Jeg hadde ikke mer enn såvidt rukket å pakke ned macen og sprette ned trappen, før det begynte:
– “Kan vi dra i akebakken?”
Næh.
– “Kom igjen, tenk så gøy! Ja, jeg vil ake!”
Fortsatt ingenting. Jeg tittet ut vinduet og verden strålte tilbake. Snøen blinket som diamanter i det gnistrende lyset fra solen, på et bakteppe av nydelig himmelblått. Da begynte masingen igjen:
– “Jo, kom igjen da, se ute da! Det er jo perfekt! Kom igjen, jeg vil ake!”
Som å prate til en vegg. Så ble det stille, men ikke lenge. 10 sekunder senere var det på´n igjen:
– “Ake? Kom igjen, a! Ake? Hallo?! Ake?”
Det begynte å virke nytteløst. Uansett hvor mange ganger det ble mast, mast og mere mast, var svaret det samme. Næh, ikke i dag. Puslespill.
Og det var ikke før jeg slo meg ned på gulvet sammen med pluttisen og tok del i puslespillingen at jeg innså at det var rett så trivelig det også. Ake kan vi gjøre i morgen. Eller på tirsdag. Eller til helgen.
Noen ganger har barna bare lyst til å gjøre noe annet. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger, i den febrilske jakten etter å være perfekte foreldre, tror jeg faktisk vi voksne kan mase høl i huet på ungene våre.
Selvfølgelig er det bra å oppfordre barna til å leke ute i guds frie, men det er ingenting som sier at det ikke blir folk av de som ønsker å ta det piano en dag og heller slappe av med litt rolig hjernetrim. Snarere tvert imot. Etter fem intense dager i barnehagen kan jeg lett forstå at det er deilig med en Gro-dag 😉
Så da dro jeg på meg tøflene, sluttet å mase, fylte kaffekoppen og fant frem et litt vanskeligere puslespill. Ikke kjempevanskelig, bare akkurat såpass at han ville komme til å trenge hjelp. Ake kan vi gjøre i morgen.
/ +20 er helt greit det også 🙂
* Følg Puslehjerte på Facebook *
