Jeg kan ikke tro at dette faktisk skjedde! Det er mulig jeg er litt i overkant emosjonell her altså, men dette er kanskje det mest rørende jeg har vært med på.

 

 

Men først, litt forhistorie:

Å lese godnattfortellinger for plutten er noe av det aller koseligste jeg vet, men som jeg har skrevet tidligere så medfører det også et stort problem. Jeg blir nemlig så inn i hampesvarten trøtt at jeg ofte sovner midt i en setning eller i det jeg legger ned boka.

Så blir jeg liggende og snorke til langt på kveld, klemt mellom plutten og veggen i en bitteliten barneseng.

 

 

Men i kveld måtte jeg jobbe og hadde absolutt ikke tid til noen cowboystrekk, og derfor tok jeg med meg macen opp på sengekanten. Tanken var å lese noen bøker, og så sette meg til å skrive mens han druntet seg i søvn. Ingen optimal løsning kanskje, men nød lærer naken kvinne og alt det der.

Og sånn var det at jeg satt meg til å skrive, da jeg hørte en tynn, liten stemme som spurte om jeg ikke kunne lese opp det jeg skrev. Jeg skulle akkurat til å starte på en tekst, men hadde ikke rukket å få ned et eneste ord.

Og akkurat da kom jeg på ideen! Ideen jeg fikk fra en av mine fantastiske lesere sist jeg skrev om dette problemet i teksten “Sliten pappa søker støtte”.

Forslaget var like enkelt som det var genialt: “Hvis du sliter sånn med å holde deg våken mens du leser bøker på senga, hvorfor ikke bare legge ned boka og heller dikte opp deres egne eventyr?”

Til nå har det aldri falt meg inn å faktisk prøve dette, men så slo det meg plutselig i kveld. Jeg spurte plutten om han ikke kunne tenke seg å hjelpe meg litt med hva jeg skulle skrive. Kanskje en historie eller noe..? Responsen lot ikke vente på seg, og før det var gått 2 minutter hadde han lekset opp en fiks ferdig godnatthistorie! Et par små ledende spørsmål underveis var alt som skulle til, og vips var vårt første eventyr i boks!

Jeg vet ikke om det er jeg som er trøtt, pjuskete eller rar, men det er kanskje noe av det mest rørende jeg har vært med på. Den lille pjokken som lå i sengen og rotet rundt i hjernen for å komponere en improvisert historie.

Og resultatet?

Det får du her. I all sin fantastiske, oppfinnsomme tilfeldighet.

 

Herr Tisserumpe

Det var en gang en mann som gikk ut. Han het Tisserumpe. En dag var han med på Idol i Bergen. Han var veldig flink til å synge og han sang:

– “Love you.”

Love you med e på slutten. Han sang kjempefort, akkurat som i fjor! Akkurat som når man løper fort som en strøm. Dommerne synes det var bra, men han fikk tommel ned fordi at han var syk. Han hadde vondt i håret.

Så sa de:

– “Du ble tommel opp og ned”

Da sa han:

– “Jeg vil bare ha tommel opp, uten tommel opp og ned.”

Og det var derfor han ble lei seg.

Og det var bare hele historien.

 

 

/ Pappahjertet smelter <3 <3

Les også –> “Gullkorn fra pluttemunn – Mobiltelefonen”

* Følg Gullkornhjerte på Facebook *