Pass dere for kanten, har vi alltid sagt. Den skarpe kanten på kjøkkenbenken som henger faretruende over matskåla til Teo. Dere kan slå hodet oppi og da kan dere få kjempevondt. Slå hull i hodet til og med, så pass dere for den, har vi sagt.

Og vi har vært bekymret. Veldig bekymret. Hengt på beskyttelsesgreier og dempere for å gjøre kanten mindre skummel, men sånne ting har det med å falle av.

Så vi har levd i frykt.

Og her i går løp barna rundt på kjøkkenet igjen. Jagde hverandre rundt mens de hoiet og lo.

Pass dere for kanten, sa jeg strengt av gammel vane.

Da først la jeg merke til noe..

Å ja, så ikke bare ett av barna, men begge har faktisk vokst seg så lange på sokkelesten at de er langt forbi skallefare. Når skjedde det?! Hallo, jeg har sittet og fulgt med på dere hver eneste dag, når i all verden har dere skutt i været?

Plutselig sitter man der og tenker på alt som har vært og for lengst er forbi. Bleier, for eksempel. Tenk at vi er helt ferdig med bleier! Og vippestol! Og stellebenk, babygrøt, barnevogn, smokk og ammeputer. Alt det der, ferdig for lengst. Men man glemmer å tenke på det når hverdagene bare tøffer av sted.

I det ene øyeblikket sitter man og klager over babyen som er oppe syv ganger om natten, i det neste kjøper man barnesko som er bare noen få størrelser unna mammas.

De sier at tiden med småbarn flyr.

Og de har rett.

/ Pass dere for… taket da.

* Følg Pappahjerte på Facebook *