Tenk at jeg egentlig er et B-menneske. Jeg som er oppe med barna før hanen galer i helgene.
For noen år siden ville det vært helt utenkelig, men livet som småbarnsfar har verken tid, plass eller rom for B-mennesker. Det er opp tidlig og ingen bønn.
Tror du barn bryr seg om at du ble sittende oppe til 03 om natten med gamle kompiser? Nei. Ikke i det hele tatt faktisk. Snarere tvert imot.
Det lærte jeg den nyttårsaftenen jeg satt oppe til kl. 06 og spilte sjakk og drakk lettbrus med en kompis. For 06.30 var det morgen igjen. Og om det skulle være noen tvil: 30 minutter er litt snaut for en hel natts søvn x-)
I lang tid har jeg synes litt synd på meg selv og tenkt at jeg som B-menneske trenger mer søvn, men det rare er at så fort man har fått barnevakt for en natt og kan sove så lenge man vil.. så står man opp tidlig likevel!
Som om hjernen med tiden har blitt programmert til å sprette opp for grøt og barne-tv etter flere år med spolerte sovemorgener.
Men nå som barna begynner å bli litt eldre, har det gradvis blitt bedre. Ikke flere netter med brødskive på benken midt på natten, ikke gå i halvsøvne og vugge på en urolig baby eller benke seg ned foran TV-en for Drømmehagen fra kl. 05.00.
Men jeg innser at mange av dere er der nå. Bare vit at det blir bedre. Og du kommer merkelig nok til å savne det. Men hvis du er midt i en dårlig søvnperiode akkurat nå og du har en mann/kone å dele hverdagen med, vil jeg bare tipse om sovemorgener i helgene.
En morgen står du opp tidlig, den andre får du sove. Vi oppdaget dette altfor sent og det er helt gull. Man trenger virkelig ikke sitte begge to og se på Drømmehagen på opptak i 3 timer før butikken åpner 😉
Bare et tips fra et forhenværende B-menneske som har blitt kurert på den harde måten 😉
/ Hva er du – A eller B? Uansett, ha en makaløst god dag! 🙂
Rett innenfor døra ligger posten på dørmatten og venter. Som er greit for én av dem. Den andre slår seg vrang, for det var visst helt krise å ikke få hente den selv.
Som om det eneste som betyr noe i hele verden og brorparten av universet var å få hente posten selv, akkurat i dag. Ikke så farlig i går, betyr ingenting i morgen, men akkurat i dag er det viktigere enn alt.
Og jeg vet, for jeg har hatt barn noen år nå, hva dette betyr. Enten kan jeg overkjøre helt og si at sånn er det, sorry borry, men posten er hentet og ferdig med det. Men all erfaring tilsier at det kommer til å ende med et gråtebonanza uten like. En verden i tusen knas og en særs dårlig start på ettermiddagen for alle.
Så jeg gjør noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg kom til å gjøre, før jeg fikk barn. Etter et par år som fattern har jeg derimot et litt annet syn på saken 😉
Så jeg tar med meg posten ut igjen og legger den i postkassen. Så blir den hentet på ny, til stor glede og entusiasme, og alt i verden faller på plass igjen.
Kunne trumfet gjennom, kunne vært streng og rigid, men gikk for å gi etter for et tilsynelatende urasjonelt ønske. Sikkert ikke det som står i lærebøkene, men ofte synes jeg magefølelsen skal få sitt. Og det fungerte.
Så mener jeg selvfølgelig ikke at dette alltid er veien å gå, og bare noen timer senere kom et eksempel på det motsatte.
Barna skulle bades for kvelden, men alt ble bare tull. Plutselig skulle den ene dusje og den andre bade, men da skulle ikke den andre bade, men dusje og hurra meg rundt. Sånn holdt vi på, frem og tilbake, og ingen av valgene gikk overens.
Da så pappa seg lei og ned kom hammeren. Begge to i badekaret, nå, fordi sånn er det bare.
Ingen av barna fornøyd, men så går det ikke lang tid før pappas upopulære beslutning fremstår som en grei idé likevel.
For sånn må det også være noen ganger. Kan ikke la seg dytte rundt av to småttiser heller, iblant må man bare legge ned loven.
Og det er dagens visdomsord fra meg: Velg dine kamper.
Hvis, når, hvor og hvorfor er opp til alle og enhver, jeg synes bare det er verdt å nevne at det er ikke nødvendigvis er dårlig oppdragelse å la barna vinne noen kamper iblant.
Snarere tvert imot, for barn er jo ikke barn for alltid, de er bare små voksne under opplæring 🙂
Klar for å kaste jakka og sykle litt nå. Litt tidlig selvfølgelig, for enda er vi langt unna krokus langs husveggen, men det må da være lov å begynne å glede seg.
Heldigvis er det mye moro man kan finne på innendørs. Personlig er jeg ganske fornøyd med at vi er over den første babytiden nå, for jeg begynte å bli ganske lei av klosser, raller og myke bamser som plinger når du tar på dem.
Maling derimot, maling er jo kjempegøy! Samle gjengen rundt bordet, skru på litt musikk og bare kose seg.
Og det er ikke fordi jeg verken liker å male eller er spesielt flink til det, jeg er derimot velsignet med en apes malehånd, men å male med gjengen er kvalitetstid på høyt nivå.
Sitte og utforme hver sine kunstverk mens Marcus og Martinus brøler fra høyttaleren om hvordan de skal “spille deg som en gitar”. Tydeligvis noen som har ankommet tenårene, der altså.
Så er det selvfølgelig litt forsmedelig å innse at 6-åringen allerede har passert mamma og pappas maleferdigheter og at også 3-åringen er godt på vei, men sånn er det vel å være forelder. Sitte litt på sidelinjen og se at man sakte men sikkert blir akterutseilt av de små tasseladdene 😉
Men det er helt greit det, så lenge vi kan få dager som dette. Der vi bare ler og koser oss mens vi tøyser og maler. Nesten på grensa til kvalmende perfekt.
Heldigvis kan jeg melde om at jeg mistet et syltetøyglass i bakken like etterpå og lirte av meg noen gloser som fikk nabokattene til å rømme nabolaget, så da blir det liksom litt balanse i regnskapet likevel 😀
Han nederste der er visstnok Teo. Ikke den avskyelige snømann x-)
Tidlig morgen, søndag på kjøkkenet. Pappa ved spakene, lillesnupp på benken. Vi hører på musikk, lager grøt og spiser en drue. Prater litt og koser oss.
Plutselig finner hun en gammel colakork som har ligget i vinduskarmen en stund. Hun viser den stolt frem og pappa kommer på et gammelt partytriks.
Jeg ber om å få korken.
– “Se nå”, sier jeg. Varmer opp knipsefingrene og gjør meg klar for å imponere. Denne korken skal fly i lysets gjennom hele kjøkkenet.
Hun ser spent på og jeg vet hun vil prøve etterpå, men det kommer aldri til å gå. Å knipse en ølkork bruskork krever mange år med prøving og feiling. Det krever en ungdomstid, en russetid, en fadderuke på universitet. Og ferdigheter.
Kan ikke bare komme her og tro man klarer å mestre en eldgammel kunst som dette bare fordi man er 3 år og selverklært verdensmester i alt. Så jeg prøver å legge inn et ord tidlig, slik at hun ikke bli skuffet:
– “Dette er kjempevanskelig altså. Man må kunne knipse med tommelen og langfingeren, sånn, også sette korken akkurat riktig mellom fingrene. Sånn. Også må man tilte håndleddet i riktig vinkel, sikte seg inn på målet og få av korken akkurat når den ligger plant. Sånn. Klar? Følg med nå”
Jeg knipser og korken fiser av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Jeg gliser stolt. Hun ser på meg. Imponert. Inspirert.
– “Også meg!”
Hun løper bort for å hente korken. Bah. Jeg vet jo at dette bare ender i skuffelse, men men, like greit å innse at sånn er det her i verden. Det er enkelte ting bare vi voksne får til. Barn er barn, tross alt.
Hun kommer tilbake med korken. Stiller seg ved siden av meg. Jeg begynner å forklare.
– “Okei, så det første du må gjøre er å-“
Hun kaster korken alt hun kan. Ikke knipser, bare kaster. Den fyker av sted. Gjennom kjøkkenet, over bordet og treffer den bortre veggen med et smell. Hun gliser stolt.
Så ser hun på meg med et slags hoverende blikk av triumf, som for å si:
– “Jaha, var det så vanskelig da..?”
Så går hun sin vei. Fornøyd med seg selv, men unektelig litt skuffet over fatterns “vanskelige” partytriks.
I mellomtiden har grøten rukket å brenne seg i gryta. Jeg løper bort for å redde restene. Så lader jeg opp til et knips til. Kaste korken du liksom, det er jo juks. Kork-knipsing er en kunst!
Jeg lader kanonen igjen.
Jeg fyrer av.
Korken skyter ut fra fingrene,
rett opp i vifta
og rett ned i grøten..
/ Ja ja, det var det partytrikset. Får lære seg å sjonglere da x-)
19.56: Den norske finalen i Melodi Grand Prix / Eurovision er i gang! Og vi starter like greit med et supercheezy potpurri av MGP-hits. Dette kan vi like! 😀
19.58: Digresjon: Alltid irritert meg når folk fjaser med “My hard is yours” av Didrik Solli-Tangen. Jeg mener, ingen har gitt Celine Dion tyn for å synge “I believe thatch the heart does go on”. Litt rettferdighet er alt jeg etterspør.
20.01: Hva skjer med de greiene her da, Kåre Magnus? x-)
20.06: Melodi nr. 1: Stella & Alexandra – You got me Men i helsike?! Det her er jo MGP-greatness rett fra startblokka! Å søren, hva gjør jeg nå da?! Kan jo ikke rulle seksern på første låta. Eller..? Dette svinger, Stella gir sånn rå Beyoncé-vibb, sceneshowet er moro, energien er ekte og publikummet elsker det. Og vet du hva? Det gjør jeg også. Dette tror jeg kan slå an internasjonalt også. Nei føkk it, jeg ruller seksern!
20.14: Melodi nr. 2: Aleksander Walmann – Talk to the hand Aleksander er stødig som fjell og koser seg like mye på scenen som jeg gjør her i sofakroken. Snakk om rett mann i rett jobb. Aleksander, altså. Sangen svinger og jeg får litt sånn Justin Timberlake-feeling over det. Man får liksom lyst til å danse, selv om man hater å danse. En solid hit som fortjener å bli spilt ihjel på radio i hele sommer. Hadde det ikke vært for at damene slo ballen ut av parken på første låt, hadde dette vært favoritten til nå.
20.15: Ny sang allerede??? Skal si ting går fortere her enn i Hver gang vi møtes 😉 Rekker ikke brekke meg en eneste pistasjenøtt 😉
20.21: Melodi nr. 3: Ida Maria – Scandilove Sang hun: “I can be the cooler, I can be the diaper”?. Uansett, bleie eller ei, jeg liker det. Beinhardt å starte blant publikum og bli båret til scenen mens du fortsetter å synge. Bonuspoeng. Dette er absolutt såpass rart jeg håper og forventer at innslag i MGP skal være. Jeg mener, den dressen. Den er jo som skapt for de norske curling-gutta! Ida Maria er rå og sangen har absolutt en herlig allsang-faktor i refrenget, men sånn alt i alt savner jeg litt. Vet ikke helt hva. Hun legger igjen rundt 40 000 kalorier på scenen og får for det, men sangen gir meg bare akkurat ikke nok danselyst til at jeg forlater sofaen. Men det er på grensa.
20.21: Melodi nr. 4: Nicoline – Light me up Nicoline..? Er det ikke Mariann Thomassen fra Surferosa? Wætt? Men okei, uansett. Fin radiohit, men ikke sånn kjempemye mer enn det for min del. Føler ikke helt den greatnessen jeg er ute etter. Kommer nok til å mase mye om “MGP-greatness” i kveld, så får forklare det begrepet ytterligere senere. For nå får vi lande på at dette er en fin låt, men ikke helt min kopp for å komme til topps i akkurat denne konkurransen.
20.27: Anne i kommentarfeltet har etterspurt en kommentar om barten til Kåre Magnus. Jeg vet ikke om det er så mye å si egentlig, for alle kan jo se at det er to skogssnegler som barker sammen som to konkurrerende hanner i en flokk, der den vinnende parten får parre seg med resten av skjegget.
20.31: Melodi nr. 5: Tom Hugo – I like, I like, I like Tidligere nevnte Justin Timberlake-faktor er tilbake. Med renter! Dette er så Timberlake at Tom Hugo selv ligner på JT selv. Pen mann, fin sang, høy allsang/alldans-faktor, men litt repetitivt for min del. Ender liksom med å loope refrenget litt mye og føler jeg savner litt sjel. Det blir veldig kommerst, dette. Fin sang, til tross, føler vi må litt mer dybde om vi skal klare å knive internasjonalt.
20.40: Melodi nr. 6: Charla K – Stop the music Hyllesten til Per Gessle i introduksjonen legger grunnlaget for noe virkelig stort. Jeg fylles med forventning og glede. Nå kommer det noe stort her. Nå skjer det. Men så.. Njæ. Jeg synes dette blir litt platt. Jeg får liksom ikke taket på om det er en ballade eller hva det er for noe. Etter en festforestilling så langt, legger denne seg på et mellomnivå som er verken fugl eller fisk. Rett og slett litt kjedelig. Synes ikke det er noen kjempeprestasjon vokalt heller, så her må jeg dessverre være litt vanskelig og bevege meg ned på terningens nedre skala.
20.44: Melodi nr. 7: Alejandro Fuentes – Tengo otra Asså, en typisk sommerlåt som går på spansk, bare der er jeg fengslet. Dette låter veldig som en slags hybrid av de siste års hiter fra artiser som Ricky Martin og Jennifer Lopez. Om noe, høres den til tider veldig ut som “Amor amor amor” av sistnevnte. Samme det, jeg trodde ikke en spansk sommersnert skulle klare å lande på noe mindre enn en femmer, men jeg.. jeg mangler litt sjel, altså. Det er fint, det låter flott, men det er veldig generisk hva gjelder slike musikkproduksjoner fra de siste årene. Det selger, det svinger, det funker, men jeg synes ikke denne låta byr på noe nytt. Dessverre. Jeg hadde gledet meg betraktelig mer enn hva låta leverer.
20.52: Melodi nr. 8: Vidar Villa – Moren din Umiddelbart doble bonuspoeng for trompetene. Trompetene funker! Vidar og muttern, derimot.. Mulig jeg sliter med å se forbi den banalt teite teksten, men sangen har jo en slags likbarhet over seg. Føles kanskje mer som “Allsang på grensen”-materiale enn MGP, men igjen, det er mulig det er teksten som gjør det. Men jeg synes ikke dette holder, altså. Send gjerne trompetene, de kan gjøre det stort, men sangen som helhet blir litt for studentuka for min del.
20.53: Sukk, Mørland og Scarlett – det var sangen sin, det. DER snakker vi MGP-greatness for alle penga.
21.00: Melodi nr. 9: Rebecca – Who we are Endelig en kraftballade, det var på tide. Her er det absolutt innslag av MGP-greatness og innspillene fra Mørland kjennes ganske tydelig. Men det biter seg liksom ikke fast i sjela og river løs en bit av hjertet. Og det er problemet med ballader. Det må sitte 100% ellers blir det litt kjedelig. Og jeg synes kanskje det ble litt lite kjøtt på beinet her. Men fint da. Bare ikke så mye mer.
21.04: Melodi nr. 10: Aleksander Rybak – That´s how you write a song En sang som egentlig er en oppskrift på hvordan man lager en sang? Dette er rart. Tidenes høyeste fallhøyde for Rybak, som i beste “hoppe etter Wirkola”-stil, hopper etter seg selv. Opptre etter Rybak, det burde vært et uttrykk. Men ja, sangen. Justin Timberlake-faktoren er tilbake for tredje gang i kveld og også denne gangen funker det sånn midt-på-treet. Men fela er tilbake da, så låta har en definitiv X-faktor. Men er det sånn man skriver en sang da, Rybak? Ååååh, også jeg som fortsatt elsker deg for Fairytale og tidenes mest uforglemmelige aften. Men dette funker ikke for meg. Men plusspoeng for fela.
21.08: Oppsummeringen så langt bekrefter at det jeg har følt fra start fortsatt stemmer: Sang nummer 1 er min definitive favoritt. Med et hestehode! Her går vi for girlpower og SMS 1 😀
21.17: Det er så herlig kleint med de utenlandske dommerne – klassisk MGP 🙂 Men det gir den gode følelsen av europeisk forbrødring over landegrensene og akkurat den nostalgiske gleden jeg husker fra barndommen. Sitte oppe sent om kvelden og høre fra hele Europa. Nesten litt magisk 🙂
21.20: 12 poeng til han israelske duden som brukte anledningen til å selge inn boka si 😀
21.28: Flashmob er aldri feil! Men hey.. Jeg har glemt noe!! Teo skal ha sin tradisjonelle dentastix, slik vi alltid gjør det her på live-blogg 😀
21.38: Bra finaleheat. Føles riktig. Pluss minus.
21.41: Men i all verden! Min dobbeltgjenger sitter i salen!! Han har riktignok skjegg og greier, men jeg ser deg nok, O ukjente tvillingbror. Se bare her, haha!
21.45: Årets TV-øyeblikk, haha!
21.51: Begge favorittene mine røyk 🙁 Enten er ikke min finger på MGP-pulsen i år eller så kvalifiserer dette til fakkeltog og underskriftskampanje i morgen. Oh well, lykke til til de to gullfinalistene!!
GULLFINALE! I gullfinalen vurderes finalistene på nytt i nytt lys og med nye ark. Og fargestifter.
21.58: Finalist 1: Rebecca – Who we are Hmmm… Det er jo faktisk en god dose MGP-greatness her. Ikke kjempemasse, men endel. Også masse konfetti a gitt. Jeg er en tøs for konfetti. Liker denne bedre nå. Kan godt vinne.
21.59: Karoline Krüger har visst glemt å bli eldre siden 1988. Spesielt.
22.01: Mens vi ventet på Rybak, ble jeg sittende å se på denne. Dette damper av greatness. Så veldig mye av det. Johnny Logan, altså <3
22.04: Finalist 2: Aleksander Rybak – That´s how you write a song Jeg beklager altså, men jeg liker ikke denne sangen jeg. Det må være lov. Jeg kan ta feil. Kanskje er dette akkurat det Europa har ventet på. Jeg har tatt feil før jeg. Husker blant annet at jeg i 2007 spådde at interessen for Facebook kom til å dø ut i løpet av et halvår. Det var jo.. ikke helt riktig.
22.05: Av det lille innslaget vi fikk se underveis, må jeg si at jeg holder en knapp på Danmark. Det der virket som en enorm bøtte med pompøs, klisjéfylt og klissete MGP-greatness i store mengder. Jeg. Har. Trua.
22.10: Innser at jeg er litt surpung nå, men jeg får liksom aldri helt taket på fjorårets vinner. Tror jeg er litt for glad i MGP-greatnessen jeg har nevnt en.. tja.. 3-400 ganger i kveld x-)
VINNER – ALEXANDER RYBAK!!
22.14: Nei dæven. Det hadde jeg aldri trodd. Fyttikatta, men så moro! De europeiske juryene holdt jo denne høyt, så det er bra. Vi heier på Rybak og krysser fingrene for nok en festkveld a la 2009. Det gledes!
GRATULERER MED DAGEN, ALEXANDER RYBAK!
…og takk for følget til alle som fulgte med på denne merkelige reisen i kveld <3
Det er 6 år siden sist og den gangen gikk det nesten galt, men i kveld skjer det igjen!
Jeg husker det som om det var i går. Christina og jeg på fødestua. Hun med sin gigantiske mage, jeg med rester av middag i munnviken. På første sjekk for om vi kunne bli for kvelden eller ei. Åpning, rier, generell tilstand, hvordan står det til? Blir det fødsel nå eller må vi tilbake til sofaen og stoppeklokka igjen?
Det så ut til at det gikk mot fødsel, men vi hadde jo dratt midt i middagen, midt i noe jeg fulgte med på på TV. Ikke som en gammel reprise av Ullared, men noe jeg virkelig fulgte med på. Den norske finalen i Melodi Grand Prix.
Og jeg heiet på Tooji. Skikkelig!
Så da vi måtte vente noen minutter mens Christina satt på en benk med tønnemagen struttende, tenkte jeg at det var greit med en liten titt innom pauserommet. For der sto TV-en og gjallet, og DET hadde jeg fått med meg på vei inn.
Gravid? Neida, bare litt for mye julemat x-)
Og nå begynte det å bli spennende. Både på TV-en og i livet.
Skulle bare ta en rask titt, men så ble jeg kanskje stående det halvminuttet for lenge da. Tiden flyr når man har det moro, si.
Blikket som møtte meg da jeg kom tilbake, da frua innså at jeg fant det for godt å sette Tooji foran fødsel, det blikket unner jeg ikke selv min verste fiende.
Og siden den gang har jeg aldri satt Christina bak Melodi Grand Prix igjen. Ikke før i kveld, for i kveld er det norsk finale og jeg er klar som et hardkokt egg!
Så i kveld blir det live-blogg fra hele festen med særs subjektive omtaler og terningkast for hver eneste låt. Tror ikke jeg skal dra det så langt som å bedømme antrekkene til folk, men vi får se 😉
Så heng deg på og sving innom bloggen i kveld, hvis du tenker å se MGP-finalen, for da blir det fest! Riktignok den type fest der man sitter i joggebuksa i sofakroken og slurper på et glass lunke bobler, men fest okke som 😉
Prøv så mye du vil, men du vil aldri bli mer avslappet og i ett med universet enn Teo når han tar seg en cowboystrekk x-)
Man må jo bare elske den stilen der. På ryggen i kurven, bein og armer kastet ut til sidene og snabelen rett til værs. Han ække flau han der, det skal han ha.
Og jeg tenker: Han MÅ jo kose seg der han ligger. Det er jo ikke en stilling man inntar om man ikke har det som plommen. Det er i stunder som denne jeg skulle hatt en Märtha Låis eller lignende her til å fortelle meg akkurat hva Teo tenker.
Eller… jeg trenger vel egentlig ikke det, for det står jo ganske tydelig skrevet der han ligger og pølser i kurven:
– “Endelig fredag, ingen store planer, bare chille i kurven og gnafle på et tyggebein – la vita è bella”.
… og her ville han sagt: “Hei løkfjes, finn deg din egen kurv a”
På vei inn til barnehagen. Endelig fredag og solen skinner. For en fantastisk dag det skal bli. Solen har ikke skint slik siden september. Den må glede seg til vår den også.
Ett barn på armen, han andre spretter rundt som en fjellgeit. Jo, denne dagen blir bra.
Vi er på vei rundt siste hjørne og plutselig banker det på ruta. Først ser jeg ikke noe, men så ser jeg det. En liten en. For liten til å se gjennom glasset fra sittende posisjon, så alt jeg ser er noen hårlokker og et bustete hode.
Jeg roper hei, mest for meg selv, tvilsomt at barnet hører stort gjennom glasset, men det er jo litt hyggelig likevel. Skal til å gå videre, men så banker det igjen.
Jeg snur meg og ser at barnet har brukt en gul leketraktor for mer effekt. Traktoren gjorde jobben. Nå må jeg nesten gå helt bort og gi en skikkelig hilsen, dette barnet søker innlysende kontakt.
Så jeg går helt bort til døra. Nå ser jeg hårlokker, øyne, nese og alt. En liten en som sitter på rumpa og ser på meg.
Og i et lite sekund så har vi et øyeblikk. Han ser rett på meg, jeg ser tilbake. Han ser ikke på lillesnupp på armen eller storeplutt som kommer hoppende tilbake. Han ser på meg. Han banket på ruta for meg. Og nå holder han blikket mitt. Hva er det du prøver å fortelle meg, småen?
Kan ikke være mer enn 2 år gammel. Så vidt. Kanskje mindre. Pusher kravene for småbarnsavdelingen.
Hei, prøver jeg igjen og vinker. Vi har kontakt. Han ser på meg. Skulende? Analyserende? Nei, bare.. rett gjennom. Som om jeg ikke er der. Som en politimann som vet du lyver. Et blikk som dette:
Plutselig føler jeg meg mindre enn ham. Står bare ute i kulda og venter på svar. Prøver å vinke igjen. Ingenting.
Jeg snur meg. Skuffet. Men så banker det igjen. Så jeg snur meg igjen med et stort smil. Et stort smil må jo være greia nå. Alle barn liker et stort smil!
Den bittelille politimannen ser bare rett på meg igjen. Fortrekker ikke en mine.
Jeg går enda nærmere og nå er jeg tett på. Så skjer det noe. Endelig.
Han tilter hodet til side, plukker opp traktoren igjen, banker tre ganger, denne gangen saktere, nesten demonstrativt, før han slipper traktoren, ser på meg en siste gang, snur seg rundt og går sin vei.
Og der står jeg. Føler meg avkledd og teit. En annen forelder går forbi og gir meg et halvhjertet smil. Som om hun har sett det hele og føler med meg. Rundspilt av en 2-åring med traktor.
For småen ville jo ikke hilse, han prøvde ikke å signalisere. Han ville bare banke med traktoren sin, han. Så kom det plutselig en voksen mann oppi trynet på ham og ødela hele greia.
Også jeg som prøvde å være en sånn snill og grei fyr.
Men det er greit det. For solen skinner, det er fredag og i kveld er det taco på menyen.
Men skulle jeg mot all formodning møte deg igjen om en 14-15-års tid, smugrøykende ved sykkelskuret bak videregående, så sladrer jeg til foreldrene dine. Så det så 😛
Alt du hadde gledet deg til, alt du hadde trodd, alt var bare løgner. 100 meldinger, gratulasjoner og telefoner, men du føler ingenting. Alt du vil er å grave deg ned. Ingen glede, ingen lykke, bare sorg og frykt og anger.
Kanskje har du følt det gjennom hele svangerskapet. En voksende uro om at noe er feil, men du vet ikke hva. Et helt liv med forventninger om et helt nytt liv med kjærlighet og glede, men så skjer det bare ikke. Kun et stort, svart og endeløst hull av sorg og skam som drar deg inn og sluker deg hel.
Det høres kanskje rart ut, men det rareste med fødselsdepresjon er ikke at det skjer, men at ingen snakker om det! Den siste tiden har jeg nemlig fått flere henvendelser fra mødre som har gått gjennom det alle mødre frykter, men som opplever at de ikke blir hørt.
Derfor har jeg skrevet denne teksten for å prøve å hjelpe dem, for tall viser at rundt 1 av 6 kvinner, i tillegg til en god andel menn, sliter med psykiske problemer etter en fødsel. 1 av 6! Det er veldig mange med tanke på man nesten aldri hører om det.
For det ligger unektelig et tabu der. En skam i å skulle føle noe annet enn ubetinget kjærlighet for det nyfødte nurket. Og det må være så utrolig vanskelig. Å leve med angst og depresjon i en tid der du er forventet å være på ditt lykkeligste.
For alle forventer det. Venner, familie, deg selv. “Nyt den første tiden” sier folk, lykkelig uvitende om at for 1 av 10, vil dette være den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv. Men ingen prater om det.
Jeg husker selv hvordan det var da vi kom hjem med en baby i armene for første gang. Vi var livredde! Men vi hadde hverandre og vi hadde mange rundt oss. Mamma, svigermor, bestemor, tanter, venner og familie. Og vi benyttet oss flittig av dem.
For å komme hjem fra sykehuset med et nyfødt barn, kan i seg selv være overveldende. Som å sette seg bak rattet på en bil, uten en eneste kjøretime. Hvordan må det da oppleves for de som har fått en fødselsdepresjon?
For mange vil det være helt kritisk med den hjelpen man kan få på sykehuset. Hjelp til å komme i gang med amming, komme over de verste smertene og være forberedt på en helt ny hverdag.
Men mange får ikke den hjelpen de trenger og tallenes tale viser at andelen kvinner med fødselsdepresjon øker. Dette tilskrives blant annet dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårlig beredskap på ammehjelp i ulike kommuner.
Og som Christina omtalte på bloggen sin for noen dager siden, så skal den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus som skal stå ferdig i 2022 ha mål om å shippe ut 40% av kvinnene 6-8 timer etter fødsel! (Les: “Jeg ville ikke hjem”)
6-8 timer?! Hva skjedde med 6-8 dager?
Mange nybakte mødre blir altså sendt hjem fra sykehusene altfor tidlig, med for lite kompetanse til å takle sin nye hverdag. Der man har behov for råd, hjelp og veiledning, blir man heller sendt ut på glattisen med et klapp på ryggen og lykke til kamerat.
Når alt man trengte var noen å prate med. En sykepleier, en ammehjelp, en psykolog eller venn. Noen til å dra deg ut av mørket og ut i lyset. Det gjelder som sagt ikke alle, men 1 av 6 sliter altså med psykiske lidelser etter en fødsel og forlater sykehuset med et rop om hjelp som ingen hører.
Å måtte gå gjennom noe sånt, kjempe seg gjennom en fødselsdepresjon, late som om alt er greit, kanskje alene, kanskje uten hjelp eller støtte, må være helt grusomt. Og sånn er det altså for rundt 1 av 6 nybakte mødre, samt en god andel fedre. Men ingen snakker om det.
Kan det skyldes skammen? Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg har aldri likt begrepet “fødselsdepresjon”. Det får det til å høres ut som om fødselen har utløst en eller annen psykisk brist i kroppen. Som om det er noe galt med deg.
Det er ikke noe galt med deg, det er bare livet som tynger deg ned og du får ikke den hjelpen du skulle hatt.
Forventninger, stress, søvnmangel, usikkerhet, hormoner, ammeproblemer, manglede erfaring og det massive ansvaret for et helt nytt liv. En helt ny verden av utfordringer og bekymringer, og du har ikke fått utdelt noen verktøy.
Så kjære nybakte mor eller far,
Du er ikke gal, du er ikke rar, du er ikke unormal. Du sitter ikke engang alene i båten, det er mange her med deg, det er bare ingen som tør å vise seg. Så tenn lys! Prat om det! Ring noen, snakk med noen, spør om hjelp <3
Kjenner du noen som akkurat har fått barn, så ring dem! Ikke si “Nyt den første tiden”. Si heller: “Prat med meg. Ring meg, spør meg om hjelp. Jeg er her for deg”.
For 1 av 6 nyter ikke den første tiden, ikke engang i nærheten. For dem er det den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv.
Vi ere en nasjon vi med, vi som bare går én gang. Uansett. 9 bæreposer, en baby og en blomstervase – null stress.
Jeg KAN jo teknisk sett gå fire-fem turer frem og tilbake, meeen… hvis jeg tar 6 poser i den ene hånda, 3 poser og baby i den andre, og balanserer vasen på hodet, burde dette gå bra. Challenge accepted 😉
Og sånn er det hver eneste dag. Aldri skal man gå to ganger, om man så må bære seg i hjel i prosessen. Og jeg vet ikke hvorfor. Det er bare som om kroppen stritter i mot med hver eneste fiber ved tanken av å gå to ganger.
Det samme gjelder med taco. Bære ting ut i stua i flere omganger eller finne et stort brett, plassere alle skålene i en slags egyptisk pyramide, bære på seg tennisalbue og håpe på det beste? Ja ja, det blir bra 😉
I dag trodde jeg at jeg hadde møtt min overmann på vei opp trappa. En mac, en stabel med bøker, mat, saft, kaffe og mobillader føltes som en utrolig dårlig kombo. Ikke på grunn av vekten, men potensiale for katastrofe.
Jeg så det for meg. Bananen faller først, Peter tråkker på banan, sklir som i en tegneserie, kaffen flyr av sted og pauser midt i luften før den deiser i bakken, macen full av kaffe, bøker fulle av mat og saft, alt ødelagt, gråte litt.
Men selvfølgelig klarte jeg ikke å takke nei 😉
Glovarm kaffe på en stabel av glatte bøker? Lett!
Støøødig nå
Det gikk med nød og neppe, selv om favoritt-bokmerket mitt måtte bøte med livet etter at det skled ned fra bokstabelen, utførte et praktfullt svalestup og endte sine dager i bunnen av en kaffekopp.
Men det er greit. Det er prisen å betale for å leve et liv som enkeltbærer 😉
* Til minne om Bokmerket (2014-2018). R.I.C (Rest In Coffee) *
/ Andre som har det sånn eller kjenner noen som kjenner noen? 😉
