Altså seriøst, faceswap må jo være det beste som noensinne har hendt menneskeheten!
Her i huset har vi i hvert fall fått helt dilla på å bytte ansikter på alt fra barn og hunder til folk på tv og i avisa. Hele tiden mens vi ler oss så fillete at tårene spruter!
Og derfor seiler dette opp som årets første påsketips, for jeg kan love dere at det blir god stemning på hytta når barnebarn og besteforeldre bytter ansikt 😉
Bare skru på Snapchat, finn “fjesbytte”-filteret og gjør deg klar til å skifte undertøy ^_^
Vi kommer sikkert til å gå lei av dette før eller siden, men det blir nok ikke før laaangt uti 2017 en gang 😉
/ Ha en latterlig påske! 🙂
OBS: For flere faceswaps og mer moro —> Følg Pappahjerte & Umulius82 på Snapchat 🙂
Noen dager kan man få helt fnatt av å gå rundt hjemme. Veggene presser seg på deg og får deg til å føle deg som en makrell i tomat. Spesielt i disse glade påsketider! I et halvt år har man sittet inne og glodd ut på det iskalde drittværet, men plutselig har været blitt så uforskammet bra at man ikke lenger har samvittighet til å sitte inne og slurpe kaffe bak lukkede gardiner.
Men det er ikke alltid så lett, når kaffekoppen kaller og joggebuksa sender flørtende blikk fra sofaen. Dessuten har man ingen plan, man bare vet at man burde komme seg ut før man går på veggen. På sånne dager er det egentlig bare å spenne på seg skoene og komme seg ut før fnatten tar en. Helt uten mål og mening om du må, bare kom deg ut, det finnes alltids ting å finne på utendørs.
Vi hadde en sånn dag i helgen. Lillesnuppa var rastløs og lei allerede rett etter frokost, og selv om jeg egentlig ikke var supergira selv, handler det i blant bare om å spenne på seg skoa og få brent av litt krutt. For ingenting kurerer nært forestående fnatt bedre enn å komme seg ut en tur.
Vips så var det som utvilsomt ville blitt en traurig formiddag med rastløshet og fnatt, blitt til en jovial oppdagelsestur for to 🙂
Og siden far var så rutinert at han filmet det hele med mobiltelefonen: Her er en liten videosnupp fra da lillesnupp og jeg la i vei mot lekeplassen for å slå i hjel en time og kurere fnatt 🙂
P.S. Abonner gjerne på youtube-kanalen min hvis du har lyst på flere videoer og mer moro 🙂
I går kom jeg helt tilfeldigvis over tidenes kanskje beste tips for å bli kvitt søtsuget!
Det skjedde mens jeg var ute for å lufte både unger og hund. Vi suste rundt i nabolaget og prøvde å brenne av så mye tid som mulig. Og etter en stund kjente jeg et sug i magen. Og akkurat da, på det verst tenkelige tidspunktet kjente jeg en lukt. En lukt jeg kjenner så altfor godt, en lukt som kan trollbinde selv den sureste nese: Lukten av nystekte vafler.
Og jeg snudde meg etter lukten og prøvde å finne ut hvor den kom fra, men da fikk jeg bare solen i ansiktet, og det gjorde det bare enda verre! Sol, vafler og påskestemning – tennene løp i vann!
Jeg er inne i en ganske sunn periode akkurat nå og hadde ingen planer om å la de gode vanene ryke i dag, men når vaffellukten først har inntatt nesen er det lite man kan gjøre. Gode minner kommer dansende foran øynene og hårene i nakken reiser seg for stående ovasjoner.
Det er noe nærmest nasjonalromantisk over lukten av nystekte vafler. Plutselig ser man for seg både fjord og fjell og budeier som serverer vafler rett fra solveggen på en gård høyt oppi en fjellside der man ikke skulle tru at nokon kunne bu. En klatt rømme, en sleiv med syltetøy, kanskje et par drag med brunosthøvelen. Himmel.
Jeg skjønte fort at dette kom til å gå ut over kaloriinntaket for dagen, for så snart vi kom hjem skulle far finne frem vaffelpressa!
Mens jeg sto der og dro nedpå med orgasmiske sniff, fant Teo ut at tiden var moden for å gjøre sitt fornødne i veikanten. Men da jeg gikk for å plukke opp “visittkortet”, ble jeg litt stresset over å ha kontroll på både sykler og unger og hunder og alt. Én unge her, en annen der og brått måtte jeg organisere både sparkesykler og barn som en løvetemmer.
Og det ble litt for mye for den stakkars hjernen, som ganske raskt glemte hva den holdt på med og heller fokuserte på barna. Men det tok ikke mange sekunder før den atter igjen ønsket å kjenne den fortryllende lukten av vafler, bare én siste gang før vi gikk videre.
Så med et voldsomt magedrag dro jeg inn alt jeg maktet.
Helt uten å tenke på at bare 20 centimeter under nesen fiklet hendene med en vidåpen hundepose…
Og sånn blir man raskt og effektivt kvitt søtsuget.
Det begynner å bli snart et år siden TV2 ringte og spurte om vi kunne tenke oss å være med på Bloggerne. Jeg husker godt at hjertet gjorde et kjempehopp og at svaret mitt kom fortere enn en løpsk veddeløpshest:
– “Å herregud, JA!!”
Men da da jeg skulle fortelle de fantastiske nyhetene til frua, kom svaret hennes både overraskende og raskere enn en enda raskere hest med kompresjonstights og joggesko:
– “Å herregud, NEI!!”
Og dermed startet forhandlingene, for det viste seg raskt at frua ikke var like klar som meg for å brette ut livet sitt på TV. Men til slutt, på en eller annen merkelig måte, klarte jeg å overtale henne om at det var en god idé. Herregud, det er jo Bloggerne på TV2, i mine øyne noe av det største man kan oppnå som blogger.
Og jeg er så utrolig glad for at hun ble med, for nå som serien endelig har kommet på TV er jeg så superfornøyd med vår første uke på Bloggerne!
Det har vært så utrolig morsomt å se igjen alle de rare situasjonene fra i høst, slik som når vi fisker krabber og plutten finner tang og spør: “Er det salat?”.
Og når frua publiserer sitt første innlegg på ny blogg (konatil.blogg.no) og får sin aller første kommentar: “Hva skal jeg svare? Jeg elsker deg og?!”.
Og når far valser ut av huset i grusomt stygge tøfler og hvite tennissokker, og finner en møllspist, gammel brødskive i lomma x-)
Og den kleine par-daten… Får vel kanskje beklage at det gikk på banneordene løs da frua presenterte undertøyet på spa-behandlingen, men en sånn beklemt situasjon er bortimot det aller verste og mest ubekvemme jeg kan komme opp i, og det blir jo ikke noe særlig bedre med kamerateam på slep 😉
Og selvfølgelig det fantastiske øyeblikket da lillesnupp sa sitt aller første ord!
Men det kanskje morsomste av alt, er alle de fantastiske tilbakemeldingene fra dere! Det hagler med koselige kommentarer, mailer, snapper og brev, og det er så utrolig hyggelig, for vi har ventet spent og gruet og gledet oss og ikke visst hva vi kunne forvente.
Og da er det så berusende å få så gode tilbakemeldinger! Jeg har blant annet lest flere steder at forholdet vårt er #goals for mange, og et større kompliment tror jeg ikke man kan få i 2016 😉
Men la oss ikke sprette champagnen helt enda, for vi er med på minst én uke til av Bloggerne, så enda er det godt med tid til å rote til hele det fine førsteinntrykket. Gudene vet hva som venter i neste runde, men kjenner jeg meg selv rett blir det mye moro, stygge tøfler, kos, kaos og hverdagsromantikk.
Og jeg sitter klar med mobilen i hånda for å livesnappe hvert eneste øyeblikk! (følg oss: Pappahjerte & umulius82 på Snapchat).
Så tusen tusen takk for vår første uke på skjermen!! Neste uke er det mye annet å glede seg til på Bloggerne, slik som verdens råeste bergenser StyleConnection og mange andre. Men stygge tøfler og dobbelthaker kommer ikke på igjen før om en uke eller to 😉
God påske!!
NB: Se Bloggerne når du vil på TV2 Sumo, eller sikt deg inn på reprisene på TV2 Livsstil.
BONUS! Se hele klippet fra den gang lillesnupp sa sitt aller første ord 🙂
Det har blitt helt normalt for kjendiser og toppbloggere å legge seg under kniven for å rette litt på utseendet, og denne gangen er det min tur!
Silikonpupper, rumpeløft, restylane, botox og en drøss andre operasjoner, alt dette har blitt helt normalt blant både toppbloggere og kjendiser. Klippe litt her, stramme litt der, hva gjør man ikke for å rette litt på utseendet?
Det virker kanskje rart å normalisere risikable operasjoner og inngrep for å korrigere rynker og andre sjenerende alderdomstegn til en leserskare dominert av lett-påvirkelige ungjenter, men dere aner ikke hvilket press vi bloggere er under! Man tar bilder av seg selv hver eneste dag og leserne forventer intet mindre enn perfeksjon. De vil ha noen å se opp til, de vil ha inspirasjon, de vil ha et forbilde. Og da gjør man det som trengs for å blidgjøre massene.
Til nå har jeg tatt sterk avstand fra slike inngrep, men jeg kan liksom ikke se hvordan jeg skal henge med i bloggtoppen hvis ikke jeg også legger meg under kniven og fikser litt. Det har rett og slett blitt så normalt blant oss toppbloggere at jeg merker at for å henge med i rotteracet, er jeg nødt til å ta grep jeg også.
Og derfor er det med litt… ehm… flause i stemmen jeg blir nødt til å innrømme at jeg nå også har bestemt meg for å gjøre det samme. Kall meg gjerne et dårlig forbilde, men det er faktisk MIN kropp og jeg må få lov til å gjøre akkurat som jeg selv vil med den.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å angre på denne beslutningen, men jeg har lest så utrolig mye bra om hvordan det føles etterpå, at jeg er villig til å gi det et forsøk. Og derfor har jeg nå bestemt meg for å legge meg under kniven!
Tja, vetta søren jeg. Føler meg egentlig ganske lik som før egentlig…
Selvfølgelig har jeg ikke tenkt til å kaste meg på operasjonstoget.
Dette innlegget ble første gang publisert i 2012(!), men til glede for gamle kjennere og nye lesere, her er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg noensinne!
(…bare med nye bilder, siden frua har klart å få lillesnupp hektet på serien).
Du lurer kanskje på om Drømmehagen er noe for deg? Vel, her kommer en rask innføring og et lite skråblikk på dette særdeles psykedeliske barne-TV-konseptet som utvilsomt vil gi varige mén til en hel generasjon.
Før jeg fikk barn selv hadde jeg hørt mye rart om Drømmehagen. Jeg visste at det ble en så massiv seerstorm da NRK tok Drømmehagen av tapetet at de måtte sette det opp igjen. Jeg har dessuten blitt tipset av noen kompiser om at du aldri aldri må se på programmet i ruset tilstand, men det var også stort sett alt. Er Drømmehagen egentlig noe for meg og min lille tass?
Historien er alltid den samme: Vi ser et lite barn som ikke får sove og for å få barnet til å sovne så dikter man opp historier om det merksnodige stedet Drømmeland og alle de rare karakterene som bor der. Det er noe greier med en godnattsang, en båt og en himmel, men det er ikke så farlig. Introen kommer du til å spole over uansett. Stopp når du kommer til den grønne busken. (Kjapp notis: Hvis du ikke har sett ett sekund av serien, se for deg Teletubbies).
Hvem bor så i denne Drømmehagen?
Drømmehagen er et overflødighetshorn av særdeles tvilsomme karakterer. Hinkelpinkel kan sies å være en slags hovedperson. Ulikt alle andre, nekter han å legge seg på slutten av hver episode. Han er en blåfarget pikenes Jens som har den tøsete Hopsi Deisi rundt lillefingeren. De kliner i stort sett hver eneste episode og kommer alltid hånd i hånd ut fra skogen når man møter dem. Jeg skal ikke si det ene eller andre her, men øy, vi har alle vært russ, vi skjønner greia. Hopsi Deisi vil fra tid til annen danse som den ballerinaen hun tydeligvis aldri ble eller prøve å gjøre sagspon av hjernen din når hun setter igang med å gaule i roperten sin.
Min favorittkarakter i Drømmehagen er Makka Pakka(eller Maddafakka som jeg liker å kalle ham). Makka Pakka er en bifil vaktmester som gladelig kliner med hvem det måtte være. Han bruker stort sett hele arbeidsuka på å vaske steiner og blåse i hornet sitt (ikke det hornet?). Han bor i en steinrøys under en bru og har urovekkende mørke ringer rundt øynene.
“Hei døh, har du en tier til kaffe eller?” (skjermbilde: youtube.com)
Tomlingene er en gjeng med meget irriterende partysvensker som bor i et løent kollektiv ute i skogen. De bedriver tiden med å spille instrumenter og flørte med hverandre. Siden det er tre av dem, vil de pipete stemmene deres bore seg inn i hjernen din som en hakkespett, det er bare et spørsmål om tid.
Konglene er en elskverdig innvandrerfamilie med åtte barn. Siden de er knøttsmå blir de ofte oversett og kanskje er det også derfor de stadig står og rister som om de har epileptiske anfall. De er rett og slett rasende. Konglene har røde klær og ved kun ett tilfelle har jeg sett deres rivaler, de blåkledde Vottene, så man får bare anta at Konglene tok innersvingen på dem i en blodig familieaffære.
Titteiene bør du holde deg langt unna hvis du er litt uttafor en dag. Dette er en ansamling fargerike fugler som dukker opp helt uten forvarsel og byr på ustemte sanger som får tankene til å gå tilbake til den LSD-innsvøpte musikken fra 70-tallet. Hahoene minner sterkt om det narkomane fintfolket man finner susende rundt på Karl Johan. De beveger seg sakte, alltid i flokk og de gjør stort sett aldri noe annet enn å stirre dødt fremfor seg. Fra tid til annen sovner de også stående. Likheten er med andre ord slående.
“Hei hei, vi har kommet for å spise opp hjernen din.” (skjermbilde: youtube.com)
I hver eneste episode blir vi loset rundt av én av to fremkomstmidler… Ninky Nonk er et vogntog som råkjøres hensynsløst rundt på plenen. Sjåføren av Ninky Nonken kjører som om han skulle være en av Solberg-brødrene men han jobber nok til daglig som bussjåfør i Oslo, for bussen stopper sjeldent lenge nok til at passasjerene kommer seg på og den følger ikke rutetidene for shit.
Med Plinky Plonk er situasjonen enda mer alarmerende og denne flyvende hasarden minner mest om partybåtene man finner vrimlende utenfor Ayia Napa i høysesongen. På dette prompende(…) luftskipet serveres drinker til alle passasjerene mens piloten selv er travelt opptatt med å kræsje i hvert eneste tre han kjører forbi, uten at noen ser ut til å sette spørsmålstegn ved dette. Kanskje ikke så rart, siden de har blitt servert Plinky Plonk juice (les: billig vodka og Red bull), helt siden de gikk om bord.
“Vi tar en bon, bon, bon, bon, bonski!” (skjermbilde: youtube.com)
Moralen som forsvant
Fyllekjøring, meget løssluppen holdning til valg av seksualpartnere og stigmatisering av narkomane… Heldigvis er ikke jeg noen moralens vokter og kan med mitt storsinn se forbi denne lemfeldige behandlingen av det som må kunne anses som en moralsk gråsone. I følge skaperne bak serien er serien ment for å være avslappende og underholdende. Og det er løgn.
Serien kan tidvis være så enerverende at du får lyst til å rive av deg ørene, slik som når nevnte tomlinger går i gang med å spille instrumenter. Men den kan også være avslappende, det skal serien ha, om enn på helt feil vis. Jeg vet ikke om det fordi serien er søvndyssende eller hypnotisk, men i løpet av gårsdagens avsnitt klarte jeg helt seriøst å sovne med øynene åpne!
Det varte bare noen sekunder, men hjernen min hadde rett og slett bare ikke kapasitet til å utstå et eneste sekund til av Makka Pakka og den evinnelige vaskingen hans, så den bare skrudde seg av. Skremmende, men også litt kult. Det fikk meg til å innse at jeg helt sikkert kunne ha blitt hypnotisert av Paul McKenna. Husker dere det programmet? Alltid lurt på om det var ekte vare eller falskere enn wrestling og silikonpupper…
En slags konklusjon
Man kan si hva man vil om Drømmehagen, men det funker. Når den lille tassen ikke er spesielt interessert i grøt, er det en like sikker vinner som Dan Børge Akerø på lørdagskvelden å sette seg ned med Drømmehagen. Det tar vekk oppmerksomheten fra maten og får ham til å spise på måfå. Veldig fint triks å ha i lomma når han far er på siste skanse, for Drømmehagen er en skikkelig sansefanger for små hoder.
Det er skarpe lyder, mange farger og ikke så altfor mye som skjer i løpet av en episode, så det passer perfekt for barn fra ca. 1-3 år. Dessuten varer det bare en liten halvtime og etter én episode innser du at det er mer enn nok for én dag. Jeg er rimelig sikker på at hvis du ser to episoder av Drømmehagen etter hverandre, så vil hjernen til forvandles til ihjelkokt velling.
Sånn, da er du offisielt informert/advart.
/high-five
P.S. Drømmehagen kan du for øvrig sjekke ut på statskanalens egne nettsider HER
I kveld fikk jeg det som muligenst vil bli min favoritt-kommentar gjennom tidene!
Jeg mener… som blogger får man høre ganske mye rart i løpet av en dag, men dette, kjære Nina, tar kaka.
Kommentaren er for øvrig skrevet til Christina og tikket inn på bloggen hennes under innlegget “Hyttetur og Tøffelhelt”.
Here goes:
Du Nina, du Nina… Du har så rett! Med denne kommentaren treffer du spikeren rett på nøtta og jeg blir helt varm i hjertet. Siden jeg er sammen med en sur nerd er det lite med lovord å hente i hverdagen, og derfor fikk jeg både roser i kinnene og sommerfugler i magen av komplimentene dine.
Helt ærlig, det aller første jeg tenkte da jeg leste det var:
– “Å herregud, endelig en som har skjønt det! Å kjære Nina, vil du gifte deg med meg?!”
… men så kom jeg på at jeg beklageligvis er forlovet med muttern.
I går var det endelig duket for episoden av Bloggerne der Christina publiserte sitt aller første innlegg på egen blogg. Det var så utrolig morsomt å se igjen de gamle klippene fra i høst og gleden hennes da hun fikk sin første like og kommentar. Jeg digger den ektefølte reaksjonen hennes på den aller første kommentaren på bloggen, der en leser skriver at hun elsker bloggen til Christina:
– “Hva skal jeg svare? Jeg elsker deg og?!”
Bak kulissene kan jeg fortelle at dette var en veldig travel, hektisk og kaotisk periode. Altså, veldig veldig. Det var fullt kjør med filming av Bloggerne og det viste seg raskt at det ikke var noen liten oppgave å skulle starte en ny blogg. Vi gikk flere runder på om vi virkelig skulle gå for dette eller ikke, men Christina elsker å skrive, og alle de fantastiske tilbakemeldingene hun fikk på de populære gjesteinnleggene hennes på min blogg, hadde tent en flamme som ikke lot seg slukke.
Så da kjørte vi på, og responsen lot ikke vente på seg. Jeg kan ikke si at jeg er veldig overrasket, for selv om jeg er ganske inhabil, må jeg få si at jeg synes Christina skriver helt fantastisk bra og har noen historier å by på som får meg til å dævve av latter.
Samtidig er hun en veldig jordnær og lite selvhøytidelig dame som ikke er redd for å “bjuda på” og drite ut både meg og seg selv. Og sånt blir det bra blogg av.
Men fytti katta så kaotisk det var i starten. Jeg vet at det kan være vanskelig å forstå, men å skrive blogg er faktisk veldig mye mer omfattende enn mange tror. Og brått gikk vi fra én aktiv blogg til to, og den økte arbeidsmengden tok oss nok litt på senga.
Men når jeg så klippene på Bloggerne i går, er jeg så utrolig glad for at vi gikk for dette, for du kan virkelig se lykken og gleden stråle ut av øynene hennes! Det er jo selvfølgelig mye jobb og stress, men fy flate så moro!
Samtidig må jeg også få takke alle dere som har sendt oss tilbakemeldinger på vår deltakelse i Bloggerne så langt 🙂 Snapchatten min tok helt av under gårsdagens episode og det er så fantastisk hyggelig å høre fra dere!
Så tusen takk for det! Og fortsett å se på Bloggerne 😉 I kveld kjører vi i gang igjen med livesnapping underveis og masse moro, så husk å følge både Pappahjerte og Umulius82 på Snap!
P.S. Ser du på Bloggerne? Hva synes du om årets sesong så langt?
Snipp snapp snute, så var det første blogginnlegget ute 🙂
Tenk at du har en venninne, en datter, en kollega, en søster eller en god venn. En jente på rundt 20 år. En dag kommer hun bort til deg og forteller at det har skjedd noe fantastisk! Hun har sommerfugler i magen og det gløder i kinnene. Hun klarer nesten ikke å stå stille, for den gode nyheten bobler inni henne. Til slutt klarer hun ikke å holde på hemmeligheten lenger og i det hun kaster armene i været og jubler ut, får hun endelig fortalt deg det hun har gledet seg til å fortelle deg i mange, lange uker: Jeg er gravid!
Et nytt barn skal komme til verden og hun er verdens lykkeligste. Hun har endelig funnet mannen i sitt liv, og nå skal de ha et kjærlighetsbarn sammen. Barnet var planlagt og hun gleder seg så mye at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Lykken smiler og skinner sterkere enn solen.
Er ikke det litt spesielt? Jeg mener, ville ikke noe sånt som “Gratulerer” vært mer naturlig?
Burde man ikke være glad på andres vegne når kjærligheten vinner frem, fremfor å gå rett til spekulasjoner, fordømmelse, misunnelse og hat?
Jeg tenker selvfølgelig på bloggeren Anna Rasmussen, aka Mamma til Michelle, som nylig delte nyheten om at barn nummer 3 er på vei. Blir det egentlig noe annerledes når det er snakk om en kjent person? Er det plutselig greit å si nøyaktig hva man vil om kjendiser?
I flere kommentarfelt var dette langt fra unntaket, heller regelen. Og når ondsinnet drittslenging blir toneangivende for et helt kommentarfelt, kan man begynne å lure på hvor vi som rase er på vei. Jeg gidder ikke engang å begynne å snakke om hva som får voksne mennesker til å slenge om seg med slike drittkommentarer, men jeg vil si dette: Er det rart at mobbing har blitt et monsterproblem?!
Når alt man trenger å gjøre er å lese ett kommentarfelt for å se mer jævelskap enn man vil høre på tribunen av en hatkamp mellom to bitre byrivaler.
Jeg mener… seriøst?
Hva faen?
Er det blitt slik her til lands at det ikke er lov til å stikke frem hodet sitt så mye som en centimeter før det står en bataljon av forsmådde drittfolk klare for å hugge det av? Kall det jantelov eller misunnelse eller hva søren du vil, men det er så patetisk og det er i ferd med å bli metodisk. Det gjennomsyrer jo hver eneste sak av denne typen. Er det greit? Nei, det er det faktisk ikke! En stakkar kan ikke engang få lov til å dele sitt lykkeligste øyeblikk med verden uten å få en utedass av dritt tømt over seg. Og man snakker om at mange bloggere er dårlige forbilder?
Om noe, vil jeg si at Anna Rasmussen ved å fortelle dette til verden, fremstår som et fantastisk forbilde! Hun er bare 19 år gammel, men allerede har hun fått til mer enn mange av oss vil få til innen vi når fyrstekake-alder.
Når barn nummer tre kommer til verden vil hun ha tre barn med tre ulike menn, og det ser ut til å være ankerpunktet for kritikken. Til det har jeg dette å si: Hun ble mor i veldig ung alder og det skar seg med barnefar. Det samme skjedde med nestemann. Men nå prøver hun igjen, og denne gangen ser det virkelig ut til at hun har funnet kjærligheten. Vi skal ikke heller ta også heie frem en hardtarbeidende ungjente som har klart å oppdra to nydelige barn i en alder av bare 19 år?
Vi skal ikke heller se for oss hvor flinke 2-barnsforeldre vi selv hadde vært rett etter russetiden? Vi skal ikke heller tenke at her har vi å gjøre med en nevenyttig mor som i tillegg er helsikes flink og suksessrik i jobben sin? Mange bruker ung alder som er argument mot henne, jeg synes så absolutt det er et argument for.
Herregud, om du hadde gitt MEG ansvaret for 2 barn da jeg var 19 år gammel, er det veldig usannsynlig at vi alle tre ville overlevd en hel dag. Og nå går hun på et barn til? Jeg bøyer meg i støvet!
Frua og jeg er to godt voksne mennesker på 30+ og vi har for lengst funnet ut at to barn ser ut til å være mer enn nok for oss. Vi synes det er tøft nok som det er og vi har samarbeidet godt siden dag én. Anna har for det meste hatt barna alene, og nå er hun klar for én til.
Om noe burde hun lagt ut på en landsdekkende foredragsturné for å dele sine triks til hvordan i all videste verden hun får det til.
Og ja, jeg vet at mange reagerer på at hun blogger og bruker det som noe negativt. Men tro meg; blogging er så utrolig mye mer jobb enn det ser ut til. Og hvis du ikke tror meg: Prøv selv. Å nå bloggtoppen og ha rundt 100 000 visninger hver eneste dag, er ikke gjort over natta. Så langt er det vel bare Anna Rasmussen som har klart det mesterstykket over tid, og hun har gjort det med to små barn på fanget. Og en hærskare av drittkastende rævhuer i kulissene. Jeg synes det fortjener en massiv klapp på skulderen, ikke et slag i trynet.
I går startet #offlineoclock, et eksperiment som enkelt og greit går ut på å skru av, koble ut og gå offline fra kl. 22-06. Ikke en eneste snap, ikke en ørliten scroll på Instagram.
Jeg skal prøve dette i minst to uker og i går var min første kveld, så hvordan gikk det egentlig å gå offline for en pinlig mobilavhengig bloggnerd?
En dachs kledd ut som en pølse i brød? Jeg dævver! Like!
Vel, jeg skal ikke lyve: Det var tøft! Veldig mye tøffere enn jeg hadde trodd. Spesielt siden vi var med i vår første episode av Bloggerne på TV2 Livsstil i går! Episoden sluttet rett før klokken 22 og da haglet det med snapper, kommentarer og mailer, men jeg kunne ikke sjekke noen.
Dette hadde jeg gledet meg til helt siden i sommer, men jeg rakk såvidt å svare på et par, før det var dags. Så med mobilen full av ubesvarte meldinger, gikk jeg offline ganske nøyaktig klokken 22. Så gikk jeg kveldstur med Teo. Uten mobil. Det tok meg noen runder med hjernesurr før jeg klarte å slutte å tenke: “Å shit, så rart å ikke skulle bruke telefonen, det må jeg legge ut en snap om!”.
Men, det tok ikke mange minutter før jeg forsto hvilken effekt dette faktisk hadde. Skuldrene senket seg og jeg ble bare pent nødt til å sette resten av verden på pause frem til i dag. Og det har jeg ikke klart å gjøre på gudene vet hvor mange år. Og det føltes faktisk helt fantastisk!
Etter kveldsturen med Teo fant vi frem to skrapelodd som vi skrapte i ro og mak (frua vant 75 flis) før vi tasset i seng rundt halv elleve-ish. Litt pensjonist-aktig, men like fullt ganske digg. Vel fremme i loppekassa fant jeg frem et telys som jeg brukte som lyskilde for å lese noen sider i en spennende krimbok jeg akkurat har begynt på. En bok jeg har skikkelig lyst til å lese, men som kveld etter kveld har måttet vike for mobilscrolling og altfor sene leggetider.
Endelig fikk jeg tid til å både lese og sovne med senkede skuldre uten at klokka tikket løpsk! Det første stresset og uvanen med å ikke ha mobilen tilgjengelig i klypa heeele tiden, ble raskt erstattet av en følelse av underlig velbehag. Og selv om det var opp mange ganger i natt på grunn av syke barn og hurra meg rundt, har det aldri vært så lett å stå opp klokken halv syv som i dag.
MEN: Dette kan være tilfeldig. Det kan være oppstarts-iver, det kan være nybegynnerflaks. Jeg skal ikke etter bare én natt rope halleluja, jeg noterer meg bare en enorm stjerne i taket for eksperimentet og går spent inn i de neste to ukene.
Og kanskje, bare kanskje, kan de blå posene under øynene nå endelig gå fra IKEA-størrelse til vanlig Rema-pose. For der har de ikke vært siden februar 2012 😉
64 uker siden @ukjentperson var på Kypros..? Interessant.
