Hanami er en viktig japansk vårfeiring som finner sted i det de japanske kirsebærtrærne blomstrer. Dette skjer til ulike tidspunkter over hele landet og varierer fra år til år, men i Tokyo treffer den rundt slutten av mars. Og når det skjer er det gatefest på høyt nivå. Se for deg Norge på en vanlig dag kontra Norge på 17. mai.
Den storstilte folkefesten foregår over en veldig kort periode og feires ved at man samler venner, mat og drikke, og setter seg ut under de blomstrende trærne for å feire den fantastisk vakre blomstringen og den kommende våren.
Tidlig på´n for å sikre plass, men ser jo litt Viggo ut å være først ^_^
Hanami alene er grunn nok til å reise til Japan, for det er så utrolig vakkert når hele landet blir malt i lyserosa toner fra de nydelige blomstene. Spesielt flott blir det midt inne i en massiv storby som plutselig eksploderer i pastellfargede blomster som gir byen en malerisk skjønnhet.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig, men jeg hadde altså klart å valse rett inn i en av årets største begivenheter ved en ren tilfeldighet! Jeg visste vel ikke at det var Hanami, jeg bare dukket opp på nøyaktig rett sted til nøyaktig rett tid. Snakk om flaks!
I ettertid har jeg ikke ord for hvor glad jeg er over at jeg fikk oppleve dette, for å være i Tokyo under Hanami er noe helt ulikt alt annet. Og kanskje var det også derfor jeg umiddelbart ble forelsket i denne fantastiske byen.
Jeg hadde ingen planer for mine dager i Tokyo, og brukte for det meste tiden på å tasse rundt uten mål og mening, se på folk, besøke spennende severdigheter, spise mais, nyte livet
Siden den gang har jeg hatt en stor forkjærlighet for Tokyo og jeg gleder meg så utrolig mye til den dagen jeg endelig kan ta med barna på tur for å vise dem byen i mitt hjerte. Men til da får bilder duge, så her følger noen knips fra mine første timer i Tokyo, som jeg brukte på å tasse rundt og se på folk, blomster og severdigheter, og kjenne kjærligheten vokse for den fantastiske byen og de forunderlige folkene som bor der <3
Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Det var som en rambukk av en følelse som sparket meg rett i kronjuvelene. Umiddelbart fikk jeg totalt panikk. Hva? Hvem? Jammen? Hvor? Åherregudhvaiallverdengjørjegnå?! Mamma! Pappa?! JÆLP!!
Helt uten evne til å tenke, hoppet jeg av toget i ren panikk og befant meg plutselig på en liten lokalstasjon langt utenfor allfarvei. Nishi-Nippori, tror jeg kanskje den het. Og bare sånn for å sette tonen, her er et kart over toglinjer og stasjoner i Tokyo…
Og det er vel egentlig bare indre by. Hvis vi tar med hele Tokyo, så ja… Vær så god.
40 millioner passasjerer hver dag. Også meg da.
Og midt inni der et sted, på én av disse befant jeg meg. Uvisst hvilken. Alene. På den eneste stasjonen som på mirakuløst vis var helt folketom. Uten koffert. Uten peiling.
Hadde jeg i det minste vært såpass smart at jeg hadde pakket alt det viktigste i reiseveska jeg hadde på ryggen? Nix! Jeg er jo et notorisk kjøtthue, så foruten mp3-spiller, pass, et par bøker og en halvspist sjokolade, lå ALT av verdi og viktighet i kofferten. Alt. Jeg var det man på fagspråket kaller: Fucked.
Først fikk jeg panikk og løp bort til den eneste personen jeg fant på stasjonen, men han forsto ikke det spøtt og gikk videre. Men akkurat i det jeg kjente at det var på høy tid med et altoppslukende panikkanfall, skjedde det noe rart. Kroppen gikk inn i overlevelsesmodus. Jeg innså at jeg kunne legge meg ned og gi opp så mye jeg ville, men det ville jo ikke hjelpe en dritt. Jeg måtte tenke logisk, jeg måtte skjerpe sansene, jeg MÅTTE finne ut av det, ellers… Vel… Ellers ville jeg i løpet av få timer få inngående innsikt i hvordan det var å være uteligger i Tokyo.
Jeg begynte å tenke tilbake steg for steg, og veldig raskt skjønte jeg hva som hadde skjedd. Da jeg gikk av det første toget, var jeg så giret, stolt og oppspilt at jeg helt glemte å ta med kofferten! I.D.I.O.T. Men okei, da var det i hvert fall håp, da var den i hvert fall ikke stjålet. Enda. Kanskje. Kanskje ikke.
Akkurat der og da hadde jeg mitt kanskje smarteste logiske resonnement noensinne. For kofferten min sto parkert i kofferthylla på toget og der ville den etter all sannsynlighet ligge helt til toget nådde endestasjonen. Og der antar jeg at de går gjennom toget for å se etter gjenglemte gjenstander, søppel og sovende passasjerer. Ja, selvfølgelig gjør de det. DER må kofferten være. Hvis den ikke er stjålet. Et håp var tent! Mitt eneste håp…
Så jeg hoppet på et nytt lokaltog og tok det i motsatt retning tilbake der jeg kom fra. Der ventet jeg på et nytt ekspresstog og kjørte det hele veien til endeholdeplassen. Vel fremme labbet jeg ut og fra å ha forlatt en liten lokalstasjon befant jeg meg nå plutselig MIDT i det tykkeste Tokyo. Og det var folk overalt. På 10 sekunder så jeg flere folk enn det finnes nordmenn, og midt blant alle disse skulle det altså finnes en bortkommen koffert. Lykke til.
Først gikk jeg inn på togstasjonen og spurte rundt. Ingen forsto hva jeg mente. Jeg spurte og spurte, helt til en bevæpnet politimann forklarte at dette var stasjonen for lokaltog. Stasjonen for ekspresstog lå 200 meter unna. Jeg småløp hikstende, men fokusert. Selv om jeg var ute på gaten, nektet jeg å se opp og ta det hele inn. Nektet å la meg selv bade i nye inntrykk før jeg hadde løst dette.
Ny stasjon, nye muligheter, men mest av alt: Nye frustrasjoner. Tokyo skal visstnok være en by der mange snakker engelsk, men jeg fant ingen. Alle så derimot ut til å besvare mine paniske spørsmål på akkurat samme vis: Nikke febrilsk, le og smile som idioter, mens de viste meg en vilkårlig sum på en kalkulator. Jeg skjønte ingenting, frem til mannen i suvenirbutikken klarte å stotre frem at jeg burde kjøpe en billett og reise tilbake til flyplassen.
Til denne dag må jeg fortsatt takke daværende svigermor for rådet om at hvis man vil få viljen sin, må man stå på sitt, være kritisk og spille dum. Og det gjorde jeg til gagns, for enn hvor mange kalkulatorer og dumme smil jeg møtte, nektet jeg å betvile mitt eget resonnement: Kofferten måtte være på endestasjonen og endestasjonen var her. Jeg gjorde meg dum, spurte, forklarte og oppsøkte de samme folka gang på gang.
“Yes, no, but you see my luggage, my bag, my suitcase or you know, my coffert, it has to be here! I forgot it on the train and then the man probably found it and took it off before the train went back to the airport, you know? Help? Please?”
Jeg var desperat. Tiden tikket fra meg i ekspressfart og ingen, virkelig ingen, forsto et kvekk av hva jeg sa. Men da… Akkurat i det ting var på sitt mørkeste. Da jeg hadde spilt dum så altfor lenge og plaget livet av alle som jobbet på stasjonen, da plutselig.
Fra bak en lukket dør, kom en mann. Han vek ikke med blikket, men strenet rett mot meg. Jeg så ham på 50 meters hold og han holdt laserblikket i meg som en sulten hai. Han gikk rett mot meg, pekte på meg og ga tegn om at jeg skulle følge etter ham. Ikke et smil, ikke et ord. Jeg fulgte etter den dresskledde herren som en sau.
Han åpnet en dør og tok meg gjennom en lang korridor. Så kom vi til nok en dør. På døren et metallskilt med påskriften: Stationmaster´s office. Han banket på og en brysk stemme lød fra innsiden. Han åpnet døren og jeg gikk inn.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde vært så utrolig masete så utrolig lenge eller om vekten av den prekære situasjonen tynget ned på meg, men noe ved det hele fikk meg til å tenke:
– “Nå, kjære Peter, nå er du ferdig.”
Langs veggene var det stablet bager, bokser og snurrepiperier i hulter til bulter fra gulv til tak, men midt på gulvet som en nypusset gullkalv i ensom majestet, sto den. Kofferten.
Jeg vet ikke om jeg brølte, jublet, bannet eller gråt. Jeg vet ikke om jeg snakket norsk eller engelsk eller bare i tunger. Men jeg tror jeg gjorde alt. På likt. Så kastet jeg meg på kne og omfavnet kofferten, og jeg takket høyere makter for at jeg hadde klart å spille dum lenge nok til å bli tatt seriøst.
Senere samme kveld, inne på mitt knøttlille rom med et gulv av tatamimatter og vegger av rispapir og sponplater, mens jeg satt på en millimeter-tykk madrass og leste Donald-pocket, spiste japanske bakervarer og drakk en merkelig lilla brus, slo det meg at jeg faktisk hadde bestått ildprøven. Jeg var fortsatt en million mil hjemmefra, men jeg hadde blitt testet, bestått og overlevd. Verden var offisielt min østers.
/ I will survive!
P.S. I morgen blir det flere bilder og mindre tekst 😉
Det er mange rare ting jeg helt sikkert kommer til å glemme i løpet av livet. Alt jeg tror betyr så mye for meg. Min første forelskelse, det første kysset, den gangen jeg vant 10 000 kroner på skrapelodd. Men det er én ting jeg aldri kommer til å glemme uansett. Og det skjedde søndag 27. mars 2005, på et lokaltog i Tokyo, Japan.
Men før vi kommer så langt…
Jeg hadde forlatt Norge dagen før og var ikke så rent lite livredd. Jeg hadde akkurat vinket farvel til daværende kjæreste og hund og gått gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Da jeg rundet hjørnet ved tax-free-butikken var jeg brått alene. Panikken angrep meg fra alle kanter. Det føltes som om jeg var alene i hele verden og et halvt år med uhåndgripelig mørke lå foran meg.
Hva i svarte svingende var det jeg hadde begitt meg ut på? Reise til Japan alene, hva i all verden er det jeg driver med?! Jeg kjente at jeg nesten ikke fikk puste og mest av alt ville jeg bare løpe tilbake. Men jeg klarte å bite det i meg, knipset dette bildet som et slags farvel og satt snuten mot nye horisonter:
#livredd
Som seg hør og bør var ikke planene helt spikret før avreise. Jeg skulle tilbringe det neste halve året på en skole helt sør i Japan, men først hadde jeg lagt inn en liten uke for å henge ut i Tokyo på egen hånd. Uten noen klar plan. Alt jeg hadde somlet meg til, var å bestille et rom på et lite ryokan, som er et slags motell i tradisjonell japansk stil. Stedet var som et bittelite hotell midt i byen, med plass til bare noen få rom. Jeg hadde også lastet ned et slags kart, som viste hvordan jeg skulle komme meg dit. Sånn cirka i hvert fall. Jeg måtte bare bytte noen tog og gå litt sikksakk hit og dit, så skulle jeg visstnok finne det. Null problem, det fikser jeg lett.
Her er det kanskje greit å skyte inn at Tokyo er en by med, hold deg fast, 15 millioner innbyggere. Altså 14,5 millioner flere enn Oslo. Og de aller fleste snakker japansk. Noen snakker engelsk. Ingen snakker norsk. Og skiltene? Jo, de er jo for det aller meste på japansk. Og å prøve å forstå seg på japansk uten noen forkunnskaper, blir som å balansere et egg på en teskje mens man sitter på ryggen til en løpsk veddeløpshest i vill galopp ned unnarennet i Holmenkollen. Pluss minus.
Men enda var jeg langt i fra å komme så langt, for før det, hadde verden flere prøver på lur. Den første kom allerede da vi stoppet i London for en rask mellomlanding. Mens jeg tasset ut av flyet følte jeg meg allerede bedre. Kom til å gå bra dette her. Men mens jeg gikk der og tenkte på Japan (“Er det i det hele tatt ekte? Hele bydeler fulle av neonlys, døgnåpne karaokebarer, jenter i skoleuniform, folk som tror de er tegneseriefigurer, og samuraier i flip flops?”) hørte jeg plutselig over callinganlegget:
– “LAST CALL FOR PASSENGERS GOING TO NARITA AIRPORT, TOKYO, JAPAN!”.
Og da var panikken plutselig VELDIG tilstede igjen. Viser seg at da jeg booket billetter, hadde jeg lagt inn komfortable halvannen time for overgang. Men hva hadde jeg ikke tenkt på? Man stiller jo klokka den dagen der… Så halvannen time var blitt til 30 minutter, som nå var blitt til last call. Og jeg løp. Uten noen form for oppvarming. Jeg løp mot første sikkerhetssjekk mens jeg brølte: LET ME THROUGH!!! Vaktene sendte meg videre og jeg løp. Og løp. Og det var så veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt. Men til slutt så jeg gaten og som sistemann inn ble jeg kastet inn på flyet med mistroiske blikk og sure miner.
Jeg kastet meg ned på stolen mens hjertet hamret som på tidligere nevnte veddeløpshest. Svetten eksploderte og jeg kastet etter pusten. Viste seg at de skulle ta seg goooooood tid med å faktisk reise, og plutselig føltes både stressflass og svetteringer veldig urettferdig. Men jeg rakk det. Nå var jeg på vei. Jeg var på vei!
High as a kite!
12 timer senere traff vi japansk jord. Og det var ikke et sekund for tidlig, for jeg hadde sittet innerst på en rekke med sovende japanere, og han ved siden av meg hadde med stor sannsynlighet ALDRI hørt om tyggis.
Japan. Det var ekte. Jeg hadde sett det fra flyet og nå lå det foran meg. Japanske skilter, jenter i skoleuniform, menn i dress på sykkel, alt var her, allerede på flyplassen! Og da jeg satt på toget på vei inn mot Tokyo, kjente jeg stoltheten bruse i blodet.
Først var utsikten sånn
Og så ble den sånn
Og jeg bare: Oh yeeeeah!
Etter en times tid, byttet jeg fra det toppmoderne ekspresstoget til et mindre lokaltog. Plutselig var alt det trygge borte og jeg ble kastet rett inn i den japanske hverdagen. Bare meg, alene på et fullstappet lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japansktalende japanere. På øret hamret lyden av 50 Cents “Outta Control”. Success is my drug of choice, I´m high off life.
Jeg følte meg som kongen av verden. Jeg hadde klart det! Jeg hadde kommet meg til Tokyo på egen hånd!
Alt som gjensto nå var å ta med seg kofferten, gå av toget og… ehm… kofferten?
I dag er det faktisk nøyaktig 10 år siden jeg kastet meg på et fly og flyttet alene til Japan! DET er rart å tenke på, det. 10 år!
Jeg husker så sinnssykt godt den dagen brevet først dukket opp i postkassen. Det var høsten 2005 og jeg gikk på Handelshøyskolen BI. Jeg hadde helt tilfeldigvis lest et sted at det fortsatt var mulig å søke seg til skoler i utlandet for neste semester. Det hadde egentlig aldri slått meg før, men like fullt var det noe ved tanken som pirret nysgjerrigheten. Tenk så spennende å reise av gårde og finne på noe helt nytt! Jeg kunne da i hvert fall søke, mest for moro skyld egentlig. Flytte til utlandet, sånt skjer jo ikke uansett…
Men så, noen uker senere, kom brevet. Jeg hadde fått plass! På en skole i… Japan? Drar man ikke bare til USA eller Australia da? Japan? Først slo det meg bare som en uvirkelig drøm, men like fullt, jeg hadde jo brevet. Kunne det virkelig være mulig? Lite visste jeg da at det skulle bli starten på et fantastisk eventyr som vil være en stor del av meg for resten av livet. Og den reisen ønsker jeg å ta deg med på!
Og derfor tenker jeg rett og slett å kjøre japanske dager her på bloggen den neste uka! Jeg vil gjenfortelle mine rareste historier og triveligste minner fra det eventyrlige halvåret jeg bodde i verdens rareste land; Japan. Og tro meg, der borte skjedde det litt av hvert. Alt fra fuktige karaokekvelder til rare utflukter, nakenbading på offentlig bad, små landsbyer utelukkende befolket av aper, og livet som forvirret nordmann i en by med rundt 15 millioner japanere.
Det blir selvfølgelig også nyttige reisetips, bildebonanza og ørten grunner til hvorfor du absolutt MÅ reise til Japan. For selv om det er 10 år siden jeg var der sist, så merker jeg fortsatt hver eneste dag at en bit av hjertet mitt ligger igjen i Tokyo. Og det startet allerede den aller første dagen, med en historie jeg ALDRI kommer til å glemme, uansett hvor dement jeg måtte bli senere i livet. Altså virkelig: Aldri! Øyeblikket da blodet frøs til is og hele verden stoppet opp. Historien om kofferten…
Men den historien fortjener sitt eget innlegg og kommer først i morgen tidlig, så inntil da vil jeg bare si “Irasshaimase!” og ønske deg velkommen japanske dager her på bloggen ^_^
28. mars 2006 – første møte med Tokyo!
…og dette var ikke rushtid engang.
Mann i dress tenker: “Hmm, mer karaoke eller hjem og få på seg joggisen?”
I blant føles det som om påsken er forbeholdt sporty familier i flotte hytter og matchende kondomdresser, men påskelykken finnes faktisk her hjemme også 🙂
For i år har vi gått for en god gammeldags hjemmepåske, og tro det eller ei, vi koser oss glugg i hjel! Viser seg at det går helt utmerket fint å være rette påskefolk, selv uten verken langrennsski, jacuzzi eller fuglehund.
Dagene går med til å henge ut på lekeplassen, lete etter påskeegg, dra på besøk, få besøk, spise lange frokoster, sene middager og nyte livet i lange drag.
På fredag var min nest eldste bror på besøk, og da ble det både påskelam, joggetur, hopp i havet og en lang kveld med røverhistorier. I går kom tante Tess og onkel Stette på overnattingsbesøk, og nok en kveld ble fylt med godlukt fra kjøkkenet og røverhistorier til litt etter leggetid. Og det er så utrolig trivelig!
I dag blir det en tur ut i regnværet for å plaske i søledammer, i morgen et kaffeslaberas hos oldeforeldre. Hver dag får ungene et lite påskeegg med diverse godsaker og får dermed gleden av å jakte litt hver dag, fremfor kun ett stort egg én gang, for som den store 90-tallspoeten i det tyske poptechno-bandet Scooter så fint sa det: “Ze chase is better zhan ze catch”
Og i går fant vi helt plutselig den eldgamle Nintendo 8-bits-maskinen fra nitten pil og bue, og etter å ha blåst støv, tunet tv og bedt til høyere makter, fikk vi jaggu liv i den! Så nå er det fullt retroparty i stua og megagod mimrestemning, selv uten verken heiskort eller skismøring 😉
Jeg skulle bare sjekke hva plutten holdt på med på telefonen, og da fikk jeg meg en real overraskelse! 🙂
Rolig formiddag og plutten sitter og slapper av i sofaen. Pjusk, stille og ganske syk. Hele uka har han gledet seg til å reise til mormor og bestefar for å henge ut med tante og onkel som har kommet på påskebesøk, men nå står hele besøket i fare for å bli avlyst. Men det er tross alt onkel og tante det er snakk om, så han er ikke klar for å gi seg helt uten videre.
Derfor ligger han til lading og slapper av. Varm i panna, slapp i fisken og snufs i nesa. Jeg er på kjøkkenet og lager mat, mens Christina flyr rundt med lillesøster. I sofaen sitter storebror og piller på mammas gamle telefon. Etter en liten stund slår det meg at jeg kanskje burde ta en titt på hva han holder på med, så han ikke plutselig har brent av en halv årslønn på smurfebær eller lignende.
Heldigvis satt han bare bare og sendte meldinger med onkel. Ikke uvanlig det. Når han får låne telefonen, pleier han å sende lange remser med smilefjes og bruke ordbok-funksjonen til å stable sammen vilkårlig tullball. Trodde jeg. Men da jeg tok en nærmere titt, holdt haken min seriøst på å treffe gulvet.
Og jeg blir bare nødt til å dele hele dialogen med dere, for dette er rett og slett bare så søtt, rart og herlig 🙂
Ikke bare har han tilsynelatende lært seg å skrive fulle setninger(!), men det var spesielt ett ord som fikk hjertet mitt til å knuse av både stolthet og medfølelse…
/ “Kan jeg komme for det?” Pappahjertet smelter <3
Det er mye fint med påsken, men noe av det jeg liker best er det tydelige temposkiftet.
For vi er så vant til alt skal gå så fort og at hverdagen fiser forbi i dobbel fart, men i påsken drar verden i brekket. Butikker stenger, skuldre senkes og livet får en ny dimensjon. En slags mollstemt glede. Det er lunt, det er kaldt, det er sol, det er snø. Det er litt av hvert kastet sammen i et knippe rolige dager med tid til overs. Tid til familien.
For påsken nærmest tvinger deg til å roe ned, finne krabbegiret og ta deg tid til de nære ting. Lange frokoster, rolige formiddager og ting man ikke nødvendigvis tar seg tid til til vanlig. Blåse egg, bygge lego eller lese en god bok. Påskepålegg og kokte egg dukker opp på frokostbordet, mens gule høner og kaniner stikker frem hodene fra bokhyller og vinduskarmer.
Selv merker jeg det veldig på stemningen her i huset. I år har vi gått for en rolig hjemmepåske uten verken ski eller pulk, bare slaraffenliv og kos. Og da får man plutselig tid til overs. Og med barnehagen lukket og låst for påsken, starter vi gjerne dagen med en tur ut for hele gjengen, så får barna løpt fra seg litt mens mor og far prater skit.
Lufte hunden, rusle en tur på kirkegården, se til krokusen eller bare henge ut på lekeplassen – er ikke så mye som skal til. Ikke skal det gå spesielt fort heller. Og det er kanskje også det beste med påsken 🙂
Stolt av frua som fikser ting som dette og tar med barna på det <3
Til glede for gamle kjennere og nye lesere, her er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg noensinne! 🙂
I starten av et forhold er alt bare rosenrødt og stjerner i øya. Men så.. på et eller annet tidspunkt endres det, uten at noen egentlig får det med seg, litt på samme måte som med stemmeskiftet. Har dere krysset grensen? Her er 15 ørsmå hint på at dere muligens ikke kan defineres som nyforelsket lenger.
1. Tekstmeldinger Har gått fra dette…
Til dette…
2. Sengekos “Sengekos” går fra å bety intense netter som i en fransk film som får det til å dugge på brillene, til å nå bety utelukkende hvor deilig det er å krype under dyna etter en lang dag. For å sove. Så lenge som mulig.
3. Man slutter å late som Før eller senere må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at man muligens oversolgte på et par punkter helt i starten. Man slutter å kle seg som om man skal på prisutdeling og bryter ned fasaden bit for bit, til bare joggebuksa står igjen. Man blir nødt til å fortelle at man ikke har truger i kjelleren, elsker spennende toppturer eller drømmer om å bo på et italiensk vinslott.
Først skammer man seg, men så viser det seg heldigvis at partneren er like ille. Hun har på ingen måte tenkt til å gjennomføre det kveldskurset i klassisk massasje, eller lage egen kleskolleksjon.
(“Yes, jeg digger å vaske” – løgn fra nyforelsket mann, 2011)
4. De små tingene Alle de små tingene som var så sjarmerende, søte og nusselige i starten begynner å irritere vettet av deg. Som måten han sutter på pistasjenøttskallet på eller det at han tar av seg sokkene sine overalt. Det kan være måten hun kremter på når hun ser på tv, eller at hun aldri finner nøklene sine i den altfor store veska si. Hvordan kunne noe så irriterende noensinne ha vært søtt og nusselig?!
5. Middag Da dere først møttes var det retter så flotte at Hellstrøm applauderte, laget på råvarer med eksotiske navn som ingen klarte å uttale. Det var appetittlige desserter til hverdags og gallamiddag i helgene. Du vet dere har kommet et steg videre når det er spaghetti. Igjen. Fordi det er så praktisk. Og fordi alle i husstanden liker det.
6. Hjemlengsel Du gleder deg til å komme hjem fra jobb for å møte kjæresten din igjen, mest av alt fordi du har kommet opp med et argument som kan sørge for at du vinner den krangelen som du så godt som tapte i går kveld.
7. Tid Som nyforelsket ligger man gjerne oppe halve natten og småfniser mens man prater om livet, kjærligheten, alt og ingenting. Man stryker hverandre på ryggen og kan ikke få nok av hverandre. Etter en stund nøyer man seg med et lite godnattkyss, før man snur seg til hver sin side og kjemper om å få mest mulig dyne.
8. Kommunikasjon Man fortsetter heldigvis å sende søte meldinger og tulle med hverandre, men gjerne over sosiale medier mens begge sitter i samme sofa.
9. Det lille under Fransk åpning, blonder, frekke detaljer og Victorias hemmeligheter er sånt man bare bryr seg om i starten. I et godt etablert parforhold blir man fornøyd bare man får en kveld uten posete t-skjorter, hullete pansertruser eller den fryktede Sparetrusa. Og for ikke å snakke om barberingssituasjonen, som går fra glatte legger til at dama kryper inntil deg i senga og sier: “Å så deilig… Nå er det så lenge siden jeg har barbert leggene at det ikke stikker lenger…”
En klassisk sparetruse i aksjon (@pappahjerte på Instagram)
10. Kyss Romantiske, våte kyss fulle av fyrrig lidenskap og fyrverkeri er erstattet med to kalde nebb som raskt gnisser inntil hverandre i forbifarten.
11. Romantikk blir logistikk Det koselige ved å holde rundt hverandre når man legger seg for kvelden, blir overskygget av alle problemene. Det blir for varmt, man får hår i øynene, det klør, hvor skal man gjøre av den ekstra hånden som blir liggende i klem etc. Romantikk har blitt til logistikk og kjærligheten har forlatt senga.
12. Date night Dere dropper kinoturer med småkyssing på bakerste rad for å sitte hjemme i sofakroken og se på Hellstrøm rydder opp. Og dere elsker det.
13. Nå koser vi oss Kvalitetstid for et nyforelsket par er å tilbringe en time i armkroken med fyr i peisen og litt rolig Celine Dion i bakgrunnen. Etter noen år setter man enormt mye mer pris på litt alenetid på ramma så man får gjort unna noen brett med Angry Birds.
14. Pikante gleder Lekne tanker om hva man kunne gjort på kjøkkenbenken lever fortsatt i beste velgående. Han kunne tenke seg en matbit og hun skulle gjerne få ryddet litt. At det derimot skulle foregå noe seksuelt på nevnte kjøkkenbenk er derimot altfor uhygienisk, upassende, upraktisk og uaktuelt.
15. Det prompes Det trenger ikke være i dag, det er ikke nødvendigvis i morgen, kanskje ikke heller i år. Men en eller annen gang vil en av dere bryte stillheten og forholdet vil aldri bli det samme igjen. Det er som en klok kamerat av meg en gang sa det så flott: Det kommer et punkt i et hvert forhold der man slutter å ha sex og begynner å prompe.
Men til tross for alt dette… Den største forskjellen på å være nyforelsket og å være i et etablert forhold, er at man holder sammen til tross for alt dette… For det er først når den stormende nyforelskelsen har lagt seg og all sminken er fjernet, at man kan finne ut om det er liv laga. Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.
/ Lik eller del hvis du er enig i minst 5 punkter 🙂
For litt over en uke siden, sverget jeg på at jeg skulle gå offline hver eneste kveld kl. 22.00, enn hvor tøft det ville bli. Så hvordan har det egentlig gått?
#offlineoclock er et eksperiment igangsatt av If forsikring, som går ut på at man hver kveld i to uker skal koble ut og gå offline fra klokken 22.00 til 06.00. Helt offline. Ikke mobil, ikke nettbrett, ingenting.
Det høres kanskje enkelt ut, men tro meg: Det er tøft. Overraskende tøft! Kanskje ekstra ille siden jeg er en yrkesskadet blogger som stort sett alltid sitter limt til enten mac eller mobil. Men kanskje er det nettopp derfor eksperimentet også har vist seg å ha en vanvittig stor innvirkning på livet mitt!
Og det startet allerede på den aller første kvelden. Jeg var ute og gikk kveldstur med hunden uten mobil i hånda for første gang siden Bondevik satt i ledersetet. Det føltes rart. Stille, kjedelig og rart. Jeg begynte å få kalde føtter til hele opplegget, men så plutselig oppdaget jeg noe. Stjerner! Og lukten av peis. Og månen. Ting jeg ikke har sett på flere måneder! Og da innså jeg kjapt at det var mer til dette prosjektet enn å bare skru av mobilen.
For det handler faktisk om å koble ut verden og gi hjernen hvile. Den er ikke skapt for å være online absolutt hele tiden, den trenger også å koble ut, akkurat som oss. Og det er ikke bare noe jeg sier, for sterkt lys fra mobiler og nettbrett hindrer faktisk produksjon av kroppens eget søvnhormon (melatonin) og narrer hjernen til å tro at det er dag.
I tillegg til tapt nattesøvn fører dette også til dårligere søvnkvalitet, som igjen fører til at man gjerne våkner opp med trøttetryne og føler seg som en råtten agurk. Og det er ikke bare kjedelig, men også helseskadelig og potensielt livsfarlig.
Men heldigvis finnes det en ganske enkel løsning: Logg av!
På bare en ukes tid føles det seriøst som at jeg har fått deler av livet tilbake. Jeg sier ikke at jeg har blitt helt nyfrelst eller noe, men det er først nå jeg innser hvor mye tid som går med til tv og mobil på kveldstid. Tv-en spiser timer som chips og mobilen på sengekanten forsyner seg grovt av både sovetid og søvnkvalitet.
Jeg skjønte ikke før hvor alle kveldene ble av, men det vet jeg nå. Og all tiden jeg sparer på å ikke ligge foran tv-en som en våt genser til tørk, har jeg blant annet brukt på å lese bok. Hver eneste kveld. Enten på soverommet eller i sofakroken. Gjerne med en kopp te og noe å bite i. Og jeg elsker det!
Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg har savnet å få tid til å lese om kvelden! Og nå som jeg endelig har fått kveldene tilbake, har jeg ingen planer om å gå tilbake til å kaste dem bort igjen. Men men, jeg skal ikke love meg bort heller, jeg er nok bare litt rusa og overgira på søvn, krim og peppermynte-te 😉
Er du også er lei av å føle deg som en råtten agurk og er klar for å ta kveldene tilbake? Se videoen under og heng deg med på #offlineoclock
Endelig er det på tide med en ny episode av Gjesterommet, og denne gangen har vi mye rart å by på! 🙂
Det er ikke til å stikke under en stol at Team Gjesterommet er rimelig elendig på å få ut podcasten vår så ofte som vi både håper og drømmer, men nå er endelig en ny episode klar for å lage goood stemning i øretrompeten din 🙂
Podcast er faktisk helt genialt når man har en halvtimes tid å svi av og man ønsker litt selskap på reisen. Enten man skal brette klær, ta bussen, kjøre bil, gå tur med hunden eller hva det måtte være – alt blir triveligere med litt lettbeint prat på øret.
Denne episoden skulle vel egentlig være en slags Bloggerne-spesial, men så avstedkom praten, slik den ofte gjør i gode venners lag. Og vårt trivelige lille kaffeslaberas for to er ikke noe annerledes. Plutselig dukket det opp alt fra artige historier om ungdommelig kjærlighet til rare visdomsord og desperate forsøk på å holde seg ungdommelig. Og ikke minst: Christinas veldig overraskende krimhistorie fra virkeligheten!
Mye å glede seg til denne gangen, så hvis du er klar: Finn frem vaskekosten, løp til bussen eller rop på bikkja – plugg oss i øret, så sees vi der 🙂
–> Klikk på bildet under for å høre episoden
OBS: Følg Gjesterommet på Facebook eller SoundCloud for alle episoder og faste oppdateringer 🙂
