Jeg snakker selvfølgelig om den ubestridte kongen av drittlukt: Surstrømming.
Og sommeren for to år siden åpnet Christina og jeg en boks med denne bedervede jævelskapen. Og tro meg: Det finnes ingen over, ingen ved siden, ingen engang i nærheten – Surströmming ER og blir den verste lukta i verden.
Her er videobeviset.
OBS: Vi advarer mot sterke gloser og lukter i innslaget 😉
Musikk: “Scheming Weasel (faster version)” Kevin MacLeod (incompetech.com) – Licensed under Creative Commons: By Attribution 3.0 License – http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/
Rekeskall? Søppel? Avføring? Nei, jeg har noe mye verre.
Søppeldynge er notorisk kjent for å være litt ugreit for luktesansen. Mange mener også at våt hund får neseborene til å vrenge seg. Selv er jeg ingen stor fan av gamle rekeskall på en varm sommerdag,
Sur melk, brukte bleier, fiskeslo og oppkast er også gode kandidater for å lokke frem brekningsrefleksen, men i går oppdaget jeg noe som topper alt dette.
Det skjedde da jeg skulle hente barna i barnehagen i går. Lukten traff meg som en slegge idet jeg åpnet døra.
Det første som slo meg var bæsj. Å ja, noen har tråkket i en hundekabel, fort gjort det. Men så gikk lukten over i et slags oppkast-landskap, for så å touche innom gammel melk i sommersol med et hint av råtne egg og kadaver. Og alt dette på likt!
Og det var da jeg innså det.
Råtten snø!
For har du vært i et rom fullt av vinterdresser marinert i råtten snø? Det lukter seriøst som en bedervet grevling, rullet i bæsj og tent på.
Etter et raskt søk på nettet fant jeg blant annet denne saken i Aftenposten, som forklarer at lukten skyldes et naturfenomen kalt “isbrann”. Lukten kommer altså ikke av oppkast eller hundebajs, men smørsyre som oppstår under en gjæringsprosess fra gress og planter som ligger stengt inne under isen.
Så all honnør til de ansatte i norske barnehager som ikke klipper av seg nesa med saks i disse dager, for den lukta der hadde drevet meg til vanvidd på 5 minutter x-)
Pass dere for kanten, har vi alltid sagt. Den skarpe kanten på kjøkkenbenken som henger faretruende over matskåla til Teo. Dere kan slå hodet oppi og da kan dere få kjempevondt. Slå hull i hodet til og med, så pass dere for den, har vi sagt.
Og vi har vært bekymret. Veldig bekymret. Hengt på beskyttelsesgreier og dempere for å gjøre kanten mindre skummel, men sånne ting har det med å falle av.
Og her i går løp barna rundt på kjøkkenet igjen. Jagde hverandre rundt mens de hoiet og lo.
Pass dere for kanten, sa jeg strengt av gammel vane.
Da først la jeg merke til noe..
Å ja, så ikke bare ett av barna, men begge har faktisk vokst seg så lange på sokkelesten at de er langt forbi skallefare. Når skjedde det?! Hallo, jeg har sittet og fulgt med på dere hver eneste dag, når i all verden har dere skutt i været?
Plutselig sitter man der og tenker på alt som har vært og for lengst er forbi. Bleier, for eksempel. Tenk at vi er helt ferdig med bleier! Og vippestol! Og stellebenk, babygrøt, barnevogn, smokk og ammeputer. Alt det der, ferdig for lengst. Men man glemmer å tenke på det når hverdagene bare tøffer av sted.
I det ene øyeblikket sitter man og klager over babyen som er oppe syv ganger om natten, i det neste kjøper man barnesko som er bare noen få størrelser unna mammas.
For det er ikke det at jeg er fargeblind, absolutt ikke, jeg er bare fargekombinasjonsblind. Jeg er født helt uten evne til å se om to farger går godt overens eller kræsjer totalt.
Jeg har heller ikke greie på klær og mote. Aldri hatt, vil aldri ha. Kombinert med mangelen på forståelsen for farger, betyr det at jeg stort sett aldri gjør spennende krumspring på motefronten. Kjøper meg kanskje en hatt sånn i ny og ne, men bruker den aldri.
Dessuten eier jeg ikke engang et hint av forståelse for interiør. Altså virkelig ikke. Jeg kan kjøpe en sofa kun egnet for tyske bunkere og synes den er rett så raff. Derfor holder jeg meg gjerne unna sånt og lar Christina ta det, for alt jeg liker er enten stygt eller harry.
Ikke du da, grisen <3
Men her en dag skjedde noe rart. Virkelig rart.
Vi skal nemlig male det grusomt 90-tallsrøde gjesterommet, som for tiden også er mitt hjemmekontor (og treningsrom). Derfor synes jeg det var bare rett og rimelig at jeg skulle få en finger med i spillet på fargevalget. For jeg gidder ikke sitte å jobbe, enda mindre trene, i et lyserosa softis-rom. Nei, rommet skal være litt mandig.
Men hvilken farge skal man gå for?
Det siste halvåret har jeg sett hvordan Christina jobber som en narkohund hver gang hun skal velge maling til et nytt rom. Hun googler, leser seg opp, henter fargeprøver, henger opp prøvene på veggen, lar dem stå der i forskjellig lys, setter de opp mot hverandre, leser litt mer på nett, prøvemaler kanskje og snakker med venninner. Om maling!
Må det virkelig være så komplisert eller kan det gjøres enklere? Det første som slo meg var blå. Så jeg gikk inn på google, skrev “maling blå”, klikket på fanen for bilder og det første bildet jeg så.. Smækk bæng, der har vi den. Det er fargen for meg! Hele prosessen tok meg kanskje 7 sekunder.
Rimelig sikker på at fargen var like ukul som en fyldig rottehale, tok jeg nølende med meg macen bort til Christina (som tross alt er hoveddommer i slike ting) for å sjekke.
– “Denne liker jeg. Funker den?”
Hun så på meg med store øyne og et overrasket blikk, litt sånn du ville sett på en ape som plutselig begynner å synge på nynorsk.
– “Ja, den er jo kjempefin!”
Og dermed var det gjort. Jeg har for første gang i livet truffet med et interiørvalg som har falt i god jord hos en kvinne! Og alt det tok var 36 og et halvt år.
I dag skjedde det noe rart. Jeg startet dagen i sofakroken med en kaffekopp og et trøtt mobiltryne på facebook. Litt for tidlig å starte dagen, må bare scrolle og slurpe litt sånn på tampen av en god påske. For det har det vært. Virkelig.
Vi har hatt familie på overnattingsbesøk, vi har vært på utsøkt middag hos svigers, vi har hatt venner over på vin og sladder, vi har syklet i gata og spist is i solveggen. Kort sagt, vi har hatt det som plommen.
Men så sitter man og scroller på Facebook, da. Plutselig får man følelsen av at man ikke har gjort en dritt. For alle er tilsynelatende på fjellet. Alle er lykkelige og atletiske og se på oss og vår perfekte familie på det perfekte fjellet i den perfekte ferien.
Og det er greit det altså. Jeg forventer ikke annet enn at folk deler snutter av livet når livet leves best, men hvorfor er vi så opptatt av å vise kun den beste versjonen av oss selv?
Disse vennene man aldri hører noe fra resten av året, plutselig deler de 50 bilder på 3 dager. Og det er skyfri himmel på alle.
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre selv altså, det hadde bare vært så morsomt om det var spalteplass til hverdagen også.
Jeg mener, nå som alle er så opptatt av at det skal bli slutt på retusjert reklame og falske idealer i media, hva med å ta en titt på egen hverdag og hvordan man fremstiller seg selv på nettet? Er ikke det en ganske retusjert versjon av livet vi lever? Satt på spissen, altså.
For av alle påskebilder jeg har sett, av ski i løypa, pølser på bålet og fyr i peisen, har jeg ikke sett ett eneste bilde av lammelåret som ble svidd, nesa som knakk i skibakken, eller pappaen som spiste en bedervet pølse og fylte bilen med magesjau. Det er bare lykke, lykke og atter lykke.
Og plutselig satt jeg altså der og kjente på det. Følte at vår påske kanskje ikke hadde vært god nok likevel, vi har jo “bare” vært hjemme.
Så får man dårlig samvittighet. Vi er jo ikke dårlige foreldre, men de folka der er nok et par hakk bedre.
Det er selvfølgelig en utrolig teit tankegang, jeg vet det, men likevel skjønner jeg nå litt bedre de folka som føler seg tjukke av å se Caroline Berg Eriksen se ut som en toppidrettsutøver bare 4 dager etter en fødsel. Absolutt ikke Carolines skyld det, men jeg skjønner til dels tanken nå.
Dette med at man sammenligner seg med andre. For når andre først stikker frem hodet, er det stort sett bare når ting er på sitt aller beste. Så sitter man der i joggebuksa og scroller og føler seg kjip.
Så hvis du har det litt sånn nå, bare husk: Virkeligheten er mer enn det du ser på facebook. Mange har mistet påskelammet i bakken, bulket bilen og bannet stort foran barna. Mange har falt i bakken, kastet opp på afterski og slengt langrennsskiene på dynga.
Du ser det bare aldri, for det får så fryktelig lite med likes 😉
Før kunne jeg se de grusomste, fineste, rareste, mest fantastiske ting, uten å felle så mye som en fluefis. Nå derimot.. nå trenger jeg nesten bare tenke på noe rørende, så begynner det å skje ting i øyekroken.
Men en GRIS som gjeter SAUER?!
I dag satt vi nemlig og spiste grøt i sofaen, da vi zappet innom filmen om Heldiggrisen Babe på TV. Du vet, storfilmen fra 1995 om en gris med en merkverdig lugg som bor på en gård.
Jeg har aldri sett den før og tenkte at det ikke var stort å hente, men barna ville gjerne ta en titt. Dessuten var det bare 10 minutter igjen.
Så vi så på. Jeg slurpet kaffe og var ikke fryktelig opptatt av hva som foregikk på skjermen. Men det var frem til den lille grisen skulle prøve seg som gjeterhund i en stor gjeterhund-konkurranse. Alle lo av den lille grisen, alle lo av eieren. Idioter, tenkte de. En gris som skal gjete sauer, det vil aldri gå!
Men det gikk. Grisen fikk lære et hemmelig triks av en annen gjeterhund og plutselig gikk alt som smurt og publikum jublet ekstatisk!
Og da gikk tårekanalene til pappa bananas.
Men vet du hva, det kan jeg faktisk ikke leve med. Jeg skjønner at det kan være rørende å se et barn synge i en talentkonkurranse eller en vakker scene i en film, der en familie gjenforenes etter mange års ulykke, men kjære tårekanaler, en gris som gjeter sauer?! Det blir for teit ass.
I dag var vi invitert på påskemiddag til svigers. Typisk sånt man takker gladelig ja til uten å tenke seg om. Komme til dekket bord, joviale folk og nydelig mat. Småprate, spise, slurpe kaffe og ha det gildt. Perfekt opplegg! 🙂
Bare et ørlite problem i dag..
For tidligere på dagen hadde Peter funnet ut at det var en god idé å få klemt inn en skikkelig løpetur for å trimme påskespekket litt. Og det gjorde han. Løp og koste seg, spurtet den siste strekka og kom i mål sliten og svett.
Bare atte.. jeg glemte å spise etterpå. Og etter en løpetur trenger en stor kropp som dette å få i seg noe næring, hvis ikke blir den helt i ulage.
Så da vi ankom Casa La Svigers var det en sulten og tørst Peter som viltert begynte å sniffe på påskesteika straks vi kom inn døra.
Og så snart maten kom på bordet, kastet jeg meg over den som en pirajaflokk. Rev og slet kjøttet i biter, gulpet det ned i store stykker som en krokodille.
Men når kroppen kjører på nødaggregat blir den også helt skutt så fort den får i seg mat. Spesielt veldig store mengder mat på veldig kort tid.
Sånn atte.. Så fort det fantastiske måltidet var inntatt, måtte jeg bare ta meg 2 minutter i sofaen. Skal ikke sove altså, absolutt ikke, må bare…
Spol til 45 minutter senere…
Hæ?! Hva?! Hvor er jeg?!
Og sånn ble altså det at mens de andre satt som anstendige voksne og drakk kaffe mens de småpratet om løst og fast, lå svigersønnen rett ut på sofaen og snorket som en hest.
Altså.. Nå vet jo ikke jeg hva slags fyr mine svigerforeldre hadde sett for seg at Christina skulle ende opp med, om det var en bilmekaniker eller fotballspiller, men jeg er i hvert fall ganske sikker på at dette ikke var drømmen..
Frokosttid og pappa ordner fortsatt på kjøkkenet. På bordet står alt nesten klart. Litt frukt og grønt, noe godt i glasset, en kurv med brød og masse pålegg. Mangler bare noen skjeer og en kaffekopp. Barna sitter sultne, klare og venter.
Jeg styrer litt frem og tilbake og henter en tørkeklut (noen vil høyst sannsynlig søle noe før eller senere). Jeg setter meg, men kommer på at vi mangler majones. Det må man ha på en påskefrokost. Tilbake til kjøkkenet igjen.
– “Men pappaaaaa, kom igjen da, jeg er sulten!” kommer det klagende fra storebror.
Jeg ser på bordet og de to barna som sitter omringet av mat og pålegg, alle verktøy lett tilgjengelig.
– “Men herregud a mann, alt pålegget står jo rett foran deg. Bare ta det du vil og lag en skive selv, da vel?!” sier jeg litt oppgitt.
Et lurt smil og klagingen opphører. Pappa må hente et par ting til, så er han klar. Det klinger i asjetter og bestikk. Noe er definitivt på gang.
Så går det et minutt, det går nærmere to, og så er skiva klar. Tydeligvis noen som har tatt dette med “ta det du vil” ganske bokstavelig x-)
Plomme, banan og kiwi på skiva, det MÅ jo bare bli en bra dag 🙂
Lillesnupp kjører mer tradisjonelt opplegg.
Mens pappa klamrer seg til kaffen som en mast på stormfullt hav x-)
For det er litt deilig å være hjemme i påsken også. Være turist i egen by og se nye ting. Slurpe på en kaffe og gnafle på en bolle. Påfyll.
For hjemme skjer det også rare ting i påsken. Naboer som begynner å krype ut på gatene etter vinterdvalen, plutselig si hei igjen. Småprat i sola, småprat om vær. Mye vær, men det er greit det, for godt vær ei på vei. Det var litt av en vinter, sier vi. Ja, nok vinter nå, si.
Bilene som ruller forbi knatrer godt av støv og grus mot tørr asfalt. En herlig lyd. Lyden av vår på vei.
Får håpe dem kommer og børster veiene snart, sier vi. Ja, blir ikke mer snø nå, på tide å finne frem grillen, si. Også humrer vi i skjegget mens vi trekker oss tilbake til hulen.
Ikke stort mer enn det, men det kan være mer enn nok det. Fint på fjellet, magisk på fjellet, men fint her hjemme også. Tid til å preppe litt for våren og bare være sammen.
Rydde litt, fikse litt, leke litt.
Og ta med bamse på kafé.
/ Hytta, heimen, syden eller månen – God påske, hvor enn du er 🙂
Hvem hadde trodd at fem små ord skulle bety SÅ mye? x-)
For der sto jeg, litt sliten og dratt i pappatrynet, som alltid. Et par flasker vin i kurven til påskebesøket som ventes i kveld. Greit å ha noe godt å by på når rumpa parkeres i sofaen for kvelden og kubbene lyser opp peisen.
Nok en dag i rekken av mange, ikke stort å skrive hjem om.
Jeg setter flaskene på båndet, de pipes videre og den glade mannen i kassa hilser og sier hei.
Jeg sier hei tilbake.
Så ser han på meg.
Myser litt.
Så sier han det..
Fem små ord som alle over 30 år drømmer om å høre.
Ikke “Hei du, jeg elsker deg”, ikke “Du har vunnet i Lotto”, men noe langt langt bedre:
Kan
Jeg
Få
Se
Legitimasjon?
/ Takk, du vakre herre, påsken er reddet! Hilsen plutselig 17-åring 😀
