Jeg hadde ikke egentlig tenkt til å legge ut denne oppskriften på bloggen, rett og slett fordi jeg ikke ønsker å være en sånn “Lag smoothie, kom i form, you can do it, kroppen er ditt tempel”-type fyr. Men hver gang jeg legger ut bilde av denne herligheten på Snapchat, tar det helt av med skjermbilder og forespørsler.
Og for noen dager siden la jeg ut en steg-for-steg guide, og jeg har aldri i mitt liv sett makan til skjermbilde-eldorado! Så derfor, siden jeg ikke rekker å svare alle som spør om oppskriften på Snapchat: Her er´n 🙂
Pappahjertes Snapsmoothie
Du trenger (til en hel familie):
1 gulrot
1/2 agurk
2-3 håndfuller grønnkål
2 ss linfrø
Ca. 1 dl kokosmelk / tjukkmølk / yoghurt
Frossen frukt, minst 250 gram
7-10 dl vann
Valgfrie bonusingredienser: kanel, kakaonibs, ingefær, appelsin, blåbær, kokosmasse etc.
Slik gjør du:
Legg alt i blender og kjør på. La blender jobbe i ca. et minutt.
OBS: Start gjerne med 7 dl vann, og spe ut etter hvert alt ettersom hvor tykk du ønsker smoothien.
Fyll opp i kopp, slurp, nyt og kos deg. Kjenn energien kommer sprintende!
Og det var faktisk alt! Enkelt og greit. Vi liker å slurpe denne til lunsj og sørger for at barna får i seg så mye som mulig, for grønnkål og annet snask kommer godt med i disse sykdomstider.
Senest i rekken av fordummende mobbekort er hylekoret mot teksten “Skilt ved fødselen”, der Ørjan Burøe sammenligner diverse kjendiser med ting han mener de likner på. I saken sammenlignes blant annet Erlend Bratland med en Ken-dukke, Ingeborg Heldal med en fisk, Sophie Elise med en klovn og Erlend Elias med en uteligger.
Jeg er selv en av personene det harseleres med, og jeg sammenlignes for øvrig med Sven Nordin. Er dette mobbing? Virkelig? Nei, steike heller. Det er kanskje slett humor, men mobbing er det ikke. Ikke på langt nær.
Digresjon 1: Mange har poengtert at sammenligningen mellom Lene Alexandra Øien og en mannskropp i borat-bikini var spesielt ille. La meg bare få påpeke at det implisitt betyr at man mener han har et poeng, for ellers ville man ikke reagert på det. Hadde han lagt ut et bilde av en rød ballong ville ingen reagert, men det at man ser poenget i parallelen beviser vel bare at han har et poeng. Ondsinnet eller ei, du er uvitende litt enig. Sorry.
Digresjon 2: Hvis det er slik at det er et dypere nivå av satire her, og Ørjan mener at jeg har humor på nivå med karakteren Nils fra Mot i Brøstet, kjenner jeg at det stikker ganske dypt. Ikke mobbing, men like fullt et meget godt stikk. Så dypt tror jeg derimot ikke at humoren stikker her. I så fall: Kreds.
Mobbing er et viktig tema, men å spille mobbekortet i tide og utide er ikke å ta mobbing på alvor, snarere tvert i mot. For når det brukes så altfor ofte vannes det bare ut og over tid mister sin kraft. Og når man trenger å ha en felles diskusjon om hvorvidt noe var ment som mobbing eller ikke – så var det ikke det.
Jeg vet ikke om det er fordi man rett og slett ikke vet bedre og bruker ordet som en slags fellesbetegnelse for all form for erting og harselas, eller, og kanskje enda verre, så gjør man det bevisst fordi man er veldig klar over ordets kraft, men bruker det for effekt. Det er som å rope voldtekt for oppmerksomhet. For mobbing er et ord som tas på alvor, alltid. Det er ikke ord som bare skummes forbi, men et ord som får deg til å dra i brekket.
Problemet oppstår kanskje der vi som vet hva ordet egentlig betyr møter de som bare liker å bruke det for effekt. For det er ikke et ord man bare slenger ut, det er en alvorlig anklage. Mobbing er vedvarende og ondartet, og i en helt annen liga enn et fjåsete bilde av Sven Nordin. Hvis du er litt usikker på akkurat det, så vet du ikke hva mobbing er. Kanskje er det også derfor man opplever at nær sagt alt stemples som mobbing i disse dager – folk vet rett og slett ikke hva mobbing egentlig betyr.
Den nøyaktige definisjonen av mobbing svinger litt utifra ulike diskurser (digitalt, skole etc), men som en slags fellesnevner kan vi si at mobbing omfatter ondsinnet erting gjentatt vedvarende over tid. Så hvis du mener at du blir mobbet fordi noen (i en helt innlysende tøysete kontekst) kaller deg for en ørret, har du ikke den fjerneste anelse om hva mobbing faktisk betyr.
(bilde: orjanburoe.com)
/ Ulv ulv!
P.S. Jeg vet at du ikke tok deg nær av fiskebildet, Ingeborg. Kun et eksempel 🙂
Les også:
– Mobbeinflasjon(skrev om dette temaet allerede i april 2015 og teksten er like høyaktuell i dag)
Men først, la meg ta deg med et par timer tilbake, til ca. kl. 15.30-ish. Plutten er tilbake fra barnehagen og kveldsprogrammet skal akkurat til å begynne, da mor kaster inn håndkledet. Hele dagen har hun gått og hanglet, men nå er det endelig helt slutt på reservetanken. Hun treffer senga med et dunk og blir der. Ikke helt sikker på hva som feiler henne, men noe er det. Samme kan det være, far er etterlatt med to barn uten plan.
For et års tid siden ville dette ført til umiddelbar panikk, men jeg begynner å få dreisen på dette nå. Klarer å sjonglere to små apekatter på strak arm. Det skal sies, jeg er nok ingen verdensmester, for på tampen av dagen så det ut som et bomba horehus her, men samme det, så lenge man kommer seg gjennom dagen.
Til middag serverte jeg et utsøkt herremåltid bestående av nydampet tapirlår på en seng av økologisk råkostsalat og kortreist couscous. Neida. Det ble frossenpizza.
Når mor er syk, kan Hellstrøm ta seg en bolle (gammelt jungelord).
Til kvelds: Yoghurt. Rett fra begeret. Da jeg etter en lang ettermiddagsøkt bar begge barna opp trappa, vegret jeg meg for å se meg tilbake. Hele glass med saft var blitt sølt, middagsrester lå overalt og teppet i stua var marinert i yoghurt. Men vi hadde kommet oss helskinnet gjennom.
Så la jeg begge ungene etter tur og sovnet selv på tampen av Bukkene Bruse i Badeland. Hater følelsen av å våkne i senga til plutten og tenke “Hva skjedde? Hvor er jeg? Hvor mye er klokka?!”, men når kroppen krever en cowboystrekk er det lite man kan gjøre for å stå i mot.
Forvirret og trøtt tasset jeg ned og fant frua liggende i sofaen, fortsatt som et slakt. Jeg så på klokka, den var litt over åtte. Jeg var helt kjørt. Alle planene om å få skrevet et kveldsinnlegg, sende noen mailer og gjøre litt regnskapsgreier, gikk rett i vasken. Her var det bare å gjøre det eneste riktige: Lytt til kroppen. Gå og legg deg.
Jeg lider av en sykdom som kalles “Kronisk lakenskrekk”, men akkurat i går innså jeg at et unntak var hjertelig velkommen. Tanken på å treffe puta før klokken ti om kvelden var både besnærende og forlokkende. Tenk så opplagt jeg ville bli! Og for å virkelig toppe marsipankaka, skulle jeg ta meg et glovarmt bad først. Ja! Ingen jobbing, ingen rydding – bare kos. Først en iskald kveldstur med Teo, så et kokende varmt bad og deretter rett i seng. Kose seg med en god bok og sovne før kveldsnytt. Yes, dette blir bra.
Nå vet ikke jeg hva galt jeg har gjort i år, men noe må det være, for akkurat i det jeg hadde bestemt meg for denne planen, våknet karma til live og sa: Åååå nei du!
Og her kommer øyeblikket: Jeg var akkurat kommet tilbake og lukket døren bak meg mens jeg pratet med muttern på telefonen. Huset var stille, ikke uventet. Men så hører jeg fra andreetasje:
– “Peteeeeeeeeeeer!!!!!”
Jeg kaster fra meg telefonen og løper opp trappen, med lue, jakke og hansker fortsatt på. Jeg hører lyder fra badet og dytter opp døra. På vei inn sklir jeg i noe og holder på å gå rett i bakken, men finner balansen igjen. Så ser jeg dem…
Det er vanskelig å forklare synet som ventet meg uten å tegne opp veldig grafiske bilder, så la oss bare forsiktig forklare at midt i badekaret med en fortumlet baby på armen, satt Christina. På skulderen hennes, på babyen, i håret, på klærne, på badekaret, på gulvet, på sokkene, på veggene, på… ja, praktisk talt alt: pizzabiter. Og med pizzabiter, mener jeg den typen som allerede har vært innom kroppen… Nok sagt.
Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at lillesnupp hadde vært på russefest og gått på sin første smell med rusbrus og Peach Canei.
Blærgh!
Mens jeg senere sto over badekaret og skylte bort “diverse” fra både laken og klær, slo det meg at det da i hvert fall ble et slags varmt bad, om ikke helt som planlagt. Det er da noe.
Natten fortsatte i samme spor, i tillegg til at 3-åringen pådro seg kennelhoste. Så nå ser jeg frem til en lang og innholdsrik dag med syk kjæreste og syke barn, og pizzabiter i hue og ræva. Ja, denne dagen tror jeg blir fin.. 😉
Med barn i hus kan små situasjoner fort blusse opp til store krangler hvis man håndterer dem feil. Spesielt i den herlige tiden vi kaller trassalderen. Du vet, den tiden da barnet oppfører seg som en obsternasig besserwisser som kan alt om alt og ikke tar dritt fra noen.
I sånne situasjoner blir man fort til “Dumme pappa” eller “Bæsjemamma”. Da er det lett å bli litt irritert og svare i affekt, som ofte gjør lite for å bedre situasjonen.
Men hva svarer man når barna kaller deg dum? Løsningen er like enkel som den er genial.
Mange vil nok takle dette forskjellig, men jeg har tatt i bruk et eldgammelt prinsipp som ser ut til å fungere hver eneste gang. For jeg har aldri vært noen tilhenger av å si ting som “Når du sier, det blir pappa lei seg”. Jeg synes ikke barna skal bære på ansvaret for de voksnes følelser, samtidig som jeg ikke tror et barn egentlig klarer å ta noe sånt innover seg. Dessuten mener han jo ikke at jeg er dum, han er bare irritert fordi han ikke kan få godteri til frokost eller lignende.
Da synes jeg det er både enklere og bedre å besvare ild med ild og angripe apeinstinktet. Derfor er jeg tro til den gode gamle regla som fungerer like godt i dag, som i 1985: De som sier at andre er dumme, de er dumme selv.
Så når 3-åringen sier “Dumme pappa”, svarer jeg bare lett og rolig: “Jaha, da er du dum også”.
Ikke overraskende svarer han: “Neeeei!”, hvorpå jeg følger opp med: “Jo, for de som sier at andre er dumme, de er dumme selv. Så hvis du kaller meg dum, er du dum også”.
Og uansett hva han kontrer med etter det, kan jeg i ro og mak bare svare med: “Jaha, da er du en bæsj også”. Da gir det seg relativt fort 😉
Søren, den må jeg tenke litt over…
Jeg har tenkt litt over hvorfor dette funker så bra, og funnet ut at det kommer av en ganske genial to-trinns-rakett. I første fase lanserer man konseptet “De som sier at andre er dumme, de er dumme selv” som en opplest og vedtatt sannhet. Og det aksepterer barna. Det er liksom ikke noen diskusjon rundt akkurat det, sånn er det bare.
Og når først har etablert det premisset, er det ingen vei tilbake, for uansett hva du kaller andre, ender du bare opp med å bli det selv. Så enten det er dum, bæsj, tiss eller promp, må du regne med å få det tilbake rett i fleisen. Og den stille anerkjennelsen av at han selv kommer til å ende opp som det han kaller meg, biter ham raskt og effektivt i rumpa. Og vips, ikke fullt så morsomt lenger.
Jeg vet ikke om det er god eller dårlig pedagogikk, men det funker som bare pokker, og det låter som god pedagogikk i mine ører 😉
Hvis ikke dette videoklippet får deg til å skvette både her og der, nei da skjønner jeg ingenting 🙂
Så her er greia: Jeg er en dust. Jeg vet det. Men siden jeg først er smertelig klar over det, kan jeg like gjerne omfavne det og gjøre det aller beste ut av situasjonen.
Så i går, akkurat i det frua på elskverdig vis tilbød seg å snekre en utsøkt smooothie til lunsj, fant jeg ut at det var på tide å finne på no hyss.
På hennes bekostning selvfølgelig.
Og legge det ut på Snapchat (pappahjerte). Selvfølgelig.
Resultatet ble en videosnutt som er så morsom at jeg helt sikkert har sett den 100 ganger på repeat. Problemet er at den bare varer i 3 sekunder, så jeg har tatt meg friheten til å snekre sammen en liten remix av klippet. Og resultatet?
VELDIG høy tisse-på-seg-faktor 🙂
Enjoy!
P.S. Klippet blir bare bedre og bedre dess flere ganger man ser det. Det er noe med den herlige duetten som oppstår mellom de to og får dem til å høres ut som Agnetha og Anni-Frid i ABBA. Fantastisk.
Fortsatt ingenting. Jeg tittet ut vinduet og verden strålte tilbake. Snøen blinket som diamanter i det gnistrende lyset fra solen, på et bakteppe av nydelig himmelblått. Da begynte masingen igjen:
– “Jo, kom igjen da, se ute da! Det er jo perfekt! Kom igjen, jeg vil ake!”
Som å prate til en vegg. Så ble det stille, men ikke lenge. 10 sekunder senere var det på´n igjen:
– “Ake? Kom igjen, a! Ake? Hallo?! Ake?”
Det begynte å virke nytteløst. Uansett hvor mange ganger det ble mast, mast og mere mast, var svaret det samme. Næh, ikke i dag. Puslespill.
Og det var ikke før jeg slo meg ned på gulvet sammen med pluttisen og tok del i puslespillingen at jeg innså at det var rett så trivelig det også. Ake kan vi gjøre i morgen. Eller på tirsdag. Eller til helgen.
Noen ganger har barna bare lyst til å gjøre noe annet. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger, i den febrilske jakten etter å være perfekte foreldre, tror jeg faktisk vi voksne kan mase høl i huet på ungene våre.
Selvfølgelig er det bra å oppfordre barna til å leke ute i guds frie, men det er ingenting som sier at det ikke blir folk av de som ønsker å ta det piano en dag og heller slappe av med litt rolig hjernetrim. Snarere tvert imot. Etter fem intense dager i barnehagen kan jeg lett forstå at det er deilig med en Gro-dag 😉
Så da dro jeg på meg tøflene, sluttet å mase, fylte kaffekoppen og fant frem et litt vanskeligere puslespill. Ikke kjempevanskelig, bare akkurat såpass at han ville komme til å trenge hjelp. Ake kan vi gjøre i morgen.
Søndag morgen, 10 blå på termometeret og ingen store planer. Da er det lett å skru ned tempoet til rolig krabbegir og ta det helt piano. På sånne dager passer det perfekt å starte dagen med en skikkelig søndagsfrokost, og for sånt er det bare én ting som gjelder: Ferske rundstykker!
Hvis noen tidligere i livet hadde fortalt meg hvor latterlig enkelt det er å lage kjempegode rundstykker, ville jeg antakeligvis gjort det hver eneste helg. For lite kan danke ut følelsen og smaken av å knase seg gjennom skorpa på et nybakt rundstykke med smør og brunost mens kaffen kiler i nesa og søndagsmysepysen leker i luften.
Det finnes sikkert ørten tusen måter å gjøre dette på, men jeg ønsket den raskeste og enkleste. Derfor gikk jeg for eltefrie rundstykker som man raskt kaster sammen kvelden før og lar stå over natten. Da er det bare å stå opp, skru på ovnen, sette over kaffen og gjøre seg klar for en harmonisk symfoni av dufter. Raskt, enkelt og helt perfekt.
Deigen setter du på 1-2-3 kvelden i forveien, gjerne med en god hjelper på laget.
Dagen etter våkner du til dette. Klar for neste fase.
Smikk smakk, klar for ovnen!
Mens du venter, gjør du dette. Rundstykker + kaffe = Bæstevænna <3
Å, kom igjen a!
Og DER var søndagen i boks 😀
Og nå som dagen endelig er godt i gang og kroppen full av spring, er det vel bare å sæla på og komme seg ut i akebakken! Da er det jo fint at man har fått særs usexy, men veldig effektiv, termodress av kona til jul, haha!
Men kaldt blir det okke som, så sannsynligheten for at det blir kakao om et par timer er veldig veldig høy 😉
Vi freser rundt på Rema, det er lørdag, det er middagstid. Vogna er full og listen er tom. Alt som gjenstår er en liten mengde lørdagsgodteri, så er det straka vägen.
Plutten fiser rett mot godteriland og stopper ved smågodtet, mens beina fortsetter å trippe engasjert. Vi har en vinner.
Jeg slenger ham opp på armen, fisker frem en pose og gir ham en spade. Go for it, lille dude.
Den første boksen han angriper er full av sure, gule munner. Jeg er litt usikker på om han egentlig vet hva han har valgt seg ut, for akkurat de bitene kjenner jeg godt, og de er sure som et regnskapsår. Så derfor stiller jeg et raskt kontrollspørsmål:
– “Du vet at de der er skikkelig sure eller?”
Han svarer raskt og kontant:
– “Jeg elsker sure ting!”
Og før jeg egentlig rekker å tenke meg om, svarer jeg tilbake:
– “Aha, så det er derfor du er så glad i mamma!”
Boooom!
P.S. Ja da, jeg vet. Når frua leser dette… Men ingen fare, jeg har allerede lagt klar både sovepose og termodress ute i garasjen 😉
Ja ja, så ble det ingen pris under Vixen Blog Awards i går. Helt greit det, jeg hadde det mer enn moro nok med å ha snapchat-maraton og henge ut med frua, uten barn!
Du vet det er for lenge siden man har funnet på noe, når bilturen inn til Oslo ble som en langhelg i Paris 😀
Men i dag er det uansett litt dagen derpå-stemning, for man blir jo tross alt ganske sliten av å stresse rundt med alt som skal orges for å komme seg på fest, kjøre ørten mil hver vei og henger ut på klein kjendisfest i mange timer.
Her kommer for øvrig et triks jeg lærte i går: På sånne fester, si alltid: “Takk for sist” når du møter nye fjes. For selv om du ikke har den fjerneste anelse om hvem du prater med, så har du i hvert fall ikke fornærmet vedkommende ved å si “Æææh, trukke jeg har hilst på deg før?” – og det er jo selvfølgelig det verste sånne folk vet 😉
Og tro meg, den revesaksa har jeg tråkket rett i en rekke ganger. Kanskje ikke så rart, for på sånne fester sminker damene seg noe så inn i hampen mye at du ikke har nubbsjanse til å kjenne dem igjen med mindre du er moren deres. Og selv da kan du trenge et forsøk eller to 😉
Selv gjorde jeg ikke annet enn å ta meg en dusj og bytte ut tøfler med caps, så kanskje ikke rart det holdt hele veien inn.
Mr. Hilton og meg med en ærlig reaksjon på årets priser 😛
Eller, det er ikke helt riktig, for da jeg våknet opp i dag og sjekket Snapchat, viste det seg at jeg faktisk hadde vunnet den kanskje aller gjeveste prisen av alle i går!
<3 <3 <3
Andre tanker jeg gjorde meg i går: Hun dama som var ansvarlig for å hanke inn folk til å bli tatt bilder av ved presseveggen, leser helt innlysende ikke pappablogger. Det tok meg 20 minutter og rundt 50 blikk av typen “Hvem eeer du egentlig?” før jeg forsto. Innen jeg var ferdig var de tom for velkomstdrinker. Men men, jeg skulle kjøre hjem likevel, så det fikset seg jo bra.
1. Se på Christina som har sneket seg med a 🙂 2. Mobilen min… #snapchat Haha! (bilde: vixen.no)
Dessuten veldig kult å se Ørjan Burøe stikke av med prisen for årets nykommer, for vi trenger flere menn i bloggtoppen!
Og Casa Kaos som Årets Gullpenn – foreldrebloggere lenge leve!
Og selvfølgelig SuperSophie Elise som både Folkets Favoritt og Årets Blogger. Helt rått og så utrolig velfortjent!
Kjedet meg i pausen.. 😛
Men det var i går, i dag er det tilbake til normalen. Og helt ærlig? Ganske deilig.
Den siste uken har hodet vært en stor bøtte med bomull og alt har handlet om Vixen, så nå skal det bli deilig å lande i Larvik igjen. Og det startet bra, for det er virkelig ingenting som slår å våkne opp med de to beste barna i hele verden, spesielt når de er i knallhumør og starter dagen med et stort smil 🙂
Pippi og søskenkos <3
Og i dag er det bare 364 dager igjen til neste gang, så på tide å komme seg rett opp på hesten igjen, for neste år er det min tur! Eller rettere sagt: Vår tur, for allerede nå setter jeg 50 polske zloty på Konatil.blogg.no som Årets Nykommer 2016 🙂
Milady <3
/ Sees neste år, men nå: Langstrømpe og pannekaker 🙂
