Og du aner ikke. Jeg hadde bare tre ting jeg skulle ha. Tre små ting, men likevel måtte jeg løpe inn for å kjøpe dem.
I bilen satt Christina og ungene. Det var rett etter barnehagen og stemningen var allerede sånn midt-på-treet. Og ustabil som en håndgranat. Så jeg løp målrettet inn med nesa rettet mot mine tre små ting. Dette må gå fort. Kom igjen, Peter.
Jeg hadde en drøm om å klare alt på bare 10 sekunder, men der sto du. Bare én kasse åpen, bare én foran meg i køen, men det var deg. Og handlevogna di kunne fylt et rom.
Du må ha kjøpt to av alt de hadde. Hadde jeg kjent deg bedre, ville jeg sagt lykke til på ferden til sydpolen.
Men jeg følte ikke for å spørre om jeg kunne hoppe foran deg. Din tid er like dyrebar som min, så jeg ventet. Tittet ned i bakken, gikk i ett med tapetet og aksepterte min skjebne. Dette vil ta en stund.
Det var da du snudde deg. Du så på meg, du så ned på din egen kurv, så utbrøt du:
– “Æmmen herregud, hvis du bare skal ha de tre tinga så må du jo bare hoppe foran meg!”
Og for alle som leser dette så virker det kanskje ikke som stort, men jeg synes det. For det er en holdning vi må ivareta og sørge for at ikke forsvinner ut av folkesjela.
Ja vel, så er ikke min generasjon nødvendigvis den beste til å sette opp flagg og ta det ned igjen til nøyaktig riktig tid, men la oss i hvert fall ta vare på dette. Gleden i å gjøre hverdagslige småting for andre.
Trenger ikke male hele huset til naboen, et lite hei eller et frikort i kassakøen kan være mer enn nok.
For som det sies: Den største glede man kan ha, det er å gjøre andre glad 🙂
La oss aldri glemme det.
Takk.
/ Hilsen han stressa småbarnsfaren med bare tre ting i hånda
Tenk på en ansatt i barnehagen til barnet ditt. Gjerne den ansatte du liker aller best. Han eller hun som alltid møter deg og barna med et stort smil hver eneste dag.
Som ser barna og kjenner dem, som vet hva som trengs og når. Alltid et lunt smil på lager, alltid er trygt fang å sitte på. Som barna liker så godt at du nesten blir litt sjalu.
Hadde det ikke vært fint om denne personen måtte jobbe på spreng i en underbemannet avdeling hver eneste dag? Som ikke lenger har tid til å være den trygge bautaen i barnas hverdag, fordi det trygge fanget må være 9 steder på likt til enhver tid? Presset så til de grader på tid at vedkommende til slutt blir utbrent.
Som skulle vært der, som skulle sett, som skulle trøstet, men også har en bleie å skifte, tre barn som krangler i et annet rom og et skjema som må fylles ut. Som halve dagen må jobbe alene i en avdeling der ingen lenger blir sett. Og smilet du er vant til å møte i døra, blir gradvis til en fortvilet mine og en frustrert rynke som bare vokser og vokser.
Vil vi ha det sånn? Nei. Har mange det sånn? Ja, dessverre. Altfor mange. For realiteten er at mange barnehager er dramatisk underbemannet. I mange barnehager drives det rovdrift på de ansattes tid og kompetanse, og innsparing på kroner går foran både barnas og de ansattes beste.
Jeg mener dog, som jeg har sagt flere ganger før, at barnehageansatte er noen av de viktigste folkene vi har i samfunnet. De utgjør en vanvittig viktig rolle i barnas liv og de har et massivt ansvar. For den jobben de gjør og de valgene de tar, vil ha direkte innvirkning på barnas liv, både nå og i fremtiden.
Spør du meg så fortjener de egentlig millionlønn for jobben de jobber, men likevel må de jobbe motstrøms i et yrke som sjeldent får den anseelsen det fortjener.
Men det er ingen grunn til at vi som foreldre trenger å stå passivt på sidelinjen og la denne uretten skje. Vi både kan og bør engasjere oss, ikke bare for de ansatte, men også for våre barn. For bedre vilkår for de ansatte, vil ha direkte innvirkning på våre barns hverdag.
Plutselig et ekstra fang å sitte på, alltid en voksen til stede. En varm skulder å gråte på, ikke en kald skulder som skynder seg av sted. En voksen med omtanke og tid, ikke 17 andre ting på vent. Bli sett, bli møtt, bli hørt.
Heldigvis er det faktisk noe du og jeg som foreldre kan gjøre for å bidra.
For småbarnsmødrene Caroline, Andrea, Mari og Janne har sparket igang et initiativ de kaller Foreldreopprøret 2018. Dette er en gruppe som ønsker å vise foreldrenes solidariske støtte til de ansatte i barnehagene og deres kamp for en bedre jobbhverdag.
Det handler altså ikke om millionlønn til de ansatte, men et krav om større bemanning i barnehagene og et nytt politisk søkelys på barnas beste.
Gjennom en underskriftskampanje ønsker de å nå gjennom til regjeringen og få politikerne til å prioritere mer midler til barnehagesektoren, sørge for økt bemanning og prioritere barnehagene som en samfunnsinvestering.
I klartekst ønsker man enkelt og greit å ha nok folk på jobb til at man kan utøve jobben på best mulig vis til enhver tid. Det er alt.
Såpass synes jeg de fortjener, og som far til to små apekatter som har en enorm glede av barnehagen hver eneste dag, ønsker jeg selvfølgelig å vise min støtte til denne fantastiske saken. Vi snakker tross alt om de som har ansvaret for barna våre rundt 8 timer om dagen.
På Foreldreopprøret 2018 på Facebook kan du lese mer og selvfølgelig vise ditt engasjement i saken, men det kanskjeviktigste du kan gjøre for barna dine i dag, er å bli med på underskriftskampanjen.
Foreldreopprøret har i skrivende stund over 8300 følgere på facebook og 9000 underskrifter, og det øker for hvert minutt!
Så hvis du vil bruke 10 sekunder på å støtte en viktig kampsak for barnehageansatte, som igjen vil ha direkte innvirkning på ditt barns velferd og hverdag:
En hel dag uten nettbrett er i boks, men hvordan har det egentlig gått?
Her sitter jeg og knatrer i vei mens begge apene er lagt for kvelden og snorker trygt fra hvert sitt rom. Nettbrettene ligger fortsatt der jeg la dem i går kveld og jeg kommer ikke over hvor bra dette har gått.
For jeg forventet motstand, mye motstand, men det kom liksom ikke. Jeg hadde selvfølgelig sett for meg et filmatisk mareritt der begge barna lå på gulvet og hamret panisk i gulvet mens tårene sto veggimellom, men nei. De har knapt nok brydd seg.
Jeg hadde fryktet at ulvetimen mellom barnehage og middag skulle bli det verste, men da lekte de med bilbanen, tegnet litt og slappet av. Hadde ikke tid uansett, for i dag var det fotballtrening for eldstemann og langt viktigere å få i seg litt mat og gjøre seg klar.
Og takket være at nettbrettet satt på innbytterbenken, rakk vi alt vi skulle rekke og kom frem i tide. Uten krangling. Ikke: “For siste gang, legg ned den hersens ipaden nå”, men bare medgjørlighet og velstand. Rart. Fantastisk, men rart.
Det virker kanskje som det ultimate i-landsproblem å skrive om at man legger bort nettbrett og mobiler for bare én dag, men jeg synes det har vært en interessant og lærerik øvelse.
Ikke bare har det vært fint å se hvor tilpasninsdyktige barna har vært, men det har også vært utrolig oppsiktsvekkende å se hvor utrolig avhengig jeg har blitt av mobilen min. Jeg sjekker jo telefonen hele tiden!
Bare jeg skal opp trappen og hente noe, fisker jeg opp telefonen. For hva?! Jeg får jo både pip og melding hver gang noe viktig skulle skje, og det gjør det sjelden. Likevel titter jeg innom hvert 5. sekund, som om telefonen er mitt opium.
Etter hvert begynner man også å skape unnskyldninger for å sjekke telefonen..
– “Jammen, jeg må jo bare… tjaaa… google hva alle medlemmene av Paw Patrol heter, så finner vi ut av det med det samme”
Men sånt kan vente. For litt rask googling blir fort til en sjekk av nettaviser, scrolling på insta og brått sitter du der med mobiltrynet. Igjen.
Det har faktisk vært skremmende å se, så der har jeg i hvert fall fått meg en skikkelig oppvekker. Legg vekk mobilen, din løkfjott.
En liten tv-pause er lov å unne seg, skal ikke bli urfolk tross alt 😛
Tross gode resultater i dag, er det ikke dermed sagt at vi skal kaste nettbrettene på lopphavet og gå over til kortreiste treleker, men vi har i hvert fall lært noe ganske viktig: Barna klarer seg helt fint uten konstant tilgang på nettbrett. Faktisk ser de ut til å trives veldig godt med det.
De voksnes forhold til mobiltelefonen er derimot langt mer alarmerende, for barnas avhengighet til nettbrett når ikke de voksnes mobiltelefonavhengighet til knærne 😉
Systemoppdatering var det vi skyldte på. Kan ikke sitte på nettbrettet i dag dessverre, for det er sånn systemoppdatering i hele dag. Fra morgen til kveld faktisk. Rart det der.
Jeg hadde forventet et helvete. Barn er glad i rutiner og har sine greier, så jeg hadde vel regnet med at dette ville føre til opprørske tilstander og pappa i giljotinen.
Men barna klagde ikke. Ikke i det minste! Aksepterte bare at nettbrettene var utilgjengelige og fant på andre ting.
Ja vel, så ble det litt tid foran tv-en mens grøten boblet i gryta, men det tenkte vi at var greit. TV og nettbrett er to forskjellige ting og det er aansett greit med en myk start.
Grøten ble spist på kjøkkenet etter bare én runde med: “Barn, maten er klar!”. Til vanlig tar det minst tre, fire ganger før noen motvillig løfter på seg.
Stemningen var god og ingen prøvde å luske til seg spilletid rundt bordet.
Etter at maten var inntatt, snek barna seg ut i stua igjen. For å se på TV, tenkte jeg. Det er jo litt skrell. Hjelper ikke å bytte ut nettbrett hvis de uansett ser tilsvarende lenge på TV. Så jeg tasset ut i stua for å be dem om å finne på andre ting før avreise til barnehagen.
Men der satt de på gulvet og lekte. Sammen. Det er lenge siden jeg har sett så tidlig på morgenen.
Vi tjuvstartet nemlig litt på eksperimentet i går kveld og på den lille tiden barna var borte fra nettbrettene, fant de ut at de ville ta frem bilbanen. Bilbanen! Jeg kunne ikke vært mer fornøyd 😀
Kanskje har dette eksperimentet virkelig noe for seg? Jeg gleder meg til å se hvordan det går i den famøse ulvetimen etter barnehagen i dag 🙂
Hvordan det har gått med oss voksne, sier du..? Vel.. Jeg rakk ikke å stå opp av senga før jeg innså hvor mye jeg har mobilen i fleisen. For det første jeg gjør om morgenen er tilsynelatende å sjekke nettaviser. Det FØRSTE jeg gjør!
Det er ikke fordi jeg leter etter relevante nyheter eller har et higende behov for politiske oppdateringer, nei det er bare for å få litt lys i trynet for å våkne opp. Som en slags digital kaffekopp. Det er rart. Og et ganske tydelig tegn på en usunn avhengighet.
Så det blir spennende å se utover dagen hvem som kommer til å slite mest 😉
/ Ny oppdatering kommer i kveld!
P.S. Takk til dere som har bidratt med innsikt fra egne familier 🙂
I dag leste jeg en sak som gjorde meg kvalm, men som også fikk meg til å tenke. Den handlet om Guro, som fikk nok av initiativløse zombiebarn som kun brydde seg om nettbrettet sitt. Derfor solgte hun nettbrettet deres!
Mens jeg leste saken, kjente jeg en kjip, synkende følelse. Denne saken kunne med letthet vært skrevet om våre barn.
For nettbrett er fint det. En liten pause i hverdagen, en mulighet til å gjøre noe annet, litt lett underholdning mellom slagene. Men i det siste har det nok bikket over. Flaut å innrømme, men like greit å være ærlig.
Så mens jeg leste saken om Guro og guttene som plutselig fikk et mer aktivt og hyggelig liv sammen etter at nettbrettet ble solgt, begynte jeg å tenke på hva som ville skjedd hvis nettbrettet her hjemme ble borte en dag.
Og det tenker jeg å finne ut i morgen!
Jeg har ikke tenkt til å selge nettbrettene til barna altså, men en dags pause for å teste og se effekten høres veldig bra ut. Både for barn og voksne!
Ja, for det må være likhet for loven her, så hvis barna skal legge bort skjermen, må vi voksne gjøre det samme. Det betyr null mobilfjes på mor og far, og der er det i hvert fall rom for forbedring! For det er så lett å fiske frem mobilen for å scrolle litt, sjekke noe eller sende en rask melding. Brått sitter man der med trynet i mobilen. Igjen.
Men ikke i morgen!
For i morgen blir det skjermfritt når vi er sammen med barna, både for store og små. Det vil i hovedsak si TO perioder som jeg er like mengder spent på: Før og etter barnehagen.
Før barnehagen, når barna ofte sitter litt på nettbrettet mens mamma og pappa gjør klar frokost, klær og fyller kroppen med kaffe. Og etter barnehagen, når barna tar en pust i bakken mens middagen prepareres.
I tillegg får vi voksne en bonusutfordring og det er mengden tid vi bruker på mobilen i arbeidstiden og på kvelden. Vi snakker da om ikke-produktiv scrolletid.
For i morgen blir det altså nix und nein, og jeg er utrolig spent. Kanskje går det helt knirkefritt? Eller vil vi innse at vi sitter mye mer på nettbrett og mobil enn vi har vært klar over? Og hvem vil egentlig slite mest: Voksne eller barn?
Selv ville jeg satt 50 kroner på at barna kommer til å takle det helt fint, men at pappa blir tatt på fersken med scrollefjeset bortgjemt inni et garderobeskap allerede før frokost 😉
/ Hvordan ville dette gått hjemme hos dere? Knirkefritt eller kanskje litt ugreit? P.S. Oppdatering kommer både etter frokost og til kvelden i morgen 🙂
I helgen fikk jeg oppleve verden på to vidt forskjellige måter. Med og uten barn.
For på søndag morgen våknet jeg til lyden av stillhet. Hvite vegger og rent sengetøy i et hus helt tømt for lyder. Alt jeg hørte var et tog passere i det fjerne.
Tusle ned i stua. Mer stillhet. Få seg en kopp kaffe, småprate litt, spise egg og bacon i full harmoni. Lite prat og forstyrrelser.
Dumpe ned i sofaen og ligge helt uforstyrret i fred. Se hva man vil på TV, på et fornuftig lydnivå. Senke skuldrene. Ro.
En time senere satt jeg i bilen på vei hjem. Rolig og harmonisk, i ett med universet. Tenkte å ringe frua og høre hvordan det gikk der hjemme. Brått var jeg over i en helt annen verden.
Christina rakk ikke ta telefonen før hun ble avbrutt av barn som kranglet om hvem som skulle si hva først. Og etter 20 minutter med historier om kutt i fingeren, hva de hadde spist til lørdagsgodt, hvordan sjokolademelken hadde endt utover bordet og litt krangling mellom slagene, fikk jeg Christina på linjen igjen.
– “Hei pus, hvordan går det?”
– “Hehe, joda, det går så- ØY, ikke! Vent.. Hallo, kan dere.. Peter? Jeg må ringe deg opp igjen…”
Så kommer man hjem og alt er bare lyder og kaos. Borte er stillheten fra noen timer tilbake, for her har ikke stillheten en ledig krok å gjemme seg i.
Og på en dag der man egentlig er litt i underskudd på alt, kunne man gjerne trengt et sånt sted. Men nei da, for barn gir totalt blanke i om du har sittet oppe halve natten og spilt poker med gutta.
Det var i går, nå er i dag og vi vil leke, høre på kjempehøy musikk, danse på gulvet, lekeslåss og spille brettspill.
På likt.
Og du må være med.
I sånne stunder er det rart å se for seg livet uten barn. Hele helgen på seg til å samle overskudd og krefter, ingen tid brukt på å få klissete yoghurtfingre opp i nesa.
Samtidig tror jeg kanskje jeg ville kjedet meg halvt i hjel. For etter en halvtimes ro, begynner man å savne lydene. Kaoset. Gleden av å leke med barna og rufse dem i håret.
Men klart, noen dager hadde det heller ikke vært helt feil å bare kunne krølle seg opp i en ball og ligge i hundekurven hele dagen x-)
Og når du endelig begynte å ta dine første, vaklende skritt og jeg så på deg og tenkte hvor usannsynlig rart det var at de små pailabbene dine en dag skulle hoppe, løpe og sprette. Det går jo ikke, se bare så ustabile de er. Kommer seg jo nesten ikke over dørterskelen.
Men i dag kjøpte vi fotballsko. I nesten samme størrelse som mamma. Og leggskinn. Og ball. Og drakt. Og du skal bli fotballgutt.
På bein som bare i går tok sine første skritt.
Det er fantastisk, men også fantastisk rart. For tiden flyr den, gutten min, og snart har du større føtter enn mamma og scorer ditt første mål i en stor kamp.
Og du vil se på oss og vil se på deg og vi vil være verdens stolteste. Du vil føle deg som verdens største, og akkurat der og da så vil du også være det, men for oss vil det også være en del av deg som for alltid vil være den fine, lille gutten vår.
Og ikke den type fugl som har ligget i veikanten en ukes tid..
For i dag kom våren og hilste på!
Lovlig sent må jeg si, men vi tar det vi får.
06. april skulle altså bli dagen da isen endelig forsvant fra plattingen, det første hint av krokus er å se på siden av huset og tidligere i dag tror jeg jaggu jeg så en hestehov. Kan også ha vært en sneip. Greit nok det også, så lenge det ikke er is eller snø.
Men det har vært varmt i dag. For første gang siden gudene vet hvor lenge. Varmt nok til å ta av seg jakka og føle seg som et hulemenneske som ser solen for første gang. Man blir liksom bare stående og slurpe i seg hver eneste solstråle og glede seg over at man ikke fryser på seg koldbrann på minuttet.
For nå er vinteren virkelig i saftig retrett. Jeg hadde nesten, nesten, gitt opp håpet om vår i år. Vinteren har vært så standhaftig og holdt gata i et skikkelig balletak, men nå renner vinteren endelig av gårde ned i grus og gress. Og det er fantastisk. Fan. Tastisk!
Også at det attpåtil er blå himmel og tacofredag – nei, blir det bedre nå så dævver jeg 😀
Folkens, det er bare å hive jakka, få på smilet og glede seg over livet – våren er på vei!
Det er rart hva man kan finne i et spann med maling. Kjærlighet, for eksempel.
Jeg hadde egentlig gruet meg til å male. Litt fordi det er ganske kjedelig, litt fordi vi akkurat har malt de veggene. Men veggene maler ikke seg selv, og så lenge gangen vår oser av “mensenrødt” (beklager ordet, men det er bare det vi kaller fargen for tiden), så må vi ta tak.
Så i helgen fikk barna noen timer med is og lek hos mormor og bestefar (tusen takk!), mens herr og fru Klonk spratt det første malingsspannet.
Og det tok ikke mange strøkene før jeg kjente det. En slags indre ro. En merkelig følelse av velvære og glede. For det er noe meditativt over å male. Bare sitte i ro og varsomt påføre farger på vegg. Strøk på strøk mens veggen sakte men sikkert endrer farge.
Alene kan det være ganske kjedelig, men sammen er det noe helt annet. For sammen går det over dobbelt så fort. Arbeidet blir morsommere og mye mer inspirerende, for hver gang man snur seg og ser så har den andre kommet et stykke videre. Et stykke vegg man slipper å male selv. Det er en god følelse.
Så skrur man på litt musikk som står og går i bakgrunnen, mens man prater litt om løst og fast. Rykter og planer, tanker og drømmer. Man ler litt og koser seg og glemmer litt at man jobber.
Og for hver vegg som kles i kliss ny drakt, stiger humøret enda et hakk. Helt til det punktet hvor man føler en oppløftende glede som totalt overskygger den litt kjipe følelsen man hadde før start.
Og jeg vet ikke om det skyldes den forløsende følelsen av å få ting gjort eller om det skyldes løsemidler i malingen, men plutselig oppsto det en liten gnist nedi malingsspannet. Vi kjente det begge to. Så godt å få litt tid sammen, uten ørten andre ting i hodet. Bare male og prate og være sammen om et prosjekt.
Brått ble musikken litt søtere, fnisene flere og smilene varmere. Ikke bare to malende kamerater på et kjedelig oppdrag, men kjærestepar i gamledager på vei mot noe finere. Sammen.
Det er rart det der, hvordan parforhold fungerer. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. I blant er det fest, men for det aller meste hverdag. Og midt blant oppvask og hverdager kan man plutselig finne kjærligheten i bunnen av et spann med maling <3
Gikk han for permanent? Highlights? Extensions? Rottehale? Se FØR- og ETTER-bilder.
Når bloggere drar til frisøren er det ofte masse opplegg. Det er krøller og botox og negler og spons i hue og ræva. Teo er ikke så fin på det. Han nøyer seg med litt kort i nakken og på øra.
Og endelig har vi funnet en hundefrisør vi er superfornøyd med, som behandler ham som den divaen han er. Barberer ikke ned til beinet, men klipper og vasker og gir ham full Spa-behandling. Og han digger det!
Såpass synes jeg han fortjener når han tross alt er langt mer populær og ettertraktet her på bloggen enn undertegnede x-)
Så her får dere et par FØR-bilder og ETTER-bilder av go´gutten som nærmer seg 11-årsdagen i mai 🙂
