Dette korte lille innlegget, er egentlig bare et bilde fra tidligere i dag. Jeg kommer til å skrive mer om forskjellene på de to små apekattene våre litt senere, for det er utrolig morsomt å se hvor ulike to små barn kan være, selv om man oppdrar dem helt likt, for Gud Bruttle – dissa to kan jo ikke være støpt i samme forma!
Men selv så forskjellige de er, så kan man kjenne igjen seg selv i begge og deres ulike egenskaper.
Og denne lille dama her… Altså, hvis hun likner like mye på far sin som jeg frykter/mistenker, har jeg bare én ting å si: Kjære lærerstab i Larvik og omegn – dere er herved advart 😉
Å være fysen er én ting. Greit nok det, alle blir fysne på noe godt i blant. Noe helt annet er det å bli skikkelig skikkelig fysen når man ikke har noe annet i skapene enn byggryn og gulost. Og det skjer jo i blant. Nytt år og nye forsetter, selvfølgelig skal man ikke kjøpe noe snop som ligger og frister i skapet.
Men har du noen gang vært så fysen at du er villig til å spise harsk, frossen kransekake og stjele godteri fra barn? Det har jeg 😉
Plutselig sitter man en kveld og kjenner magen rumle utrøstelig mens hjernen sender panikksignaler gjennom kroppen. Du kjenner det suger i magen og bare tanken på en liten sjokoladebit får sommerfuglene i magen til å gå bananer.
Jeg leter gjennom skuffer og skap, som en politihund på jakt etter dop. Ironisk nok. Hvor er mitt dop? Men ingenting er å oppdrive. Alt jeg finner er litt frossen kransekake, men den er ganske sikkert harsk. Er jeg virkelig så desperat? Men så kommer jeg på det. Godteskapet til ungene! Den store sorte skåla med diverse snoperier og slikkerier. Jeg slår umiddelbart fra meg tanken og prøver å finne på noe annet lurt, men det er alt for sent. Tennene løper i vann og hjernen holder seg for ørene, den har for lengst bestemt seg.
Så jeg snapper til meg en liten ting. Bare en liten gummibønne, han kommer aldri til å legge merke til det. Okei da, en liten ting til da. Jeg sørger selvfølgelig for å bare ta ting det er flere igjen av, jeg er ikke dum heller. Men hver gang jeg prøver å forlate kjøkkenet, drar kroppen meg tilbake og krever et større offer. Til slutt stjeler jeg et kinderegg og piler i vei som en tyv i natten.
Kom til pappa!
Og det hadde gått fint det, jeg hadde helt utmerket godt klart å leve med den litt patetiske følelsen av å ryke på et skikkelig ulvefråts, hadde det ikke vært for én liten ting…
For hvem tror du SELVFØLGELIG hadde lyst på kinderegg dagen etter?? Og den følelsen når du går rundt i huset og leter etter godteriet til ungene, godteri du utmerket godt vet at du selv har stjålet kvelden før… La oss bare si: Da er det godt å ha et skammelys på kjøkkenet der man kan stille seg under, gå i seg selv og skamme seg litt 😉
P.S. Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon av ordet “fysen”, men jeg er rimelig sikker på at det er noe sånt som: “Fysen – Når du er villig til å spise harsk kransekake og stjele godteri fra barn”.
I går var vi ute på tur: frua, plutten, lillesnupp, vovsen og meg. Bare en luftetur rundt kvartalet og en svipptur innom skogen. To skravlende voksne med to små på slep. Og en hund som hoppet rundt oss som en fjellgeit.
Underveis på runden, da forholdene i skogen ga uventet motstand, lå plutselig plutten og jeg et godt stykke foran jentene og vi måtte stoppe opp og vente litt.
Mens vi ventet der, ble jeg stående og titte på tretoppene og innover skogen på den andre siden av et jorde. Jeg gikk inn i apatisk drømmemodus, og for et lite øyeblikk ble resten av verden borte. Jeg sto og så på trærne og undret på alt mellom himmel og jord.
Hvor lenge har de stått her og hvordan så det ut her da de var små? Hva kan de ha sett på all denne tiden og hvordan føles tid for et tre? Sto dette jordet under vann i vikingtiden og hvordan vil det se ut her om 1000 år?
Uten at jeg tenkte over det hadde hodet mitt falt bakover og munnen sto på vidt gap, der jeg sto i total meditasjonsmodus og tok inn alt. Tankene, luften og evigheten.
Tanker så store at de gjorde meg svimmel.
Plutselig kvakk jeg til av plutten som sto og så på meg med store øyne:
– “Pappa? Hva ser du på?”
Og jeg måtte svare helt ærlig:
– “Eh, ingenting, jeg bare… så på trærne og tenkte litt. Det var så fint på en måte.”
Så så jeg bakover i løypa på de to jentene som sakte men sikkert stabbet seg vei gjennom snøen mot oss. Det tok litt tid og jeg måtte smile litt av hvordan de klønet seg fremover med akebrett på slep og stakkete skritt. Sporete snø og is er visst ikke Christinas rette element.
Så tittet jeg bort på plutten igjen. Og der sto han, midt i traseen og stirret opp mot tretoppene på den andre siden av jordet. Hodet lent bakover og munnen på vidt gap. Langt langt borte i egne tanker. Jeg sto og så på ham litt, men han enset meg ikke.
– “Plutten? Hva ser du på?” spurte jeg nysgjerrig.
Han våknet til og svarte med et hint av overrasket forundring i stemmen:
– “Ingenting, egentlig”
Jeg trodde først han bare hadde tått der og hermet etter meg, men i blikket hans så jeg noe annet. Så ristet han det av seg og kom mot meg med et stort, lurt smil. Men jeg så deg nok, jeg så det klart i blikket ditt. Du kjente det, du. Gleden av å stå i total meditasjonsmodus og bare ta inn alt.
Ville det ikke vært utrolig om man kunne ha full kontroll over barna uten å måtte ta del i leken selv? Nå kommer endelig klærne som tar deg ett steg nærmere total kontroll!
For jeg leste nemlig en sak i VG i går om at det til høsten skal lanseres en helt ny serie ytterklær utstyrt med en chip, slik at foreldrene kan måle hvor aktive barna er i løpet av en dag. Dette skal motivere barna til å leke mer utendørs fremfor å sitte inne og spille.
Klesprodusenten som står bak klærne sier at det også på sikt kan bli aktuelt med GPS-sporing og deling på facebook, slik at man til enhver tid har full kontroll, og samtidig kan dele og diskutere deres aktivitetsnivå med venner og bekjente.
Og alt dette slår meg selvfølgelig umiddelbart som en helt strålende idé.
Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg noen bedre måte å vise barna hvilke fantastiske muligheter for lek og moro man har utendørs, enn å dytte dem ut døra med en chip i nakken, mens jeg selv tar plass i sofaen for å kartlegge det hele via app og mobil.
Produsenten av klærne sier at GPS og facebook kan komme etter hvert, og det merker jeg at provoserer meg litt. Jeg vil ha det nå! For når jeg sitter der i godstolen og koser meg, vil jeg jo for pokker vite om barna er på lekeplassen eller ute i gata. Og inntil de kommer opp med en oppfinnelse som gjør at jeg kan fjernstyre barna dit jeg vil, synes jeg det er helt håpløst å ikke bare ta denne teknologien i bruk med det samme.
Jeg har allerede sendt et irritert leserbrev til ledelsen i Reima og bedt dem sporenstreks legge inn et wifi-hotspot i dressen med direktesent live feed fra et skuldermontert 4K-kamera. Hvis vi kan lande roboter på Mars, må det da for pokker være mulig for meg å delta aktivt i leken mens jeg tar meg et avslappende fotbad?!
Slike skrekkscener kan snart være en saga blott!
Og hvorfor i all verden lanseres dette kun for ytterplagg? Hva med når de er inne? Er det virkelig for mye forlangt å få en chip i både sokker og undertøy for å måle aktiviteten innendørs også? Dette ville blant annet gjort det mye lettere å få en oversikt over hva som foregår i barnehagen, slik at man kan reagere raskt og ringe når man ser noe man ikke liker: “Ja hei, det er Peter. Nå har ikke plutten beveget seg på nærmere 15 minutter, tro meg, jeg har sittet her og fulgt med. Er det ikke på tide at dere finner på noe snart?!”
Jeg har også etterspurt hva denne aktivitetsmåleren faktisk måler, for på sikt håper jeg de har høyere ambisjoner enn å kun måle at barnet er i aktivitet. Jeg ønsker et oppgradert pedimeter som gir barnet et lite støt om de ligger på noe særlig mindre enn 600 skritt/timen. I tillegg ønsker jeg selvfølgelig at chipen måler oksygenopptak, makspuls og kaloriforbrenning, for å se om barna faktisk utretter noe eller om de bare ligger og drar seg i snøen. Det siste jeg vil er at barna koser seg utendørs uten å være i konstant aktivitet.
Dessuten ønsker jeg at chipen skal kunne synkes opp mot en vektklubb på nettet, slik at besteforeldre, de ansatte i barnehagen etc kan loggføre nøyaktig hva barna spiser i løpet av en dag. Jeg vil vite om barna mine går gjennom dagen med pluss minus 30 % protein i kosten eller ei. For man har jo ingen garanti for hva de spiser eller gjør når de er ute av huset. Slik som i forrige uke, da plutten var ute med mormor. Jeg trodde jo de var ute og jogget, men så viste det seg at de var på biblioteket! Og slappet av! Og spiste boller! Med en skikkelig aktivitetsmåler kunne jeg grepet inn før det var for sent og sørget for at han la inn noen squats og intervall-økter underveis.
La barna dra seg selv, mens du følger med fra sofakroken. Vinn-vinn!
Men inntil videre er alt dette kun fremtidsvisjoner, dessverre, men du verden som jeg gleder meg! For i mangel av en slik nyttig chip har jeg selv måttet ta del i leken mang en gang, og det begynner jeg å bli så utrolig lei av. Jeg vil sitte inne og kose meg, ikke fly rundt utendørs og fryse. Som travel småbarnsfar har jeg ikke tid til sånt, og derfor er det helt perfekt med en chip som kan motivere barna til å leke utendørs.
Da kan jeg sitte inne på mobilen og få med meg alt de gjør, samtidig som de lærer at det ikke er bra å sitte inne og spille dataspill hele dagen. Det krever uansett utrolig mye av nettet og får facebook til å gå kjempetreigt.
Noen bilder er helt spesielle og kan vekke til live en hel verden av minner. I helgen ble vi sittende og se på et sånt bilde mens vi lo og mimret oss tilbake til en helt annen tid. En tid da vi var bare to.
Christina skrev litt om bildet i helgen (les: “Lørdag kveld og smilefjes”), men det hun ikke fortalte er den søte historien bak. For det beste med dette bildet er faktisk det man ikke ser…
Juni 2011. Jeg hadde blitt med på hytta til tanta til Christina for å bli godkjent av slekten.
Vi var fortsatt ganske nyforelsket og dette var en utmerket anledning for meg å få innpass i familien. Beise hytta på dagtid, spille brettspill om kvelden og kose seg rett inn i slektens armkrok. Og det gjorde vi i bøtter og spann. Som jo kan ses ganske tydelig på bildet, der jeg står med munnen stappfull av småkaker og knuger meg fast til frua.
Vi hadde på dette tidspunktet allerede vært sammen i snart et halvt år og kost oss såpass mye med god mat og kjærlighet, at gamle Pete allerede hadde rukket å bli rett så kjærestefeit, noe som også kommer ganske klart frem i bildet. I blikkene våre står kjærligheten klart skrevet, og malingsflekkene på hendene mine er et vitnesbyrd på en mann som er villig til å gjøre en innsats for å bli akseptert i den nye flokken.
Det er en del slike små detaljer som gjør dette bildet så trivelig, men det desidert beste med bildet er faktisk det man ikke ser. For kvelden i forveien husker jeg fortsatt veldig klart da tanta til Christina spurte meg hva jeg tenkte om barn. Likte jeg barn? Hadde vi pratet om barn? Hvor mange barn skulle vi ha?
Og da svarte jeg det som gjorde at jeg nesten mistet gullbilletten inn i familien:
– “Barn? Jeg hater barn.”
Ikke bare det, men jeg la ut i de lange og brede om hvor irriterende jeg synes de var og hvor lite jeg hadde til overs for sånt. Bleier og grining og alt det der, nei takke meg til. Hakke tid, hakke lyst og ferdig med det.
Sa jeg. Og mente det. Lykkelig uvitende…
For lite visste jeg den gang at på det symbolske bildet av oss to nyforelskede turtelduer på tur, er vi egentlig allerede tre <3
En av de mange gledene ved å få barn er at man endelig får søndagene tilbake! For jeg husker hvordan søndager var før man fikk barn. Ligge på sofaen dagen lang og vente på en ny jobbuke. Fint lite ble gjort og hele dagen var bare et eneste langt gjesp. Men så får man barn da, og plutselig er det opp før hanen brøler, også på søndager. Det høres kanskje brutalt ut, men helt ærlig: Det er egentlig bare helt rått!
For alt er stengt på søndager og verden står stille. Ingen gressklipper i det fjerne, ingen snøfreser som spyr hvitt over hekken. Bare ro og fred og tid til overs. Resten av uka freser man gjerne rundt med turtallet på rødt, men søndager står i krabbegirets tegn.
Da man endelig tar seg god tid til å henge ut på gulvet med ungene og setter av tid til både pusling og perling og playdoh og pek. Og brått har dagen som før var fint lite annet enn et kjølig venteværelse, blitt til lystig lek og en av ukas beste dager.
Catch me if you can, paps!
Pluttisen tar seg en pust i bakken med alfabet-pusling
Mens fattern bygger lego
Og lillesnuppa råner. Baklengs 🙂
Og på sånne lekesøndager er det viktig med påfyll av god energi, og for en rask påtår underveis er det helt supert å fylle på med smoooooothie. Dette kan man jo lage selv, men hvis man heller føler for en raskere variant til de aller minste: Sjekk ut Lev Vel-smoothiene fra Rema 1000!
4 av i alt 5 spennende smaksvarianter.
For den nye Lev Vel-serien fra Rema 1000 inkluderer stort sett alt man trenger av stelleprodukter, men også smakfulle smoothies som passer helt perfekt når batteriet blinker rødt. Jeg liker spesielt godt at smoothiene ikke bare inneholder de vanligste to-tre fruktene, men også inkluderer ting som grønnkål og søtpotet.
For når barna får prøve nye smaker tidlig, blir det lettere å gi dem et bredere smaksrepertoar senere. Og da er det jo bare helt suverent at smoothiene kombinerer spennende smaker fra frukt, bær og grønnsaker, samt at de er økologiske og debiomerket!
Og grønnkålen bare: “Halla jordbær. Netflix and chill?”
Her i huset er vi unormalt glad i grønnkål, så at Lev Vel også kommer i en egen Jordbær & Grønnkål-variant synes vi er helt suverent! Perfekt for de aller minst, men også de aller eldste, for gamle gubber trenger påfyll av god energi de også 😉
Aprikos og solbær – ikke feil for store guttær!
Hei døh, ta rei en smoothie a!
Så da vet du det. Når søndagen er i ferd med å falle sammen, fyll på med noe godt, så er det på´n igjen 🙂
Men når jeg først har deg her, hvorfor ikke lodde ut noe kult i samme slengen? Jo, det gjør vi, det er jo søndag tross alt. Kjør konkurranse!
VINN GAVEKORT!
Kunne du tenkt deg å dra på handletur uten å betale en krone for varene? Da er dette konkurransen for deg! For jeg har nemlig den store gleden av å få lodde ut hele tre gavekort á 500 kroner på Rema 1000!
Og alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen, er å svare på dette latterlig enkle spørsmålet:
Den nye produktserien til Rema 1000 med trygge produkter for barn, inkluderer alt fra stelleprodukter til smoothier og gir deg høy kvalitet til lav pris. Men hva heter serien?
a) Lev Vel
b) på en karamell
c) Kjell Pell Potetskrell
Legg igjen en kommentar med riktig svar og e-postadresse, så er du med 🙂
Jeg hiver meg på bølgen og forteller historien om den kvelden jeg entret de voksnes rekker…
“Jasså, døkk sit og glor?”
Jeg ser at flere og flere bloggere høster klikk, likes og følgere på å lokke lesere til bloggen sin med frekke avsløringer og saftige historier om sex.
Derfor tenkte jeg at det er på høy tid at jeg henger meg på den bølgen der. Jeg er tross alt en blogger, jeg trenger klikkene og går ikke av veien for å by på en dampende het historie når jeg faktisk har noe ganske saftig å fortelle.
Så nå, kjære leser, kryp godt ned i sofaen, sprett en flaske rødvin, tenn i peisen og gjør deg klar for den pirrende historien om min aller første gang…
Her en dag satt jeg og scrollet tankeløst gjennom Snapchat, da jeg plutselig fikk se et bilde som fikk meg til å hoppe i taket!
For der, på et bilde fra en forelesningssal i Trondheim, satt jeg!
I mangel på å forstå noe som helst ropte jeg bare “CHRISTINAAAAA!” og løp ut fra do med telefonen flagrende.
– “Se! Se! Det er meg!!”
Jeg viste henne bildet og hun brøt totalt sammen i latter. Ikke helt umulig at hun tisset på seg litt. Og det skjønner jeg godt, for jeg har sett bilder av folk jeg likner på før, men ikke som dette. Dette er perfeksjon.
Så, mine damer og herrer, jeg gir dere: Peter 2!
Etter å ha sett dette bildet vurderer jeg sterkt å sette Tore på Sporet, for her må det jo være noe ukjent tvilling-opplegg på gang. Og nå som jeg vet at han finnes, er det så mye jeg lurer på! Tenker vi likt? Kan vi avslutte hverandres setninger? Er du en kul kis? Er du en kødd?
Tenk om jeg møter “Peter 2”, så viser det seg at han har åtte katter, elsker jazz, ser fotball på tv og spiser fiskegrateng på fredager! Jeg vet ikke om jeg kunne levd med seg selv! Altså.. han selv da. Oj oj, tenk så mye moro vi kunne funnet på. Sånn tvillinghumor i beste Mot i brøstet-stil, der han går ut av et rom akkurat i det jeg dukker opp bak sofaen, og den type ting. Så kan feire jul hos hverandre og forvirre alle vi er glad i. Tenk så moro!
Og kanskje en vakker dag vil vi faktisk møtes igjen. Okei da, så har jeg kanskje aldri møtt deg før, og teknisk sett er vi ikke tvillinger, men likevel føles det litt sånn. Føler du det også?
Å, du mystiske skapning, jeg har så utrolig mange spørsmål!
/ Mvh Peter 1.
P.S. Jeg vet ikke om det egentlig er lov å legge ut bilde av en person uten deres samtykke, men siden det jo tross alt er meg på bildet, tenker jeg at det er greit 🙂
Når ryddet du sist i medisinskapet? Og har du egentlig tenkt over at gamle medisiner og legemidler som ligger og slenger kan være livsfarlig for barna?
I 2015 mottok Giftinformasjonen i snitt 10 samtaler hver eneste dag (totalt over 3500) fra livredde foreldre til barn som hadde fått i seg noe de absolutt ikke burde. Og det kanskje vanligste er også blant det farligste, for selv små doser av vanlige preparater som jerntabletter, Paracet og nikotintyggegummi kan være livsfarlig for små barn.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har tenkt godt nok over dette selv, og kan ikke huske å noensinne ha tatt en skikkelig rydderunde i medisinskapet. Sant å si har vi vel ikke egentlig noe medisinskap heller. Det ligger bare litt her og der.
Resultatet blir at gamle piller og hostesafter blir liggende igjen lenge etter at sykdommen har forsvunnet, og utgjør dermed en langt større fare enn den de i utgangspunktet ble satt til å kurere.
Dette er kanskje blant de vanligste og farligste unnlatelsessynder i norske hjem, og det kan så lett unngås – bare rydd skapet! Samle sammen nødvendige medisiner og hold de trygt oppbevart, mens utgåtte piller, halvfulle salvetuber og gammel medisin returneres til apoteket. Ikke kast det i søpla, do eller vasken, men ta det med til apoteket, der sørger de for korrekt behandling av slikt avfall.
Nødvendige medisiner og legemidler bør samles og oppbevares tryggest mulig, og Statens legemiddelverk har følgende anbefalinger for trygg oppbevaring av medisiner:
Ha medisinene samlet på ett sted
Utenfor barns rekkevidde
Gjerne med mulighet for å låse
I vanlig romtemperatur
Unngå direkte sollys
Rydd jevnlig
Og med disse rådene friskt i minne, tok jeg rydderunde i mitt eget hus. For å være helt ærlig var jeg litt spent på hva jeg ville finne, men hvor ille kunne det egentlig være? Resultatet var langt verre enn jeg hadde trodd!
Medikamenter og tabascosaus? Ehm…
Å heisann! 2013, der altså.
Diverse medisiner til hund, funnet i boden. Ingen anelse hva det er, men bra er det ikke.
Gjemt blant popcorn og teposer fant jeg flere skatter.
Hva med her nede? Jo, her også. Dessverre.
Resultatet av jakten var et overraskende stort bytte av medisiner i alskens farger og fasonger. Noen med utløpsdato fra før ungene ble født! Jeg fant så utrolig mye mer enn jeg hadde trodd og overraskende mye av dette var bare å kaste rett i en pose og kjøre til nærmeste apotek.
En ekstra tur innom apoteket koster meg ikke en drue, spesielt ikke med tanke på de potensielt fatale konsekvensene hvis barna hadde funnet medisinene før meg.
Alt dette fant jeg.
Og alt dette skulle rett til nærmeste apotek.
Nå har jeg endelig kontroll på medisinene igjen og det tok meg kanskje 10 minutter. Uten tvil den best investerte tiden så langt i år. Og alle medisiner er samlet og gjemt bort i en boks helt øverst i et kjøkkenskap.
Så min klare anbefaling for helgen: Rydd skapet! Og hvis du finner medisiner du ikke trenger – få det ut av huset 🙂
#ryddskapet
/ * “Rydd-skapet”-kampanjen er et samarbeid mellom Statens legemiddelverk, Apotekforeningen, Legemiddelindustrien (LMI) og Norsk Vann. Og meg 🙂
