Jeg er langt borte i drømmeland og sover søtt som en kanin da det plutselig knirker i døra. Ett øye gløtter motvillig ut i rommet mens kroppen fortsatt sover. Kanskje var det ingenting. Øyet lukker seg igjen og bruker øyelokket som dyne. Sove nå.
Men så knirker det igjen, denne gangen fra gulvet. Så var det ikke en drøm likevel, noen har tatt seg inn på rommet. Jeg gløtter på begge øynene og ser at det fortsatt ikke er helt lyst i rommet, men det må utvilsomt være morgen. Kroppen er uenig, den vil fortsatt sove mer. Det knirker fra gulvet igjen og jeg snur meg rundt.
Der, midt på gulvet, med bustete hår og store, trøtte øyne, står en liten 2-åring og stirrer på meg. Han sier ingenting, men ser meg bare rett i øynene som bare et barn kan. Jeg ser at han tenker og jeg lurer på hva han skal si. Hva blir det første han sier for dagen? Blir det kanskje pappa? Har han hatt mareritt og vil fortelle om det eller er han tørst?
Ganske uventet lysner han plutselig til idet han har bestemt seg for hva det var han måtte si som var så viktig at han måtte stå opp for dagen bare for å få sagt det:
– Koke egg!
Jeg bryter ut i overrasket latter og drar ham opp i senga, fortsatt ikke helt klar for å stå opp, men veldig kosesyk. Vær så snill vær kosesyk du også. Og det er han. Vi ruller rundt i senga og tuller. Jeg blåser ham i nakken og drar ham i pysjen, han slår meg med en pute og ler ertende. Så finner vi frem tegnesakene og tegner flotte kunstverk. Han øver seg på bokstaver, mens jeg gjør mitt beste forsøk på å tegne en person. Jeg spør pjokken hvem han tror det er. Han svarer både mamma og farfar. Det minner meg bare på at jeg virkelig ikke kan tegne.
Farfar / mamma
Så spør jeg om det er på tide med litt frokost og at det er slik at han virkelig vil koke egg. Det kan han bekrefte. Han vil koke egg. Det finner jeg veldig merkelig siden jeg aldri har kokt egg med ham før, men det er sikkert en greie han har sammen med mamsen når jeg er borte. Så vi går på badet, skifter for dagen og tasser ned på kjøkkenet. Jeg finner frem eggkokeren og spør en siste gang:
– Er du sikker på at du vil at pappa skal koke egg?
– Nei.
– Hva, vil du ikke ha kokt egg?
– Nei.
– Jøss. Vil du ha brødskive med leverpostei da?
– JA! Leverpostei!
Så løper han hylende fornøyd inn i stua. I sånne øyeblikk blir jeg ofte stående og tenke på hva som foregår oppe i hodet til en 2-åring. Hvorfor sier han ting han tilsynelatende ikke mener og hvor kommer det fra? Hvilke prosesser er det som har fått ham til å tenke på akkurat kokte egg til frokost når vi aldri har laget det før? Kan det ha vært en drøm? Fascinerende er det uansett.
Så pakker jeg ned eggkokeren, finner frem leverposteien og starter på den daglige rutinen. Med et smil om munnen og en herlig start på dagen kan jeg ikke bare annet enn å konkludere med at 2-åringer er noen rare skapninger og at noen morgener er bedre enn andre.
For tiden hagler debatten rundt pappapermisjon fra begge sider av muren og mange er saktens ikke helt sikre hva de skal tro. To pappapermisjon or not to pappapermisjon, that is the question. Dette er mine tanker.
Det starter gjerne med en kopp kaffe, arbeidsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har noen andre kommet før deg og satt i gang trakteren allerede. Så er det tilbake til pulten for å sjekke mailen en times tid, mens man inntar både en og to kaffekopper for å virkelig sparke i gang systemet. Hver gang en ny person ankommer arbeidsplassen tar man en rask prat om hva man har gjort siden sist, kanskje om hva som foregikk på TV-en i går og at kaffen allerede står på kanna.
Etter at morgenkaffen har passert systemet, kan dagen virkelig starte. Kanskje har man et tidlig møte eller noen salgstelefoner å ta. Kanskje er det dagen for å føre bilag i et enormt regneark eller jobbe med planleggingen av et stort prosjekt. Hva enn det er man skal gjøre, knatring på tastaturet må påregnes. Og slik går gjerne tiden frem til lunsj.
Lunsj er tiden for å strekke på beina og prate med kolleger om løst og fast. Hva var det som hadde skjedd på 4-stjernes middag, sa du? Og hvem var han håpløse fyren under gårsdagens debattprogram på krinken? Makan til stut. Ja ja, bare noen dager igjen til helgen og da skal vi på hytta. Dere da? Hytta ja. Så deilig da.
Og slik holder man på helt til lunsjen har strukket seg minst 10 minutter over tiden. Så er det tilbake for å taste på turet i enda et par timer. Gjerne med en kopp kaffe eller to. Er det kundemøte kan man jo spe på med litt kjeks eller frukt også, godt med litt søtt inntil må vite. Er det en litt rolig dag kan det være greit å ta et lite avbrekk på toalett for en rask sjekk av sosiale medier. Det er jo uansett greit å få strekt litt på kontorkroppen og mon tro hva andre tar seg til i finværet? Det er tid for litt Insta!
Tilbake ved pulten blir man kanskje sittende og jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus helt til klokken ringer ut og det er på tide å vende snuten hjemover. Vel innenfor døren hjemme kan man endelig kaste fra seg bagen og klappe seg på skulderen for at nok en arbeidsdag er i boks.
En helt vanlig dag i pappapermisjon:
Det starter gjerne med et hyl, permisjonsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har det vært en lekkasje i bleia i løpet av natten også. Så da er det rett ut på badet for å skifte bleier og klær mens man prøver å blunke seg våken etter en urolig natt med altfor lite søvn. Deretter bærer det rett inn på kjøkkenet for å piske sammen en grøt eller noe annet som den lille kroppen ønsker å innta. Hva enn man lager først er det ofte feil. Og her gjelder det å være rask, for en sulten liten rakker er som en tidsinnstilt gråtebombe og hvis fattern er for treig smeller det.
Med grøt i håret slår man seg ned ved spisebordet for å prøve å få i den lille krabaten litt mat. Fungerer ikke det, kan man alltids prøve TV-en, en sikker vinner. Man skrur på og håper at den lille pjokken tillater at man ser to sekunder på nyhetene først for å orientere seg litt om hva som skjer i verden, men det utløser bare et massivt klagekor. Så da blir det hjernedød barne-tv i jakten på å temme sulten. Sin egen sult er en helt annen historie, den får man ta senere.
Etter frokost er det ned på gulvet for å leke med leker av liten eller ingen interesse. Det er søtt å se den lille pjokken kose seg og utforske nye leker, men andre uka på rad med de samme kjipe tre-lekene er mer enn hva en gjennomsnittsnordmann klarer å utstå. Så da tenker man at man endelig kan ta seg et lite avbrekk for å lage seg litt mat mens småtten leker fritt, men neida.
Syv sekunder etter at man forlater stuegulvet blir man kalt tilbake. Man kan selvfølgelig velge å overse dette, men da har man 20 minutter med snufsing og gråting på armen etterpå. Så valget er jo enkelt. Som en slags mellomløsning lager man mat med den lille på armen og siden man nå har en liten baby i armene tar man ikke sjansen på å fyre i gang kaffemaskinen, men safer med en tørr brødskive eller to og et glass vann.
Til lunsj blir man gjerne servert dagens første eller andre bæsjebleie og man noterer seg at lukten får malingen til å flasse av veggene. Dette er en utmerket anledning til å la barnet ligge på gulvet mens man nyter en lang og varm dusj. 10 sekunder senere er man ute av dusjkabinettet igjen og tilbake på jobb. På matfronten disker man sammen en smakelig mos med både kjøtt og grønnsaker. Den faller selvfølgelig ikke i smak, så da må man gå for noe lettere. Kanskje et ferdigglass. Ikke det heller, nei? Tja.. da får vi vel finne på noe annet da. Mellom slagene får man fisket til seg nok en brødskive eller to til seg selv også.
Så tenker man at det er på tide å komme seg ut i godværet for en fin trilletur, men akkurat i det man er på vei ut døra kommer dagens tredje bæsjebleie. Med lekkasje. Så da blir det å skifte bleie, skifte klær, vaske barn, vaske klær og DER var ungen sulten igjen ja. Halvannen time senere er man ute av døra og triller i vei mens den lille tar seg en cowboystrekk. Og da begynner det å regne. Ingen problem for regntrekket har jeg jo he.. å søren, det ligger hjemme ja…
Endelig hjemme og magen verker av for lite mat og ingen kaffe. Dessuten er barnet veldig utilpass etter høneblunden i vogna som raske ble avbrutt. Hva er problemet? Er du tørst? Er du sulten? Er du trøtt? Er du mett? Er du kald? Er du varm? Så er det i gang med feilsøkingsrutinen nok en gang for å finne feilen.
Utmattet og utslitt deiser du ned i sofaen for et raskt hvileskjær mens den lille pjokken får se noen nye minutter med barne-tv. Så tenker du at det er en god idé å sjekke sosiale medier på telefonen for å se hva andre tar seg til i finværet. Pjokken oppdager dette, stjeler umiddelbart telefonen og begynner å smatte på den. Hvis du prøver å ta den tilbake blir det ramaskrik. Så da kan du velge selv, men å sjekke Instagram med en liten pjokk på fanget var i hvert fall helt feil. Ingen sosiale medier, ingen nyheter, det føles litt som å leve i eksil og veggene føles plutselig litt trange.
Du ser utover stua og det flyter av leker, klær og matrester. Du sjekker klokka, den er 13.00. Flott, akkurat halvveis i arbeidsdagen. Med seks timer igjen på klokka vet du at når den lille poden endelig sover vil du være altfor sliten til å klappe deg på skulderen for at arbeidsdagen er i boks og aller helst vil du egentlig bare legge deg til å sove. Og da begynner ungen å hyle. Igjen.
Ikke lenge etter hører man et nøkkelknippe som rasler utenfor. Flott, mor i huset er hjemme fra en lang dag uten for husets fire vegger og hun forventer middag. Hva var det vi hadde blitt enige om igjen? Baconsurret kylling med tagliatelle, pesto og smørstekt nykål? Yeah right! Samtlige ingredienser ligger i kjøleskapet og de har ikke rikket seg en tomme siden i går. Hu hei, nå blir det blodsukkereldorado.
Og det er gjerne i sånne øyeblikk at man lengter litt tilbake til en avslappende dag på kontoret igjen. Bare sitte ved tastaturet og knatre i vei, tenk så deilig. Vel vel, dette er ikke tiden for å dagdrømme, jeg tror jaggu vi har en bæsjebleie på gang!
Rask konklusjon:
Jeg sier ikke at noen burde tvinges til å være hjemme i pappapermisjon hvis man ikke har anledning til det eller arbeidsplassen lever med det utdaterte synet at pappapermisjon er et karrieremessig selvmord, men vennligst ikke bruk pappapermisjon som en betegnelse på et svakt valg eller hvileskjær.
En dårlig dag på kontoret når ikke en halvdårlig dag i pappapermisjon til knærne. Selvfølgelig er det ikke likt for alle og jeg sier ikke at det ikke kan være tøft å være på kontoret en hel dag, men det er jaggu ingen tur i parken å være hjemme heller. Snarere tvert imot.
En sommerferie med familien kan fort bli ubehagelig dyr. Man kan jo ikke bo på det mest falleferdige hotellet heller og så må man jo kose seg litt ekstra i ferien også. Jeg er nok ikke alene om å ha sittet igjen med en ferieregning som gikk langt over budsjett og måttet spe på med et par ekstra sparekroner for å dekke utgiftene.
Hadde det ikke vært deilig om noen bare kunne betalt hele ferien for deg? Vel, nå har du muligheten! 🙂
Konkurransen er levert av HomeNet; en ny og ambisiøs prisutfordrer i det norske bredbåndsmarkedet, som blant annet tilbyr inntil 20 Mbit/s for kun 289 kr per. måned. Akkurat nå tilbyr de alle nye kunder eller eksisterende kunder (som verver nye) muligheten til å få dekket årets ferieregning! 5 heldige vinnere får dekket inntil 20 000 kr av ferieregningen. Det er fatktisk ganske rått. 20 000 kroner, det er mange soft-is det!
De som ikke vinner får fortsatt knallbra bredbånd til en billig penge. Les mer om konkurransen og delta her: Vinn ferien din!
Kelner? Mer vannmelon! HomeNet betaler.
HomeNet har også et veldig lukrativt samarbeid med Norwegian, som blant annet gir deg CashPoints og rabatter når du som HomeNet-kunde bestiller flybilletter hos Norwegian. Les mer på Homenet.no.
Jeg står ute i gangen og prøver å få antall skopar til å gå opp med mengden plass i skohylla. Hvorfor er det sånn at det alltid ligger sko strødd omkring uansett hvor mye jeg prøver å rydde i dem? Når jeg tenker meg om, så er det jo hovedsakelig mine sko som ligger strødd.. Og pluttens blinkesko da, men han er unnskyldt. I hvert fall for et par eller to.
Hmm plutten ja, mon tro hva han driver med akkurat nå? Ble det ikke merkverdig stille fra ute i stua da? Kanskje han jobber med en bleie, kanskje han leker med bokstavene sine igjen eller.. å herregud, kanskje noe har gått galt?!
Men plutselig kommer han løpende. Ut fra stua, forbi gangen og inn på kjøkkenet. Så løper han tilbake igjen og jeg ser han har noe i hånda.. Hva var det? Var det en leke eller var det.. Aha ja, nå vet jeg hva han driver med. Pokker!
Jeg sniker meg etter ham og ganske riktig er han ingensteds hen. Ikke borte ved vinduet, ikke ved magnettavla, ikke i sofaen. Da kan det bare være ett sted han er. Stedet han går for å få litt egentid til å finne på hyss.
I dette bildet gjemmer det seg en plutt
Jeg lister meg bort og ganske riktig, mellom sofaen og stuebordet ligger han klemt med en penn i hånden. Men han har allerede oppdaget meg og sett meg komme, så mine ønsker om å ta ham på fersken blir raskt avblåst. I det jeg titter rundt stuebordet og ned på ham, ligger han og ser tilbake på meg.
Smilet i munnviken er så lurt, så utrolig lurt. Han holder en penn, men han har ikke gjort noe galt. Han vet at jeg ikke har noe på ham. Jeg kommer med en liten advarsel om at han ikke får lov til å tegne på stuebordet, for jeg VET at han kommer til å finne på noe bøll, men jeg har ingen bevis i saken og derfor må jeg la den lille forbryteren gå. Jeg kan jo ikke ta fra ham pennen i et preventivt forsøk på å stoppe kriminaliteten heller. Det vil føles feil, men likevel ser jeg i det lure smilet at han planlegger hyss.
Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg fjerne alle tingene han muligens kommer til å herje med? Skal jeg aldri la ham teste grensene? Ønsker jeg å kneble hans muligheter for utvikling, for å teste grensen mellom rett og galt? Er det ikke tross alt bedre rent pedagogisk å la ham utføre ugjerningen og deretter ta skjenneprekenen og praten om konsekvenser etterpå? Jeg er kneblet.
Jeg husker nemlig en epiosde på ungdomsskolen da en lærer i starten av en time helt ut av det blå ba meg sette meg på første rad. “Hvorfor?” spurte jeg, som satt og vippet på bakerste rad. “Fordi jeg vet at du kommer til å finne på noe tull i løpet av timen uansett”, svarte han. Selv om han antakeligvis hadde rett så føltes det veldig urettferdig. Å bli forhåndsdømt på den måten sier litt om forventningene noen har til deg. Ønsker jeg at pjokken skal vokse opp med den tanken i hodet? Neppe.
Og i de sekundene det tok meg å gjøre meg opp disse tankene hadde plutten også tenkt seg om. Så kom det:
– “Gå bort”.
To og et halvt år gammel og allerede er han smart nok til å skjønne når han har fattern rundt lillefingern. Skrev jeg “når”? Jeg mente “at”. Slukøret og en smule irritert over at jeg er rundspilt av en to-åring tasser jeg tilbake til skohylla.
Litt usikker på hvem av disse to som styrer familien..
Senere samme dag etter at plutten har gått og lagt seg for kvelden er jeg tilbake i stua for å rydde. Etter en lang dag i heimen er det leker både høyt og lavt. Bordet er fullt av halvtygde gulrøtter, leverposteiskiver og vann. At det skal være så morsomt å søle med vann da? Ja ja.. Så kommer jeg på episoden med pennen. Jeg stikker hodet ned mellom sofaen og stuebordet, ned til pluttens hemmelige plass der han ofte henger ut for seg selv. Jeg ser på siden av stuebordet, jeg ser på sofaen. Jeg ser på teppet og en ekstra gang på stuebordet. Ikke et pennestrøk.
Kanskje var det derfor han sa “Gå bort”? Ikke for å si “Stikk pappa, jeg skal tagge ned bordet ditt”, men heller “Pappa, jeg forstår, du trenger ikke passe på meg hele tiden”. Hvilket signal hadde jeg da sendt om jeg hadde tatt pennen fra ham bare for å være på den sikre siden? Ville ikke det fortalt ham at jeg ikke har tillit til ham? Ville ikke det skapt en usikkerhet mellom oss som jeg kanskje ikke ville vært klar over?
Det høres kanskje ut som en triviell enkeltsituasjon, men slike episoder oppstår hele tiden og det er nesten skummelt å tenke over at summen av alle alle disse til slutt utgjør hans oppdragelse. Det er en konstant balansegang og det glemmer man ofte å tenke over. Kanskje er det like greit, for hvis man skulle hatt dette aktivit i tankene til enhver tid ville man blitt sprø.
Men det kan være greit å ha i bakhodet. Det er en tid for å sette ned foten og snakke med sinnastemmen, men det er også en tid for å ta et skritt tilbake. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, må man bare gi barnet tillit, stole på dem og la barnet selv finne ut av ting på egen hånd. Eller som plutten ville sagt det:
Gå bort.
Titt tei!
/ lik eller kommenter hvis du har noe på hjertet 🙂
Jeg har alltid synes offentlig amming er både rart, litt ekkelt og unødvendig. Slenge ut puppen midt blant folk og la et lite barn slafse til seg melk som spruter i øst og vest? Nei takk.
Jeg er muligens litt var når jeg selv er på kafé for å nyte en liten skorpe med brunost, men jeg kommer liksom ikke over tanken på at jeg kan få morsmelk i kaffen. Er det ikke mulig å stikke inn på toalettet eller i hvert fall gjøre et halvhjertet forsøk på å dekke til ammingen da? Jeg vet at det er en kvinnekamp gående og alt det der, men er det mulig å ta littegrann hensyn til folk som prøver å nyte en scones i fred?
Og det er jo ikke akkurat som at en ammepupp er en yppig liten sak man kan gledes over å titte på heller. Det er ikke den type pupp man ser på voksenfilmer for å si det mildt. Å se melk piple ut av to slappe striesekker fulle av blodårer med et barn hengende fast i enden gir ikke annet enn dårlig appetit.
Jeg synes i det hele tatt det er ganske egoistisk å bare skulle brette seg ut på den måten og bare trumfe gjennom at alle automatisk må godta det. Betyr det at jeg kan kle meg naken og lufte kastanjettene hvis jeg mener det er viktig for meg og min helse? No sir.
Men så blir man far da…
Det er rart hvor mye mange av mine holdninger har endret seg etter at pjokken kom til verden. Ikke bare hva gjelder tanker om barneskrik og bæsjebleier, men også synet på offentlig amming. Amming er intet mindre enn et fantastisk privilegium og en av naturens mange undre. Bare tanken på at kvinnekroppen finner ut at den plutselig skal gå i gang med å produsere ekstremt næringsrik melk til det lille barnet i magen er helt ufattelig fascinerende.
Amming føyer seg egentlig fint inn i rekken over helt vanvittig fascinerende ting rundt kvinnekroppen. Og jeg tror kanskje det er en av tingene jeg har fått øynene opp for fra første gang jeg fikk vite at jeg skulle bli far. Alle de utrolige tingene som ikke blir noe mindre utrolige om man får den “kjedelige” skoleforklaringen på hvordan alt henger sammen.
Hvordan en sædcelle og en eggcelle kan skape liv, hvordan disse cellene kan vokse inni magen på en kvinne og bli til et helt vanlig menneske på bare 9 måneder, hvordan kvinnekroppen endrer seg for å klargjøre fødselen, hvordan melkeproduksjonen settes i gang mens kroppen forbereder seg på at den lille småtten skal dukke opp og så videre.
Som man finner jeg kanskje dette desto mer fascinerende siden min kropp ikke selv er i stand til å gjøre noen av de tingene. Det hjelper ikke om jeg blir tvangsfôret 17 liter kremfløte om dagen, jeg vil aldri kunne produsere melk på den måten. Ei heller bære frem et barn i magen. Ikke at jeg har lyst til det altså, jeg bare lar meg fascinere av det. Man tenker ofte at menn og kvinner er like, i hvert fall i disse likestillingstider, men anatomien vil aldri bli den samme.
Jeg vil gå så langt som å si at kvinnekroppen er minst like fascinerende som verdensrommet og DET sier litt. For verdensrommet er tilsynelatende uendelig. Slik vi kjenner det pr i dag er universet 46 milliarder lysår på langs og det finnes teorier på om universet faktisk er uendelig, gjentakende, ekspanderende eller om det finnes et uendelig antall universer som eksisterer parallelt i egne universer. Og da har man fortsatt ikke svart på hvorfor noe (les: tid, sted og rom) eksisterer i det hele tatt eller hvordan alt oppsto. Smatt på den du.
OBS! Dagens anbefaling: Hvis du virkelig vil fortape deg i tanken på universets størrelse, sjekk ut denne linken som viser en skalerbar modell fra det minste målbare lengde til størrelsen på universet. Jeg kan love deg at du kommer til å være ør og svimmel etterpå. Sjekk ut: Scale of the universe 🙂
…og alt dette skal jeg sette en stopper for bare fordi jeg er litt var når jeg spiser skoleboller? Neppe.
Som de fleste har fått med seg, venter vi et nytt familiemedlem til høsten. Stor stas! Og siden dette med all sannsynlighet er siste gang jeg går gravid, prøver jeg å tenke på nettopp det så ofte jeg kan. Jeg er supertakknemlig for å kjenne liv hver dag, og det er helt fantastisk at kroppen min livnærer en liten tass eller tassinne som skal bli en del av vår lille familie.
Siden jeg er gravid for andre gang, kan jeg med rette skrive under på at alle svangerskap fortoner seg forskjellig. På tjukka i 2011 leste jeg til eksamener og følte meg i strålende form. Jeg var kanskje litt oppblåst, men jeg måtte ikke tisse hvert femte minutt og kvalmen gikk over i uke 17. Jeg hadde sett for meg at det samme ville gjenta seg denne gangen, men en liten detalj hadde jeg glemt å ta med i beregningen: nå er jeg mamma til en liten tass fra før… Og det betyr at jeg ikke kan hvile når kroppen sier fra, jeg kan ikke slenge meg på sofaen så fort jeg føler for det – og det er ikke lenger jeg som bestemmer hvor mye det skal soves hver natt.
Kjenn på det myke teppet da Plutten… Vi skulle ikke bare lukket øynene noen minutter da…?
For økt søvnbehov er et stikkord her. Før var det viktigste at middagen kom på bordet så fort Peter kom hjem fra jobb, nå driter jeg i maten så lenge jeg får lagt meg en times tid hver ettermiddag når han kommer hjem. Dette er selvfølgelig et lite problem siden middag er noe av det mest essensielle en arbeidende mann ønsker skal være på stell når han kommer hjem. I blant får jeg ikke sovet om ettermiddagen, så da legger jeg meg litt ned på gulvet inne hos Mr. Plutt når han tar kvelden klokka 19. Fire timer senere våkner jeg med krampe i rompe, lår og legg – og med bustete hår og usjarmerende sikkel nedover halve kinnet.
Skjønt soving var også bedre før… Mye bedre. Hvis nå endelig husets minstemann sover seg gjennom en hel natt, så må likevel jeg opp for å tisse x antall ganger, og det kan ta tid å sovne igjen. For det er ikke bare lett å finne en behagelig liggestilling. Å sove på magen er så klart umulig, men på ryggen er også totalt uaktuelt siden det finnes noe som kalles «vena cava»-syndrom. Dette syndromet oppstår når livmoren vokser seg større og tyngre, og spesielt når man ligger på ryggen vil presset på «vena cava» bli stort. Kort fortalt fører dette ofte til kvalme, svimmelhet og ubehag hos den gravide, siden vena cava frakter blod tilbake til hjertet. Jeg skal love deg at dette er reelt. Derfor må jeg ligge på siden, og det merkes godt i setemuskulaturen som får krampetendenser rett som det er. Å snu seg i senga er et kapittel for seg, magemusklene spriker i alle retninger og er ikke akkurat behjelpelige lenger… Når den perfekte stillingen er i boks og søvnen kommer krypende, så begynner selvsagt akrobatikken fra det lille fosteret. Når mor endelig har lagt seg for kvelden, da er det på tide å lage litt action!
“Ska’ru sove mutter’n?! Okei, jeg bare vrir meg litt, også sparker jeg opp sånn… POW!”
Å kjenne spark er en helt ubeskrivelig følelse. De første gangene er man liksom ikke helt sikker… Var det et spark eller var det en luftboble eller var det bare magen som laget en romlelyd eller… nei, det kan sikkert ikke ha vært et spark..? Men etter hvert som ukene går blir romsteringen tydeligere, etter hvert er det ingen tvil, og det er som et lite livstegn hvert eneste ett. «Hei, jeg er her! Jeg hører stemmen din mamma! Det iskalde vannet du nettopp drakk, merket jeg altså!» Og du kan ikke annet enn å smile.
Men så er det sparkene som treffer rett i urinblæra. Som gjør at du må løpe til nærmeste toalett. Eller sparkene du kan se fra utsiden. Noen ganger må jeg rope tilbake; «Hallo der inne, du trenger ikke sparke det hardeste du kan!» Når papsen holder hånda på magen og får et skikkelig kick rett i håndflata, så er det sikkert en utrolig følelse og alt det der. Men å være den personen som har et voksende lite foster inni sin egen mage..? Det er så uvirkelig at man risikerer å bli tullete i hodet av å tenke noe dypere over det. Det er best å slå seg til ro med at det bare er sånn. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig.
Men det herligste med å være gravid er helt klart omsorgen fra mannen! Den ene gangen i uka han husker å spørre hvordan det går med kvalmen, og grunnen til at han husker å gjøre det er fordi ansiktsfargen til den gravide går i ett med skyene på himmelen eller gresset i hagen. Når han presterer å klage over at han nesten ikke har sovet en natt fordi han hadde så mye å tenke på, og du har lyst til å si at «okei, men du snorket i alle fall da jeg var våken hver time fra klokka 02.00 og utover», men isteden tenker at «dette blir så sinnsykt den siste gangen jeg går gravid!»
Stakkars mannen… Nesten ikke sovet i natt.. Godt mamsen kan passe på Plutten mens du slækker’n på sofaen, da!
Selv om Plutten syns magen er stor og veldig i veien, så skal det gå fint å ha den der en stund til. Så lenge jeg husker på å ikke bøye meg ned for å ta på skoene rett etter at jeg har drukket vann. Lukkemuskelen nederst i spiserøret fungerer visst ikke lenger når magen har nådd en viss størrelse. Og på fredag fikk jeg bevist at jeg ikke er like sprek lenger; jeg var i jordbæråkeren og plukket bær til den store gullmedaljen. Entret åkeren som en oppreist gravid, og forlot stedet noen timer senere som en krokrygget 90-åring.. Og enda er det flere måneder med ruging igjen! Men det skal gå helt fint å fullføre svangerskapet, altså.
Så lenge jeg får lov til å klage litt i blant.
/ Takk for meg – legg gjerne igjen en kommentar hvis du nikket gjenkjennende, eller hvis du bare syns jeg er ei sytete røy
Det er mulig det er jeg som er overdrevent farget av en tilværelse som døgnvill småbarnsfar, men i tilfeller der foreldre bevisst tar livet av sitt eget barn, blant annet for å hente ut forsikringspenger, synes jeg egentlig døddsstraff virker passende.
Jeg vet at det er ekstremt kontroversielt å diskutere døddsstraff sånn rett ut i det åpne, men jeg synes faktisk det er verdt innsatsen. Nå har jeg egentlig aldri diskutert dette med noen tidligere, men jeg har alltid hatt en klar tanke om at det burde være oppe til diskusjon.
Saken handler altså om Justin Ross Harris som er anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn etter at sønnen ble sittende igjen i en glovarm bil en hel arbeidsdag. Mannen hevder sin uskyld, men politiet har visstnok bevis på at han både har vært innom bilen i løpet av dagen og søkt på nettet etter ting som “child free” og “how to survive in prison”. I tillegg kan man jo spekulere i hvorfor foreldrene hadde dobbelt livsforsikring på gutten som vil gi en massiv utbetaling på 175 000 kroner.
Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode inntil videre, men hvis det skulle vise seg at de beviselig klarer å felle denne mannen… Hva er et sånt liv verdt? Hvis du lar ditt eget barn koke til døde i bilen mens du selv sitter og sender snuskete sexmeldinger til mindreårige jenter, fortjener en sånn person livets rett? Er et liv i fengsel nok eller burde man bare knekke nakken hans som en ørret? Jeg er jaggu ikke sikker.
Jeg tar selvfølgelig høyde for at mannen kan regnes som sinnssyk i gjerningsøyeblikket og bli funnet utilregnelig, men jeg mener at snakker like mye om saken generelt som dette ene enkelttilfellet. Hvis man blir beviselig vist ute av stand til å kunne ta ansvar for egne handlinger er det selvfølgelig en ting, men noe annet er det om det er gjort i kaldt blod, for eksempel for å hente ut forsikringspenger eller hva pokkern ellers som skulle være motivajsonen for å gjøre noe slikt.
Selvfølgelig mener jeg ikke at vi skal innføre dødsstraff over en lav sko her til lands, men i visse tilfeller burde saken være oppe til debatt. Slik som i tilfellet med en viss ABB fra 22. juli 2011. Jeg vet hva jeg stemmer for i den saken og kan ikke helt se hvorfor han fortjener noen annen behandling enn Vidkun Quisling, men det er vel en annen debatt igjen.
Som småbarnsfar kjenner jeg bare at det fosskoker av sinne og frustrasjon i brystet av handlinger som angivelig er utført av Harris. Jeg gråter på innsiden og pardon my french, men hvordan i brennsvarte satan er det mulig?! Hvordan er det fysisk mulig å få seg til å gjøre noe sånt?! Jo mer jeg tenker over det, dess mer heller jeg mot å legge hodet hans på blokka (hvis han er skyldig).
Hvis en rabiat hund biter noen og forholdet blir anmeldt kan det ende med at hunden blir avlivet. Jeg ser ingen grunn til at ikke samme mulighet burde være oppe til diskusjon for mennesker. Men igjen, jeg kan ta feil. Det finnes sikkert mange gode grunner til hvorfor man heller burde stenge slike folk inne i et fengsel og la dem råtne i sin egen skam resten av livet, jeg ser bare ikke poenget. Når handlingen er grusom nok er det én straff som virker fornuftig: Øye for øye, tann for tann.
Det var rundt lunsjtider en varm sommerdag og bordene var blitt flyttet utendørs. Sånt skjedde nesten aldri så det må ha vært veldig varmt. Med stort overmot løp jeg mot benkene der melkeglassene sto på rad og rekke. Overivrig og tørst kastet jeg meg over glasset og gulpet nedpå en stor slurk. Glasset hadde allerede stått ute en god stund og melken som engang hadde vært god, hadde blitt sur som en sneip. Varm, besk og syrlig. Den smaken kommer jeg aldri til å glemme.
Sånn smakte det…
Det begynner å bli noen år siden den dagen og nå har tiden kommet for at jeg skal slippe min egen sønn løs innenfor barnehagens porter. Endelig skal vi bli sånne folk som sier “bhg” istedenfor barnehage. Selvfølgelig gleder jeg meg stort på hans vegne, men jeg er også nervøs. Hva om han ikke trives? Hva om han trives for mye og aldri vil hjem igjen?
Klumpen i magen har rukket å vokse seg stor som et svangerskap i sitt andre trimester. Den søte lille valpen vår er i ferd med å bli eldre og det føles som at jeg snart har utspilt min rolle. Er jeg egentlig klar for å bli stuet opp på loftet sammen med fonduesettet og raclette-grillen?
Pappas trygge hånd vil alltid være her
Samtidig skal det selvfølgelig bli fint å få noen med utdannelse på saken. Mine ferdigheter innen grunnleggende oppdragelse begynner å nærme seg et metningspunkt. Alt var så mye lettere før han lærte seg å lese meg. Da han bare var en liten baby som blindt tok imot vår hjelp som en lat konge. Nå er han mer som en politiker i opposisjon. Han er uenig i det meste og hva enn vi lager til middag er det ikke det han ønsker. Det skal bli fint med litt hjelp, for det er bare så mange ganger en enkel far kan si nei til store blå øyne som spør om en yoghurt til.
Is = Tross alt bedre enn sur melk
Så når den dagen kommer og portene åpnes skal jeg være klar. Klar for å sende ham av gårde med lovord og sang. Men det blir ikke lett. Jeg har så lyst til å fotfølge ham rundt og advare ham mot alt han må passe seg for. Vær forsiktig når du klatrer, ikke stå på stolen og pass deg for huska. Jeg kan ikke være der for alle øyeblikkene eller fange ham når han faller, alt dette må han nesten bare finne ut av selv. Jeg har ikke tenkt til å holde ham igjen når han flyr av sted på ustødige vinger, men én ting kommer jeg til å si:
En dag vil du være en voksen mann. Kanskje høyere enn meg. Kanskje tøffere enn meg. Vi skal prate som likemenn, krangle som likemenn og enes som likemenn. Du vil klappe meg på skulderen og jeg vil bli overrasket over hvor sterk er. Sterkere enn meg.
For nå er du bare et lite barn som elsker min oppmerksomhet og hyler av glede når du får spakre pappas sko i været slik du vet at du ikke får lov til. Du ser meg på og smiler.Jeg ser det i det lure smilet ditt at dagen en gang vil komme. Den lille krøllen i munnviken og gnisten i blikket ditt sier meg at du vet mer enn jeg vet. Du er ikke en liten baby lenger, du er en person. En liten mann. En fremtidig læret, kanskje regnskapsfører. Dyrlege, vaktmester, statsviter eller IT-konsulent. Hva enn det blir, vit at jeg heier på deg. Alltid.
Akkurat sånn ja
Du tester hele tiden grenser og akkurat nå er det greit at vi holder deg igjen, men en dag må vi gi slipp. En dag vil du bryte fri og starte ditt eget liv. En dag vil du kanskje stifte din egen familie eller ikke, valget er ditt. Men tiden tikker alltid og en dag vil du bli en skjeggete mann. Som meg. Det er rart å tenke på når jeg ser deg tøffe rundt i stua og hyle lystig og viltert som bare et barn kan. En dag vil du gå i mine sko. Men for nå er det pappa som er størst.
En dag vil disse faktisk passe
/ lik hvis du også synes det er rart å ha en fremtidig voksen i hus
Bleiepriser er et hett tema for oss småbarnsforeldre. Selv har jeg nylig vært på ferie og fylte jeg halve kofferten full av bleier i frykt for de spanske bleieprisene, som visstnok skulle være stivere enn skjortekragen til Stein Erik Hagen.
Det er ingen tvil om at bleier er et nødvendig onde som koster en god slump med penger, så hadde det ikke vært deilig å slippe å kjøpe en eneste bleie til det neste halvåret? Spesielt hvis du tenker over hvor mange bleier det går i løpet av en dag og hvor mange dager det er i et halvt år. Det er mange bleier der! Og mange penger spart. Hadde ikke det vært fint? Vel, nå har du muligheten!
Og hvordan skal du få tak i et halvt års forbruk av bleier? Enkelt!
Libero har nemlig en konkurranse kalt “Ukens Liberobaby“. Hver uke kårer en jury det beste bildet og vinneren går videre i konkurransen om bleiene. Enkelt og greit! Bildene de er ute etter er typiske “hverdagsbilder”, hvilket betyr at du ikke trenger å sende det vakreste bildet fra den gangen dere var hos en proff fotograf, men heller et hverdagsbilde der barnet viser sitt sanne jeg.
Hverdagsbilde av en ekte bokstavjeger i aksjon
Regler og alt du trenger å vite for å delta finner du ved å klikke på bildet under eller denne linken: Bli ukens Liberobaby. Lykke til! Og gi meg et pip hvis du vinner, det er alltid stas å høre fra vinnerne av konkurranser 🙂
