Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

ramAOTime._getjQuery()(function(){
try{ramAOTime.ramAOTime(“http://rwa.rampanel.com/ram/RAMtriever?8326|52328|In-viewtest2sek100%Pappahjerte”,2000,1.0,”#inviso8326″,false,false,null);
}catch (err){if (console.log){console.log(“ramAOTime error: “+ err);}}});

Vixen Blog Awards er like rundt hjørnet og på flere av landets største blogger knives det nå intenst om å sikre seg en plass i finalen.

Over 60 bloggere er nominert i totalt 14 ulike kategorier, og her er det veldig veldig mange som fortjener edelt metall og skryterettigheter for å være landets beste blogg i respektiv kategori.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Under en hyggelig samtale med Norges kanskje kuleste bergenser, StyleConnection, under seminfinale-festen for noen uker siden, ble vi enige om å skrive et innlegg hver om hvem vi helt ærlig synes fortjener å vinne.

For kun én kan stikke av med seieren i hver kategori og derfor tenkte jeg å ta en rask gjennomgang av hvem jeg mener fortjener gullet og hvorfor.

Here we go!

 

 

Årets Blogger

Jeg er selv nominert i denne kategorien og skulle selvfølgelig veldig gjerne likt å vinne, men helt ærlig er det én blogger som fortjener å vinne denne prisen mer enn noen andre: Sophie Elise! Hun står alltid fjellstøtt midt i stormen og er ikke redd for å si sin mening om alt fra flyktninger, sirkus og palmeolje. Det siste året har hun virkelig stått frem som en stjerne og vist gang på gang at hun ikke er noe lett bytte for journalister. Go Sophie!

–> Stem på Årets Blogger her

OBS: Dette punktet ble skrevet flere dager FØR debatten rundt SE og artikkelen jeg selv har kommentert.

 

sophieelise.blogg.no

 

Årets Moteblogg

Jeg kan akkurat like mye om mote som jeg kan om gresk litteratur fra 50-tallet, så her er jeg ganske blank. Men like fullt, i en verden dominert av kvinner må vi gutta holde sammen, og det er bare én av disse motefolka som klarer å få meg til å trekke på smilebåndet hver eneste dag på Snapchat, så her går min soleklare stemme til Mr. Espen Hilton! Ikkje saaaant? 😉

–> Stem på Årets Moteblogg her

 

espenhilton.com

 

Årets Gullpenn

Her må jeg rett og slett ta et løpefart og sparke janteloven rett i nøttepåsan, for denne prisen vil jeg ha SJÆL!

Jeg føler meg som en veldig underdog i denne konkurransen, for stort sett alle mine konkurrenter er enten moteriktige, vakre, pene, unge, kjendiser eller en god kombinasjon av alt det der. De skriver om kule fester og går med de riktige plaggene, de tar vakre bilder av sine vakre venner og ser alltid ut til å være der det skjer.

Jeg er stort sett aldri der det skjer. De gangene det skjer noe er jeg enten travelt opptatt med å skifte bleier eller hente i barnehagen. De få gangene jeg prøver å være moteriktig, kjøper jeg meg en hatt på HM, som jeg ender med å aldri bruke fordi jeg raskt innser at jeg ikke er en hattefyr.

Men jeg elsker å skrive! Og jeg kan ikke engang begynne å beskrive hvor mye det ville betydd for meg om jeg vant denne prisen! Men jeg tenker på det hver eneste kveld og hver eneste gang gir det meg frysninger.

–> Stem på Årets Gullpenn her

 

pappahjerte.blogg.no

 

Årets Kjendisblogg

Hah, lett! Her går jeg for Kong Halvor. Bloggen hans har en helt fantastisk humor og videobloggene hans kan ingen matche. Dessuten har han den naturlige kulheten man bare kan bli født med. Du vet, den kulheten som gjør at du kan gå med hva du vil og si hva du vil, så blir det bare kult uansett. Sånn er Kong Halvor. Utrolig irriterende for alle oss andre egentlig, men like fullt en gullmedalje verdig.

–> Stem på Årets Kjendisblogg her

 

konghalvor.blogg.no

 

Årets Beautyblogg

Igjen en kategori der jeg er som et neshorn på skøyter. Men jeg har en favoritt!

Jeg har av uviss grunn lenge fulgt med på MyStoryen til Rockstar Charlie på snap og har på grunn av det rukket å bli glad i henne og hennes lune humor. Hennes siste bilde på snap nå er av et slitent fjes med teksten “Poser under øynene, sa du?”. Sånn selvironisk selvinnsikt liker vi. 12 points!

Dommen min har vel forsvinnende lite med beauty å gjøre, men skomaker bli ved din lest 😉

 –> Stem på Årets Beautyblogg her

 

rockstarcharlie.blogg.no

 

Årets Stjerneskudd

Her er det mange sterke kandidater til tronen, men jeg synes Ørjan Burøe fortjener edelt metall for å ha knivet seg vei rett opp til bloggtoppen på rekordtid og blitt der! Han leverer stadig innlegg som sender sjokkbølger gjennom befolkningen og får de virale parameterne til å gå i fistel. Big up!

–> Stem på Årets Stjerneskudd her

 

orjanburoe.com

 

Årets Bloggbusiness

Nok en kategori der jeg selv er nominert, men denne prisen kan bare gå til én dame: StyleConnection.

Der snakker vi om en dame på en misjon! Hun har øynene godt siktet inn mot stjernene, jobber knallhardt og har investert sinnssykt mye tid og penger i sin helt særegne kleskolleksjon. Dessuten tar hun helt vanvittig bra bilder og tør å snakke rett fra levra. Altså, virkelig. Gi den dama edelt metall! Selv om hun er fra Bergen. Og det sier litt.

–> Stem på Årets Bloggbusiness her

 

styleconnection.blogg.no

 

Årets Interiørblogg

Nok en kategori der jeg er som en elg i en partilederdebatt. Så her blir det å skyte fra hofta. Som sagt var jeg jo på fest for noen uker siden og møtte der hun som skriver Moseplassen, så jeg stemmer for henne, rett og slett fordi hun tar helt fantastiske bilder av blomster og dyr. Vet ikke hva det har med interiør å si, men som sagt: Jeg er en elg 😉

–> Stem på Årets Interiørblogg her

 

moseplassen.no

 

Årets Livsstilsblogg

Jeg var selv nominert i denne kategorien i fjor og husker at jeg tenkte hvor velfortjent jeg synes det var å ha en forelder her. For er det noe som virkelig er en livsstil, så er det livet som småbarnsforelder. Og ingen gjenforteller og deler flere øyeblikk, både gode og vonde, og lar leseren komme tett innpå sitt eget liv, enn Casa Kaos. Min stemme går absolutt til deg!

–> Stem på Årets Livsstilsblogg her

 

casakaos.blogg.no

 

Årets Matblogg

Det er ikke så ofte jeg leser matblogger, men de gangene jeg gjør det så er det gjerne fordi jeg blir lurt inn av et fristende bilde eller en spennende oppskrift. Og er det én ting jeg er virkelig svak for så er det søtsaker. Og der er det én dame som virkelig utmerker seg: Anne Brith. Tidligere kjent som Villa Perlesukker har hun tatt steget for å rebrande seg og skrive om mer enn bare søøøøtsaka, og godt er det, for denne søtsaken av en dame sprudler over av energi og fortellerglede. Og for det fortjener hun noe fint til peishylla 😉

–> Stem på Årets Matblogg her

 

annebrith.no

 

Årets Trenings- og helseblogg

Oj, her var det mange sterke kandidater! (#badumtss). Sorry.

Her har jeg ikke egentlig noe annet valg enn å stemme på (min og) fruas favoritt hvis ikke jeg har lyst til å ta en natt i garasjen, så derfor går min klokkeklare stemme til: Fitfocuse!

Hun har kommet veldig langt det siste året og er virkelig en fitnessblogger å følge med på! Hun virker dedikert og ambisiøs, og dessuten er hun en skikkelig friskus som hele tiden oppdaterer både snap og blogg med fristende mat og smarte treningstips. Go go gorilla!

–> Stem på Årets Trenings- og helseblogg her

fitfocuse.blogg.no

 

Folkets Favoritt

Folkets favoritt bør være en person som både gleder, motiverer og inspirerer. En som ikke er redd for å by på seg selv og vise begge sidene av medaljongen, i tillegg til å være folkelig, sosial, omgjengelig og likandes. Skikkelig likandes. Og det er Komikerfrue i bøtter og spann! Hvis jeg ikke husker helt feil, så vant hun denne prisen i fjor og fortjener den absolutt like mye i år.

–> Stem på Folkets Favoritt her

 

komikerfrue.no

 

Enig eller uenig – legg igjen en stemme på din favoritt 🙂

Les også StyleConnections innlegg: “Disse bør vinne Vixen Blog Awards”

 

/ God søndags kveld!

* Følg Vixenhjerte på Facebook *

Nå har jeg endelig oppfylt fruas største drøm og blitt en skikkelig Handyman!

Er det virkelig mulig? Oh yes!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For på fredag kveld satt jeg på et hotellrom i Oslo og leste på macen med vantro i blikket. I mitt fravær hadde frua postet et innlegg på bloggen sin der hun skrev om hvordan hun hadde fått ånden over seg og blitt en “Miss fix it”. En sånn som tar raske småjobber med én gang, fremfor å utsette og la det ligge.

Og på bare en liten kveld hadde hun ryddet i rotestolen, renset luftfilteret i varmepumpa, skrudd fast et løst dørhåndtak, støvsuget bilen og utført flere slike irriterende småjobber som jeg elsker å utsette.

Og ikke bare det, men mot slutten av innlegget utfordret hun meg til å ta stafettpinnen videre! Nå ønsket hun at også jeg skulle bli en sånn friskus som tar ting i forbifarten.

Les: Kona til – Miss fix it

konatil.blogg.no

Greia er at jeg er jo ikke en sånn fyr i det hele tatt! Altså virkelig ikke. Men nå satt jeg der altså, på et hotellrom 15 mil hjemmefra og så svart på hvitt hvordan frua ropte desperat etter endring og hjelp.

Og det var da det slo meg at det er sånne øyeblikk som definerer en. Sånne øyeblikk der man ser livets harde realiteter rett i hvitøyet og innser at man blir nødt til å endre seg. For jeg mener, mitt hat til slike småjobber skal ikke få overgå min elsk for min kjære. Jeg ønsker å endre meg for henne og vite at hun har det bra, så derfor gjorde jeg nettopp det.

For i tillegg til å legge ut bilder av ting hun hadde fikset, la hun også ut et bilde av en planke på kjøkkenet med en knekt plastdings som hun ikke fikk fikset.

Så mens frua var oppe for å se til en gråtende liten snupp i går kveld, kastet jeg meg over oppgaven uten å si et ord til henne. Jeg gikk rett ut på kjøkkenet og rett i arbeid.

Jeg kan ikke tro hvor fort sånne ting faktisk går når man først bare setter i gang. Man kan gå i ukesvis og grue seg, men så setter man i gang og vips så er det over på under et minutt! I tillegg føles det så bra når man endelig har tatt litt ansvar og faktisk fått fikset ting i huset, og innen frua kom ned igjen var jeg ferdig!

Så nå, min kjære Christina, kan du endelig bruke kjøkkenet som normalt igjen.

For jeg har fylt på zalo!

Du husker sikkert at denne var tom? Nå er den full. You´re welcome!

/ Mr Fix It fikser biffen!

P.S. Den ødelagte plastdingsen har jeg ingen anelse hvordan vi skal fikse. Til helgen, kanskje.

P.P.S. Husk å sjekke ut bloggen til frua: –> Konatil.blogg.no

3-åringer og sjarmerende gullkorn altså, vil det ingen ende ta? Det er som et overflødighetshorn av fantastiske sitater, og dagens gullkorn holdt på å smelte fattern rett gjennom gulvplankene 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var litt av en dag! Etter en lang frokost hjemme, var det pakkemaraton helt til jeg måtte ta plutten under armen og løpe til bussen. Så var det inn til storbyen for å bake lussekatter og ha det moro, før vi fartet videre for å se hva Oslos gater hadde å by på. Og i disse glade juletider, var det masse!

Vi var innom et julemarked, vi hilste på nissen (#starstruck), vi var innom et par butikker, vi kjøpte hårspenner til lillesnupp, ny sekk til pluttelutt og et par godsaker som far har med seg hjem i sekken.

Så begynte klokka å tikke, og videre av sted vi pilte. Selv om det teknisk sett var fredag, hadde far lovet seg bort i over en ukes tid, så godteri sto så absolutt på menyen. Godteri og sushi. Så med hendene fulle av fortsatt lunkne lussekatter, smågodtposer, sekk og gaver og sushi og mer, satt vi kursen tilbake til hotellet.

Vel fremme kunne vi endelig slenge oss ned på sengen for å nyte selve indrefileten av en god fredagskveld: Sushi på senga med Julekongen på TV. Altså, snakk om gull-kombinasjon! Etter maten var det rett over på dessert, og mens barne-tv rullet og gikk, mumset vi oss gjennom skumsopper og sjokoladefugler.

Og så var tiden endelig kommet for å bysse lalle. Vi tok oss en dusj og pusset tenner. Vi tøyset med vasken og fant frem pysjen. Og da vi endelig traff senga med et klask, var vi helt utslitt begge to.

Såpass slitne og oppspilt etter en lang dag med opplevelser og gleder var vi, at plutten helt glemte at jeg skulle lese for ham. Så lå vi bare der på hver vår kant av senga og lot inntrykkene skylle over oss. I stillhet. Bare være for en liten stund.

Jeg så bort på ham, og han lå der på sin myke seng og så rett opp i taket med stjerner i øynene.

– “Åh, for en deilig seng!” sa jeg.

– “Åh, for en deilig dag” svarte han.

/ God helg!

Les også: Dagens gullkorn – Hvem er kulest?

* Følg Gullkornhjerte på Facebook *

I dag har plutten og jeg bakt lussekatter på Julebakeriet i Oslo, men hva synes publikum? Svaret fikk meg til å hoppe i taket 🙂

/sponset innlegg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For det var et intenst øyeblikk som ventet da ovnsdøren åpnet seg for første gang. Ut veltet dampen og luften fyltes av lukten jeg har savnet i et helt år. Den fortryllende duften av nystekte lussekatter med safran og rosin. Lukten av jul og barndomsminner.

Men ville de leve opp til forventningene? Rundt om i lokalet kretset kundene som gribber som ventet på at bollene skulle bli klare til innhogg. Og det tok ikke lang tid før vår første kunde sirklet seg inn på byttet og gikk til angrep.

Han snappet til seg en lussekatt og holdt den i et fast grep, selv om den nok fortsatt var litt for varm. Han så på den, luktet på den, betraktet den. Så på meg, bort på plutten, ned på lussekatten og tilbake igjen. Vurderte oss alle tre. Nøye. Kunne han virkelig stole på oss?

Deigen er i boks, klar for neste runde.

Bake bake kake til plutten kommer. Rulle rulle rulle rulle rundtomkring.

Pluttens lussekattunger.

Klare for første testjafser!

Så tok han en bit. Mens han tygde så jeg at øynene romsterte rundt i analyserende villfarelse. Han lette etter ord og han lette grundig. Han skulte bort på oss igjen, så på oss med vantro. Med ett følte jeg meg avkledd og naken. Men så stoppet han opp, lukket øynene og smattet varsomt. Han nikket svakt for seg selv og så på meg igjen. Dommen var klar.

Og med et blikk som var både skarpt og direkte, så han meg rett i øynene, mens han triumferende heiste restene av den fortsatt rykende lussekatten høyt til værs og utbrøt med fullt volum og begeistring i stemmen:

– “Dette er verdens BESTE lussekatter!”

Kanskje ikke så vakre å se på, men smaken… Smaken!

Så brølte han ut i latter og tok oss begge i hånda, mens han fortsatte å mumse på lussekatten og hylle dens tilstedeværelse.

Og da tok det ikke lang tid før resten av lussekattene gikk samme skjebne i møte. De ble regelrett revet ut av hyllene, og innen ovnen var kald var kurven tom.

Heldigvis er Julebakeriet fullt av engasjerte, bakeglade bestemødre som raskt fyller opp hyllene igjen, slik at alle som kommer innom skal få smake både ferske bakervarer og en rykende kopp kaffe. Eller saft. Helt gratis!

Selv fikk jeg gleden av å møte og bake med helt fantastisk hyggelige Liv Gregersen Kongsten, som har bakt kaker i en mannsalder. Hva Liv ikke kan om matlaging er det ikke godt å kunne, og i dag fikk jeg en drøss med smarte tips til hvordan jeg kan ta mammas legendariske lussekatter til helt nye høyder.

Så muttern: Watch out 😉

Så utrolig slitsomt å elte for hånd! Men hva gjør man ikke for å lære noen gamle triks og hemmeligheter 😉

Seriøst, dette må faktisk være verdens beste lussekatter!

Julebakeriet ligger i Pløens gate 2 i Oslo og er åpent ut uka. Alle som stikker innom får ikke bare en smakebit av julens mange fristelser, men også oppskriften, slik at man kan gjenskape den gode julestemningen hjemme. For den beste julestemningen lager man selv. Så stikk innom for å få deg en god dose julestemning helt gratis.

Det kan jeg love deg at varmer godt i vinterkulda 😉

Hvis du har lyst på oppskriften på verdens beste lussekatter allerede nå, finner du den her: Mammas magiske lussekatter.

Inne på Julebakeriet.no finner du også oppskrifter på en drøss andre julekaker, dessuten kan du være med i konkurransen om en KitchenAid-kjøkkenmaskin! Finn smakfulle oppskrifter, delta i konkurransen og la julegleden herje: –> Besøk Julebakeriet.no.

Og du, når du skal bake kaker i julen: Gå for Melange. Så kanskje du også ender opp med verdens beste lussekatter 😉

En av pluttens lussekattunger 🙂

/ God jul!

Les mer på Julebakeriet.no

Nå har det endelig skjedd!! Lillesnuppa har knekt koden og kan stabbe rundt på egen totter, men det ville nok aldri skjedd uten hjelp fra én spesiell fyr…

Babysteps…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For i ukevis har vi prøvd. Holdt lillesnupp i hendene og trasket rundt med henne. Mast oss gule og blå på å få henne til å slippe sofakanten og ta bare et par skritt mot oss uten støtte. Vi har prøvd, og besteforeldre har prøvd. I starten så det bra ut og jeg trodde vi skulle få henne oppe og gå på null komma svisj, men så har det liksom stoppet litt opp.

Og vi har ikke forstått hva som var greia. Hvorfor kan hun ikke bare ta det siste steget? Og i går kom endelig svaret: Hun ventet bare på den rette læreren.

Nu kör vi!

For da vi var ute i stua etter middag i går skjedde det noe rart, fint og veldig stort.

Pluttemann løp rundt i endelig-ferdig-med-middagsrus mens lillesnuppa krabbet entusiastisk etter. Alt ved det normale.

Men så reiste hun seg opp ved sofabordet og ble stående og se på ham en stund. Hun så på hva storebror gjorde, studerte ham og prøvde å knekke koden, men det er jo ikke så lett når han løper rundt som en sirkusape på sukkerspinn.

Men så var det brått som om han forsto at hun fulgte med, for med ett sluttet han å løpe og gikk heller over til en rolig gange. Ett skritt av gangen, som om han balanserte på en usynlig planke. Han satt den ene foten forsiktig foran den andre, mens han i rolig tempo bevegde seg gjennom stua. Det var som om han var lei av våre fåfengte forsøk og heller tok saken i egne hender. Han gikk fra den ene enden av stua til den andre, og tilbake igjen. Tålmodig og rolig.

Og det var alt som skulle til, for plutselig, helt uten forvarsel, slapp lillesnuppa taket på stuebordet og begynte å stabbe etter!!

Vent på meg a, brodern!

I rooolig tempo gikk det, men skritt for skritt kom hun lenger og lenger unna bordet. Jeg holdt på å sette kaffen i halsen, da jeg innså hva som var i ferd med å skje. Det beste vi hadde klart så langt var 4-5 skritt før hun deiset ned i ventende armer, men nå gikk hun! Hele veien! Ingen anelse om antall skritt, men la oss si 40. Helt plutselig!

Vi trodde først det var et lite mirakel som aldri ville gjenta seg, men neida. Etter en liten pause og en påtår, var det på´n igjen. Og allerede på sin andre tur lot hun eventyrlysten ta overhånd og spaserte rett ut i gangen. Trygge omgivelser og mer opplæring? Neppe, her skal det utforskes!

Kanskje vanskelig for noen som ikke har hatt egne småttiser å forstå hvor stort det er med slike små øyeblikk, men man blir bare så utrolig stolt. Både av den lille eleven og den store læremesteren. Det er menneskets utvikling i praksis, rett foran øynene på deg og det er så utrolig rørende å se 🙂

En storebror er god å ha <3

/ Monkey see, monkey do 😀

* Følg Sirkusapehjerte på Facebook *

Å du hellige kveite! Da jeg tidligere i dag skrev innlegget “The chair”, hadde jeg ingen anelse om at det skulle være slik en fantastisk kilde til humor.

For nå har jeg sittet her i hele kveld og humret og ledd av alle kommentarene deres, både på bloggen, facebook, instagram og snapchat!.

Det hagler inn med herlige innrømmelser på hvor folk har stablet klær og rot, og det ene innslaget etter det andre får meg til å gapskratte. Og nå innser jeg at vi helt seriøst har kommet opp med en helt ny humor i dag. Nemlig: “The humor” 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Under har jeg samlet et lite knippe av steder hvor folk har samlet klær og rot til taket. Og jeg nevner i fleng:

The stol

The badebalje

The knagg

The room

The floor

The skittentøyskurv-lokk

The treningsbag

The blue Ikea-bag on the floor

The husband

The stellebord

The gang

The benk

The kjøkkenbord

The skatoll

The varmtvannsbereder

Hahaha, I love it!

Jeg liker også spesielt godt når damer tagger gubben sin og sier: “Der kan du se, det er ikke bare oss!”

For slike innrømmelser sitter langt inne! Man tenker jo selvfølgelig at ingen andre har det like rotete som en selv, men i dag har vi bevist det: Veldig veldig mange har det sånn. Man ser for seg at alle andre kjører full hotellfinish på hele huset hele tiden, men sannheten er nok at rundt om i det langstrakte land er det ikke bare et par skjeletter i skapet, men også noen slengt over “the chair”, “the skatoll” og “the badebalje”.

Og det er en utrolig fin tanke å gå inn i helgen med, for jeg hadde egentlig store planer om å vaske badet i kveld, men nå tenker jeg som så:

“Skakke komme her og tro man er bedre enn folk, si!”

… så da flytter jeg heller unna litt rot fra “The sofa” og får på noe håndball på TV 😀

“The hund”

Takk for mang en god latter i dag, folkens. U rock!

/ God helg!

* Følg The Pappahjerte på Facebook *

Jeg både mistenker, håper og tror at dette er noe alle kan kjenne seg igjen i, for her for noen dager siden var jeg innom facebook-gruppa Uperfekt og stolt og så dette bildet:

(bilde: uperfekt og stolt)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg hadde sluttet å le meg ihjel, kjente jeg at jeg ble så utrolig glad over å se at det er så mange andre som også har “the chair”!

Du vet, den stolen i huset som har en magnetisk tiltrekning til skittentøy og rot. Oppå den havner bukser, gensere, laken, sokker og håndklær. Her står stabler av rene, pent brettede klær under lag på lag av skittentøy og semi-snuskete bukser og t-skjorter som tåler en dag til før de går i vasken.

Her er en av våre:

…og dette bildet er tatt etter litt kosmetisk rydding 😉

Legg merke til at jeg skriver “en av våre”, for i vårt hus finnes det mange slike. For å være helt ærlig er det vel egentlig “the bathtub” som er verst. Der kan det ofte stable seg så store mengder klær at man skulle tro det var en UFF-container:

Dette bildet er tatt på en meget god / lite representativ dag 😉

Ved nærmere ettertanke har jeg innsett at vi jo egentlig ikke har bare “the chair”. For vi har jo også “the bathtub”, “the living room”, “the trappegrind”, “the upstairs sofa” og ikke minst “the vaskerom”. Vi hadde også “the ergometersykkel”, men den solgte vi for å få det litt mer ryddig. Den planen slo helt feil og gikk bare veldig hardt utover badekaret.

Ved enda nærmere ettertanke tror jeg kanskje bare vi kan konkludere med at vi har “the house”.

Eventuelt “the life”.

The life of the småbarnsforeldre – der kontrollen opphører og rot blir til kaos.

/ Har du også “the chair”?

* Følg Stolhjerte på Facebook *

Se disse tre små snuttene og kjenn julestemningen spre seg i kroppen som gløgg og nissesang 🙂

I kveld ønsker jeg rett og slett å dele det jeg mener er årets tre aller beste jule-reklamefilmer! For er det noe jeg virkelig digger, så er det en skikkelig god reklamefilm som klarer å røre noe langt inni meg og ta meg med på en reise og helt få meg til å glemme at jeg ser på en reklame.

Og disse tre gjør dette mesterlig! Hvis du klarer å se alle de tre små snuttene uten å sitte igjen med verken et smil, litt julestemning eller en liten tåre i øyekroken, bør du raskest mulig ringe fastlegen og melde fra om at du har et hjerte av stein 😉

Veldig kjapt om snuttene før vi setter i gang: Den ene er tysk og jeg skjønner ikke et kvekk av hva de sier, men det er ikke så farlig, for man kjenner følelsene stikke dypt og langt forbi hva språk forklarer.

Den andre er norsk og drar frem noe som er så herlig erkenorsk at det bare gjør meg skikkelig glad. Og dette er noe de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i 😉

Den tredje er engelsk og trenger egentlig ingen forklaring, den er bare helt nydelig.

Så du, sleng deg på sofaen, dra på deg tøflene og kos deg med disse tre herlige små filmsnuttene.

Snurr film!

Den tyske

 

Den norske

Den engelske

Så, hva ble det? Tåre, smil eller hjerte av stein? 😛

/ God jul!

* Følg Reklamefilmhjerte på Facebook *

0 kommentarer

I en tid der 3-åringen ikke kan få nok av Marcus & Martinius, er det forfriskende å se at lillesnuppa har plukket opp litt av musikkinteressen etter far sin.

For si hva du vil om det sjarmerende brødreparet , men når du har hørt:

Leah

Leeeeaaaah

LEEEEAAAAH!!!!

… rundt syv åtte hundre ganger på repeat, er det helt greit med litt avveksling.

Og da må jeg få si at det er meg en sann glede å se at lillesnuppa er hakket røffere i det musikalske tilsnittet enn bror sin.

Så mine damer og herrer, la meg få presentere:

Fra de mørkeste kroker av Larviks undergrunn.

Med en stemme som gjør selv djevelen mørkeredd.

Hun spiser flaggermus til frokost og drikker drageblod til kvelds.

Vær redd, vær fryktelig redd, for hun er:

Heavy metal baby!

Nå er jeg så drittlei av å lese surmaga oppgulp fra forsmådde journalister som hiver seg over bloggere, at jeg velger å sitere en av årets mest fremtredende nordmenn: Fuck dere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For hvor mange sutretekster må jeg lese fra journalister som ikke evner å akseptere at bloggere tjener penger? Jeg er så lei, aller mest fordi de fleste går for den samme billige snarveien til målet: Angrip Sophie Elise. Da lager man jo bare syndebukk av en simpel rosablogger, og de betyr jo ikke stort uansett.

Denne teksten handler ikke egentlig spesifikt om Sophie Elise, for det er jo ikke bare henne dette dreier seg om. Hun er bare pekt ut av Forsmådde Journalisters Landsforening som deres erkefiende nummer 1 i deres evinnelige heksejakt. Antakeligvis fordi hun er alt det de ikke er: I tiden, i vinden, i pengebingen.

Dessuten virker hun som et enkelt mål. Men så har hun gang på gang vist seg å være irriterende motstandsdyktig og vanskelig å vippe av pinnen, sist ut var vel på Lindmo, om jeg ikke husker feil.

Hun er tøff som juling og tør å si nøyaktig hva hun mener, og det siste året har hun for alvor tatt steget fra å være kun en rosablogger til å bli et viktig navn i samfunnsdebatten. Kanskje er det faktisk derfor at hun nå får så mange utsultete journalister på nakken, fordi hun (og mange bloggere med henne) har entret deres sfære uten å kunne halvparten så mange flotte fremmedord som dem. Dessuten har hun antakeligvis aldri lest Kafka. Og hun er ung. Og hun har gjort noe med kroppen sin. Og ikke minst…

Og det er vel dette det egentlig handler om…

Hun tjener penger. Masse penger! Og ikke faen om vi skal akseptere det!! Ja vel, skriv hva søren du vil på den teite lille bloggen din, men kom ikke her og tjen mer penger enn meg! Jeg som har så flott utdannelse og alt, skal du liksom tjene mer enn meg? Det skal vi bli to om!

For det ville vært så enkelt for en journalist å tilbakevise alle Sophie Elises påstander med fakta, hvis de nå skulle være så feil og misvisende som de skal ha det til. Den enkleste sak i verden faktisk. Men de gjør jo ikke det, de vil bryte henne ned og teipe igjen munnen hennes. Så da går man heller til angrep på den eneste måten man kan: Verbal avføring.

Sist ut i rekken er Anki Gerhardsen som har skrevet denne saken: Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?

Spørsmålet i seg er interessant nok det, bare så synd at artikkelen er et makkverk. Jeg synes det er fryktelig synd at en journalist ikke klarer å produsere noe bedre enn dette oppgulpet skrevet i ganske innlysende affekt, en tekst som verken tar opp interessante spørsmål eller inviterer til diskusjon, når det jo var innledningen til saken. Vel, noen spørsmål er det faktisk, men de besvares raskt av artikkelforfatter selv. De spørsmålene som til slutt står igjen, fremstår mest som usaklige anklager fisket opp fra bitterhetens avgrunn.

Og bare sånn apropos: Kvalifiserer det ikke til selve gullmedaljen i bitter ironi når man bruker en hel artikkel på å gjøre sitt aller beste for å rive ned noens ego, for deretter i samme åndedrag å gi vedkommende skylden for å ødelegge norske jenters selvbilde? Jeg mener, hva faen?!

Det er mange eksempler jeg kunne fremmet for hvorfor jeg synes denne artikkelen er usmakelig og nedlatende, og i beste fall fortjener å bli skrevet ut og brukt som dopapir ved manko på ellers mykere alternativ. Bare det at hun implisitt gir Sophie Elise personlig skylden for økningen i både selvskader og spiseforstyrrelser blant norske jenter, er for meg forkastelig! Retorikk som er under enhver verdighet og ikke noe man hadde forventet av noen med slik en flott tittel.

Og la meg få tilføye et par sitater fra saken til skrekk og advarsel:

“Rosablogg er et mildt begrep for konseptet. Det er mer snakk om en orgie i selvdyrking(…)”

“Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner(…)”

“Gjør som Sophie Elise Isachsen – kjøp deg en kropp, og så sier du hei til en flyktning etterpå!”

Jeg synes det er helt greit å være uenig i det Sophie Elise sier og står for. Greit nok, hun har sine tidvis sterke meninger, og de kan man ikke alltid være enig i. Ok. Men hvorfor skal hun plutselig ikke få lov til å ha meninger lenger? Hvorfor skal hun trues til stillhet av forsmådde journalister og samfunnsdebattanter som ikke makter å ta stilling til hennes uttalelser på en skikkelig måte? For si hva du vil om hva Sophie Elise mener, men det er da tross alt bedre å mene noe og stå for det, enn å mene noe bare for å sverte andre?

Og en annen ting: Hvem er du til å bestemme hva hun skal gjøre med sin egen kropp? Slik det fremgår av artikkelen vises det er veldig tydelig nedlatende holdning til Sophie Elises egne valg, maskert som en bekymring for hennes lesere. Men altså… 1: Det bestemmer da for pokker ikke du? 2: Hvis hun vil operere inn ørnenese, ølmage, hoggtenner, alveører og revehale, så må hun vel for steike støkkane få lov til det?!

Og det er kanskje et av problemene med teksten, for kjære journalist, du vet vel ikke egentlig hva du snakker om? Du snakker verken om bloggen Sophie Elise eller personen Sophie Elise, men fordommen Sophie Elise. Og den er du god på. Helt etter boka vil jeg si, med alle de klassiske eksemplene. Litt kjedelig spør du meg, hørt det før og du byr ikke på noe nytt. Inviterer ikke til konstruktiv dialog, bare gulper opp gamle anklager og sure pekefingre.

Om noe blir jeg underveis litt nysgjerrig på om det er Sophie Elise du er irritert på eller om det er blogging generelt. For du sparker både hit og dit og vifter rabiat med argumentene, så det er litt vanskelig å forstå hva du prøver å si. Hva er hensikten med teksten? Hva er du egentlig ute etter? For hvis du faktisk hadde en intensjon om å tenne en varsellampe for økende tall på selvskading og spiseforstyrrelser blant unge norske jenter, synes jeg du har gått for en særs uspiselig vinkling på saken. Hvis du derimot ønsket å kaste mest mulig spott og spe, så gjør du det med bravur. Gratulerer.

Jeg er veldig varsom med å dra frem mobbekortet, men her kjenner jeg at hånda så definitivt nærmer seg lomma. For kjære journalist, er det virkelig dette du vil bli husket for? Usmakelige anklager og nedlatende kommentarer? Si meg, er det virkelig god presseskikk? Det ville vært så lett for deg å skrive en saklig, godt formulert og fornuftig artikkel om Sophie Elise og bloggere, for det må jo tross alt være lov. Pressen skal være kritiske, det er fint det, men ikke som dette. Dette er dritt.

Spør du meg, syder teksten til Gerhardsen av fire ting, på lik linje med alt materiale fra Forsmådde Journalisters Landsforening.

Det første er penger. Ganske innlysende (mer om det senere).

Som raskt og effektivt bringer oss over på neste punkt: Jantelov. Ganske innlysende det også egentlig; du skal ikke komme her og tro du er bedre enn oss, få mer oppmerksomhet enn oss og tjene mer enn oss, og tro for faen ikke at du er noe!

Det dummeste man kan gjøre i Norge er vel egentlig å bevege seg inn på journalistenes territorium med mindre utdannelse, lavere alder, større øyne og høyere lønn. De liker ikke sånt og hodet ditt ender opp på hoggestabben hver mandag kl. 08.00. Men Sophie Elise fortsetter å være seg selv og ser ut til å gro nye hoder hver uke, samme hvor mange hersketeknikker og surmaga artikler de kaster etter henne. Dessuten tjener hun fortsatt mer enn dem. Sånt får naturligvis krigstrommene til å hamre løs på tastaturet.

Det tredje er at dette vel egentlig handler mindre om Sophie Elise, og mer om en kløft. Generasjonskløft, kulturell kløft, kall det hva du vil, en kløft okke som. Mellom de som står igjen og klør seg i hodet, og de som er med videre. De som for lengst har innsett at i en raskt omveltende medieverden handler det om å fornye seg eller dø. De som har forstått at blogg er en stor affære, både som markedskanal og kommunikasjonskanal.

Et merkverdig sted de trodde bare var for småjenter som snakket om sminke, som nå har blitt et sted der samfunnsdebatten finner sted og penger tjenes, også blant folk uten flotte titler. Et sted der de samme små jentene tar seg friheten til å mene hva de vil om hva de vil. For akkurat som dem, er deres lesere bare unge, dumme og lett påvirkelige. Og slik kan vi ikke ha det, for med mange lesere følger stort ansvar og da kan man ikke bare si hva man vil.

Men så er det jo faktisk akkurat slik en blogg fungerer. Der kan man si akkurat hva man vil og være akkurat den man er. Man kan skrive om sin nye tatovering, silikonpupper, fiskepudding, artige katter eller hunder i herreklær. Og det hadde jo selvfølgelig ikke vært et problem om man bare hadde 1 leser, noe helt annet er det når man har 70 000 om dagen. Og ikke minst, tjener penger på det.

For ok, la oss ta den greia der en gang for alle: Selvfølgelig handler dette nok en gang om denne bitterheten rundt bloggere og penger. Og for å gå rett på eksempelet som nå begynner å bli et slitt refreng: JA, Norsk Folkehjelp betalte Sophie Elise for å skrive om førstehjelp og “lure” leserne sine. Men vet du hva de også gjorde? De forsto nøyaktig hvordan man best skal bruke blogg som både markeds- og informasjonskanal og de fikk ut budskapet sitt til langt flere enn de antakeligvis noensinne ville gjort med samme budsjett i en trykt annonse eller noen annen markedskanal.

De vant stort, og sjelden har et godt budskap kommet lenger, takket være Sophie Elise og aktører som Norsk Folkehjelp som faktisk forstår seg på de nye markedskanalene og sosiale medier. Jeg vet at mange synes det virket feil av dem å bruke penger på en slik kampanje, men mengden PR de fikk igjen for den investeringen mangedobler antakeligvis publisiteten de ville fått ved en vanlig, kjedelig TV-annonse. Dessuten kostet det en brøkdel. De skapte en riksdekkende snakkis for hva da? 30 000 kroner? Det er jo ingenting! Du burde heller takke Sophie Elise for at hun tok på seg det oppdraget og brukte sin stemme til å muligens redde liv.

Og bare så du vet det: Det at du nevner kampanjen nok en gang og gir saken enda mer PR, gjør i en slags herlig ironisk Catch-22, at dine ondartede påstander blir bare nok et bevis på det motsatte. Og nå fikk du meg til å nevne kampanjen også. Enda mer PR for pengene. Ain´t that a bitch.

Og, sist men ikke minst så handler det om dette:

For jeg kan kalle deg ved navn, jeg kan kalle deg ved tittel, jeg kan kalle deg hva jeg vil, men jeg kaller deg like gjerne for hva du er. Ditt egentlige navn, ditt sanne navn – navnet du aldri vil anerkjenne. Men jeg vet hvem du er, du bedritne beist, for ditt navn er misunnelse.

Så for å avslutte, og for å sitere kveldens hovedperson, Sophie Elise:

Fuck dere.

Takk for meg.

P.S. Jeg viser ikke til en eneste forskningsrapport, statistikk eller studie for å bygge oppunder mine påstander, av den enkle grunn at dette er min blogg, mine ord og mine regler. Ordet er fritt og ordet er mitt.

P.P.S. Og forresten: Jeg har lest Prosessen av Kafka. Den var ræva.

*Følg Pappahjerte på Facebook *