur med Teo og deretter rett til sengs. Sint.
Men Christina, søt som hun er, kunne selvfølgelig ikke la meg ende dagen sånn. Hun prøvde å godsnakke med meg og få meg i bedre humør. Snakke om at det sikkert ikke var forgjeves og alt det artige vi skal til helgen. Men jeg kunne ikke la det slippe så lett:
– “Det er bare så sinnssykt frustrerende!! Prøve å skrive noe kjøttfullt, noe med mening, noe mer enn bare fjas, men så blir det bare dritt!”
#giopptryne
Så brummet jeg som en bjørn og krøp helt inntil henne. Gnukket meg fast og kjente varmen. Stor skje bak liten skje.
Så kom det plutselig. Christinas siste råd, hennes velmente lovord som skulle berge dagen og trøste sin mann. Bare atte.. gitt situasjonen og alt, så kunne det vel kanskje vært bedre formulert:
– “Men Peter, du kan ikke bare presse frem en kjøttfull ting”
… og dermed brøt vi begge ut i brølende braklatter som vekte resten av huset. Og plutselig var det helt greit igjen. For alle kan tross alt ha en dårlig dag på jobb, bare prøv igjen i morgen 🙂
Men etter en lang dag i barnehagen, tror jeg bare de har godt av å lounge i sofaen med et artig spill og en rolig stund til å senke skuldrene. Men det er en jungel av spill og apper der ute, og derfor tenkte jeg bare å komme med 5 raske tips til apper som barna våre har hatt mye glede av.
Jeg ønsker også å komme med en advarsel til alle småbarnsforeldre der ute, men den tar vi til sist. Først 5 anbefalinger satt opp i vilkårlig rekkefølge 🙂
5. My Boo En slags Tamagotchi for en ny generasjon. Kos med Boo, gi den mat, vask den, gi den medisiner og spill artige minispill. Hver gang man kommer tilbake med Boo må den mates og vaskes og holdes styr på. Overraskende lang levetid og hyggelig spill uten verken biljakt eller skytescener x-)
4. Toca Hair Salon 2 Driv din egen frisørsalong! Veldig moro og uendelige muligheter for å klippe, vaske, krølle, farge og herje med hår. Som alle spillene fra Toca Boca er dette en høydare for barn i mange aldre 🙂
3. Cittadino Pizza Driv pizzasjappe! Spillet er akkurat det det høres ut som: Lag pizza. Lag deig, rull den ut, sleng på ingredienser, stek, ha det moro. Utrolig hvor mange pizzaer barn kan steke før de går lei 😉 Vi må ha laget minst 200 pizzaer og 0 barn har gått lei så langt 😉
2. Color by number Asså, denne appen er minst like morsom for voksne som for barn. Lag tegninger ved å fylle inn farger i bokser med nummer som matcher fargen. 1 er rød, fyll inn rød i alle bokser med 1 etc. Kjempeenkelt og avslappende. Litt som disse mandala-tegnebøkene alle plutselig ble så forelsket i. Bare lettere og mindre tidkrevende 😉
Men vær OBS! Det finnes mange slike “fargelegg etter nummer”-apper og flere av dem krever at man betaler ganske mye for å låse opp hele spillet. Se advarsel nederst i saken.
1. Toca Pet Doctor Nok et spill fra de fantastiske utviklerne hos Toca Boca. Denne gangen er man dyrlege og må hjelpe dyr ut av diverse kniper. Det kan være et dyr som har fått en flis i poten, en skilpadde som ligger på ryggen e.l. Gir barna god trening i problemløsning samtidig som det fremmer å være god med dyra. Det kan vi like 🙂
ADVARSEL!
Følg med på hva barna laster ned OG følg med på saldoen din!
Det høres kanskje selvfølgelig ut, men barna laster ned nye spill hele tiden og spillene har en tendens til å bli mer og mer kyniske hva gjelder å lure penger ut av intetanende barn og naive foreldre.
Noen spill koster penger, andre er gratis. Men tro ikke at noen utvikler en app bare for å være hyggelig. En gratis app betyr derimot at man skal være litt på alerten, for før eller siden dukker det opp en kjøpssituasjon. Enten får man spille en liten del av spillet gratis eller så må man kjøpe gull/energi e.l. for å komme videre i spillet.
Mye av faren ved dette kan unngås ved å legge inn en PIN-kode for hvert kjøp på nettbrettet. Men noen spill har også kommet opp med listige løsninger for å sno seg rundt dette, slik som løpende abonnement som fornyer seg automatisk. Dermed trenger man ikke godkjenne hvert kjøp og plutselig har spillet som først var gratis, gått til å koste 80 kroner i uka! Og tro meg, det er overraskende fort gjort!
Derfor er det viktig å holde styr på hva som faktisk går ut hver måned også. Man legger kanskje ikke merke til at 80 kroner er borte en uke, men i løpet av et helt år blir det over 4000 kroner!!
Så bare noter deg det bak øret. Det høres kanskje innlysende ut, men er verdt å nevne en ekstra gang. For det er moro å bruke penger altså, men ikke fullt så moro å kaste bort 4000 kroner på trylledrikker og smurfedrops 😉
Jeg skriver stort sett aldri om tatoveringene mine. Ikke tatoverer jeg meg for andre og ikke har jeg behov for andres meninger om noe så personlig, men denne gangen skal jeg gjøre et unntak.
For i går tok jeg en ny tatovering på armen og denne tatoveringen har en helt spesiell betydning. Den gjør meg skikkelig stolt og markerer en av mine stolteste bragder: Årets Jurypris i Vixen Influencer Awards 2017.
For at en pappablogg kan vinne juryens ærespris i Norges største prisutdeling for bloggere og influencere, gjør meg altså så stolt at jeg får frysninger.
Jeg kan fortsatt ikke huske helt hva jeg sa på scenen, men jeg vet at jeg var i sjokk og at jeg kanskje gråt litt. Foran en fullsatt sal med fantastiske mennesker. Det er verdt et minne for livet 🙂
Tatoveringen er en kombinasjon av kronen som er avbildet på plaketten til prisen og en cool krokodille som jeg har ønsket å tatovere en stund. Av ingen annen grunn enn at jeg elsker hele typen. Han er kul og avslappet med hawaiiskjorte og shades – akkurat slik en god krokodille skal være.
Krokodillen har fått plass ikke langt unna det grønne monsteret som dukket opp på armen etter Årets Livsstilsblogg fra Vixen i fjor, og armen har sånn sett plutselig blitt en slags premiehylle. Ikke at jeg dermed kommer til å tatovere svømmeknappen fra barneskolen altså 😉
Vixen i år ble jo ganske spesielt etter at det haglet med diverse anklager, men med denne tatoveringen har jeg vel tatt et ganske endelig valg på hvor jeg står. For hvis det er slik at Vixen er en slags råtten valgkrets, har jeg verken blitt informert eller invitert til dette hemmelige brorskapet.
Og hvis det faktisk ER sånn at Vixen er et skjønnhetstyranni som fremmer de unge, vakre og fremadstormende, ja da er det I HVERT FALL grunn til å være stolt! Hilsen mann 36 med tredagersskjegg og sexylubb 😉
Så velkommen til armen skal du være, herr Krokodill 😀
