Så rart å våkne opp i ensom majestet, helt stille og rolig. Ingen barn som prikker meg i panna, ingen tær som dytter meg i nesa. Ikke en lyd, ikke et kvekk. Hele natten.
Ingen lyder av tassende føtter på vilter ferd mot do. Ingen plutselig gråting eller trøstende kos. Ikke opp før hanen galer, ikke stryke på kinnet eller pjuske på ryggen. Ingenting. Bare meg. Og lyden av stillhet.
Jeg tenkte at en natt på hotell langt hjemmefra ville gjøre meg utelukkende godt. Sove godt, våkne godt, leve godt. Ikke være fattern, bare være meg.
Når sant skal sies så hadde jeg veldig godt av en fest nå. Fint å komme seg ut og møte folk, spesielt gutta. Gutta er bra å ha. Hoie litt, fjase litt, ha det ball. Slå hverandre i skulderen, high five, fortelle gamle røvere og dra hverandre i bukseselene. Være som menn er når menn møtes til fest. Akkurat passe idiot.
Men det var i går. Nå ligger jeg her.
Og det tar meg ikke mange sekunder på en ensom pute å innse at alle de tingene jeg trodde det skulle bli litt deilig å komme vekk fra, er akkurat de tingene jeg savner mest.
/ Borte bra…
* Følg Savnehjerte på Facebook *
