I går kveld var det nemlig nok en gang duket for nytt blekk på kropp, og denne gangen ble det min kanskje aller stolteste tatovering til nå.
For i forrige uke skrev jeg om tegningen jeg fant på kontoret for en tid tilbake (les: “Tatoveringstrøbbel”). Tegningen var en av de første lillesnuppa har laget til meg. Streket opp rundt håndflatene og laget med kjærlighet mens hun nynnet, sang og koste seg.
Og med én gang jeg så den, visste jeg at den måtte på kropp 🙂
For det er noe utrolig trivelig over tanken på å ta med seg noen minner fra barnas barndom videre i livet. Hver gang man ser seg i speilet eller flexer på stranda.
Mange går kanskje for barnas navn og/eller fødselsdato når de skal tatovere noe sånt, men jeg har forelsket meg helt i ideen om å tatovere et par av deres kunstverk isteden.
Og basert på gårsdagens resultat er dette en idé med livets rett, for blekkflekken på skulderen verker fortsatt, men varmer allerede i hjertet 🙂
Rart hvordan alt i barnehagen tilfeldigvis ser ut til å være ferdig rundt 15 minutter etter henting.. 😉
Men denne gangen får jeg i hvert fall lov til å være med på leken.
– Skal vi ta stein, saks, papir? spør guttungen.
– Klart vi skal! Gjør deg klar for nederlag, svarer jeg.
Stein..
Saks..
Papir!
To knyttede never suser gjennom luften. Nå skal det avgjøres.
Men jeg har et fortrinn, for jeg har gjort dette i mange år. Det finnes nemlig en hel del vurderinger man kan gjøre for å øke sine vinnersjanser.
Hva tror du motstanderen vil spille og hva tror han/hun at du vil spille? Menn spiller ofte stein fordi den oppfattes som maskulin og sterk, mens mer listige individer gjerne velger saks eller papir.
Men hvis du tror motstanderen vil velge stein, skal du da velge papir, eller har motstanderen fått nyss i din vurdering av ham/henne og vil derfor gå for saks? Disse og ørten andre vurderinger må gjøres i løpet av et mikrosekund.
Og hva spiller man mot et barn? Kommer han bare til å kaste ut noe tilfeldig eller har han peiling? Og ikke minst: Ønsker jeg egentlig å vinne? Ønsker jeg å risikere at han blir en dårlig taper og lei seg nå som energien allerede er på halv tolv for dagen?
Æh, han er seks år nå, jeg kan ikke tenke sånn lenger. Så jeg går for det.
Han kommer til å buse ut med stein. Stein føles tøft, stein slår alt. Jo da, stein er bra det, men det slår ikke papir serru, lille bøllefjomp.
Stein..
Saks..
Papir!!
BOOM! Jeg fyrer av papiret.
Jeg ser på hånda hans. Eller rettere sagt.. hendene. Han holder hendene ved siden av hverandre og bølger dem som vann.
– Hva er det der for noe? spør jeg.
– Lava, vel.
– Lava?! spør jeg.
– Ja, og lava sluker alt, så jeg vinner!
Og så løper han av sted.
/ Hakke lest reglene altså, men riiimelig sikker på at det der var juks x-)
I helgen har vi nemlig vært hos verdens kuleste tante og onkel på Nøtterøy, og i dag skulle vi bare ut på en liten spasertur, lykkelig uvitende om hvilken makaløst god dag det skulle bli.
For ute ventet våren.
Varm og lun og smeltende deilig. Snøen hadde ikke en sjanse og begynte å gi etter i strie strømmer.
For å toppe kaka hadde tante og onkel planlagt å ta oss med på en landkafé. Jeg hadde aldri hørt om landkafé før, tilnærmet bygutt som jeg er, men det viser seg altså å være en kafé som drives på en gård. Enkelt og greit. Og ikke minst: Supertrivelig!
Så etter en koselig spasertur gjennom nøtterøyske nabolag, ramlet vi ned på et utebord i sola, fikk hver vår kanelbolle i klypa og nøt livet i store slurp. Såpass var det at vi kunne kaste både jakka, skjerfet og lua.
Plutselig var våren her. Iskaldt i går, helt nydelig i dag. Fortsatt ikke noen tur i parken å oppholde seg i skyggen, men i sola sang fuglene tostemt.
Og det er da man innser hvorfor man bor i Norge. For de lange, kalde vintermånedene har sine øyeblikk, men de er for det meste lange og kalde. Men når det snur, når det endelig snur og sola varmer igjen.. fy søren. Få ting i verden kan toppe det.
Og du vet at foran deg ligger den magiske våren og venter. Lusker og flørter i horisonten. Og etter våren kommer sommer! Og høst og sånn.. ja nei det er så lenge til så det tenker vi ikke på nå.
For nå begynner det.
Kanelboller og bringebærsaft, jakker som kastes og blomster som titter frem. Nå begynner våren.
Enda kan vinteren slå tilbake med et slag under beltestedet. Enda kan det komme snø og minusgrader og fandens oldemor, men vinteren er på tapende front. Det vet den selv, det vet vi alle. Den kan gjerne kjempe imot enda noen uker, men våren er på vei og den lar seg ikke stoppe.
Jeg våkner opp, det er midt på natta. Først hører jeg det ikke, bare våkner. Men jeg er ganske sikker på at jeg hørte noe. Vet ikke hva, noe ubestemmelig, men fortsatt noe. Jeg hører etter. Ikke en lyd. Bare lyden av stillhet.
Jeg setter meg opp og spisser ørene som en surikat på speiding etter rovdyr. Ingenting. Ikke et knirk i gulvet, ikke en tyv i smykkeskrinet. Jeg legger meg ned igjen. Greit, så var det ingenting.
En konstant pipelyd. Inni hodet. Ikke som en alarm, men mer som en plystrelyd i det fjerne. Konstant.
Jeg rister litt på nøtta og tenker at det sikkert bare er den trøtte hjernen som spiller meg et puss. Men neida.
piiiiiiiiiip.
Hva søren? Pipelyd? Er ikke det sånn… tinnitus? Å herregud, har jeg fått tinnitus?! Jeg hiver meg over telefonen og rett inn på google.
Akutt tinnitus, vedvarende tinnitus, tinnitus hele livet. Jeg leser og leser og blir mer og mer sikker: Jeg har faen meg fått tinnitus. Helsike heller.
Så begynner jeg å tenke på hva jeg gjorde i går. Jeg satt og skrev hele dagen med veldig høy musikk på øret. Hele arbeidsdagen. Ja, med unntak av den halvtimen jeg trente med enda høyere treningsmusikk på øret.
Shit pommes frites. Jeg innser at jeg sitter i saksa. Jeg har ødelagt ørene mine.
Panisk og deprimert røsker jeg tak i Christina som ligger og purker.
– ØY, Christina, våkne!
– Hæ, hva?
Hun våkner helt i ørska og skjønner først ganske lite, men panikken må stå skrevet i øynene mine:
– Faen, jeg tror jeg har fått tinnitus! Herregud, hva gjør jeg?! Jeg kommer jo til å klikke hvis jeg må leve med den lyden resten av livet!!
Hun blunker noen ganger for å forsikre seg om at hun er våken.
– Tinnitus, Peter?
– Ja!
– Sånn pipelyd på øra?
– Ja!
– Sånn som den pipelyden ute i gangen?
– J…hæ?
– Peter… det er jo den rensemodusen på varmepumpa.
Så ga hun meg det oppgitte blikket foreldre gjerne gir barn som kommer slukøret hjem fra skolen med melding fra læreren, før hun snudde seg rundt for å sove igjen.
Så plutselig spretter hodet opp fra bak stuebordet.
– PAPPA! TANNA!
Å shit! Kaffen står som en geysir mot taket. Tanna ja! Fabian Stang, den har jeg glemt!
For noen mistet en tann i går og den har ligget i et glass med vann i hele natt, og nå forventes avkastning. Han spretter opp og tripper på teppet. Hvor mye har tannfeen kommet med? Var det sånn at det ble litt ekstra når man mister tanna i barnehagen? 10 kroner? 20 kroner? 40 kroner?!
Han er allerede på vei opp trappa med syvmilssteg, da pappa endelig reagerer:
– VENT! Ehm… ta med lillesøster!
Pappa kjøper seg tid, for noen har visst glemt hele greia.. Hva søren gjør jeg nå?!
Han stopper.
Okei da.. Han går motvillig mot stua.
Det er akkurat det sekundet jeg trenger. Kaster meg ut på kjøkkenet, endevender første og beste sparegris så skillemynten flyr veggimellom, grafser til meg et par tiere og beinflyr opp trappa.
Hakk i hæl kommer to små barn. Gira 1 og Gira 2. Dette blir spennende! Jeg rekker akkurat å smette ut av rommet hans og inn på kontoret. Later som jeg måtte noe på macen.
Det knirker i gulvet, fire tassende tottelabber løper inn. Og så… jubel. Tannfeen har vært her! Tanna er borte! Det ligger penger her!
Jeg setter opp en teatralsk forestilling som er Nationaltheatret verdig. Løfter hendene, sprerrer opp øynene, hele pakka. De kjøper´n. Så spretter de glade og fornøyde av gårde for å legge pengene til sparing.
Jeg smiler stort og de smiler tilbake. Heldigvis er det ingen som spør hva jeg har i hånden bak ryggen, hvorfor jeg er våt på fingrene på den andre hånda eller hvorfor jeg hiver andpustent etter luft 😉
Jeg elsker å lese. Altså virkelig! Problemet er bare at jeg har notorisk lakenskrekk, så når jeg først kommer meg til sengs er det sjeldent tid til å bla i bok. Og når jeg først har lagt meg er jeg oftest trøtt som en rumpepinne og kræsjer rett inn i drømmeland så snart hodet treffer puta.
Samtidig går jeg ofte tur med Teo på dagtid og kjeder meg med mobilen i klypa. Jeg har sett stort sett alt på youtube og er litt mellom serier for tiden.
Men nylig har jeg begynt å bruke Storytel og det er jo helt genialt!
Storytel er et massivt bibliotek av lydbøker som står klare for å fylle øregangen med glede. Storytel er faktisk nordens største strømmetjeneste for lydbøker med over 60 000 titler i alle sjangre.
Så her har man tilgang på alt et bokhjerte kan begjære av drama, krim, romaner, fakta, barnebøker og mye mer.
Men jeg må trekke frem barnebøkene, for de er så bra! Barnebøkene til Storytel er ikke bare lest inn av en trøtt og monoton stemme nemlig. Å nei, her er det fullt radioteater for alle penga!
Selv en gammel favoritt blir som ny igjen x-)
Morsomme stemmer, full dramatisering, sanger og lydeffekter utvider bokens univers til å bli en fantastisk reise. Boken “Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans” er jo i utgangspunktet en veldig morsom bok, men som lydbok er den helt magisk!
Jeg trodde de måte holde seg til manus, men her er det lagt til sanger og greier for å skape ekstra god stemning.
Jeg har prøvd å lese bøker med artige stemmer før, men det har aldri slått an hos de små og det er først nå jeg innser hvordan det virkelig skal gjøres, haha!
Beina oppetter veggen, da koser du deg 😀
Og når de små apekattene endelig sover, kan pappa sette voksenbøker på øret. Til husarbeid, på sengekanten eller på kveldstur med Teo.
Jeg er akkurat ferdig med Ernest Hemingways udødelige klassiker “Den gamle mannen og havet”, og nå har jeg endelig tatt motet til meg og begynt på Joona Linna-serien til Lars Kepler. Jeg gruer meg allerede til bok nr. 5 “Stalker”, som jeg har hørt at kan skremme vannet av selv hardbarkede kriminelle.
Det er med andre ord ikke helt umulig at Teo og jeg får holde oss unna skogen en stund 😉
* Storytel har ikke bare et berg av lydbøker, men også veldig mange e-bøker hvis man heller vil ha det.
* Bøkene kan lastes ned til mobilen og spilles av offline, som dermed sparer deg for mye datatrafikk på fjellet.
* Hør på bøker direkte fra mobilen, når og hvor du vil!
* Få boktips om nye titler og legg alle dine favorittbøker i Bokhyllen.
* Storytel er en strømmetjeneste (litt som Spotify etc). Med et abonnement får du full tilgang til hele det massive arkivet og kan lytte så mye du vil.
* Storytel har ingen bindingstid.
* Og ikke minst.. over 60 000 titler!
Høres det interessant ut? Da har jeg en god nyhet 🙂
30 DAGERS GRATIS PRØVEPERIODE!
Akkurat nå kan du nemlig prøve Storytel helt gratis i 30 dager! Det er ingen bindingstid og prøveperioden er helt uforpliktende 🙂
Du har med andre ord ingenting å tape, bare en gigantisk stabel av bøker å vinne. Så last ned favorittboken, reis på påskefjellet, kryp ned under pledd eller dyne og la Storytel fylle påsken med bokglede på øret 🙂
På vei ut mot stua stopper Christina midt på kjøkkengulvet og setter i gang en lang, frustrert tirade. Hun stirrer på mobilen, så opp på klokka, så ned på mobilen igjen.
Å nei, tenker jeg, er det den tiden av året igjen.
Og ganske riktig, få sekunder senere kommer det:
– Åh åh, Peter, til helgen må vi stille klokka igjen! Det står på nettet. Søren heller, da må vi legge oss tidlig på søndag eller kan vi legge oss senere, eller hvordan ble det her igjen?
Og jeg vet hva som venter meg: En uke med mentalt kaos. For Christina er god på mange ting, kjempemange, men å stille om hodet når klokka stilles, er ikke en av dem. Jeg vet ikke hvorfor, men dette med å stille klokka stresser henne mer enn om noen hadde sluppet inn en grevling her.
Før har vi kranglet om det der, opptil flere ganger, for hun gjør så stort nummer ut av noe som er så lite. Og jeg skjønner det bare ikke. For hun begynner å gnåle om at alle rutiner blir så forandret, at dagslyset blir helt annerledes, at dagen blir lenger eller kortere, og selvfølgelig at leggerutinene til barna blir HELT kaos.
“Nå som vi endelig hadde fått på plass en god rutine” sier hun. Samtidig tenker ikke husets øvrige beboere noe over saken, og det løser seg automatisk i løpet av noen dager uansett. Bare frua som får stressflass og harehjerte noen dager.
Men jeg har i hvert fall lært fra i fjor at jeg ikke skal henge meg på. Ikke prøve å overbevise henne om at dette vil gå helt smertefritt, men bare la henne holde på. Som en hund som bjeffer mot månen.
Men for ordens skyld: Husk å stille klokka én time frem, natt til søndag (25. mars).
Så når du våkner klokken syv på søndag, så er den allerede åtte. Det er ikke verre enn det.
Hører du, Christina? 😉
/ Sliter du også med å forstå opp og ned på klokka? x-)
Noe av det jeg husker best fra barndommens påskefeiringer er jakten på påskeegget. Ikke så mye hvor vi var, hva vi gjorde, hvem vi var sammen med og hva vi spiste, men selve jakten.
Spenningen og gleden ved å vite at det lå et egg fullt av godsaker og gjemte seg et sted. Kanskje under sofaen, kanskje oppå kjøleskapet, ute i boden eller under en pute.
Søsteren min og jeg som to sporhunder på los av noe stort. Sniffet og snudde på hver minste ting. Endevendte hus og hytter som i en politirazzia, på jakt etter fargesprakende egg med en eim av godteri.
Den tradisjonen har jeg selvfølgelig videreført til egne barn. Nytter ikke å spørre pent om påskesnop her i gården, det må du finne selv. Og pappa er en luring. Ikke tro at du finner egget liggende under puta på stolen, nei her må du løse gåter og virkelig jobbe for godene.
I år har jeg lagt litt ekstra i det, så istedenfor å lete etter bare ett egg, har jeg plassert ut hele 10 egg!
Det er selvfølgelig ikke godteri i alle, men hint som fører dem videre fra ett egg til et annet. Fra postkassen til kjøkkenet, til stua og ut i garasjen, opp på badet og rundt omkring i hele huset.
Her synes jeg påskeharen har nailet tegningen x-)
Hmmm…
Nå nærmer det seg!
Såpass moro synes jeg det er med jakten på påskeegg at jeg ikke klarer å vente helt til påskeaften. Så allerede i dag startet dagen med eggjakt og mysterier. Når gåtene var løst og eggene funnet, ventet påskefrokost med grøt og god stemning.
Og kjenner jeg påskeharen rett, vil det nok dukke opp enda flere egg her innen påskeaften 😉
Den store utbetalingen på godterifronten kommer først neste lørdag, så inntil da får barna ta til takke med selve jakten og en tyggis i ny og ne. Og etter dagens jakt å bedømme virker de strålende fornøyd med det 🙂
Tyggis!
Grøten blir alltid litt bedre med påskepynt 🙂
…og kaffe selvfølgelig. Alltid kaffe 😉
Selv Teo fikk en liten bonus i dag 🙂
Påskeegg, kubbelys og servietter er levert av Unik.
Unik har et vanvittig stort sortiment av “non-food”-produkter til hele huset, og dekker vel stort sett alt fra babyprodukter og tøyvask, til rengjøring, papir og borddekking. De har kubbelys, servietter, påskeegg, vaskekluter, kjøkkenspray, oppvasktabletter, tørkeruller og veldig mye mer.
Unik-produktene er billig og bra, og gjør hverdagen enklere for travle småbarnsforeldre 🙂
A mor får vente te freddan. Sorry, lørdan 😉
Kubbelys setter tonen 🙂
Og selvfølgelig påskeservietter fra Unik. Ingen påske uten!
Ett stykk barnslig sønn. Mon tro hvor han har det fra..?
Å ja.. Selvfølgelig x-)
* Unik-produkter finner du hos Kiwi, Meny, Spar, Joker, Bunnpris og Nærbutikken *
Når du står på kjøkkenet for å lage middag, pakker opp brokkolien og innser at det er den ferskeste, sprøeste og grønneste brokkolien du har sett på lenge. Kanskje noensinne!
Du kutter i den og toppene spretter til side.
Brokkolistilken ser saftig og crunchy ut, så du tar en smak og den knaser i munnen. Frisk og deilig. Og du tenker ting som:
– Fy fasan for en brokkoli! Å herregud, det er den beste brokkolien jeg har sett!
Og du blir oppriktig glad.
Ikke bare litt glad. Du begynner å ta bilder av den og tar den med ut i stua for å fortelle kjæresten din om den. Og senere på kvelden når moren din ringer, ja da forteller du henne om den også.
– Ja nå må det være brokkolisesong, sier du, for den brokkolien vi fikk i dag, ja det er jaggu den beste jeg har smakt. Ja, det var den virkelig!
Du føler brokkoliglede fra topp til tå og gledes over at en brokkoli akkurat har gjort dagen din mange hakk bedre.
Plutselig er det som om solen skinner sterkere og rett på deg og din lille brokkoli, der dere står på kjøkkenet og danser.
Da først, i nær sagt ekstatisk brokkolirus, inser du at dette muligens, kanskje bare muligens, er et ørlite alderdomstegn x-)
/ Vi som elsker brokkoli (hvis den ikke kokes ihjel) <3
