Så rart å våkne opp i ensom majestet, helt stille og rolig. Ingen barn som prikker meg i panna, ingen tær som dytter meg i nesa. Ikke en lyd, ikke et kvekk. Hele natten.
Ingen lyder av tassende føtter på vilter ferd mot do. Ingen plutselig gråting eller trøstende kos. Ikke opp før hanen galer, ikke stryke på kinnet eller pjuske på ryggen. Ingenting. Bare meg. Og lyden av stillhet.
Jeg tenkte at en natt på hotell langt hjemmefra ville gjøre meg utelukkende godt. Sove godt, våkne godt, leve godt. Ikke være fattern, bare være meg.
Når sant skal sies så hadde jeg veldig godt av en fest nå. Fint å komme seg ut og møte folk, spesielt gutta. Gutta er bra å ha. Hoie litt, fjase litt, ha det ball. Slå hverandre i skulderen, high five, fortelle gamle røvere og dra hverandre i bukseselene. Være som menn er når menn møtes til fest. Akkurat passe idiot.
Men det var i går. Nå ligger jeg her.
Og det tar meg ikke mange sekunder på en ensom pute å innse at alle de tingene jeg trodde det skulle bli litt deilig å komme vekk fra, er akkurat de tingene jeg savner mest.
Jul, lørdag, kos og kaos. Pappa skal ut på tur og mamma rydder huset før svigers kommer på besøk. Pappa roter rundt i skapet på leting etter smokingskjorte og sko, mamma haster fra seng til seng og skifter sengetøy. Plutten spretter rundt på gjestesenga og lager spetakkel. Alt står på hode og ting går i et veldig tempo. Og i bare et par sekunder blir alle så opphengt i sine egne saker at ingen tenker på lillesnupp. Eller trappegrinda som står på vidt gap.
For mens jeg har funnet frem alt jeg skal pakke med meg, har jeg løpt opp og ned trappen et par ganger. Den siste gangen glemte jeg å lukke porten bak meg…
Og nå står hun der på øverste avsats og vaier. Alene. Med usikre bein som så vidt har lært seg å gå, og en nysgjerrig smak på livet. Hun har ikke den fjerneste anelse om at hun befinner seg i livsfare.
Det har ikke jeg heller, for jeg står intetanende på soverommet. Jeg har lagt ut klærne på senga og har akkurat plukket opp den krøllete skjorten for å ta den med til strykebrettet, da jeg hører plutten roper:
– “Pappa! Nora prøver å gå ned trappa!”
Jeg kaster alt jeg har i hendene og beinflyr ut i gangen. Og der står hun på det øverste trappetrinnet, klar for å ta det første skrittet. Akkurat lært seg å gå, og på ingen måte klar, men det vet jo ikke hun. Men det vet heldigvis storebror. Han holder henne i et fast grep i skulderen mens han roper på hjelp. Jeg kaster meg inn og river henne til meg.
Enda er jeg i sjokk. Det smerter i hjertet å skrive dette, for jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd. I beste fall hadde hun sluppet unna med et par skrubbsår, i verste fall kunne det gått verre. Så veldig mye verre. Jeg ønsker ikke å spre skremselspropaganda, men jeg synes det er viktig å innrømme denne gedigne og potensielt fatale tabben for å advare andre med små barn i hus.
I disse travle juletider tror jeg det er spesielt viktig å ikke la alle juletanker og julestress ta overhånd, for da skjer slike feil rakt. Én liten glipp er alt som skal til, og i dag gjorde vi en veldig stor feil som i løpet av et sekund kunne endret alt.
Husk at lykke ikke er noe man kan ta for gitt, for på bare brøkdelen av et sekund kan lykke snus til evig ulykke. Alt som skal til er én liten glipp.
Tusen takk, gutten min, i dag var du vår reddende engel. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om ikke du skulle stå frem som verdens beste storebror <3
Akkurat i det joggebuksa treffer sofaputa, letter føttene fra teppet og lander på stuebordet med et brak. Bakhodet deiser i sofaryggen og fjernkontrollen vippes opp fra puta. Elegant og vakkert danser den gjennom luften, gjør en trippel aksel og lander elegant i en ventende hånd.
Tacoen er fortært, ungene er lagt og Norges skjebne i håndball-VM skal avgjøres. Hipp hurra og heia Norge, endelig er det freddan.
Så i kveld blir det Nugatti! Det var kanskje det aller beste jeg visste da jeg var yngre og fortsatt MÅ jeg av og til ha meg en skive. Og på en håndballkveld som dette, passer det perfekt.
#omnomnom
Pålegget over alle pålegg skal få være min æresgjest her i kveld og geleide meg gjennom 2 x 30 minutter med brølende Bredeli. Og jeg gleder meg så veldig, for jeg spiser det ikke så altfor ofte. Det er jo ikke så veldig sunt, men så er det også helt sinnssykt godt! Og noen ganger er det det viktigste.
Jeg har for øvrig funnet ut at jeg synes det er helt innafor å gi barna sjokoladepålegg i ny og ne også, så lenge man holder seg til et par regler. Jeg sier ikke at det skal være lov å spise sjokoladepålegg hele tiden, men jeg tror det kan være fint å ha det som en liten gulrot i hverdagen (10 bonuspoeng til meg for herlig ironisk bruk av “gulrot”).
Ty på deg, pappa prøver å se på Julekongen.
Slik som til søndagsfrokosten. Eller etter grøten en fredags kveld. Eller som bonuspålegg i matboksen hvis man skal ut på tur. Eller når far blir dratt opp kl. 05.15 på en helt vanlig hverdag og er trøtt, pjusk og synes veldig synd på seg selv. Da er det veldig lov 😉
Å gud hjelpe meg så tidlig.
Jeg er jo ikke helt fremmed for å lage sjokoladepålegg selv, men hvis man først skal kose seg, synes jeg man skal gjøre det skikkelig. Og for meg er det lite som kan slå en fersk brødskive (eller tre) med et tynt lag smør og et tykt lag Nugatti. Og det er lov, siden det er håndballkveld. Det er en av reglene (jeg fant på nå).
Heia Norge! 🙂
Seier´n er vår, seier´n er vår!
Gir dere barna sjokoladepålegg, og når er det helt greit?
Dere er blant de viktigste personene i livene våre, men likevel sier vi nesten aldri takk. Alle andre får takk hele tiden. Takk for maten, takk for besøket, takk for ditt, takk for datt. Hvor er ditt takk?
Du som hver eneste dag passer på barna våre og sørger for at de får en fantastisk dag full av glede og latter? Du som store deler av dagen fungerer som min stedfortreder og gladelig tar del i jobben med å bygge oppdragelsen stein for stein. Det er et massivt ansvar det, og det tar du hver eneste dag.
Selv for all takknemligheten jeg har for deg og alle gangene jeg tenker på deg, glemmer jeg å si det. Sant å si så ville jeg ikke vart 5 minutter i dine sko. Jeg kjenner det når jeg henter og leverer. Så mange armer og bein, så mange stemmer, ønsker, krav og behov. Evnen din til å skape kontroll i et rom der kaoset råder.
Jeg synes ofte det er mer enn jeg kan bite over å ha kontroll på bare to, du er rolig som skjæra på tunet selv med flere barn rundt deg enn jeg kan telle. Hver eneste dag. Du ser hvert eneste barn og vet alltid hva du skal si til hvem. Alltid et steg foran. Du som gir barna utfordringer, opplæring, ris, ros, is og kos.
Vi sier det kanskje aldri, men vi tenker på det hele tiden. Vår bunnløse berømmelse for jobben dere gjør hver eneste dag. Ellers hadde vi ikke kommet tilbake med barna våre dag etter dag. De er det aller viktigste vi har, og vi gir dem bort til deg hver eneste dag fordi vi stoler på deg. Vi anerkjenner deg og vi vet at du vet hva du gjør. Kanskje til tider bedre enn oss, men det sier vi selvfølgelig ikke høyt. Men vi vet det.
For bak alle timene ligger det så mye jobb. Jobb med et smil! Skulle vi byttet sko for en dag ville jeg ligget krøllet sammen under spisebordet på pauserommet lenge før lunsj. Men jeg sier jo aldri det. Du får kanskje et halvhjertet “takk for i dag” på vei ut døra, med en stemme som er langt langt borte. Mentalt er jeg allerede i gang med å planlegge middag eller stresse over mailen jeg ikke rakk å sende. Eller jeg er så henrykt over å se den lille kompisen min og høre hva han har å melde at jeg helt glemmer å tenke på deg.
Sant å si så er tiden rundt henting og levering langt under optimale tider for oss foreldre. Vi er enten på vei til eller fra jobb, vi er på vei inn eller ut av jobbmodus eller andre aktiviteter, vi er ikke alltid helt mentalt til stede der og da. Noen ganger er vi trøtte, stressa, sultne eller irriterte. Og du ser kanskje ikke kjærligheten, du ser kanskje ikke egentlig oss. Og vi ser så absolutt ikke deg. Og det er trist, for jeg vet at du ikke forventer eller krever det, men du fortjener å bli sett. Kanskje mer enn noen.
Jeg lar ikke hvem som helst ta en titt under panseret på bilen, pille på macen min eller låne mobilen. Og det er bare ting – de betyr jo egentlig ingenting for meg.
Så tenk da, at jeg gladelig gir fra meg det mest dyrebare jeg har i hele verden, hver eneste dag – til deg! Jeg vet ikke om du egentlig tenker over hvilken vanvittig tillitserklæring det er, men det finnes ikke noe nivå over det. Og den tilliten viser du deg verdig hver eneste dag. 5 dager i uka hele året gjennom. Ikke en takk å få.
Men det fortjener du, kanskje mer enn noen andre. Du fortjener millionlønn, heltestatus og en statue utenfor hallen. For du er en viktig del av barnas liv, mitt liv, vårt liv.
Slik som julegavene jeg hentet i går. For meg er det årets stolteste øyeblikk og et av årets store høydepunkt, men jeg vet jo at uten deg ville det aldri skjedd. Uten at du var der for å organisere det hele og få det i stand. Det er fort gjort for oss foreldre å gi all honnør og trampeklapp til barna, men det er jo du som står bak og trekker i trådene. Du som gjør alt mulig. Du som legger til rette for å skape minner for livet, selv når jeg er på jobb.
Om du visste hvor mye disse gavene betyr for meg.
Så takk. Fra helt innerst i hjerterota: Tusen tusen hjertelig takk. Og vit at jeg så absolutt ikke står alene, for vi er mange som meg, antakeligvis alle, men vi glemmer det bare.
Men husk at for hver eneste dag vi kommer tilbake med barnet under armen, er vår tillit til deg forlenget. Nok en dag vi ønsker at du skal passe på det som betyr mest for oss i hele verden, og den tillitserklæringen er i sin stille erkjennelse egentlig den største takk vi kan gi.
I dag skjedde det endelig: En av årets beste stunder. Dagen man går inn i barnehagen og blir møtt med den store overraskelsen. Man tar av seg skoene og tasser inn i garderoben for å sope sammen våte klær og raskt gå over tellekantene, men så…
Der står den.
Pent og pyntelig dandert på toppen av kurven med bukser og ull. En nitid pyntet papirpose som stråler mot deg i all sin hjemmelagde sjarm.
Den buler forsiktig og du vet den holder på hemmeligheter. Og med ett ser du for deg hva som kan finnes der inni. Små pakker laget på klumsete vis av nysgjerrige, små barnehender som brenner etter å lage det fineste i verden. Små pakker laget av ispinner og rømmebokser og doruller og rask. Små pakker laget av kjærlighet.
Det stolte blikket når du henter ned posen, et blikk som gløder av stolthet og glede. En glød som vil mangedobles når papiret en vakker dag skal av. En pakke som virkelig betyr noe. Den betyr noe å gi, den betyr noe å få. Og hva pakker angår, er vel det egentlig alt som betyr noe.
Folk må gjerne ønske seg svinedyre telefoner og jakker til inflasjonspriser, men jeg bytter det gladelig bort for et knekt rømmebeger med malingsflekker og fjær. En pakke laget med omtanke, en pakke laget med kjærlighet.
Det er årets stolteste øyeblikk for oss begge, og jeg vet at hva enn som ligger gjemt bak det krøllete papiret, vil det bli det beste jeg kan få i år. For ingen gave, stor eller liten, kan noensinne måle seg med den laget av ens eget barns klønete små fingre.
Da vi flyttet fra Oslo for to og et halvt år siden, tenkte vi det var greit å kjøpe et relativt nytt hus for å slippe problemene som gjerne følger med et gammelt hus. Vi er ikke spesielt nevenyttige noen av oss, og tenkte derfor at et nyere hus ville spare oss for en del problemer.
Men nei da, så lett skulle det jo selvfølgelig ikke være, for nå har vi jaggu fått mus i huset!
Det hele er ganske rart egentlig, for jeg har vært oppe på loftet og sjekket, ingen spor der. Ei heller har jeg hørt krafselyder i tak eller vegger om natten, og ikke en eneste muselort har dukket opp i boden.
Men like fullt, de siste dagene har vi sett en tydelig tendens og klare bevis på at det er skadedyr på ferde. For hver gang vi lar maten stå fremme etter frokost, så kommer de. Vi har aldri sett dem, bare bevisene på deres herjinger. Og som det jo er med små mus, går det aller verst utover gulosten.
Og i dag tidlig kom endelig beviset vi har ventet på! Jeg lot gulosten stå fremme etter frokost og gjemte meg bak sofaputene med kameraet klart. Ville noen gå i fella eller passe seg for den?
Akkurat som jeg hadde håpet, var min lille felle helle uimotståelig for det frekke beistet. Det tok vel ikke mer enn rundt halvminuttet før jeg hørte oppspilte små pipelyder, så da snek jeg en finger opp på avtrekkeren og fikk endelig knipset en rekke bilder av den lille røveren på tokt.
Hah, der tok jeg deg på fersken, Fersken!
Vi har også sikret oss ostetyvens fingeravtrykk.
Da jeg spratt ut fra mellom putene og gjorde det klart for henne at hun var tatt på fersken, latet hun bare som ingenting og tuslet nonchalant videre for å gå løs på inventaret i steden. Og godt var det, for nå har jeg endelig et alibi for at det er så rotete i huset hele tiden. Det er ikke meg, det er dattera 😉
Julaften er bare en drøy uke unna og det begynner for alvor å kile i ribbemusklene. Spesielt siden jeg i år har vært rekordtidlig ute med julegaveshoppingen og allerede er helt i mål. Men jeg innser jo at det fortsatt er mange som har flere navn igjen på gavelisten, så hvis du er på utkikk etter den perfekte gaven til et mannfolk, har jeg et brennhett tips til deg!
For hva er det stort sett alle sliter med? Og kanskje spesielt oss travle småbarnsforeldre med jobb og unger og aktiviteter og middag og hurra-meg-rundt? Dårlig tid!
Dagene fyker av sted i et forrykende tempo og ofte tar man seg ikke tid til ting man egentlig burde. Slik som å dra over skjeggstubbene. Det er i hvert fall en av mine store unnlatelsessynder, og langt oftere enn jeg egentlig ønsker tropper jeg opp i viktige møter med uflide skjeggstubber.
Selv ikke da jeg skulle ta nytt toppbilde her i høst tok jeg meg tid til å dandere fjeset…
Hei, skjeggulf!
Og det er teit, for å barbere seg er egentlig fort gjort, men i blant blir det bare litt for mye org. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet til å gå gjennom hele rutinen, spesielt ikke på dager da klokka tikker av sted i dobbelt tempo, for det eneste som er mindre kledelig enn sluskete skjeggstubber, er et ansikt som ser ut som en blodig biff.
Og derfor er det meg en sann glede å ha fått prøve en ny og veldig spennende barbermaskin
Så hva skal man gjøre? Biff eller slubbert?
Hvorfor ikke bare gå for ingen av delene?
For jeg har nemlig prøvd en kliss ny barbermaskin som fungerer akkurat like bra på tørr hud som våt! Og når jeg sier våt, så mener jeg våt som i dusjvåt.
Elektronikk og vann i skjønn forening, der altså.
Barbermaskinen Braun Series 7 740s Wet&Dry skilter nemlig med at den skal være fullt mulig å bruke i dusjen! Jeg tenkte jo selvfølgelig at det bare var bløff og tok med maskinen til dusjsåpens hjemland, men vet du hva? Det gikk som smurt! Maskinen freste i vei og brydde seg ikke det spøtt om at den ble våt.
Så da kunne jeg både starte dagen med en varm og god dusj, samtidig som fjeset fikk seg en velfortjent overhaling. Tett, fint og helt uten kutt ble det også. Tanken har egentlig aldri slått meg før, men å ta skjegget i dusjen sparer meg jo masse tid, samtidig som det gir meg noe å gjøre med den tiden man vanligvis bruker på å glo i veggen eller finlese innholdsfortegnelsen på sjampoflasker.
Her er det potensielt mer tid å spare også, for er man kyndig nok på multi-taskingen, kan man ta unna både dusj, hårvask, tannpuss og barbering på likt. Selvfølgelig ble jeg overmodig og prøvde å ta alle i ett jafs, men her trengs nok enda litt mer trening før det virkelig sitter… 😉
#fail
Selvfølgelig må man ikke bruke maskinen i dusjen, man kan også barbere seg foran speilet i ro og mak med rolig hvilepuls og Sølvguttene på radioen.
glaaa-ha-de jooool
Fiffig kantklipper til presisjonsklipp av kottiser.
Så hvorfor ikke gi mannen, sønnen, faren, bestefaren, kompisen eller kollegaen en julegave som ikke bare gir en tett og rask barbering, men som også sparer tid?
Barbermaskinen Braun Series 7 740s Wet&Dry er en sikker vinner under treet i år, spesielt til mannen som har alt (annet enn god tid).
Jeg har absolutt ikke tenkt til å kaste bensin på et døende bål eller sparke inn vidåpne dører her, men jeg må bare kommentere en sak som florerer i media for tiden, fordi det hele føles som en banal problemstilling vi voksne har skapt fordi vårt bilde på hva som er sex, nakenhet og pornografi er helt forvridd.
For altså, i hvilken verden skulle det være noe problem å bade naken med barna sine? I så fall for hvem? Er det barna som skulle synes det var rart eller er det foreldrene?
Hvis barn og/eller foreldre ikke ønsker å være nakne foran hverandre, så skal de da selvfølgelig få slippe det, men inntil en viss alder tror jeg dette faller seg ganske naturlig for alle barn. For de har ikke det samme perverterte, forvridde syn på kropp og nakenhet som vi voksne har. De har ikke fått hjernen korrumpert av kroppshysteri, media og sex som salgstriks.
“Hei du! Slutt å gni deg på sofaen – bruk Canesten” (…ikke reell reklametekst)
Bildet av den danske komikeren i badekaret er som jeg forstår en slags motreaksjon på hysteriet rundt dette med nakenhet mellom foreldre og barn. Han sier blant annet at han har snakket med en som ble anklaget for pedofili av en fremmed mann fordi han badet med sin egen datter.
Jeg synes jo det var helt grenseløst hysterisk når det ble så mye oppstuss i USA over puppen til Janet Jackson som dukket opp under en live-opptreden under Super Bowl i 2004. Men det var 2004. I USA. Og en mann som kledde av en kvinne foran et publikum.
Dette er Skandinavia i 2015 og snakk om helt vanlig kropp. Bak husets fire vegger. Jeg er helt enig med den danske komikeren, bare det at dette i det hele tatt har blitt en sak, positiv eller negativ, sier så altfor mye. Av den gale sorten.
Mann bader med datter. Hvor er diskursen? Hvor er uenigheten? Hvor er problemet? Og hva blir det neste? Mann klipper plen? Kvinne går tur med hund? Barn spiser is?
Heldigvis ser det ikke ut til at det har oppstått noen stor debatt rundt dette og jeg prøver heller ikke å piske opp til storm i et vannglass. Jeg synes bare at når dette bildet i det hele tatt nevnes i samme åndedrag som pedofili, blir jeg nødt til å trekke et halvt poeng for menneskeheten som helhet.
For nakenhet er ikke det samme som sex, er ikke det samme som pornografi.
Jeg vet at det kan være litt vanskelig å skille de to, sidene mediene tilsynelatende har personligheten til en 16 år gammel gutt, og til stadighet fremstiller det som to sider av samme sak, men det er altså en forskjell.
Nakenhet er naturlig og kan stå alene, trenger ikke assosieres med sex. Man er født med en naken kropp og den kan brukes til så mangt. Man kan gå med den, slå gresset med den, spille på slurva og spille tuba. En kropp er til mer enn bare sex. Barn har også kropp og en naturlig del av det å være barn og vokse opp, er å lære. Av sine foreldre først og fremst eller eventuelt andre omsorgspersoner. Om alt fra stekeplater og plastelina, til klokkeslett og kropp.
Og kanskje spesielt i tider som disse, der kroppshysteriet til stadighet når nye høyder, tror jeg det er ekstra viktig å vise og lære barna hvordan en helt vanlig kropp ser ut og hvilke deler som er hva. Det er et kne, det er en tiss, det er en hake. Man vil virkelig ikke gjøre dette til en tabubelagt greie som de senere må finne ut av selv via media 😉
Litt av problemet her tror jeg ligger i at vi har blitt så vant til å gjøre koblingen mellom sex og nakenhet, fordi sex selger. Overalt. Hele tiden.
Og sex selges gjerne helt på grensa til pornografi. Enten det være seg en reklame for en sjampo eller en bokserie med 50 sjatteringer grått eller en clickbait-sak på en nettavis, sex som salgstriks er meget potent og godt etablert.
Det er egentlig bare å gå inn på en hvilken som helst nettavis til en hvilken som helst tid, for raskt bevis. Noe som drar en linje mellom kropp og sex er aldri langt unna. La oss bare for moro skyld ta en blindtest her og nå. Jeg sjekker dagbladet.no.
Skal vi seeee. Se der ja, RETT under toppsaken finner vi dette:
Putin, kløft og sixpack. Sorry Put Put, selv ikke en billig clickbait-tittel kan vinne denne kampen 😉
Og dette tror jeg er en av grunnene til at nakenhet så ofte forveksles med noe seksuelt. Og det er ganske trist, for det er virkelig ikke noe seksuelt over en far og hans datter som tar et bad sammen. Det er nakenhet, det er helt normalt og helt nødvendig. At det i det hele tatt skal forekomme tanker om at det skal være noe annet å hente ut av et slikt bilde, sier vel heller mye mer om øyet som ser.
Jeg innser at det blir spekulativt å fidle med enkelteksempler, jeg tror bare det kan være greit å ha det i tankene at vi, gjerne påvirket av medias fremstilling, tenderer til å dra en dristig parallell fra nakenhet til sex, fra sex til pornografi. Og det er trist, for nakenhet på sitt mest vanlige, usexy og naturlige har overhodet ingenting med pornografi eller seksuelle perversjoner å gjøre. Det er bare kropp, det mest naturlige vi har.
Den dagen vi gjør nakenhet til tabu, og sidestiller kropp med sex, har vi tapt.
– “Vi tar en tur til legen så snart de åpner, så spør vi om han har noe supermedisin som kan gjøre deg bedre igjen. Hvis ikke, får vi vel bare be om å få et helt nytt hode og ører…”
Sånn atte, da har vi lært det… #plutseligtinnitus
På plussiden var det derimot et kjempetriks å stikke innom leketøysbutikken etter legebesøket. Dette er jo klassisk betinging på sitt aller beste og et kjipt stikk i fingeren er nå for ham mentalt forbundet med en påfølgende bonustur til leketøysbutikken.
Litt bortskjemt kanskje, vi får heller skru ned litt på julegaven. Dessuten fungerte det som hakka møkk, så da noterer jeg meg en pluss i margen der.
Alt i alt går jeg pluss minus i null her, og tar med meg to viktige erfaringer videre. Ikke verst for en tirsdag morgen før lunsj 😉
Jeg har mer enn nok å bekymre meg over, jeg trenger ikke dette nå. Det er bare halvannen uke igjen til jul og jeg skulle for lengst ha vasket dusjkabinettet. Jeg har prosjekter som bare ligger og slenger, jeg har deadlines og tidsfrister som henger over meg som en skokk med kråker.
Jeg er småpjusk (igjen!) og jeg har fortsatt ikke ryddet plass til bilen i garasjen. Jeg klarer visst aldri å slutte å bite negler og julesjokoladen har bygd seg hus på magen. Jeg stresser for mye og sover for lite, jeg har mer enn nok som det er akkurat nå.
Så for guds skyld og ved alt som er hellig, kunne du ikke valgt et litt bedre tidspunkt? Hvorfor måtte du komme nå? Kunne du ikke i hvert fall ventet til etter jul? Eller neste år? Eller året etter der igjen? Hvorfor nå?
Jeg er under nok press som det er allerede, jeg trenger virkelig ikke dette nå. Tallerkenen er allerede full, det er ikke plass til deg her, kan du ikke bare gå din vei? Gå din vei! Hvorfor måtte du dukke opp på døra her, kledd i grått og trist som faen? Hvorfor kunne du ikke bare latt meg være i fred?
Det er ikke meningen å være frekk eller noe, jeg har bare ikke tid til flere bekymringer akkurat nå. Jeg har nok med meg jeg nå, jeg har ikke tid til å tenke på deg. Jeg har barn som må mates og tekster som må tekstes. En jobb å gjøre, et liv å leve.
Kunne du ikke bare funnet en annen dag å plutselig bli grå?
