Med barn i hus kan små situasjoner fort blusse opp til store krangler hvis man håndterer dem feil. Spesielt i den herlige tiden vi kaller trassalderen. Du vet, den tiden da barnet oppfører seg som en obsternasig besserwisser som kan alt om alt og ikke tar dritt fra noen.
I sånne situasjoner blir man fort til “Dumme pappa” eller “Bæsjemamma”. Da er det lett å bli litt irritert og svare i affekt, som ofte gjør lite for å bedre situasjonen.
Men hva svarer man når barna kaller deg dum? Løsningen er like enkel som den er genial.
Mange vil nok takle dette forskjellig, men jeg har tatt i bruk et eldgammelt prinsipp som ser ut til å fungere hver eneste gang. For jeg har aldri vært noen tilhenger av å si ting som “Når du sier, det blir pappa lei seg”. Jeg synes ikke barna skal bære på ansvaret for de voksnes følelser, samtidig som jeg ikke tror et barn egentlig klarer å ta noe sånt innover seg. Dessuten mener han jo ikke at jeg er dum, han er bare irritert fordi han ikke kan få godteri til frokost eller lignende.
Da synes jeg det er både enklere og bedre å besvare ild med ild og angripe apeinstinktet. Derfor er jeg tro til den gode gamle regla som fungerer like godt i dag, som i 1985: De som sier at andre er dumme, de er dumme selv.
Så når 3-åringen sier “Dumme pappa”, svarer jeg bare lett og rolig: “Jaha, da er du dum også”.
Ikke overraskende svarer han: “Neeeei!”, hvorpå jeg følger opp med: “Jo, for de som sier at andre er dumme, de er dumme selv. Så hvis du kaller meg dum, er du dum også”.
Og uansett hva han kontrer med etter det, kan jeg i ro og mak bare svare med: “Jaha, da er du en bæsj også”. Da gir det seg relativt fort 😉
Jeg har tenkt litt over hvorfor dette funker så bra, og funnet ut at det kommer av en ganske genial to-trinns-rakett. I første fase lanserer man konseptet “De som sier at andre er dumme, de er dumme selv” som en opplest og vedtatt sannhet. Og det aksepterer barna. Det er liksom ikke noen diskusjon rundt akkurat det, sånn er det bare.
Og når først har etablert det premisset, er det ingen vei tilbake, for uansett hva du kaller andre, ender du bare opp med å bli det selv. Så enten det er dum, bæsj, tiss eller promp, må du regne med å få det tilbake rett i fleisen. Og den stille anerkjennelsen av at han selv kommer til å ende opp som det han kaller meg, biter ham raskt og effektivt i rumpa. Og vips, ikke fullt så morsomt lenger.
Jeg vet ikke om det er god eller dårlig pedagogikk, men det funker som bare pokker, og det låter som god pedagogikk i mine ører 😉
/ Det enkle er ofte det beste.
* Følg Prompehjerte på Facebook *
